|
Nordens svik mot
balterne Den svenske journalist og skribent Andres Küng med estniske foreldre som flyktet fra sovjetbesettelsen, har i hele sin karriere søkt å vekke oppmerksomhet omkring balternes bitre skjebne, og de nordiske lands lite solidariske opptreden under den lange undertrykkelsen, først sovjetisk, så tysk og igjen sovjetisk. Nå har han i boken „Et liv för Baltikum gitt en historisk oversikt. Som nærmeste nabo er det Sverige som mest kommer i søkelyset. Den svenske regjering var den første - etter Tyskland - som anerkjente den sovjetiske anneksjon i 1940 og til og med utleverte til Moskva den gullbeholdning som de baltiske statene hadde plassert i Sverige - for sikkerhets skyld! - etter Hitler-Stalin-pakten. Titusener av baltere ble tvangssendt til gulag og kom aldri tilbake. Aller verst er påminnelsen om lithauernes fortsatte motstandskamp etter 1945, med nye fordrivelser, uten at omverdenen ofret dem noen oppmerksomhet. I Norge var vi opptatt av brobygging til Sovjetmakten og dens massakrer i Lithauen skulle ikke forstyrre. De tusener av baltiske flyktninger i Sverige ble bedt om ikke å snakke om hjemlandene for ikke å forstyrre Sveriges naboforhold til Sovjet. I 1945 skrev Dagens Nyheter at den svenske regjering ønsker at balterne vender hjem. Spesielt tragisk var tvangsfordrivelsen av 146 baltere som kom til Sverige i 1945 i tyske uniformer - de fleste tvangsinnrullert. De visste at de risikerte å bli drept. Svenska Dagbladet forsøkte å anføre flyktningenes asylrett, men utenriksminister Undèn forsikret at Sovjetunionen jo var en rettsstat! Og handelsminister Gunnar Myrdal mente at utleveringen ville bedre handelsforbindelsene med Moskva. Senere overtok Oluf Palme denne rollen. Han kunne kle seg i feltklær når det gjaldt amerikanske overgrep, men tok på seg filttøfler når de sovjetiske forbrytelser var tema. I 1994 ble de 40 gjenlevende av de utviste balterne invitert av den svenske regjering til besøk og middag, der utenriksminister Margaretha af Ugglas ba om unnskyldning for hva den daværende regjering hadde begått. Men da var både Undèn og Myrdal og Palme gått bort. I etterkrigstiden var Sverige fortsatt forsiktig med å vise balternes situasjon nevneverdig interesse. Svensk radios sendinger på russisk berørte aldri deres bestrebelser for å oppnå omverdenes støtte for frihet og selvstendighet. Etter et besøk i de tre landene i 1989 uttalte utenriksminister Sten Anderson at det bare var et lite mindretall der som ønsket uavhengighet. Det var på linje med Gorbatsjov som jo iherdig forsøkte å hindre utmeldingen av unionen. En skarp kritikk kom fra den lithauiske president Landsbergis under en internasjonal konferanse i Oslo i 1991, der han uttalte: „Sverige har i 50 år fungert som støttespiller for Kreml i det som angår de baltiske republikkene". Heller ikke i Norge var det noen opprørt stemning for balterne, spesielt beklagelig etter krigen da den fortsatte undertrykkelse kunne ha mobilisert indignasjon og aktivitet, f.eks. i FN-sammenheng. Men det var fjernere folk, som i Syd-Afrika, som fikk vår medfølelse, unektelig mindre farlig å gjøre deres sak til vår. Frank Bjerkholt har bl.a. vært utenriksredaktør i Morgenbladet |