|
Robers S. Jordan: Litteraturen om den kalde krigens glemte ikoner har fått et nytt tilskudd med Robert S. Jordans biografi om general Lauris Norstad. Spørsmålet er om vi trenger flere slike? Svaret på dette er ja, i alle fall dersom forfatteren makter å sette hovedpersonen inn i tiden slik Jordan har gjort i denne boken. Norstad var Natos øverstkommanderende i Europa fra 1956 til 1962 – en periode preget av Berlinkrisen og omprøving av alliansens atomvåpenstrategi. Overgangen fra Eisenhower-administrasjonens massive retaliation til Kennedy-administrasjonens flexible response kom raskt til å skape store spenninger mellom Norstad som USAs og NATOs øverstkommanderende i Europa, og ledelsen i Washington. Norstad ble beskyldt for å ignorere den nye amerikanske tenkningen omkring kjernevåpnenes plass i allianseforsvaret i sine krigsplaner, og derved for å fremstå som mer ”europeisk” enn hva ønskelig var. Norstads popularitet hos de europeiske alliansepartnere understreket dette bildet for Kennedy og hans administrasjon. Jordan legger imidlertid opp til en dypere forklaring av Norstads syn på hvordan NATO skulle møte et eventuelt angrep fra øst. Det er ikke tilstrekkelig for ham å forklare konfrontasjonen mellom generalen og politikerne med at Norstad hadde stivnet i gamle oppfatninger, eller ”gone native”, altså at alliansens hatt passet bedre enn den nasjonale. I stedet leter forfatteren etter hva som formet Norstad som offiser i tiden frem til han ble SACEUR i 1956. Norstads karriere er typisk for hans generasjon amerikanske flyoffiserer. Han ble uteksaminert fra West Point i 1930 som kavalerist, men ble allerede året etter overført til hærens ”Air Corps”. Der ble han raskt en forkjemper for et selvstendig flyvåpen, en prosess han deltok aktivt i frem til realiseringen i 1947. I desember 1941 var major Norstad etterretningsoffiser ved Air Force Combat Command HQ. Her var han ikke alene om å mistolke informasjonen som i ettertid kunne sees som indikasjoner på et japansk angrep mot Pearl Harbor. Etter krigsutbruddet ble Norstad raskt hentet inn til staben til general ”Hap” Arnold, den ukonvensjonelle sjefen for Army Air Force. Norstad ble plassert i Arnolds rådgivningsgruppe, sammen med Charles Cabell. Instruksen var klar: ”..sit down and think … if I ever catch you mixing in with daily operations, I’m going to fire you both”. Arbeidet i rådgivningsgruppen brakte Norstad i kontakt med en rekke offiserer som senere skulle bli helt sentrale både i det amerikanske og allierte systemet. Det er nok å nevne navn som Eisenhower, LeMay, Marshall og Lord Ismay. Samtidig la det grunnlaget for en forståelse av at en toppoffisers rolle lå i skjæringspunktet mellom det diplomatiske, politiske og militærfaglige. Som operativ offiser fikk Norstad imidlertid raskt andre oppgaver. Under felttoget i Nord-Afrika var han sjef for plan og operasjon under forberedelsene, og luftansvarlig for sentralavsnittet under landgangsoperasjonen. Norstad var første flyoffiser til å vasse i land ved Oran, med hovedoppgave å klarere en flystripe for jagerstøtte. Med diplomatisk fintfølelse fikk Norstad i stand en lokal våpenhvile med franske Vichy-styrker. Bildet av ham som en effektiv og dyktig planlegger ble supplert: Norstad kunne også gjennomføre en operasjon. Operasjonen i Nord-Afrika avslørte imidlertid raskt forskjellige syn på bruk av luftmakt. Sjefen for det sentrale frontavsnittet ble kraftig kritisert av flygeneralene for å bruke flyavdelingene til nærforsvar av eget hovedkvarter. Organisering, kommando og kontroll viste seg å ha helt avgjørende innflytelse på effekten av styrkene. Norstads konklusjon var at å la flystyrkene støtte hæroperasjoner på hærens egne premisser, koordinert på forholdsvis lavt nivå, var sløsing med ressursene. Det hindret kraftsamling, og reduserte derved effekten av luftmakt. Dette synet fikk også Eisenhowers støtte. Løsningen ble at luftoperasjonen fikk sin egen sjef, direkte under øverstkommanderende, slik at koordineringen kunne foregå på topplan. I følge Norstad opprettet Eisenhower de facto det amerikanske luftforsvaret som egen våpengren gjennom denne omorganiseringen i 1943. Innen krigsteateret i Nord-Afrika ga dette seg utslag i etableringen av Northwest African Air Forces (NAAF), med Northwest African Strategic Air Force (NASAF) som den tunge komponenten. Kommandolinjen gikk via den allierte sjefen for Mediterranean Air Command til øverstkommanderende, Eisenhower. Linjene til de lokale sjefene på bakken, som hadde gjort luftstyrkene til et støttevåpen for hæren, var brutt. Flyoffiserer skulle lede flyoperasjonene. Norstad hadde altså allerede under felttoget i Nord-Afrika etablert tett kontakt til toppledelsen. Eisenhower var tydelig imponert over effekten av selvstendig luftinnsats, spesielt strategisk bombing mot bakre linjer slik NASAF fokuserte på. Imidlertid fant Eisenhower det nødvendig å gripe inn mot fritidsaktivitetene til sjef, nestkommanderende og G-3 i NASAF, Norstad, som ikke sjelden snek seg til et bombetokt. Sjefen, general Doolittle, fikk klar beskjed om at han enten kunne være ”a major general and command NASAf, or … a lieutenant and fly warplanes”. Ikke så underlig, sett i lys av at alle disse var innvidd i informasjon fra Ultra, det topphemmelige allierte apparatet for å knekke tyske sambandskoder, i tillegg til at de satt på detaljert kunnskap om alliert strategi. Et siste aspekt ved erfaringene fra dette første store amerikanske felttoget under andre verdenskrig som skulle virke like formativt på Norstad som betydningen av kommando og kontroll, var operasjonsanalysens plass i krigføringen. Under ledelsen av bombeoperasjonene i Nord-Afrika benyttet stabene dette verktøyet til planlegging og evaluering. Norstad var tydelig fascinert av denne ”vitenskapelige” tilnærming til militæroperasjoner. Som sjef for operasjoner og etterretning i Mediterranean Allied Air Forces appliserte Norstad dette i praksis, og rettet den strategiske bombingen inn mot å avskjære fienden fra én avgjørende ressurs, nemlig olje. Samtidig ble veinettet bak fiendens linjer forsøkt brutt opp i størst mulig grad. Bombestyrkene ble kjernen i luftmakten. Norstad demonstrerte også en evne og vilje til å involvere seg i de politiske aspektene av overordnet strategisk planlegging. Etter at han sommeren 1944 ble overført til Washington ble han stabssjef for Twentieth Air Force, hvor hovedoppdraget var strategisk bombing. I siste halvdel av 1944 gikk operasjonene i det store og hele ut på presisjonsbombing fra stor høyde, utført av store formasjoner med tunge bombefly. Dette ga imidlertid ikke de ønskede resultater raskt nok, og Norstads sjef, Hansell, ble i januar 1945 erstattet av Curtis LeMay, som skulle bli et symbol på amerikansk luftmakt i de to første tiårene av den kalde krigen. LeMays nye taktikk innebar angrep i lav høyde med brannbomber, hvor det kanskje viktigste målet var å bryte ned kampmoralen i befolkningen. Luftangrepet mot Tokyo i mars 1945 ble en prøve på den nye taktikken. LeMays ordre var at byen skulle bli ”wiped right off the map”. Sett i lys av ordren, var operasjonen vellykket. En av generalene som var med i en rekognoseringsrunde etter angrepet, noterte: ”True there is no room for emotions in war. But the destruction I witnessed that night over Tokyo was so overwhelming that it left a tremendous and lasting impression on me”. Dette kanskje mest ødeleggende enkeltstående angrep under andre verdenskrig var en suksess, etter operasjonanalytiske beregninger. Dersom operasjonen hadde forkortet krigen med bare én dag, hadde den spart amerikanske liv, og var derfor en suksess. Men suksesskriteriene ble angrepet fra en rekke kanter. De fleste flygeneralene, deriblant Norstad, hadde tatt for gitt at slike angrep rettet mot befolkningens moral, ville resultere i defaitisme snarere enn i en sementering av motstanden. Analyser utført etter krigen skulle vise at det var vanskelig å trekke entydige konklusjoner om effekten av terrorbombing. Slike undersøkelser var naturlig nok vanskelige å gjennomføre under krigen, og sporet av resultatene av den nye taktikken, konkluderte Norstad og LeMay med at krigen mot Japan kunne vinnes gjennom strategisk bombing. I tillegg kunne en slik seier være avgjørende for en vesentlig politisk målsetting hos mange av aktørene, å opprette et selvstendig amerikansk flyvåpen. Denne tankegangen er vesentlig for å forstå beslutningen om å ta i bruk atombomben. Beslutningen ble fattet i et amoralsk klima preget av matematiske tilnærminger til effektene av strategisk bombing. Dette betyr ikke nødvendigvis at beslutningstakerne ikke hadde moralske betenkeligheter, men slike aspekter hadde liten plass i den operative planleggingen. Norstad ble raskt en helt sentral aktør i miljøet som skulle komme til å forme amerikansk tenkning om bruk av kjernevåpen. Sent i 1945 ledet han en utredning av amerikanske behov for atomvåpen, hvor han fokuserte på Sovjetunionen som USAs nye potensielle fiende. De amerikanske planene måtte, hevdet Norstad, sikte mot å ødelegge den sovjetiske evnen til å føre krig. I klart språk innebar dette å ødelegge det sovjetiske samfunnet. Som generalmajor og Assistant Chief of Staff for Plans and Operations for i Eisenhowers hærstab, hadde Norstad en nøkkelrolle i utformingen av amerikansk strategi i de formative årene av den kalde krigen. Norstad trakk en for ham logisk konsekvens av erfaringene med bruk av strategisk luftmakt under andre verdenskrig inn i den kalde krigen. Massiv gjengjeldelse med masseødeleggelsesvåpen var avgjørende; for det første for å avskrekke, dernest – om avskrekkingen sviktet – for å ødelegge motparten. Ingen tvilte på at Norstad mente hva han sa når han hevdet at han ikke ville nøle med å initiere et atomvåpenangrep. Frem til 1950 arbeidet Norstad med operativt planarbeid i Washington, fra 1947 i den nyopprettede Air Staff. Utbruddet av Koreakrigen resulterte i en omorganisering av det amerikanske bidraget til forsvaret av Europa. Det avgjørende var å gjøre det klart for de vest-europeiske landene at de lå under amerikansk beskyttelse. I april 1951 ble den integrerte allierte europakommandoen, SHAPE, opprettet. For å understreke de amerikanske forpliktelsene til å delta i forsvaret av Vest-Europa skulle øverstkommanderende, SACEUR, og øverstkommanderende for flystyrkene være amerikanske generaler. Eisenhower ble utnevnt til SACEUR, da en ren alliert stilling. På flysiden ble ordningen noe mer kompleks. Norstad ble Commander-in-Chief, US Air Forces in Europe (CINCUSAFE), samtidig som han ble Commander-in-Chief Allied Air Forces, Central Europe (CINCAAFCE). Norstad fikk altså to hatter. I tillegg kom han også i praksis til å fungere som Eisenhowers sentrale rådgiver i planarbeidet på luftsiden. Arbeidet med å bygge opp en effektiv strategisk bombeevne i NATO akselererte raskt under Norstads ledelse. Fra opprettelsen av SHAPE i april 1951 til utgangen av 1952 var antallet fly som raskt kunne ta av femdoblet – 2500 innen sentralavsnittet alene. Atomvåpen var ryggraden i forsvaret. I praksis innebar dette at beslutningen om å iverksette massiv strategisk bombing for å stanse et sovjetisk angrep på NATO ikke ville bli tatt av europeiske politikere, men av den amerikanske presidenten. I ekstreme situasjoner ville en slik beslutning trolig måtte tas av amerikanske flygeneraler, for sentralavsnittets del av Norstad. Under omorganiseringen av SHAPE i 1953 ble Norstad innsatt i en nyopprettet stilling som Air Deputy direkte under SACEUR. Sentralisert kontroll med de stadig større flystyrkene i Europa var en målsetting, en annen å definere en person med bredt ansvar for atomvåpen i alliansens planverk. Norstad ledet arbeidet med å gjøre NATO til en kjernefysisk allianse. Konseptet var fortsatt fremskutt forsvar, med kjernevåpen som ryggrad i allianseforsvaret. Forskjellen fra 1950 var tilgangen på en rekke taktiske atomvåpen. Spørsmålet ble hvordan disse skulle innpasses i NATO, og ikke minst på hvilket nivå beslutningen om å ta i bruk slike våpen skulle ligge. I 1956 ble Norstad, Eisenhowers favoritt til jobben, utnevnt til SACEUR. Det vil ikke være urimelig å hevde at Norstad som SACEUR skulle komme til å lede det systemet han selv hadde vært helt sentral i oppbyggingen av i første halvdel av 1950-tallet, en kjernefysisk allianse under stram amerikansk ledelse. Utnevnelsen trakk også – for første gang – Norstad virkelig frem i lyset. Den effektive stabsoffiseren som fikk ting gjort, skulle nå også være en synlig figur – en amerikansk diplomat i Europa. Norstad hadde allerede et godt utbygd kontaktnett i Europa, og var respektert som en intellektuell offiser blant de allierte i NATO. Selve funksjonstiden som SACEUR skal jeg bare raskt skissere her. I Norstads periode var SACEURs primæroppgave å lede et internasjonalt militært byråkrati som skulle legge planer for hvordan håndtere noe ingen håpet ville skje. Samtidig skulle SACEUR fremstå både som et samlingsmerke for alliansen og som USAs fremste militære leder innen NATO-systemet. Under den europeisk-orienterte ledelsen til president Eisenhower, skapte dette fundamentale paradokset i liten grad problemer for Norstad, men med presidentskiftet i 1961 endret dette bildet seg. Kennedy-administrasjonens omlegging av amerikansk kjernevåpenpolitikk fikk konsekvenser for NATO. I denne situasjonen kom Norstad til å stå fast på den etablerte linjen i NATO, noe som skulle skape etter hvert uholdbare spenninger med den politiske ledelsen. Norstad hadde i for stor grad blitt europeer, og den nye ledelsen oppfattet en uvilje hos ham mot å sette politiske endringer ut i livet. Jordans grundige utmaling av Norstads bakgrunn gir et bakteppe for å forstå hans rolle som SACEUR. Norstad var et produkt av andre verdenskrig, og hadde sine viktigste kontakter i den generasjonen militære ledere som klatret raskt på 1940-tallet. Norstad hadde sterk tro på operasjonsanalyse og matematiske modeller i planlegging og evaluering av militære operasjoner. I hans øyne hadde andre verdenskrig vist at massiv bruk av luftmakt var selve ryggraden i moderne krigføring, og at denne burde planlegges brukt slik at så vel fiendens evne som vilje til å føre krigen videre ble fjernet. Men han innså kanskje ikke like tydelig at den dramatiske økningen av tilgjengelig ødeleggelseskraft på begge sider, krevde andre tilnærminger. Ved å fokusere på en av de fremste eksponentene for amerikansk militær tenkning, fra en periode preget av famlende søken etter et selvstendig ståsted for luftmakt tidlig på 1940-tallet, til en periode hvor amerikansk luftmakt bokstavelig talt kunne legge verden i ruiner, gir forfatteren oss ny innsikt i en periode som skulle forme verdensbildet i et halvt århundre. Jordan makter å vise at det ligger en rasjonalitet og en moralsk tenkemåte bak utformingen av planer og gjennomføring av operasjoner som for mange i ettertid fremstår som irrasjonelle og amoralske. |