John Andreas Olsen

John Warden and the Renaissance of American Air Power.

Washington: Potomac Books, 2007, 349 s.

Anmeldt av høgskolelektor Ole Jørgen Maaø, Luftkrigsskolen

Oberstløytnant John Andreas Olsen – sjef ved Avdeling for militærmakt og doktriner på Forsvarets Stabsskole – har skrevet biografi om John Warden, amerikansk luftmaktstenknings store reformator på 90-tallet. Akkurat dette aspektet ved Warden er også synliggjort i biografiens tittel, John Warden and the Renaissance of American Air Power. Olsens bok er ikke noen tradisjonell biografi, vi følger John Wardens militære karriere, med naturlig og klar hovedvekt på hendelsene i forbindelse med Gulfkrigen i 1991, der Warden som kjent spilte en viktig rolle.

Boken er imidlertid oppbygd som en klassisk biografi, den er oppdelt i 12 nærmest kronologiske kapittel, der vi følger John Wardens karriere fra tidlig i 60-årene til endelikt i 1995. Da måtte oberst Warden gå av med pensjon som sjef for USAF sin stabsskole – Air Command and Staff College (ACSC). Han var den første sjefen på svært lenge som ikke fikk opprykk til brigader i stillingen. Når vi så vet at Warden ikke var noen hvemsomhelst etter Gulfkrigen, skjønner man at man har med en omstridt offiser å gjøre.

Boken er ryddig og veldig godt orkestrert (for å bruke et av Wardens favorittord). Olsen har så å si intervjuet alle som har vært Wardens overordnede gjennom hans karriere, og i tillegg en rekke av hans underordnede og personell som har vært i kontakt med ham på en eller annen måte. Mengden intervjuer som er gjennomført er imponerende, og Olsen anvender sitater fra dem på en god måte som skaper fin dynamikk i teksten. I tillegg har han brukt den såkalte Desert Story Collection godt og grundig. Dette er intervjuer som ble gjennomført av USAF selv etter Gulfkrigen i 1991 med alle de sentrale aktørene.[1] Olsen bruker også sekundærkilder om Gulfkrigen godt gjennom hele boken.

Hovedtyngden av biografien dveler naturlig nok ved Gulfkrigen. I bokens tre lengste kapitler får vi inngående kjennskap til Wardens bidrag til luftkampanjen mot Irak i 1991. Olsen får godt frem hvordan Wardens tro på luftmaktens krigsvinnende kraft preget krigsplanleggingen veldig sterkt, til tross for at Warden aldri hadde noen formell posisjon i denne planleggingen. Som sådan er boken et godt eksempel på amerikansk pragmatisme i forhold til å få jobben gjort når den må gjøres (se spesielt s. 211). Warden sørget for at luftkampanjen fikk et strategisk fokus, det vil si at man i krigens fase 1 direkte angrep det irakiske lederskapets evne til å lede. Etter hvert ble teamet hans i den amerikanske luftforsvarsstaben, benevnt Checkmate, en slags hjelpeplanleggingsstab til hovedkvarteret i Saudi-Arabia. I tillegg sørget Warden for at sentrale beslutningstakere i Washington, herunder spesielt forsvarsminister Dick Cheney, kunne forstå hva luftmakt kunne bidra med i krigen. Det er neppe å overdrive hvis en påstår at John Warden, en lett obskur, på forhånd nokså ukjent, og til dels mislykket, oberst i USAF, ble Gulfkrigens intellektuelle drivkraft (sammen med Norman H. Schwarzkopf).

Hvorfor ble det så slik? Jo, fordi han i de tidlige augustdagene i 1990, rett etter Iraks invasjon av Kuwait, syntes å ha svarene som generalene lette etter. Nokså bemerkelsesverdig hadde ikke de offisielle delene av USAF det Schwarzkopf ba om når han spurte om en plan for å agere strategisk mot Saddam hvis hans styrker invaderte Saudi-Arabia. Warden derimot, hadde lenge filosofert rundt luftmaktens muligheter. I sin jobb i den amerikanske luftforsvarsstaben hadde han sammen med sin stab allerede utmeislet femringsmodellen og tanker om konvensjonell strategisk luftmakt. Dermed kunne de i løpet av få dager lage et utkast til en strategisk luftkampanjeplan. Han lovte mye mer enn det han kunne holde, blant annet at Saddam ville trekke seg ut av Kuwait etter seks dager, og det uten angrep på Saddams styrker i Kuwait i det hele tatt (s. 3). Som Phillip Meilinger skriver i bokens forord: ”As Olsen notes, Warden’s plan was flawed.” Men denne planen, benevnt Instant Thunder og basert på den etter hvert så kjente femringsmodellen, ble gjennomført nesten uten endringer som en stor del av koalisjonens luftkampanje mot Irak. Denne historien er godt kjent fra før, men Olsens detaljerte grep viser oss hvor sentral Warden faktisk var.

Mindre kjent (i hvert fall for undertegnede) har det kanskje vært hvor ivrig Warden og hans stab deltok i planleggingen av luftoperasjonene mot de irakiske bakkestyrkene etter at både Schwarzkopf, Powell og Horner hadde sørget for at dette fokuset også ble en dominerende del (fase 3 av krigen). Warden hadde initielt i planleggingen med stor styrke hevdet at det var bortkastet og trolig kontraproduktivt å angripe Saddams bakkestyrker.[2] Etter hvert sørget han imidlertid for at staben hans i Checkmate ble en stor støttespiller for Central Command (CENTCOM) også på dette området. Etter hvert ivret Warden for luftangrep mot bakkestyrkene (s. 225). Her synes Warden å være mer pragmatisk anlagt enn en kanskje skulle tro, men pragmatismen strakk ikke lenger enn at Warden fortsatt stod fast på at en bakkeinvasjon var unødvendig. Før eller siden (aller helst før) ville den irakiske hæren få nok og trekke seg tilbake. Luftmakt hadde da gjort jobben. Det kan synes som om det tross alt var det aller viktigste for Warden.

Etter krigen ble Warden som nevnt sjef for ACSC. Her gjorde han en imponerende intellektuell og akademisk oppryddingsjobb. Han fikk deler av staben med på et reformprogram og la om hele stabsskolen i retning av tenkning rundt luftmakt og luftkampanjeplanlegging. Her terget han på seg deler av en sedat stab, men også Maxwells sentrale akademiske miljø, School of Advanced Air and Space Studies (SAAS). De mente han var for dogmatisk og for lite tvilende til sin egen teori (s. 262-264). Enkelte mener han som sjef for ACSC satte større spor etter seg i USAF enn som luftmakttenker (s. 264-267).

Olsen får godt frem hvor utradisjonell Warden var (og er). Vi liker jo å tenke om amerikanske offiserer at de gjør som de blir fortalt, i hvert fall så lenge de har en sjef. Og Warden hadde mange sjefer, flere av dem etter hvert bekymrede menn, andre svært glade for å ha denne kreative mannen som underordnet. Når Warden trodde på noe forfulgte han troen på tvers av all kotyme. Han var – ifølge en av hans tidlige sjefer – en major som ikke kunne holde kjeft på generalenes møter (s. 35). Han var ofte en problematisk underordnet når han ikke fikk viljen sin. Han mente han visste når han hadde rett, og forfulgte sine mål uansett hva som stod i veien. Noen vil kalle dette integritet, andre dumdristighet, mangel på smidighet eller det rene skjære idioti. Warden var også noe av en sosial einstøing. Boken inneholder flere eksempler på Wardens mangel på sosiale antenner. Min favoritt er Wardens velkomsttale til studentenes partnere etter at han var blitt sjef for ACSC. Istedenfor å gi dem en tradisjonell velkomsttale fikk de en leksjon i luftkampanjeplanlegging, fordi Warden trodde det ville interessere dem å vite hva elevene gikk igjennom på skolen (s. 252).

Warden var utstyrt med enorm selvtillit. Som Chuck Horner, luftkommandøren under Gulfkrigen, kort og brutalt har uttalt: ”John Warden was too much in love with his own thinking” (s. 181). Selv når den grundige analysen av luftkrigen, Gulf War Air Power Survey, konkluderte med usikkerhet rundt effekten av den strategiske bombingen, så mente Warden dette skyldtes feil måte å analysere på (s. 239). John Warden visste best selv. For å sitere an av hans overordnede, generalmajor Alexander: ”I have never really met a fanatic until I met him” (s. 244).

Som historiefortelling har denne biografien meget gode kvaliteter. Den er grundig, svært godt dokumentert, samtidig som språket er lettlest og fremstillingen er ordnet på en meget ryddig måte. De tre kapitlene om Gulfkrigen er bokens beste, de er pakket med detaljer, men det er viktige detaljer som godt synliggjør hvordan Warden tenkte og opererte og hvordan omgivelsene reagerte på hans handlinger. I tillegg er det en god analyse av hva Wardens handlinger og tankegods faktisk førte til, i første omgang hva gjelder gjennomføringen av Gulfkrigen. Dette har John Andreas Olsen lyktes svært godt med.

Som analyse av hvorfor dette skjedde har boken imidlertid klare svakheter. Jeg skal ta for meg tre aspekter; synlig kildekritikk, mangelen på kritikk av Wardens forsøk på å etablere teorier om luftmakt, samt balansen mellom fortelling og tolkning.

Skulle en innvende noe mot Olsens kildearbeid så må det være mangelen på synlig kildekritikk. Her er det to bekymringer som denne leseren ikke føler han får svar på etter å ha lest boken. Bekymring nummer en: det synes ikke som om Olsen tar hensyn til at alle intervjuobjekter er farget av sine omgivelser. Alle er nokså sikkert farget av etterpåklokskapens lys – vi er som regel elendige kilder til vår egen fortid. Vi liker naturligvis å tro at vi husker så godt, men som regel rasjonaliserer vi enormt om vår egen fortid. Vi utlegger hendelser som logiske forlengelser av et hendelsesforløp vi for ettertiden vet svaret på. Vi har mistet blikket for det uventede, for følelsene, for det komplekse og problematiske, til fordel for rasjonalitetens og logikkens uovertrufne tiltrekningskraft. Selv om Olsen i visse tilfeller også bruker skriftlig materiale fra Wardens karriere, så som en rekke interessante upubliserte kilder fra Warden selv, hviler boken tilsynelatende for ukritisk på muntlige kilder. Når jeg skriver tilsynelatende her, så er det fordi en kan lese boken som om Olsen alltid ”tror” på sine intervjuobjekter. Det kan være at Olsen har silt stoffet for oss, men jeg synes boken hadde stått seg bedre om vi som lesere hadde fått deltatt i noen av biografens vanskelige veivalg blant kildene. Begrepet sannhet ligger til grunn for min andre kildekritiske bekymring: det kan synes som om ingen av kildene har annet enn sannheten om John Warden som agenda, spesielt ikke John Warden selv. Selv om Olsen også her kan ha silt utsagn for oss, fremstår boken nå som om Olsen tar Wardens ord for god fisk. Selv om Olsen i bokens preface skriver at Warden ikke har prøvd å prege innholdet i boken (s. xiii), så har han naturligvis det. Jeg tillegger egentlig ikke biografen en slik naivitet, og mener derfor boken hadde stått seg bedre om Olsen hadde vist oss hvor kildene (og kanskje spesielt Warden) er diskutable i langt større grad enn det tilfellet er i dag.

Min andre innvending mot boken er mangelen på kritikk av Warden som teoretiker. Her er for eksempel et forsøk på et viktig spørsmål: hvorfor får en så tynt basert teori som Wardens femringsmodell og derigjennom hans (og fleres) teori om strategisk paralyse, så stort gjennomslag både under og etter Gulfkrigen? Hvorfor den type tenker som Warden er så stort gjennomslag? Kanskje på grunn av han kan kalles en luftkrigens Jomini (s. 77); er en som tror at universelle regler og prinsipper bestemmer suksess i krig (s. 31); og er en mann som ikke tror begrensede kriger finnes (s. 37), og i tillegg har retoriske gaver nok til å selge sine simplifiserte modeller? Olsen deler åpenbart ikke mitt kritiske syn på at dette er tynne teorier, han benevner dem ”coherent theory” (s. 285), mens jeg altså mener de i beste fall er ufullendte. Hvis nå Saddam ble påført en strategisk paralyse i 1991, hva så? Hva var (er) ment å skje som følge av denne paralysen? I følge Warden kom Irak til å trekke seg ut av Kuwait etter seks dagers bombing. Hvordan kunne han tro det? For det var vel ikke basert på noe annet? Tro er viktig her, for selv om Warden mente å ha koblet politiske mål til de militære mål, så stoppet analysen egentlig etter paralysen. Når den strategiske paralysen eventuelt inntreffer er det ingen som vet hva som kommer til å skje, ei heller John Warden. Da tror man – man har dessverre ikke annet å støtte seg på. Eller for igjen å sitere generalmajor Alexander: ”His confidence in airpower is more of a passion” (s. 244). La det ikke være tvil om at Warden helt åpenbart var en ekstraordinær kreativ kraft, en som hadde både dårlige og gode ideer om mangt og meget (s. 138). Men verken femringsmodellen eller teorien om strategisk paralyse er teorier i ordets rette betydning, de er ufullendte, de er ikke fullstendige teser som forsøker å forklare sammenhengen mellom hendelse og effekt (kravet til enhver teori). Her mener jeg boken hadde blitt bedre hvis biografen hadde stilt flere spørsmål ved Wardens teoretisering, og ikke bare gjengitt dem. Fordelen med boken slik den foreligger er naturligvis at leseren selv får dømme. Olsen selv heller åpenbart i en positiv retning hva gjelder Wardens teorier (s. 283).

Balansen mellom fortelling og tolkning er, i følge Tom Egil Hverven i Klassekampen, ”de ulike aspektene ved biografisk fremstilling.”[3] Min tredje innvending mot boken er at den ikke balanserer bra på dette feltet. Jeg savner mer tolkning. Olsen har interessante tolkninger av Warden i både åpningskapittelet og i bokens nest siste kapittel. De løfter boken godt opp fra den rene fortelling. Spesielt er det interessant hvordan Olsen kobler inn personlighetsteori for å underbygge hvordan Warden faktisk er (s. 276-278). Jeg skulle imidlertid ønsket meg mer tolkning og tyngre kritiske blikk underveis – samtidig som historien fortelles. Det er kanskje en smakssak hvor man skriver sine egne tolkninger, men jeg synes altså det er bedre hvis biografen deltar mer aktivt i sin egen tekst, og ikke forsøker å formidle en eller annen objektiv sannhet. I tillegg savner jeg de gode spørsmålene. Historiefagets ene kunst er å formulere gode spørsmål, ikke nødvendigvis de gode svarene. Den andre kan sies å peke på sammenhenger i utviklingen, i selve Historien. Når historien fortelles hos Olsen mangler spørsmålene og tolkningene ofte. Derfor savner jeg det store løftet i boken. Kanskje hadde det hjulpet hvis Olsen hadde spekulert litt mer på hvorfor John Warden handlet som han gjorde i ulike sammenhenger?

John Andreas Olsen har skrevet en god fremstilling av John Wardens militære karriere. Boka er ryddig, skikkelig og basert på et enormt kildearbeid. Spesielt må alle intervjuene som er gjennomført fremheves. Warden fremstilles som en kreativ kraft USAF trengte i augustdagene i 1990, da ingen andre kunne gi ”Stormin” Norman det han ønsket seg – en strategisk luftkampanjeplan. Imidlertid var det ingen som hadde bruk for Wardens kreative kraft som flaggoffiser, til det var hans personlighet og metoder for omstridte. Personlig synes jeg Olsen er for positiv til Wardens ”teorier” om luftmakt, og jeg tror boken ville blitt bedre om Olsen hadde diskutert disse mer inngående. Jeg savner også mer tolkning enn det Olsen gir meg; her er det veldig mye bra om hva som skjedde, og for lite om hvorfor det skjedde. Biografens klassiske dilemma – forholdet mellom selve den litterære fortellingen med størst vekt på hva og den faghistoriske fremstillingen med størst vekt på hvorfor ­­– vises som sådan godt i boken. Imidlertid er ikke dilemmaet løst optimalt her. Som fortelling er dette utmerket og førsteklasses håndverk, som fortolkning blir det dessverre noe for tynt. Les den og døm selv.