Edward J. Marolda and Robert J. Schneller Jr.:
Shield and Sword, The United States Navy and the Persian Gulf War,
Naval Institute Press, 2001.
Uten tvil kom den amerikanske marine noe i skyggen av hæren og
flyvåpenet i Gulf krigen. Hæren og flyvåpenet kunne til fulle
utnytte sine doktriner og sitt materiell fra den kalde krigen, men
for marinen var det annerledes. Her var det ingen fiendtlig marine
å ta hensyn til, oppgavene ble derfor å støtte operasjonene på
land.
Denne boka, som er skrevet av to marinehistorikere ved Naval
Historical Center i Washington, er en veldokumentert beretning av US
Navys deltagelse og hvor marinens svakheter under operasjonene ikke
stikkes under stolen.
Gulfkrigen ble uten tvil også sett på som en prøve på hvordan
ressursene skulle fordeles mellom forsvarsgrenen etter den kalde
krigens slutt. Det var derfor nødvendig for den enkelte
forsvarsgren og fremheve sin spesielle betydning. Sjefen for
flyvåpenet general Dugan gikk så langt som offentlig å hevde at
krigen kunne avgjøres fra luften alene. Han mistet jobben på det.
Den første store oppgave var å bringe de amerikanske styrkene til
Gulfen. Dette innebar blant annet å aktivisere en rekke
transportfartøyer som hadde ligget i opplag noe som førte til at
85% av all sjøtransport gikk på amerikansk kjøl. Bare i den
første fasen av Desert Shield ble over en million tonn utstyr
flyttet til Gulfen. Som forfatterne peker på hadde dette neppe
vært mulig uten den omfattende utbygging av havner og flyplasser
som hadde skjedd over mange år i Saudi Arabia. Krigen i Gulfen kom
jo ikke helt overraskende.
Det første store stridsspørsmålet var hvem som skulle ha kontroll
over marinens luftstyrker. Viseadmiral Munz, som var den regionale
marinesjef, mente at luftrommet skulle deles mellom de to
forsvarsgrener som disponerte flystyrker. Dette var generalløytnant
Horner, sjefen for de regionale flystyrker helt imot og hans syn
vant. Samarbeidet fungerte imidlertid langtfra godt, det var også
betydelige tekniske sambandsproblemer. Et annet problem var at
admiral Munz ikke flyttet til Riayd, men ble værende om bord i sitt
flaggskip i . samarbeidet ble ikke bedre da Desert Storm startet med
flyangrep på Irak. Flyvåpenets system med Air Tasking Orders (ATO)
som inneholdt alle ordrer og koordinerende bestemmelser for neste
dags operasjoner var et dokument på opp til 300 sider. Dette var en
ukjent måte å gjøre det på i marinen og dokumentet var så
omfattende at det måtte transporteres luftveien ut til fartøyene.
Spesielt var marinen misfornøyd med den sterkt sentraliserte
kontroll av luftstyrkene som ikke var i samsvar med marinenes
doktriner. Men når Schwartskopf måtte skrive til den amerikanske
marinesjefen Admiral Kelso at "I, as a CINC, must confess that
I dont feel I got the maximum benefit from the large number of naval
vessels deployed over her" så er det ganske alvorlig. Men
under det hele lurte hensynet de kommende kamper om budsjetter i
Washington. Det var en kamp nesten like viktig som kampen mot
Saddam. Et eksempel er at sjefen for marinekorpset, general Al Gray,
dro til Gulfen for å overtale Schwartskopf om å foreta en landgang
med marinekorpset, en operasjon som ville ha vært meningsløs så
hadde det neppe noe med Gulfkrigen å gjøre.
Gulfkrigen var på mange måter det både det amerikanske flyvåpen
og hæren hadde forberedte seg på under den kalde krigen i Europa,
mens marinen hadde forberedte seg primært på maritime operasjoner.
Når man erfarer kommando og kontrollproblemene i Gulfkrigen internt
mellom amerikanske styrker har man en viss forestilling om hva som
ville ha skjedd i Nord-Norge med flystyrker fra en rekke land pluss
amerikanske hangarskip. Kompromissene fra en rekke øvelser hadde
neppe vært nok.
Minekrigføring var et annet område som ikke hadde høy nok
prioritert i US Navy. I minerydding etter krigen var det typisk nok
belgierne som uskadeliggjorde flest miner.
Allierte mariners innsats er rimelig godt omtalt, det vil si ikke
den danske og norske innsatsen som ikke er med.
Gulfkrigen viste den amerikanske marine at den tid var forbi da den
kunne operere uavhengig av de andre forsvarsgrener og føre sine
operasjoner under egen kontroll.
En meget interessant bok. |
 |
|
