| Formål | Fakta | Kontakt | Linker | Artikler | Tidsskrifter |
 | Bøker | Arkiv | Information in English |

 | Forside/Front page |

 

Historien om det som burde ha skjedd
Kjetil Skogrand

Torkel Hovland:
General Carl Gustav Fleischer: Storhet og fall
Oslo: Forum Aschehough, 2000


General Carl Gustav Fleischers skjebne er en av moderne norsk forsvarshistories største personlige tragedier. Etter en distingvert karriere som inkluderte en rekke ulike stillinger både operativt og i Generalstaben, ble Fleischer i januar 1939 utnevnt til generalmajor og sjef for 6. divisjon i Harstad. Ved krigsutbruddet våren etter tiltrådte han som øverstkommanderende i Nord-Norge og førte et resolutt og effektivt forsvar av landsdelen. Kronen på verket var hans innsats i kampene forut for gjenerobringen av Narvik. Da Fleischer fulgte konge og regjering til Storbritannia, etterlot han sine styrker ubeseiret i kamp. I Storbritannia ledet han den første oppbyggingen av en norsk eksilhær. Da regjeringen gjenopprettet Forsvarets overkommando i 1942, ble imidlertid ikke Fleischer utnevnt til forsvarssjef. I stedet ble han plassert i en mer perifer stilling som norsk militær representant i Canada. Der endte han livet for egen hånd i desember samme år.

Svært forenklet kan det sies at det finnes to konkurrerende bilder av Fleischers virke. Den ene har stor utbredelse og henter sitt fremste historiefaglige ankerfeste i professor Olav Ristes grundige og veldokumenterte arbeid om London-regjeringen. Her og i andre framstillinger tegnes et bilde av Fleischer som en ortodoks og formell hæroffiser av den gamle skole som i eksil ønsket å prioritere oppbyggingen av landstyrker framfor luft- og sjøforsvarsenheter. I følge disse framstillingene klarte ikke den stive og udiplomatiske Fleischer å etablere et godt samarbeidsforhold med britene, og han maktet heller ikke å oppnå et gjensidig tillitsforhold til den politiske ledelsen. Dermed satte han seg selv på sidelinjen. Det at Fleischer oppfattet dette som et personlig nederlag, demonstrerte i seg selv hvordan han var plassert i en arkaisk embetstradisjon der ansiennitetsregler og formalia veide så tungt at en forbigåelse var ensbetydende med tap av personlig ære.

Mot denne framstillingen har det i visse offiserskretser, særlig i Hæren, hersket et bilde av Fleischer som en militær leder av ypperste klasse, som dypt urettmessig ble skjøvet ut av regjeringsmedlemmer som fant det ubekvemt å beholde en militær sjef som i evner, karakterstyrke og konsekvens overstrålte dem selv og hvis blotte eksistens minnet dem på deres egne forsømmelser og dugesløshet både i årene før krigsutbruddet og under selve felttoget. I disse kretsene har Fleischers skjebne blitt stående som et symbol på fagmilitær rettlinjethet i kontrast til Nygaardsvold-regjeringens vankelmodige og kritikkverdige krigsledelse. Fleischer-saken er også blitt brukt som en illustrasjon på konsekvensene av ubetimelig politisk innblanding i fagmilitære spørsmål både under krigen og i ettertid.

Generalmajor Torkel Hovlands nye Fleischer-biografi befinner seg i sistnevnte tradisjon. Boken er et eksplisitt oppgjør med det dominerende historiske bildet av Fleischer. Som grunnlag har forfatteren gjennomgått et kildemateriale av imponerende omfang. Han har konsultert en rekke arkiver i inn- og utland, og han kan legge fram en rekke kilder som ikke tidligere har vært benyttet, først og fremst personlige brev. Han har dessuten foretatt flere intervjuer. Hele boken er på 448 sider og er utstyrt med et utførlig noteapparat. Det har blitt et omfattende og veldokumentert arbeid. Bare det å gyve løs på et så ambisiøst prosjekt uten tidligere historiefaglig erfaring vitner om sterk vilje og stort pågangsmot.

Framstillingen er konsentrert om kampene i Nord-Norge og London-tiden. Bare to tynne kapitler på til sammen 55 sider omhandler Fleischers liv og karriere fram til krigsutbruddet. Deretter følger 184 sider om felttoget, dominert av inngående og kompetente analyser av de enkelte slag og trefninger. Denne delen er kanskje bokens beste, spennende skrevet og uten tvil svært lærerik fra et fagmilitært ståsted. Resten av biografien er viet eksil-perioden fra juni 1940 til Fleischers selvmord to og et halvt år senere, samt et kapittel som i hovedsak omhandler striden omkring generalens ettermæle.

Hovlands bok er preget av et sterkt engasjement. Ingen skal beskylde ham for å formulere seg kjedelig og tilbakeholdent. Tvert i mot gløder Hovlands penn av indignasjon og raseri overfor de han mener har gjort Fleischer urett. Framstillingen har klart definerte helter og skurker. Carl Gustav Fleischer er helten, en "høy atletisk" mann, som gjør inntrykk med sitt "gjennomtrengende rolige blå blikk". Hovland tegner et beundrende, men samtidig følsomt bilde av generalens personlighet: Han var preget av "karakterfasthet, selvstendighet og ærlighet", men han hadde også en æresfølelse som gjorde ham sårbar, og han manglet den diplomatiske evne "som ofte er nødvendig for problemløsing i en ond verden". Når det gjelder skurkene i historien, legger til gjengjeld ikke Hovland fingrene imellom. General Otto Ruge blir karakterisert som "en hensynsløs mann med vilje til å ta alle midler i bruk for å fremme sine interesser". Admiral Henry E. Diesen utviste "en sjelden arroganse og ufinhet". Om rittmester Bjørn Christophersen heter det at det "skal være usagt om han solgte sin sjel til djevelen" gjennom sitt samarbeid med forsvarsminister Oscar Torp. Og nettopp skildringen av Torp er et stilistisk høydepunkt blant Hovlands foraktfulle passasjer: "Det var noe grått og ubestemmelig over denne magre mannen, med det konturløse ansiktet og det nokså pistrete mørke håret". Ingen trenger å være i tvil om hvor forfatterens sympati ligger.

Siden Hovlands verk er ment som en tilbakevisning av tidligere framstillinger, synes det hensiktsmessig å sammenlikne hovedtrekkene i hans versjon med det allmenne bildet som framtrer i tidligere faghistoriske arbeider, memoarlitteratur og annet. Det knytter seg riktignok en risiko til denne tilnærmingen. Et hovedperspektiv i Hovlands bok er nemlig at det under krigen ble etablert en sammensvergelse for å underminere Fleischers posisjon, og at de samme kretsene inntil denne dag arbeider videre for å sverte hans minne og hindre sannheten i å komme fram. I forordet hevdes det at Hovland har blitt møtt med advarsler under arbeidet, og i siste kapittel påstår han at "Betydelige politiske krefter søker fortsatt bevisst å undertrykke [Fleischers] innsats". Ved å knytte kritiske bemerkninger til Hovlands framstilling, risikerer anmelderen følgelig å bli beskyldt for å tilhøre denne nesten 60 år lange konspirasjonen. Anmeldelsen som følger her, har imidlertid som utgangspunkt at det må være fullt mulig å gi en nøktern analyse av konfliktene i London-miljøet uten å utrope helter eller fordømme syndere. Å innta en kritisk distanse til én aktør, vil heller ikke automatisk si at man gir motparten rett i ett og alt. Det er grunn til å frykte at Hovland og Fleischers mest engasjerte beundrerskare ikke vil dele dette utgangspunktet, men det får stå sin prøve.


Eksil eller fredsslutning?
Sentralt blant Hovlands nyfortolkninger er spørsmålet om Fleischers rolle i den bevegede perioden tidlig i juni 1940 umiddelbart før konge og regjering reiste i eksil. Det etablerte bildet er at Fleischer, som en ortodoks hæroffiser, først og fremst var opptatt av at Hærens ære ble ivaretatt i nederlagets stund. Det viktigste var at de stridende avdelingene, i første rekke hans egen 6. divisjon, ble skjermet mot en skammelig og ydmykende kapitulasjon. Hensynet til Hærens ære er også blitt sett som det styrende motiv da Fleischer på vegne av 6. divisjon presenterte et brev der regjeringen innstendig ble bedt om ikke å forlate landet, men i stedet innlede fredsforhandlinger. Forsvarssjef Ruge gikk i motsetning til Fleischer inn for at konge og regjering skulle reise i eksil. Ruge ba imidlertid om få å bli igjen og gå i krigsfangenskap, og en motvillig Fleischer ble derfor beordret til å følge regjeringen. Den paradoksale situasjon var således at den høyeste militære sjef i eksilfølget var negativ til at styresmaktene skulle forlate landet og fortsette kampen fra fremmed jord.

Hovlands framstilling snur dette bildet på hodet. Når det gjelder anbefalingen om fredsslutning med tyskerne, legger Hovland vekt på at brevet ikke var skrevet av Fleischer selv, men av hans stabssjef, Odd Lindbäck-Larsen. Fleischer lot seg bare etter stor tvil overtale til å stille seg bak initiativet. Mest oppsiktsvekkende er imidlertid Hovlands påstand om at brevet avspeilte forsvarssjefens ideer mer enn Fleischers, og at Lindbäck-Larsen kan ha vært påvirket av Generalstaben. Forsøket på å forhindre at regjeringen reiste i eksil framstår dermed som et initiativ inspirert av Ruge, stikk i strid med det som hittil har vært dominerende oppfatning. Grunnlaget for denne påstanden ligger i Hovlands oppfatning av Ruges tankegang: I følge Hovland var Ruge eksponent for en overlevelses- og tilpasningslinje overfor tyskerne når det først var klart at felttoget sto foran avslutningen.

Hovland er helt på det rene med Fleischers opptatthet av at 6. divisjon ikke måtte utsettes for den skam å måtte overgi seg, og han skildrer med sympati generalens sorg og motvilje over å måtte forlate sine soldater og følge regjeringen. Samtidig understreker han imidlertid Fleischers lojalitet overfor styresmaktene og påpeker at han raskt kom til den konklusjon at det var riktig å fortsette kampen i utlendighet. Skurken i historien blir general Ruge. Etter å ha ledet det "halvhjertede og kortvarige felttog" i Sør-Norge, la Ruge kjelker i veien for Fleischers stridsledelse i nord. Deretter manipulerte han regjeringen slik at han selv slapp å reise i eksil. Fleischer måtte i stedet bære belastningen ved å reise, men før avreisen hadde Ruge svertet ham ved å antyde overfor flere regjeringsmedlemmer at Fleischer, dersom han ble igjen i Norge, kunne komme til å gli "i feil retning" og la seg bruke av tyskerne. Realiteten var imidlertid i følge Hovland stikk motsatt: Ruge var redd for at den kompromissløse Fleischer kunne komme til å stå i veien for en god løsning med tyskerne. Hovland oppsummerer Ruges opptreden i disse dagene ved å si at den vesentlig tok "sikte på å svekke Fleischers stilling".

Hovlands nyfortolkning av begivenhetene omkring avreisen til England er sterkt preget av forfatterens åpenlyse ønske om å rive Ruge ned fra pidestallen og samtidig renvaske Fleischer for alle beskyldninger om at han ønsket en fredsslutning i juni 1940. Framstillingen reiser flere spørsmål. Hvordan kunne Ruge på den ene side i hemmelighet inspirere et initiativ til fredsslutning, samtidig som han på den annen side innstendig rådet regjeringen til å reise i eksil? Er det virkelig grunnlag for å hevde at Norges forsvarssjef i disse skjebnedagene først og fremst var drevet av et personlig ønske om å svekke en gammel rival? Det er vanskelig å se at Hovland dokumenterer disse bemerkelsesverdige påstandene. Samtidig stiger det fram et fascinerende bilde av aktører med æresbegreper som i dag virker fremmede. Hovland siterer et følelsesladd brev fra Fleischers hustru der hun karakteriserer regjeringens ordre til Fleischer om å bli med for å lede eksilkampen som "en uhørt bitter urett […] mot denne reale manden". De fleste i dag ville kanskje sett det som en stor tillitserklæring å bli bedt om å følge med som regjeringens fremste militære rådgiver? Forfatteren synes på sin side å identifisere seg så sterkt med både personene og deres æreskodeks at han er mer opptatt av å fordømme Fleischers motstandere enn å forklare for nåtidens lesere hvorfor aktørene resonnerte som de gjorde.


Strid om krigspolitikken og Hærens rolle
I Storbritannia oppsto det raskt en del uoverensstemmelser mellom Fleischer og regjeringen i synet på oppbyggingen av de norske eksilstyrkene. Fleischer la stor vekt på å bygge opp hærstyrker. Til dette formål ønsket han straks innført verneplikt for nordmenn i eksil. Dessuten fikk Fleischer høre fra britene at norske styrker ville få høy prioritet med hensyn til våpen og utstyr dersom de kunne være med på raids mot norskekysten. Han gikk derfor inn for at norske styrker skulle bygges opp blant annet med slike oppdrag som formål. I et lengre perspektiv var det selvsagt meningen å benytte styrkene i frigjøringen av Norge. Fleischer møtte imidlertid motstand i regjeringen. Ønsket om innkalling av vernepliktige ble foreløpig avvist. Forslaget om å benytte norske styrker til raids ble også møtt med sterke motforestillinger. Etter hvert ble det dessuten klart at regjeringen nedprioriterte landelementet i de norske eksilstyrkene til fordel for marine og flyvåpen. Fleischer måtte se sine hæroppsetninger årelatet av admiral Diesens flåteavdelinger. Senere gjorde Fleischer et nytt bredt framstøt for å aksentuere frigjøringsinnsatsen og Hærens rolle i denne, men nok en gang uten å vinne støtte i regjeringen.

I og for seg er det ikke noen stor motsetning mellom Hovlands framstilling og andre arbeider når det gjelder de grunnleggende konfliktlinjene mellom Fleischer og regjeringen. Hovland siterer til og med Olav Ristes påpekning av at London-regjeringen fryktet reaksjonene dersom den med sin sårbare posisjon i utlendighet skulle tvinge folk inn i militærtjeneste, og ikke minst dersom raids langs norskekysten skulle føre til brutale represalier. Hovland er også på det rene med at Hjemmefrontens ledelse tok klart og entydig avstand fra væpnet motstandskamp og aksjoner på norsk jord før en eventuell bred frigjøring var i gang, og at dette bidro til å styrke London-regjeringens varsomhet. Der Hovland skiller seg fra Riste og andre, er ved at han tar entydig og engasjert side i konflikten til fordel for Fleischer. Hovland mener simpelthen at Fleischer hadde rett, mens London-regjeringens politikk var ynkelig og feilslått. I følge Hovland hadde forsømmelsen av eksilstyrkenes landmilitære element ikke bare katastrofale konsekvenser for norsk krigsinnsats, men også for Hærens utgangspunkt da freden kom. Dessuten framstiller Hovland London-regjeringens motiver i et foraktelig og konspirativt lys: Regjeringen ønsket i realiteten ikke å bidra aktivt til alliert krigføring, men foretrakk å sitte passiv og la de allierte ta belastningen med å vinne krigen – forhåpentligvis uten kamper på norsk jord. Som i boken for øvrig fremmer forfatteren sitt syn med glødende engasjement og bitende fordømmelse av de historiske aktører som i hans øyne handlet feil.

Hovland ønsker altså at London-regjeringen skulle ha ført en mer aktiv krigspolitikk, ikke minst gjennom væpnede raids mot mål i Norge. Her som i andre spørsmål er Hovland ikke bare opptatt av hva som faktisk skjedde, med vel så mye av hva som burde ha skjedd. I dag er det svært vanskelig å spekulere i hva slags konsekvenser det ville fått dersom regjeringen hadde fulgt en annen linje den gangen for 60 år siden. Det synes klart at stadige strandhogg langs norskekysten ville ført til store tap, ikke minst blant norske sivile. Samtidig er det vanskelig å se at dette skulle ha framskyndet en alliert seier i særlig grad. På den annen side er det selvsagt ikke sikkert at slike aksjoner ville svekket London-regjeringens legitimitet i befolkningen, og uansett kan det kanskje hevdes at regjeringen burde vist vilje og mot til å støtte aktive krigshandlinger uten å bekymre seg så mye for konsekvensene, verken for seg selv eller for den norske befolkningen. Men de valg som London-regjeringen måtte treffe, virker knapt enklere når de betraktes på avstand. På denne bakgrunn virker Hovlands fordømmelse bemerkelsesverdig bastant.

Når det gjelder regjeringens prioritering mellom forsvarsgrenene, er det klart at sjø- og luftmilitær innsats da som nå er mindre personellintensivt enn hæroperasjoner. Selv med et begrenset antall personell kunne sjø- og luftstyrker utføre operasjoner med større synlighet og verdi i en bred alliert fellesinnsats. Det er heller ikke tvil om at marinestyrker og flyavdelinger var sterkt etterspurt til den allierte krigføringen, ikke minst i første fase av krigen. På denne bakgrunn, og siden mannskaper uansett ville være et knapphetsgode i eksil, framstår det som forståelig at London-regjeringen valgte å legge vekt på slike enheter framfor landstyrker. Det kan selvsagt hevdes at det fantes tungtveiende grunner til å ha satset annerledes, men regjeringens valg synes i hvert fall basert på en rasjonell avveining.


Fleischer presses ut
I oktober 1941 ble oberst Birger Ljungberg permittert fra stillingen som forsvarsminister. Oscar Torp tok over, først som vikar, siden formelt. Under Torp kom det i gang en omorganisering av Forsvarets øverste ledelse. I februar 1942 ble Forsvarets overkommando gjenopprettet. Forsvarssjef med generalmajors grad ble den til da relativt ukjente major Wilhelm Hansteen, mens rittmester Bjørn Christophersen ble utnevnt til oberst og stabssjef. Begge gjorde formidable karrierehopp av en type som i praksis bare er mulig i krig.

Hovland mener ikke uventet at Fleischer ville vært det eneste fornuftige valg til forsvarssjefstillingen. Hvorfor ble det ikke slik? Hovland avviser at Fleischer ble utelukket på grunn av manglende fleksibilitet og dårlige samarbeidsevner, slik historikere tidligere har hevdet. I stedet forklarer han forbigåelsen med en omseggripende konspirasjon regissert av "apparatpolitikerne fra Tranmæls stall" – Trygve Lie og Oscar Torp. Sistnevnte var hovedarkitekten bak en kynisk undergravings- og bakvaskelseskampanje, der Fleischer urettmessig ble utsatt for grunnløse beskyldninger. Torp og Lie fant også støtte hos en rekke offiserer, ikke minst rittmester Bjørn Christophersen. Hovland mer enn antyder at rittmesteren inngikk en hemmelig pakt med Torp. Etterretningstjenesten bidro dessuten i aksjonen.

Hvorfor ble denne bakvaskelseskampanjen iverksatt? For det første mener Hovland at Fleischer ble sett på med motvilje fordi han helt fra 1930-årene fungerte som en dårlig samvittighet for de som hadde rasert Forsvaret. For det andre hersket det i følge Hovland en frykt for at Fleischer kunne bli et samlingspunkt for de som hadde sett seg lei på Nygaardsvold-regjeringens uskikkethet til å lede nasjonen i krig. Hovland påstår riktignok på ingen måte at Fleischer personlig hadde ambisjoner om å bli en slags norsk de Gaulle, men han mener at regjeringen følte seg truet av ham på dette grunnlag. Hovlands viktigste forklaring er imidlertid at de medvirkende i konspirasjonen mot Fleischer var drevet av maktbegjær og av personlige ambisjoner som for de fleste av dem sto i grell kontrast til egne evner. Fleischer, med sine enestående dyktighet og integritet, sto i veien for disse mennenes vei mot toppen. I følge Hovland var det særlig Torp som så Fleischer som et hinder for egne ambisjoner. "Mot [Fleischers] styrke og kompromissløshet ville Torp lett kunne stå fram som en patetisk skikkelse". Konklusjonen er at den helstøpte Fleischer ble presset ut av "smålige og middelmådige menn".

Avdekkingen av den angivelige konspirasjonen mot Fleischer framstår som Hovlands viktigste budskap i boken. Han bruker om mulig enda sterkere ord her enn i resten av framstillingen: "ufattelig urett", "et åpent sår" og "hjerteskjærende". Hovland uttrykker ønske om at alle "parter" nå bør komme til "enighet om realitetene", slik at Fleischer kan få fred i sin grav. Er Hovlands framstilling et egnet utgangspunkt for en ny bred konsensus?

I utgangspunktet gir Hovland en troverdig framstilling av et eksilmiljø preget av rivalisering, rykter og bakvaskelser. I små miljøer under sterkt press er det ikke uvanlig at det oppstår slike spenninger. Som Hovland selv påpeker, ble flere sentrale aktører presset ut av sine posisjoner på en brutal måte, deriblant Koht, Ljungberg og Mowinckel – folk som for øvrig hadde til dels helt andre standpunkter enn Fleischer. Det kan heller ikke være tvil om at Fleischer i likhet med disse ble nådeløst skjøvet til side. I motsetning til hva han hevder, dokumenterer imidlertid ikke Hovland påstandene om at det fantes en ondskapsfull sammensvergelse for å fjerne Fleischer. Han fortolker konflikten ut fra det utgangspunkt at Fleischer var en nærmest enestående ledertype – en "kjempe" – omgitt av patetiske middelmådigheter som følte seg truet av generalens "storhet". Det behøves ganske riktig en konspirasjonsteori for å forklare hvordan en så formidabel figur kunne manøvreres ut av langt svakere personer. En atskillig mer nøktern og prosaisk forklaring er imidlertid at Fleischer ble presset ut ganske enkelt fordi han sto fast på strategier som ikke hadde støtte i regjeringen og som også møtte motstand i deler av det fagmilitære miljø. Sett fra en slik synsvinkel framstår det som lite rimelig å hevde at Torp følte seg truet av Fleischer. Derimot er det sentralt at Torp ikke delte Fleischers synspunkter, og i siste instans var det Torp og regjeringen som bestemte. I krig kan ikke en regjering utnevne en forsvarssjef som på helt sentrale områder skiller seg fra dens overordnede krigspolitikk. Det kan selvsagt innvendes at regjeringen burde ha fulgt Fleischers tilrådinger. Men det er en annen debatt. Påstanden om at Fleischer gikk langt utenpå sine fagmilitære motstandere i evner og moral, er en subjektiv vurdering. Fleischer var riktignok eldre og mer erfaren enn de fleste av de offiserer som sto mot ham, men det er knapt innlysende at hans motstandere i offiserskorpset generelt sett befant seg på et lavere intellektuelt nivå. Også her kan motsetningene forklares ut fra forskjeller i partenes strategiske og krigspolitiske vurderinger. Med et slikt utgangspunkt blir Hovlands konspirasjonsteori overflødig for å forklare tilsidesettelsen av Fleischer.

Dersom det er korrekt at Fleischer framstod som et mulig symbolsk overhode ved et eventuelt kupp mot Nygaardsvold-regjeringen, vil dette selvsagt i seg selv kunne forklare at han skyndsomt ble ekspedert til en mer perifer stilling i Canada, langt vekk fra beslutningsmiljøene i London. Men her overvurderer Hovland sannsynligvis både Fleischers popularitet i eksilmiljøet og regjeringens frykt for ham. Ved å antyde at noe slikt lå bak tilsidesettelsen av Fleischer, oppnår Hovland paradoksalt nok å så en mistanke som kan skade, snarere enn gjenreise Fleischers ettermæle.

Mot slutten av boken reflekterer Hovland over hvilke lærdommer som kan trekkes av Fleischer-saken. Her kommer han med en bemerkelsesverdig formulering: "Et samlet og solidarisk offiserskorps vil kunne motvirke usaklige politiske ansettelser og oppsigelser. Et slikt samhold har vært mangelvare i etterkrigsårene". Hva mener egentlig Hovland her? Én side ved utsagnet er at det nesten aldri har hersket full enighet blant offiserer om hvem som er best egnet til høyere stillinger – det vil oftest finnes ulike meninger og preferanser. Men hva nå hvis befalet i Norge faktisk skulle fylkes bak en konkret kandidat og denne likevel ikke blir utnevnt? Hvordan skal da et "samlet og solidarisk offiserskorps" kunne "motvirke" den politiske beslutningen? Formuleringen åpner for høyst ubehagelige tolkninger som man knapt kan få seg til å tro at Hovland har intendert, siden han er kjent for å være en konsekvent motstander av alle former for diktatur. Ikke minst fordi boken sikkert vil bli flittig lest ved våre militære skoler, kunne forfatteren her ha valgt sine ord med større omhu for å unngå misforståelser.

General Carl Gustav Fleischer er en av de store krigshelter i norsk historie. Han bestod den viktigste test for en offiser, nemlig evnen til å lede sine styrker til seier i felt. Hans innsats under felttoget i Nord-Norge bør være et studietema for enhver norsk offiser, og biografien som nå foreligger, kan være et godt utgangspunkt i så måte. Når Fleischer først skulle få en grundig og godt dokumentert biografi, er det imidlertid trist at den har blitt så sterkt preget av forfatterens behov for å få utløp for sitt sinne over at historien ikke ble slik den burde. Nettopp en mann preget av en slik hederlighet og nøktern rettlinjethet som Fleischer hadde fortjent å få en biografi preget av streng saklighet, uten følelsesladde utfall, tendensiøse personkarakteristikker og spekulative konspirasjonsteorier. Hovlands bok er lesverdig og et interessant innlegg i debatten om vår nære historie. Men den vil forhåpentligvis aldri bli stående alene på noen pensumliste som eneste innføring til vår forsvarshistorie under krigen. Verden har dog flere nyanser enn svart og hvitt.



 

 


Forfatteren, 
Generalmajor Torkel Hovland