| Forside/Front page |

Eide forlag, Bergen

Dette er det første av i alt fem bind av norsk forsvarshistorie. Bind 1 tar for seg perioden fra rikssamlingen omkring år 900 og frem til 1814. De øvrige bindene skal dekke periodene 1814 - 1905, 1905 - 1940, 1940 - 1970 og 1970 - 2000. Prosjektet har vært lokalisert til Institutt for Forsvarsstudier med en styringsgruppe bestående av professor Olav Riste (faglig leder), direktør Rolf Tamnes (administrativ leder), ekspedisjonssjef Finn Molvig og generalmajor Gullow Gjeseth. Forsvarsdepartementet har ytet økonomisk støtte til gjennomføringen av prosjektet. 
Det foreligger fra før en rimelig omfattende litteratur om norsk militær- og krigshistorie av ulik art. Det har imidlertid vært et stort behov for en inngående behandling av det norske Forsvaret som samfunnsinstitusjon. Hovedmålsettingen med prosjektet har derfor vært å gi en samlet forskningsbasert fremstilling av Forsvaret i en bred samfunnsmessig og internasjonal sammenheng. I tillegg har det vært en forutsetning å lage et rikt illustrert bokverk tilgjengelig for den interesserte leser, et bokverk som samtidig holder høy faglig standard. Sentrale problemstillinger og hovedperspektiver for verket har vært: Norges plass i det internasjonale statssystemet; forestillingen om Forsvarets rolle som verktøy for maktanvendelse; Forsvarets organisering og innretning under inntrykk av geografiske, demografiske, økonomiske og teknologiske forhold; militæretatens rolle i stats- og nasjonsbyggingen; og mulige særtrekk ved det norske Forsvaret til forskjellige tider. Samtlige forfattere har fått full tilgang til alt relevant arkivmateriale i regjerings-, departements- og forsvarsarkiver.
Krigsmakt og kongemakt er skrevet av Geir Atle Ersland og Terje H. Holm. Boken tar for seg perioden fra den norske rikssamlingen omkring år 900 og frem til 1814, da Norge ble atskilt fra Danmark. Hovedperspektivene i fremstillingen spenner fra militærmaktens sentrale rolle i fremveksten av den norske middelalderstaten, via utviklingen av leidangen og hirden, til etableringen av en norsk hær under krigene på 1600-tallet. La det være sagt med en gang: Dette er en flott bok der det har blitt satt av rikelig med ressurser til illustrasjoner. Billedredaktør Odd G. Engdal viser stor militærhistorisk innsikt ved sitt utvalg og produksjon av bilder og kart. Illustratøren Kjersti Hjelmeland Brakstad har laget tegninger av høy kvalitet av ulike typer våpen, skip og annet som er omtalt av de to forfatterne.
Geir Atle Ersland tar for seg perioden fra rikssamlingen rundt år 900 frem til 1570. Denne delen av boken har fått tittelen Kongshird og leidangsbonde. Forfatteren har som utgangspunkt at det knapt finnes en samlet fremstilling av det totale norske militære systemet i middelalderen. Samtidig har han som mål å sette det norske inn i et europeisk perspektiv. Ersland er opptatt av å trekke opp de lange linjene i et overordnet perspektiv og omtaler i mindre grad våpen, militær fagterminologi og krigshistoriske emner. Denne tilnærmingsmåten er i hovedsak vellykket.
Innledningsvis behandler forfatteren fenomenet ”rettferdig krig”. Han omtaler verkene til filosofen og kirkefaderen den hellige Augustin (354-430), som la grunnlaget for kirken sitt syn på fred og krig i store deler av middelalderen. En forsvarskrig ville alltid være rettferdig, fordi en forsvarte seg og sin eiendom. Den rettferdige krig måtte også være i samsvar med guds vilje. Således ville en offensiv krig mot ikke-kristne og kjettere være en rettferdig krig. Ersland beskriver også tankene til Thomas Aquinas (1225-1274), middelalderens store filosof. Han trakk hovedgrensen mellom den rettferdige og urettferdige krigen mellom hva som gagnet fellesskapet eller ikke. Dette ble benyttet av fyrstene for å rettferdiggjøre sine kriger og korstog. 
Den rettferdige krigen krevde et institusjonelt nivå tilsvarende det vi i dag vil kalle en stat, og det var bare lederskapet på dette nivået som kunne godkjenne krigen. Ersland finner det derfor logisk å legge begynnelsen av norsk forsvarshistorie til det tidspunktet i historien der grunnlaget for den norske rikssamlingen ble lagt. Dette virker hensiktsmessig, spesielt fordi den militære organisasjonen var en hovedfaktor i prosessen frem mot rikssamlingen. 
Fra slutten av 900-tallet var det norske forsvaret delt inn i to linjer. Den første linjen bestod av høvdingene eller kongsemnene og av kongens krigerfølge eller hirden. Bak denne første linjen lå leidangen der bøndene spilte en sentral rolle. Innenfor denne rammen forteller Ersland med stor innsikt hvordan de ulike elementene i den militære organisasjonen utviklet seg gjennom middelalderen. Kildeomfanget for perioden er begrenset. I de gamle landskapslovene for Gulating og Frostating og i Magnus Lagabøtes landslov (1274) finnes det egne leidangs- eller utfarebolker. Disse lovene er normative og må forstås som en del av et program eller ideologi makthaverne eller folket selv ønsket å etterleve. Bestemmelsene sier imidlertid ingenting om i hvilken grad programmet ble gjennomført i praksis. For å få rede på dette, må vi lese kongesagaer, skaldekvad eller andre samtidige kilder. Da sagaene kan være et propagandaskrift for kongen, kan det ikke uten videre festes lit til disse. Det sies for eksempel at kong Sverre selv bestemte hva som skulle vektlegges og skrives i sin egen saga, den første samtidssagaen.
Ersland har på en imponerende måte klart å utnytte disse kildene. For eksempel er "Haraldskvædi" hovedkilden til hans beskrivelse om Harald Hårfagre og hans samlingsverk, slik det også var for Snorre på 1220-tallet. Der kan man for eksempel lese hvordan slaget ved Hafrsfjord ble utkjempet. Det er poeten sin øyevitneskildring vi leser og det er detaljer i strofene som står frem som svært konkrete historiske opplysninger. I boken gjøres det i detalj rede for hvordan leidangsordningen ble etablert under Håkon den gode på midten av 900-tallet og hvordan ordningen ble en viktig maktfaktor for de ulike kongene utover i høymiddelalderen. Rikssamlingen var først fullført når kongen hadde sikret seg monopol på bruk av militær vold.
Det foreligger mye litteratur knyttet til militære spørsmål i middelalderen og Ersland har gjennomgått det meste av interesse. Edvard Bull d.e. sin avhandling om leidangen (Leding) fra 1920 står sentralt. Han redegjør grundig for både de militære og økonomiske sidene ved leidangen. Den militære ordningen ga opphavet til det norske skattesystemet i middelalderen, et fenomen som tidligere er behandlet av Asgaut Steinness og Sigvald Hasund. 
Ersland opererer med et utall hypoteser og problemstillinger. Med utgangspunkt i de gamle lovsamlingene og oppsummering av tidligere forskning, forsøker han blant annet å utvikle en ny modell for å beregne hvor stor og slagkraftig den norske militærmakten var mot slutten av 1200-tallet. Han klarer imidlertid ikke å dokumentere at de nye kalkylene på antall skipreder, skip og menn er mer korrekte enn de anslagene som er gjort av andre historikere. 
Det blir med rette hevdet at den tidligere forskningen mangler et europeisk og et samfunnsmessig perspektiv. Noe av det mest interessante i denne boken er drøftingen av sammenheng mellom utviklingen av den norske leidangen og en mulig påvirkning fra utviklingen i England og Frankrike på 800-tallet. Ersland undersøker også bakgrunnen for det norske aristokratiet og leietroppene og deres militære potensiale. Her bidrar forfatteren med perspektiver. 
Bøndenes plikt bestod primært i å forsvare landet ved angrep utenfra. Dersom kongen skulle ut i angrepskrig måtte det baseres på frivillig deltakelse. Leidangsflåten var i denne sammenheng det viktigste utenrikspolitiske instrumentet. Forfatteren slår fast at militær teknologi, teknikk og mannskap i Norge fra vikingtid og gjennom hele middelalderen først og fremst var knyttet til maritime operasjoner. Nordmennene var overlegne så lenge de befant seg på sjøen. De forsøkte selv å velge tid og sted for kamphandlingene og unngikk i det lengste en åpen konfrontasjon med fienden. Vikingskipet var et supervåpen i sin tid og var et overlegent krigsfartøy i Europa allerede fra 700-tallet. Skipene tålte ekstreme værforhold til sjøs samtidig som de kunne komme seg raskt oppunder land.

Det norske riket hadde sin største utstrekning under kong Håkon Håkonsson (1217-63) og den store styrkeprøven for den norske militærmakten var krigføringen med Skottland i 1263. Dette felttoget blir skildret på en glitrende måte. Ersland behandler krigen både på strategisk og taktisk nivå og drøfter den norske militærmaktens styrker og svakheter. Det demonstreres hvor lite effektiv den norske leidangsflåten var blitt i møtet med europeisk krigføring, en krigføring som stort sett foregikk på land. Det mislykkede skottlandstoget skyldtes nordmennenes mangel på kavaleri og moderne utstyr for utøvelse av landkrig. Norske leidangsbønder med stålhatt, øks og skjold kom til kort mot skotske riddere med rustninger til hest. 
På begynnelsen av 1300-tallet slår bildet av et sterkt norsk kongedømme sprekker. En ny hærordning ble nedfelt med utgangspunkt i de militære og siviladministrative forutsetningene i hirdorganisasjonen kombinert med utnyttelsen av et godt væpnet mannskapspotensiale i leidangen. Når Norge utover i seinmiddelalderen i økende grad glir inn i et unionelt forhold til nabolandene, drøfter Ersland på hvilken måte de militære strukturene bidrar til denne utviklingen. Ved overgangen til 1300-tallet var utbudet av leidangen fortsatt en viktig del av den norske kongens militærmakt. Dette endret seg drastisk ved utviklingen av seilskip og i forbindelse med konflikter med hanseatene på 1400-tallet ble det klart at leidangen og vikingskipenes tidsalder var slutt. 
Da en tysk koggeflåte på 17 skip og 600 mann angrep Bergen våren 1429, under krigen mot kong Eirik av Pommern, ble den møtt av en norsk leidangsflåte på 100 skip. De tyske koggene var langt bedre utstyrt og var så høye at nordmennene ikke kunne entre dem. Den norske flåten ble totalt utslettet. Dette toktet har normalt blitt karakterisert som det siste for leidangen, men leidangen som organisasjon ble videreført. Ersland viser at leidangsnaust og skip enkelte steder kan ha stått så sent som på 1500-tallet. I det nordligste Norge var leidangen antagelig fremdeles i bruk i lokalforsvaret frem til begynnelsen av 1600-tallet.
Det avsluttende kapittelet kalt Unionsforsvar 1397-1570, omhandler Kalmarunionen mellom Danmark, Norge og Sverige. For Norge var dette begynnelsen på en union der riket var det svakeste av de tre partene. På 1400-tallet kom de fleste militære konfliktene i Norden til å dreie seg om Sverige skulle være en del av unionen eller ikke. I 1523 brøt landet ut av unionsfellesskapet for godt. Sverige utviklet seg på 1500- og 1600-tallet til å bli en europeisk stormakt mens Norge bygget opp en lokal forvaltning under dansk overhøyhet. Ersland viser hvordan den norske militærmakten ble svekket og at nordmennene etter hvert var ”uten rike og uten forsvar”. Han behandler avslutningsvis syvårskrigen (1563-1570) mellom det svenske og det dansk-norske riket, en krig som ikke førte til vinning for noen av partene. En viktig erfaring var at det kunne etableres et effektivt forsvar mot invasjonstropper ved å utkalle bønder og byfolk med utgangspunkt i de gamle leidangspliktene. Etter hvert utgjorde imidlertid stormenn og deres svenner det sentrale elementet i militærvesenet. Bøndene ble primært utnyttet som skatteobjekt og skatteinntektene kunne benyttes til å finansiere leiesoldater, kavaleri og borganlegg. 
Den militære renessansen i seinmiddelalderen er det siste momentet i fremstillingen til Ersland. Dette danner opptakten til del 2 av boken: Krig, provins og helstat. Denne delen er ført i pennen av Terje Holm og omfatter både de lange krigsperiodene i nordisk historie og etableringen av Forsvaret som permanent samfunnsinstitusjon. Holm innleder med å beskrive endringene i det europeiske statssystemet og foretar samtidig en gjennomgang av den militærteknologiske utviklingen på 1500- og 1600-tallet. Hovedtema for Holm er historien om militærmaktens utvikling fra det nesten totale fravær av maktmidler på 1500-tallet til det han kaller det godt utbygde militærapparatet i 1814. Forfatterne overlapper hverandre når det gjelder analysen av militærmakten på 1500-tallet. Dette burde ha vært bedre koordinert. 
På slutten av 1500-tallet bestod militærmakten av flåten, det bevegelige landforsvaret og det faste landforsvaret. Danmark-Norge, eller Oldenborgmonarkiet, som Holm velger å kalle det, betraktet seg selv primært som en sjømakt. Flåten var Danmark-Norges største militære aktivum frem til Napoleonskrigene. Flåtens hovedoppgave var å motvirke hanseatenes makt og å sikre herredømmet i Østersjøen. Under kong Kristian 4 (1588-1648) ble flåten sterkt utbygd og var en kort tid blant de største i Europa med 50-60 større kampfartøyer og et stort antall defensjonsskip. I motsetning til hæren ble det satset på flåten også i fredstid. En viktig oppgave for flåten var å holde kontroll med handelsveiene i krig og fred. Dette perspektivet er for lite vektlagt i Holm sin fremstilling. De viktigste sjømilitære begivenhetene er nevnt, men de behandles ikke i dybden.
”Kongens Strømme” bestod på denne tiden av farvannene utenfor Danmark og Norge, store deler av Østersjøen, farvannene øst av Nordkapp og ved Spitsbergen, Færøyene, Island og Grønland. Mot slutten av 1500-tallet ble de nordnorske farvann viet oppmerksomhet. Kongen sendte en større marinestyrke til Nord-Norge i 1577 for å sperre utenlandske fiskere ute fra de fiskerike farvannene i nord og gjøre slutt på fremmed handel i det nordlige Russland. I 1599 seilte kong Kristian 4 på et tilsvarende tokt med bakgrunn i at svenskekongen Karl 9 hadde gjort krav på Finnmark. Denne formen for suverenitetshevdelse kan karakteriseres som historiens første virkelige kystvakttokt og minner om de oppgavene Kystvakten har i dag. Dette er lite behandlet i litteraturen og det er skuffende at Holm ikke gjør noe helhjertet forsøk på å beskrive og drøfte disse aktivitetene nærmere. 
I Norge ble det etablert en egen norsk hær i 1628, mens fellesflåten fra etableringen i 1509 og under hele unionstiden var under sentral kontroll av kongen i København. Det vites ikke om dette er årsaken til at Holm gjennomgående behandler fellesflaten svært overflatisk. Forfatteren går i detalj når han redegjør for den norske legdshæren, både hva angår materiell og personell. Det er utarbeidet imponerende gode illustrasjoner med detaljbeskrivelser av ulike geværtyper med låsmekanismer og andre finurligheter. Når det gjelder orlogsfartøyer og fartøymateriell, derimot, vises det etter korte redegjørelser som regel til skisser og bilder av blandet kvalitet. Det samme går igjen når Holm behandler de ulike krigene mellom Danmark-Norge og Sverige. Mens landkrigene drøftes inngående og med stor innsikt, må leseren ofte ty til illustrasjoner og kart for å få detaljer om sjøkrigen. Dette er kanskje en av årsakene til at enkelte kartskisser skjemmes av mye tekst. Forklaringer til illustrasjonene bør fortrinnsvis tas inn i margen eller i hovedteksten.
Forfatteren viser en imponerende innsikt når han beskriver utviklingen av militærapparatet i Oldenborgmonarkiet, spesielt den delen som angår Norge. Innledningsvis behandles perioden 1614-1660, den tiden da det ble etablert stående styrker i Norge. I årene 1660-1720 ble det utviklet et moderne militærapparat og befolkningen ble pålagt store forpliktelser. Beskrivelsene av de ulike systemene for innrullering og mobilisering i rikets land- og sjømakt er interessant lesning. Perioden etter den store nordiske krig og frem til slutten av 1700-tallet kaller Holm for ”Den fredelige militærstat”. Sverige er svekket militært og utgjør ikke lenger noen konstant trussel mot Danmark-Norge. Boken avsluttes med en analyse av Danmark-Norge ”i revolusjons- og Napoleonskrigenes skygge”.
Holm klarer på en god måte å illustrere hvordan militærmakten i hele perioden var en integrert del av samfunnet. I tillegg til gode beretninger om slag og felttog, viser forfatteren hvordan teknologiske og organisasjonsmessige nyvinninger førte til større effektivitet i krigføringen. Det blir hevdet at det ikke er mulig å forstå fremveksten av det moderne Europa uten å studere den militære utviklingen. Utviklingen av militærapparatet i Norge vurderes i lys av styrkingen av helstatens maktgrunnlag. Dette endret seg da Norge ble atskilt fra Danmark i 1814. Holm hevder avslutningsvis at det gamle regimets militære byggverk levde videre i den nye norske staten og gjorde det mulig for Norge å etablere et nasjonalt forsvar. 

I en tid der Forsvarets oppgaver og struktur er under sterk debatt, kan det være interessant og lærerikt å studere hvilken betydning institusjonen har hatt gjennom tusen år med fred, kriser og kriger. Norsk forsvarshistorie vil forhåpentligvis bli lest av sentrale beslutningstakere både i Forsvaret og i det politiske systemet. Krigsmakt og kongemakt vil garantert være til stor nytte og glede for alle som er interessert i historie fra middelalderen og fra foreningstiden med Danmark.