Artikkel i Norsk Militært Tidsskrift nr 8 / 9 - 2004
Etterkrigstid og
krigstidspropaganda
Den
kalde krigens avslutning medførte geopolitiske omveltninger i Europa og Asia
med nye statssystem, andre globale og regionale makt- og lederskapsforhold til
følge. På samme tid, og av samme årsak, fikk man dertil interessante
forskyvninger i de regionale som globale makt- og lederskapskriteria,
instrument, funksjoner og utfordringer. Forventningene var store frem til den
kalde krigens avvikling med tanke på hvilke “fredssystem” og hvilken global
orden avviklingen av den vel 50 år lange konflikten ville føre til. Det er ikke
uvanlig i de store konflikters kjølvann å fortolke deres avslutning og den
kommende fredsperiode ut fra den seirende parts motiv, visjoner og propaganda.
Dette skjedde også på 1990-tallet. I den nye verdensorden ville man få et
globalt samfunn (the global village)
preget av demokratiets og markedsøkonomiens globale utbredelse. Økt frihandel
mellom og økt markedsliberalisering i statene ville gi allmenn økonomisk vekst,
universell velstandsøkning og global interesseharmoni. Oppslutningen om
menneskerettigheter og demokratiske styreformer ville spre seg over hele verden
og skape et globalt kosmos. Internt i dette ville det ikke foreligge
diplomatiske eller militære spenninger på grunn av de deltagende staters
styresett og rettssystem. Kosmos ville være et poststrategisk system uten indre
makthierarki og ingen annen konkurranse enn markedets prismekanisme. De få
fremtidige styringsbehov det internasjonale samfunn kunne få, ville dekkes av
regionale og globale institusjoner, som EF/EU og FN. Dette globale kosmos
ville, imidlertid, for en kort periode være omgitt av en kaotisk randsone. Men
en samordnet og kalibrert innsats ville sikre at også
denne ble stadig mindre ettersom hver av randsonens komponenter ble endret og
lot seg ta opp i det globale kosmos. Dette budskap var vesentlig i det
amerikanske demokratiske partis propaganda under William Clintons åtte år som
president (1992-200), og det ble tatt med stort alvor.[i]
Det nye i det nye og
Det gamle i det nye
Det er i dag viktig å erkjenne at det ikke er inntrådt noen ny global
orden av dette slag verken regionalt eller globalt. Det globale statssystem og
det globale diplomati preges tvert om allment av en økende konkurranse. Dette
fulgte logisk av bare den militære supermaktskonflikts avvikling. Den
overhengende trussels bortfall alene påvirket øyeblikkelig alle alliansers
politiske omgivelser og innhold. Det innebar en umiddelbar relativisering av
enhver militær allianse. Ingen “stormaktsgarantier” forble som før og dermed
heller ingen “småstatsforpliktelser”.[ii]
De mange endringer til tross var det likevel noe som forble uendret. General
Fredrik Bull-Hansen har et særdeles viktig poeng, når han gang på gang
understreker at det viktige består i å se hva som er, og hva som ikke er,
endret. Man må forstå det nye i det gamle
og det gamle i det nye. Å anta at det
nye er helt nytt og det gamle helt vekk kan i sikkerhets-, utenriks-
og forsvarspolitikk vise seg å bli farlig.[iii]
Det gamle i det nye består prinsipalt i, at det globale statssystem fortsatt
består av nettopp stater med ulik størrelse, beliggenhet, kultur, historie,
interesser, makt og innflytelse.[iv]
Dermed vil internasjonal politikk og økonomi forbli preget av forskjellige
aktørers mer eller mindre gjennomtenkte og mer eller mindre fremgangsrike
bestrebelser på å sikre sine interesser - enten disse er av militær, økonomisk
eller kulturell art, om de er grunnet i ”faktiske” eller ”innbilte” forhold - i
konkurranse med andre som drives av en samme nødvendighet. Dessuten består det gamle forhold, at alle slike system
er dynamiske. Dvs. at systemets innbyrdes styrkeforhold, forbindelser,
oppfatninger av seg selv og andre osv., endres vedvarende. Det er heller ikke
nytt at økonomiske, politiske og diplomatiske kriser inntrer regionalt og
globalt med en nesten syklisk regularitet og ”fornyer” eller sementerer makt-
og lederskapsforhold og deres medfølgende allianser. Likeledes er det gammelt
nytt at variasjon i politisk regime mer påvirker hvordan et samfunn makter å skjerme seg mot eller å møte en
konflikt, enn om det blir utsatt for
konflikter. Beliggenhet, regional og/eller global økonomisk, diplomatisk eller geostrategisk betydning er med hensyn til dette langt mer
avgjørende enn hvilket politisk regime. En global stormakt vil bli innblandet i
en rekke konflikter i prinsippet over alt på jordkloden. Regionale stormakter
vil bli aktører i konflikter innen egen region og ”interessesfære”. Småstater
vil eksponeres regionalt eller globalt avhengig av deres betydning i de
regionale som globale system.[v]
Fremtidens muligheter og trusler
Med denne viten om hva som ikke
er endret, vet vi at fremtiden
skjuler både muligheter og kriser.
Det er en forpliktelse og en utfordring for den norske stat å sørge for, at det
norske samfunn vet å utnytte de muligheter som foreligger og som vil oppstå, og
å sørge for at det norske samfunn skjermes for de kriser vi vet kommer uansett
manglende kunnskap nå om hvilke dette konkret blir. Langs en rekke dimensjoner
er det norske forsvaret et viktig instrument med hensyn til så vel fremtidige
muligheter som fremtidige problem. Den viktigste og overordnede er å være et
effektivt bidrag til å forhindre en
militær stormaktsrivalisering om
norsk territorium, sikre den nødvendige maktplattform
for et norsk diplomati og allment å være
et vern om vitale norske interesser
når disse utsettes for ytre press.
Det nye i dagens verden består
i en annen europeisk og euroasiatisk geopolitikk enn i store deler av det 20.
århundret. Dette gir andre globale og regionale statssystem med nye makt og
lederskapsforhold, et vesentlig endret institueringsmønster og annet innhold i
”gamle” institusjoner. Det finnes, eksempelvis, ingen Sovjetunion lenger og
ingen ”sovjetblokk”, ingen Warszawa-pakt, intet COMECON. Amerikansk innflytelse
i europeisk diplomati er også vesentlig endret, ikke minst ved andre
amerikanske allianser. Vi ser et nytt innhold i det gamle EF – som er blitt til
EU – og et helt annet NATO, hvor en rekke medlemmer av den tidligere Warszawa-pakten
er blitt medlem. Tilsvarende er de regionale og globale geostrategiske
forhold og foki vesentlig endret. Det har oppstått
nye regionale stormaktsallianser, og en interessant forskyvning er inntrådt i
de internasjonale makthierarkiseringskriteria og i den internasjonale
maktutøvelses verktøykasse. Det globale diplomati har fått nye tematiske og andre geografiske
foki.
Ingen bekjemper idag verken militært eller
ideologisk den sovjetiske kommunismen og det er ingen kommersiell og politisk
suksess å skrive bøker som ”Marx er død”.[vi]
Stadig færre i vår verden vet overhodet hvem denne Karl Marx var og hva han
skrev.[vii]
Europa er ikke lenger et fokalpunkt verken i globalt diplomati eller global geostrategi, fordi kontinentet ikke lenger er sentrum i en
nukleær supermaktskonfrontasjon hvor avskrekkingen indikerer supermaktenes
innbyrdes styrkeforhold og regulerer og sikrer deres alliansers permanens og
effektivitet. Tvert om skaper nye regionale makt- og lederskapsforhold andre
europeiske og transatlantiske allianser.
Økonomisk makt
Den allment økte
konkurranse i det globale system har gitt økonomi økt betydning som
maktinstrument og dermed i den regionale som globale maktrivalisering.[viii] En stormaktsrolle regionalt som globalt, forutsetter
evne til å kunne nytte de økonomiske instrument ut fra en multidimensjonal og
komplisert målsetting, hvor det rent prinsipielt på den ene siden er tale om å
sikre et optimalt handlingsrom
for egen interesseivaretagelse og reproduksjon av
egen makt, og på den annen et funksjonelt
handlingsrom for de øvrige allierte og økonomiske
og diplomatiske konkurrenter. Effektive egne markeder, adekvat adgang til
andres, solide egne statsfinanser og egen som andres økonomiske vekst, sosiale
og politiske stabilitet er forutsetninger for eget gjennomslag i de regionale
og globale maktforhold.
Økonomi,
makt og marked
Den økonomiske maktkonkurranse omfatter de ”private” og markedsbaserte
virksomheter, som de ”offentlige”, dvs. den handels- og næringspolitiske, den
monetære som den skatte- og avgiftspolitiske virkemidler og ikke minst
forsvarsbudsjettene som sentrale nærings- og forskningspolitiske virkemiddel.
At markedet er en viktig arena for en internasjonal maktrivalisering kan
virke uvant for mange. Enn si at markedet som sådan er et produkt av
maktbaserte rettsystem. Det vanlige syn er, at markedet er naturgitt og styrt
av naturvitenskapelige lovmessigheter. Det finnes selvsagt ”økonomiske lover”
eller sammenhenger særegne for en pris/kostnadsmekanisme. Men markeder – selv
de så kalte ”frie markedene” - forblir politiske konstruksjoner. De må dermed
gjenskapes og videreutvikles med etablerings- og reproduksjonskostnader som
ikke nødvendigvis gjenopptrer i form av kommersiell gevinst.[ix]
Den første og
overordnede målsetting for en økonomisk stormakt er å skape et marked for seg
selv og sine handelspartnere, og å fordele reproduksjonskostnadene på det
gunstigst mulige vis. Dernest kommer selvsagt målet å sikre seg størst mulig
andel av de markedsgenererte overskudd, siden disse representerer en ”merverdi”
som kan omsettes i økt handlefrihet. Blir denne evnen utilstrekkelig eller
negativ vil man oppleve ”imperiale forstrekningsproblem”.[x] For å unngå dette, og for å oppnå størst og flest
mulige kommersielle gevinster, brukes en rekke primært ”markedsgenererte”
instrument. Eierskap, markeds- og produksjonsdominans, konsern og
konsernallianser og en adekvat finansnæring er viktige i
dette henseende.
Økonomi,
makt og stat
I tillegg til slike overveiende ”markedsfenomen” har man en rekke
politiske instrument. Blant disse finner man skatte- og avgiftspolitikk,
rentepolitikk, nærings- og handels- og valutapolitikk. Disse virker gjennom å omfordele kjøpekraft, regulere produksjonsstrukturer og
kompetanseutvikling innen egen økonomi. Gjennom egen lovgivning lager og kan
man regulere egne markeder slik at egne beskatnings- og finansieringsbehov
vernes. Eller man verner om egne produksjonslinjer ut fra høyst forskjellige
behov og interesser. I det handelspolitiske diplomatiet søker man å påvirke
andres lovgivning, sikre seg adgang til andres markeder, eller allment å forme
optimale omgivelser til egne interesser og industrielle og kommersielle
muligheter og ambisjoner. Også det geoøkonomiske
diplomati har offensive og/eller defensive ambisjoner.[xi]
Det sies ofte at det internasjonale samfunn er ”anarkisk”, fordi det ikke
foreligger noen overnasjonal og metahistorisk
”domsinstans” utover de makt- og lederskapsforhold det globale statssystem til
en hver tid kjennetegnes av. Det samme er tilfellet med den globale økonomi.
Heller ikke der finnes det en overstatlig, historisk rasjonalitet, en
menneskehetens allmenninteresse som trekker store som små, rike som fattige
frem til økt velstand for alle på sikt.[xii]
Det finnes ingen andre målstyrte krefter i global økonomi, enn de enkelte
aktørers forventning om fortjeneste, et velferdsgode eller politisk makt,
allmenn innflytelse på nære som fjerne omgivelser ved bruk av økonomiske
ressurser og forhold. Målet for de politiske tiltak er det samme som i de
markedsbaserte verktøy, nemlig å påvirke egen som andres økonomiske
maktakkumulasjon med en egen og gjerne relativ gevinst for øyet.[xiii]
Globale og regionale valuta- og handelspolitiske
regimer er helt fundamentale for hvordan alle større markeder oppstår og
fungerer, men valuta og handelspolitikk er politiske og diplomatiske prosesser
som gjenspeiler de skiftende statssystems geopolitikk og maktrelasjoner like
meget som et markeds tilbud og etterspørsel. Siden 1500-tallet har militærmakt
vært en grunnleggende forutsetning for nettopp å kunne innordne stadig større
deler av kloden i Europasentrerte transkontinentale markedssystem. Fortsatt er
militærmakt en viktig faktor i opprettelse og opprettholdelse av
handelspolitiske regimer geografisk som innholdsmessig. De militære maktapparat
har i hvert fall siden romertiden spilt en like stor rolle i innføringen av
penger og pengeøkonomi som markeder og markedsmekanismer.[xiv]
Uten allment anerkjente betalingsmidler får alle kreditt- og prissystem store
problem med å virke. Militærmakt er fortsatt et viktig premiss for oppslutning
om de aktuelle valuta-, bank- og finanssystems stabilitet, troverdighet og
funksjon.[xv]
Geografi, økonomi og makt
Alle geopolitiske system baseres på geostrategi
og militære maktforhold. På den annen side har geografi også en viktig
økonomisk dimensjon ved å være det romlige forhold rundt produksjons- og
distribusjonssystem for varer. Slik kan man gjerne snakke om geoøkonomiske rivaliseringer for å være sentrum i en
produksjon hvor den økonomiske avkastning er spesielt interessant, en teknologi
med et betydelig militært potensial eller det kan være ”nisjer” med stort
potensial for politisk og kulturell makt i tillegg til store kommersielle
muligheter.[xvi]
Likevel rommer ikke all geoøkonomisk
rivalisering og alle strategier av umiddelbar relevans for maktakkumulasjon et
militariseringspotensial. Det er for eksempel lite sannsynlig at den
geografiske og ellers høyst varierte fordeling av produksjon og forbruk av
biler, avstedkommer kriser hvor militær makt kommer til anvendelse. Produksjon
og transport av energi, derimot, har stått helt sentralt i det globale
diplomati og i de globale strategiske kontinua siden 1890-årene. Den første og
andre verdenskrig, og den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen, var
”energikriger” og ble i vesentlig grad avgjort på ”energifronten”. Ingen
moderne samfunn kan fungere uten jevnlige og sikre forsyninger av fossil
energi. Forekomstene er likevel svært ujevnt fordelt på jordkloden og det er en
ikke-fornybar ressurs.
I forhold til alle markeders løpende funksjon og den daglige,
markedsbaserte maktkonkurranse opptrer militærmakt som maktgenerator ved å
sikre fysisk kontroll over områder av vital betydning for de samme markeders
funksjon. I all overveiende grad er dette tale om transport - det vil med
hensyn til transkontinental handel si sjøleder - og kontroll med områder for
produksjon av strategiske råvarer,[xvii]
hvilket igjen i hovedsak har vært produksjon og omsetning av metaller fra jern
til gull. I dag kommer energi - olje og gass - i tillegg og virker mer
dominerende enn metaller. Så å si alle ”mindre konflikter” i verden etter 1990
er mer eller mindre direkte knyttet til og næret av
forhold som produksjon og transport av metall og edelstener (som stamme- og
religionskonfliktene i Vest-Afrika), olje eller om eksisterende eller nye
rørledninger for gass.[xviii]
I takt med den økende bruk av satellittbasert kommunikasjon og
overvåkning av trafikk, miljø, fiske osv., vil kontroll med eller relevant
adgang til og styring ved territoria av vital betydning for den
satellittbaserte kommunikasjons bakkeinfrastruktur også bli
en tilsvarende landmilitær maktgenerator basert på forhold de aller fleste
oppfatter som ”rent tekniske” og ”primært sivile”. Hvor sentralt en slik
kontroll kan bli, ser man av datakommunikasjonens betydning for den globale
verdipapirhandel og de globale valuta- og finansmarkeder.[xix]
Energiens geopolitikk og geostrategi
Siden admiral Fishers profeti om flåtenes økte slagkraft ved bruk olje
som fremdriftsmiddel, har oljens geostrategi og geopolitikk
blitt en stadig viktigere faktor i globalt diplomati og i den globale økonomi.[xx]
Etter Den kalde krigen innebærer kontroll med eller betydelig innflytelse i de
lokale makt- og lederskapsforhold i ”energiprovinser” simpelthen en global
maktstilling av så vel energimessige som monetære og finansielle årsaker.[xxi]
Alle ”mindre” regionale konflikter i Europa og Eurasia etter 1990 har direkte
eller indirekte relatert seg til energiproduksjon og transport. Deres utgang er
i stor utstrekning blitt diktert av denne tematikks militære og industrielle
makthierarki. I økende grad bestemmes det globale og de regionale makthierarki
av evnen til å kunne kontrollere eller øve relevant innflytelse ved de viktige
produksjons- og transportleder av fossil energi og andre strategiske råvarer.
Energiens produksjonsområder og energiens
transportleder til lands og til sjøs og andre strategiske råvarers samme, har
erstattet Sentral-Europa som den globale geostrategis
fokalpunkt, og innflytelse i disse rom og områder har tatt den nukleære
avskrekkings plass som lederskapsindikator i det globale makthierarki. Den
nukleære avskrekkings relevans ble allment redusert av den transatlantiske
konfrontasjons reduksjon. I forhold til de nye sentrale
makthierarkiseringsspørsmål, som energiens geopolitikk og geostrategi,
rommer den dertil et interessant paradoks. Avskrekkingen avtar med
avskrekkerens behov for å bruke for de avskrekkedes territorium efter konflikten. Besitter man olje og naturgass er
sannsynligheten for et atomangrep liten, mens faren for bruk av konvensjonell
makt kan være større.
De konvensjonelle styrkers renessanse
Den mest slående i forhold til 90-tallets propagandabilde er den konvensjonelle militærmakts “renessanse”
og den nukleære terrorbalanses nedtonede
rolle i de globale stormaktsrelasjoner.[xxii]
Det første forhold kommer til uttrykk ved det økende antall ”varme konflikter”
på det europeiske kontinent. Det andre forhold uttrykkes dels ved fornyet
inntreden av væpnede konflikter på territoria hvor det ble antatt at den
nukleære avskrekking gjorde slike umulige, som i det tidligere Sovjet, dels ved
væpnede konflikter mellom atommakter, som på det subindiske
kontinent.
De militære styrker i det euroatlantiske rom er i de seneste femten år
blitt omorganisert fra å være store nesten ”rotfaste” apparat som en tung
konvensjonell appendiks til den nukleære avskrekking, til å bestå av mindre,
men langt mer mobile styrker med høy ildkraft. Nær sagt enhver europeisk stat
utvikler alene eller i samband med andre rene ekspedisjonsstyrker. De strategiske konsept og operative doktriner
er blitt offensive og ikke som tidligere, defensive. Målet og oppgaven er ikke
å avskrekke et angrep, men å slå en motstander og erobre hans territorium. I
små som store stater utvikles militærapparat for å utkjempe og vinne kriger.
Europeiske konflikter
Formelt og intensjonelt er dette styrker som skal ha
det globale teater som sitt virkefelt. Det skal være innsatsstyrker til bruk i
kosmos’ omkringliggende kaos. Likevel vil styrkenes primære diplomatiske
funksjon være å uttrykke en ny europeisk og euroatlantisk konvensjonell
maktbalanse. Ventelig vil det ennå en stund forbli slik, at ingen europeiske
stormakter, utenom USA og Russland, vil besitte en vesentlig og selvstendig
maktprojiseringsevne. De øvrige vil derfor være avhengige av en amerikansk
eller en russisk allianse for å være globalt aktive. Relativt til hvilke
allianser som oppstår, kan europeiske styrker dermed få mer eller mindre
omfattende og mer eller mindre midlertidige operasjonsområder i andre
verdensdeler.[xxiii]
Dette utelukker ikke europeiske konflikter. Tvert om er man nå i ferd med å
gjenskape en evne til å føre en konvensjonell europeisk krig hvor muligheten
for en gevinst kunne anses relevant. En økt amerikansk militær tilbaketrekning
fra Europa vil øke den politiske sannsynlighet av og den militære mulighet for
nye væpnede konflikter i Europa. Det finnes ikke lenger et amerikansk/sovjetisk
monopol på bruk av militærmakt, og stadig flere er i ferd med å sikre seg den
nødvendige kapasitet. Det er imidlertid utviklingen i europeisk politikk og
diplomati som vil avgjøre når og hvilket innledende omfang de neste europeiske
konflikter kan få. For tiden virker en rent europeisk stormaktskonflikt å være
lite sannsynlig, og det drives neppe planlegging for europeiske felttog i noen
av de relevante stormakter.[xxiv]
Europas flanker
Er faren for en ”europeiske storkrig” i liten grad til stede, kan
muligheten for mindre, lokale konflikter være økende, spesielt på Europas
flanker. Gamle som nye strategiske forbindelser forklarer dette. Det
strategiske kontinuum mellom Balkan og Baltikum ble etablert og aktivert under
De store nordiske krigene (1700-1721). Det forble virksomt gjennom hele det 18.
århundret. I det 19. århundret ble det utvidet til å strekke seg fra det
østlige Middelhav til Barentshavet. I Storbritannia økte interessen for Norge
og det høye nord jevnt og trutt gjennom hele det 19. århundret som en følge av
deres ”store spill” med Russland om det euroasiatiske kontinent - ”The Great game”.[xxv] Under Krimkrigen så man operasjoner i
så vel Svartehavet som Østersjøen. Planene for en annen front mot Russland i
Finland og på Baltikum forble på planleggingsstadiet på grunn av
fredsforhandlingene i Paris i 1856. Kanskje var det den svensknorske og de østerrikske
trusler om å gå med i krigen som brakte tsaren til Paris. Fra de dansktyske
kriger til krigen mellom Frankrike og Preussen i 1871 og til utbruddet av Den
første verdenskrig i 1914, ble det i alle europeiske stormakters generalstaber
antatt at en eventuell europeiske stormaktskrig ville
bryte ut på enten Balkan eller i Norden eller begge steder. Denne forventning
begrunnet man med, at det var nettopp på Balkan og i det skandinaviske rom at
de tre europeiske maktsentra, vest (flåtemakten/Frankrike) sentrum (de
sentraleuropeiske imperia) og øst (det russiske imperium), hhv. global og
regionale flåtemakter, europeisk og euroasiatisk landmakt støtte sammen.
Russisk-britiske kriser relatert til utviklingen på Balkan, sjømilitære
forhold i Middelhavet, Persias fremtidige status, sjømilitære regimer i Den
persiske Gulf, Afghanistan, Kinas nordvestlige
grenser og utviklingen i Mandsjuria og på den Koreanske halvøy, kunne alle få ”replikker” i de nordlige eller sydlige
norske farvann. Finsk deltagelse i den russisk-japanske krig i 1905 illustrerte
et strategisk kontinuum som skulle bli mer og mer permanent og viktigere for
begge dets poler, Korea og Skandinavia, gjennom hele det 20. århundret.[xxvi]
Den franskbritiske ”Entente cordial”
(1904) og Russlands svekkelse etter den russiskjapanske krig (1905) reduserte
faren for import av russisk-britiske konflikter til Skandinavia. Imidlertid,
mens faren for en import av ikke-europeiske konflikter avtok, økte
sannsynligheten for en europeisk stormaktskonflikt. Tysklands samling hadde
ført til en annet europeisk makthierarki og nye geostrategiske
utfordringer. Det samlede Tyskland var verdens ledende eksportmaskiner allerede
før 1900.[xxvii]
Dermed ble deres adgang til verdensmarkedene av sentral betydning. Ved Elbens
munnings befant de seg ved Nordsjøen. Donau brakte de sentraleuropeiske imperia
til Svartehavet. De tyske flåteplanene utfordret britenes sjøkontroll i
Nordsjøen og russernes i Østersjøen. Kielerkanalen
skulle omgå Skagerrak og Kattegat. I sørøst håpte tyskerne på en allianse med
Det ottomanske riket og ønsket seg en jernbane til Bagdad og Den persiske gulf. Slik kunne de sikre seg oljeforekomstene på Balkan,
adgang til de lovende områder i Mesopotamia, samtidig som den russiske
produksjon i Det kaspiske hav kunne ”stenges inne”
ved Bosporos. I Berlin førte man omfattende samtaler med perserne og støttet
dem i deres motstand mot landets deling i en russisk og en britisk
innflytelsessfære (St. Petersburg-avtalen 1907).
Europas flanker og verdenskrigene
Både den første som den andre verdenskrig ble utløst enten av eller i
forbindelse med diplomatiske kriser ved Europas flanker. Skuddene i Sarajevo
drepte erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike og
innledet Den første verdenskrig. Vinterkrigen i Finland var forspillet til Den
andre. Etter det polske sammenbruddet var det vinteren 1940 et allment håp om
at den nye europeiske mannejevning skulle stå i Skandinavia. Mao. de antagelser
man la til grunn fra 1870 til 1914 ble bekreftet ved begge de europeiske
storkriger i det 20. århundret. I dette perspektiv er det også interessant å
merke seg, at straks den siste av det 20. århundrets transatlantiske konflikter
var avviklet - Den kalde krigen - og de amerikanske og sovjetiske veto med
hensyn til bruk av militærmakt i Europa bortfalt, ble Balkan igjen åsted for
kriger med klare europeiske stormaktsdivergenser.
Snarere på grunn enn på tross av de betydelige geopolitiske endringer
ved 90-årenes innledning, vil de forhold og strategiske kontinua som har preget
Europa siden det 19. århundret, vise seg viktige også i det 21. De atlantiske,
europeiske og euroasiatiske stormaktsinteresser støter fortsatt sammen i Norden
og i det østlige Middelhav. Her møtes fortsatt deres militære perimetere, og i
tillegg vil dette området i fremtiden berøre vitale økonomiske interesser for
samtlige.
Utviklingen av norsk kontinentalsokkel til en av Europas største
energiprovinser og Russlands økende rolle som en europeisk og global produsent
av energi gir begge en økt betydning i det globale økonomiske samkvem og større
strategisk betydning generelt. Men det samme forhold potensierer
også og forlenger gamle strategiske kontinua i rom. I dag er aksen Balkan -
Baltikum blitt til en akse fra Barentshavet til Den persiske gulf.
Fra
Barentshavet til Den persiske Gulf
Sikring
av energiproduksjonsprovinser og etablering av prefererte transporttraseer har
stått som overordnede og sterkt omstridte mål for formingen av euroasiatisk
geopolitikk etter Sovjetunionens sammenbrudd. På samme tid har det vært
en målsetting å sikre, at Russlands enorme olje- og gassforekomster i det
vesentlige ville måtte sendes ut til verdensmarkedet fra havner hvor det var en
relevant ikke-russisk innflytelse. I fremtiden vil Norskehavet og Barentshavet
være betydelige energiproduksjonsområder, og Nord-Atlanteren bli en viktig
transportvei for olje som naturgass. Transsibirske og transfennoskandisk
transport fra Kina til Narvik innebærer dertil en kommersiell anvendelse av det
vel hundre år gamle strategiske kontinuum fra Den koreanske halvøy og til
Norskehavet. Dette vil ytterligere øke Norskehavets og Atlanteres betydning som
sjøled og Narviks og Nordområdenes geostrategiske betydning.
Så å si samtlige av det
siste tiårs væpnede konflikter har vært kriser forbundet med dette geopolitiske
og geoøkonomiske diplomatiet. Energiens geopolitikk og geostrategi har et
betydelig voldspotensial, og de som inngår i disse enten som viktig produsenter
eller som sentrale transittland, risikerer å bli usatt for væpnede konflikter
eksternt og å få betydelig sosial uro og politisk vold internt. Den måte de
ordner sine egne militære styker på, kan i vesentlig grad redusere faren for
såvel det ene som det andre.
Ved inngangen til det 21.
århundret står Norges væpnede styrker foran størrre utfordringer enn på lenge. De
blir globalt stadig viktigere. Tilsvarende blir det stadig mer krevende å sikre
landets sikkerhet og velstand i prosesser og strukturer med et påfallende stort
voldspotensial og hvor de diplomatiske og militære
allianser er svært omskiftelige. Derfor trenger vi sårt en realitetsorientert
og fokusert utenrikspolitikk og en annen forståelse for og planlegging av
landets væpnede styrker, deres struktur og dimensjoner.
Forsvar og inntekt
Det
er upopulært å snakke slik, men Norge trenger fortsatt et “balansert forsvar”,
et militærapparat med komponenter fra alle våpengrener, luft, sjø og land. Like
mye som dette er upopulær tale, er det alminnelig å hevde at dette er umulig om
ikke annet så av økonomiske årsaker. Det er kort sagt en utbredt oppfatning at
“nordmennene besitter et hus de ikke har råd til å forsikre”. Det er ikke riktig,
selv om forsikringspremier gjenspeiler
verdi av forsikret gjenstand og sannsynlighet for brist eller tap. Forsvarsbudsjettet
er ikke utelukkende ”rene utgifter”. Men i den utstrekning så er tilfellet, er
det tale om nødvendige utgifter til inntekts erverv og formuers sikring. Da er
de nødvendige kostnader ved å sikre og reprodusere det geopolitiske system som
norsk økonomi baserer seg på. Overdras disse sikringsoppgaver til andre, slik
mange anser for ønskelig, vil viktige rammebetingelser for norsk næringsliv,
formuesdannelse og bosetning endres. Dette er på den annen side ikke den eneste
effekt av forsvarsbudsjettet. Forsvaret har også vært en viktig produsent av tjenester
og kompetanse til det norske samfunn. Svært lite av moderne norsk
industrihistorie ville sett dagens lyv uten en betydelig forutgående
forskningsinnsats i eller understøttet av forsvaret. Helt vital sivil norsk
infrastruktur er likeså uekte barn av samme forhold. Alt dette vil måtte
videreføres av så vel politiske som økonomiske årsaker. Forsvaret vil dertil
måtte være et viktig innslag i ellers tynt befolkede områder, når disse er av
stor strategisk betydning.
Ingen
av disse funksjoner er en “belastninger” som “reduserer forsvarets militære
effektivitet” eller ”fremmede for forsvarets egentlige funksjoner”. Tvert om er
dette helt sentrale sider ved produksjonen av vernekraft, sikring av inntekt og
stabile omgivelser. Et forsvar som ikke produserer en nødvendig vernekraft, som
ikke utgjør en maktplattform i norsk geoøkonomisk
diplomati, verner norsk inntektsgrunnlag, understøtter norsk industri og ikke
bidrar til å sikre staten stabile strategiske omgivelser – det forsvaret er et
rent sløseri. Dertil er det uten moralsk berettigelse.
Hvor mye er nok?
Avskrekking og allianse
I
noen miljø hevdes det at forsvaret er noe man har fordi det er en tradisjon,
noe vi bevarer av pietetshensyn. Andre vil mer realpolitisk si at det forlanges
et visst blodsoffer også av oss. Begge vil bestrebe seg på så lave økonomiske
omkostninger som mulig. Begge har som skjult trumfkort, en variant av den
danske populisten Mogens Glistrups agitasjon. Han skapte furore i dansk
politikk på 1980-tallet ved å ville legge ned det danske forsvar, fordi det
likevel aldri ville bli nok. Det var bedre med en telefonsvarer som sa ”Vi
overgir oss”.
Spørsmålet
”hvor mye er nok?” er fortjener et svar. Besvarelsen vil være prinsipiell og
praktiske. Det prinsipielle svar forblir det samme bestandig, det praktiske
kunne endre seg med utviklingen. Den fremtidige utvikling er ukjent for alle,
innen noen rammer. Den viktigste av disse utsier at fremtiden nok er mer lik
fortiden enn det mange tror. Denne rimelige antagelse gjør det prinsipielle svar
desto mer interessant. Forsvarsbudsjettet har ingenting med pietet å gjøre. Det
er heller ingen konsesjon til de allierte man til enhver til måtte ha. Norges
forsvarsutgifter dimensjoneres av landets
strategiske omgivelser, våre interesser,
våre ambisjoner og mulighet til å oppfylle disse. Det
norske forsvarets fremste mål er å skape stabilitet i våre områder og å
avskrekke en opptrapping av diplomatiske eller forbigående politiske kriser til
bruk av militær makt. For militært å kunne substansiere
disse mål, må forsvarets struktur og dimensjoner bestemmes rent prinsipielt av
dets avskrekking og alliansesikring.
Forsvaret
avskrekker ved å overbevise enhver tenkelig angriper om at selv et angrep fra
en svært overlegen posisjon får ubehagelig store militære og diplomatiske
omkostninger. Han må selv ha en betydelig kapasitet innledningsvis, (og i dag
ruste betydelig opp) og han må være forberedt på å måtte gjenskape sin
kapasitet over lang tid. (Dvs. aggressors befolkning vil få et felttog gående i
uoversiktlig fremtid.) Det er mange stormakter i våre omgivelser. De har alle
omfattende rustningsprosjekt. Våre omgivelser vil preges av en økende
konvensjonell førsteslagsevne i alle stormakter. Dertil preges omgivelsene av
en økende sosial og politisk uro. De økonomiske fremtidsutsikter er ikke like
lyse for alle.
Disse
forhold tilsier at vi trenger allierte. Forsvarets alliansesikringsoppgave er
like viktig som dets avskrekking. Men den er også like komplisert. Sett fra
alle mulige alliertes synsvinkel er militær bistand til Norge minst av alt støtte til en liten venn og
mest av alt en mulig konflikt med en
stormakt. Derfor må forsvaret være så stort at vi kan forvente av våre
allierte akkurat det de faktisk kan gi, men heller ikke mer. Føler de å måtte
gi oss ett milligram for mye, får vi ingenting! En riktig kalibrering av
våre væpnede styrker reduserer også sannsynligheten for at allierte og fiender
finner det mest praktisk å enes om f. eks. kontroll med norsk energi og styring
med norske inntekter.
Allierte og fiendtlig hensikt
Det
fremtidige trusselbilde normeres av de kapasiteter som foreligger og er under
utvikling til enhver tid. Norge vil bli omgitt av stater og allianser med en
stadig bedre bevæpning. Det må være et overordnet mål å unngå at all omkringliggende
militær kapasitet brukes mot Norge og norske interesser. Dette er trolig ingen
krevende oppgave. Stormaktene i våre omgivelser vil aldri inngå i én og samme
militære allianse, verken lokalt eller globalt. Vi risikerer alltid å få en
eller flere motstandere, og da vil det også være mulig å få en eller flere
allierte. Alliansen(e) vil være svært viktige for oss. Men de
har sine begrensninger. Svekker våre allianser evnen til å være en relevant
aktør lokalt blir de destabiliserende. I stedet for å
bidra til å avskrekke kunne de fremme muligheten for fiendtlige hensikters oppståen. Slike allianser blir enda mer betenkelige om dens
militære troverdighet i en krise er liten.
En
genuint fiendtlig hensikt vil med størst sannsynlighet oppstå der hvor en aggresjon
innebærer minst investeringer og minst utvidelse av eksisterende kapasiteter og
infrastruktur, og hvor en slik endring kunne medføre en betydelig strategisk,
geopolitisk eller økonomisk gevinst. Den ”omvendte bruk” av det samme prinsipp
gir beskjed om hvem som ikke blir blant våre allierte. Vi får ingen allierte
blant dem som ikke har kapasitet rede på hånden, og det vil være få å finne
blant dem som mener å ha sine interesser dekket også om Norges posisjon var
vesentlig endret.
I dag har Norge ingen
fiender. Lykkes vi med å utvikle et forsvar på basis av våre nye utfordringer
kan problemene ligge et godt stykke inn i fremtiden. Kommer vi derimot ikke
straks i gang og lykkes vi ikke, vet vi at de mange konflikter i og rundt
energiproduksjon, transport og geopolitikk, kan bli en del av vår hverdag.
Dette desto mer som man skulle gå tiår i møte med høye og stigende energipriser
eller om oljereservene generelt viser seg å være mindre enn det produsenter og
selskap forventer.[xxviii]
Marinen er økonomiens forsvarer
hæren forsvarets ryggrad!
Det
ville vært upassende å avslutte et fordrag i en sjømilitær forsamling uten noen
ord om hæren. Norge trenger et stort sjøforsvar gitt vårt havdomene og dettes
betydning for oss og våre omgivelser. Sjøforsvaret kan likevel ikke sees
isolert fra den strategiske utvikling allment og uten et sideblikk til hva som
skjer med det øvrige forsvaret.
Den
norske hær er en liten, men sentral brikke i et euroasiatisk og et
euroatlantisk geostrategisk system. Den besitter et
territorium av stigende verdi for alle aktører på den nordlige halvkule. Det
territorium hæren skal forsvare er vårt havdomenes og sjøforsvarets
“ankerfeste”. Til tross for hærens utmerkede mannskap og dyktige offiserer er
de i dag ute av stand til å fylle den norske landmaktkomponents funksjoner i
den regionale stabilisering og i vår lokale interesseivaretagelse.
Hæren
er den våpengren som ikke kan forvente alliert krigsbistand. Dels fordi egne
hærstyrker ikke finnes blant våre mulige allierte, dels fordi de nøler med å
pådra seg forpliktelser i en konflikt med en stormakt, og dels fordi
landoperasjoner er kontroversielle i deres hjemlige miljø. Landoperasjoner kan
også bli vanskeligere å avvikle enn andre, spesielt hvis den som mottar bistand
er for svak. I en fremtidig krise må den norske hær være i stand til å møte en
angripende stormakt uten allierte landstyrker og likevel tvinge angriperen til
forhandlinger. Skulle det komme alliert bakkestøtte må hæren være i stand til å
sikre at denne opphører etter krisen eller reduseres til diplomatisk relevant,
men politisk betydningsløs.
I
dag snakkes det likevel så mye om hærens spisse ende og kampkraft at like
viktige fredsfunksjoner glemmes. Hæren er et produksjonsapparat for vernekraft og av forsvarsvilje.[xxix]
Går det dårlig med hæren, går det over tid ille med oss alle. Uten forsvarsvilje
lever verken nasjon, stat eller forsvar særlig lenge – aller minst innen de
regionale og globale nett av strategiske forbindelser Norge befinner seg i.
Uten et sterkt norsk forsvar blir det krise i europeisk og euroatlantisk
diplomati. Dette har vært velkjent i alle seriøse miljø for
strategiske analyse i flere hundre år.[xxx]
Det finnes til en hver tid mange politiske mål og behov, men den politiker
finnes ikke som kan bringe dette forhold til ende. I Stockholm snakkes det om ”det slagordbaserade
försvaret”. Det er viktig at ikke også vi havner
der.
TAKK
[i] Denne propagandaen har
innholdsmessig lange og dype røtter og disse perspektivene fikk et av de mest
fyllestgjørende svar i den britiske historiker E. H. Carr:
“The twenty years crisis
[ii] Det er dog et viktig poeng
at gitt forskjellen mellom liten og stor, varer forpliktelsene som regel lenger
enn garantiene.
[iii] Se general Fredrik
Bull-Hansen: Aftenposten kronikker
[iv] Ved 90-tallets innledning
ble det med tyngde fremhevet fra sentrale politiske miljø, embetsverket og fra
forskningsfronten at statens betydning er borte. I fremtiden ville det ikke bli
tale om suverene nasjonalstater. Vi var i en poststatlige historisk epoke.
Dette ble fremsatt samtidig som bare det europeiske statssystem fikk flere
stater enn noen gang, med det resultat at for eksempel utleiemarkedet for
ambassader i Oslo eksploderte.
[v] Se Raimond Aron: “Paix et guerres entre les nations”,
Paris 1962.
[vi] Tore Stubberud:
“Marx er død, men marxisterne
lever” København, 1979.
[vii] Karl Marx (1818 – 1883) var
en tysk jøde som ble en fremtredende talsmann for den radikale tyske
liberalismen på 1830 og 40-tallet. Han ble drevet i eksil fra Preussen, og
havnet til slutt i London hvor han studerte han økonomi, filosofi og historie. “Das Kapital”
er et aldri ferdig stilt verk om den moderne økonomis oppståen
historisk og sosiologisk. Det ansees for å være hans hovedverk. Marx drev også
en omfattende politisk journalistikk og agitasjon. Han skrev om europeisk
diplomati i amerikansk presse. Hans journalistikk om Frankrike fra 1848 til
1852, “Klassekampene i Frankrike” og “Louis Napoleons 18. brumaire”
er uovertrufne innen polemisk journalistikk. “The Secret diplomacy of Lord Palmestone” er en uhyre interessant analyse av britisk
“grand strategy” i det 19. århundrets midte. Karl
Marx ble i tysk politikk hyllet av den fremvoksende arbeiderbevegelse (SPD), mens den konservative preussiske
innenriksminister, Wolfgang Eichhorn,
mente at han og hans venn, Friedrich Engels, var britiske spioner.
[viii] Det innebærer ikke at
økonomi var av ringe betydning under Den kalde krigen. Tvert om økonomi var
helt sentral, og man vil kunne hevde, at det økonomisk mer effektive ”vesten”
vant i beleiringskrigen mot Sovjet ved nettopp å tvinge den til en kapprustning
den ikke fikk råd til, når oljeprisene raste på midten av 1980-tallet.
[ix] Hvor politiske markeder er
får man en god illustrasjon på i diplomatiet rundt ”det indre marked” i EU og
forholdet mellom dette handelspolitiske regimet og de enkelte medlemsland og de
øvrige deltagere i europeisk og global økonomi.
[x] Paul Kennedys “Rise and Fall of the Great Powers”
(1988) vakte furore på 1980-tallet for senere å overses på grunn av Den kalde
krigens utfall og den lange amerikanske dominans på 1990-tallet. Selv om boken
ble preget av å være et innlegg i den amerikanske “forfallsdebatt” under Den
kalde krigens siste tiår, rommer den gode resonnement og analyser av “det
imperiale forstrekningsproblem”.
[xi] I norsk økonomisk og
politisk debatt forveksles gjerne diplomatiske, dvs. maktregulerte,
institusjoner preget av indre som ytre maktspill som EU, IMF,
FN osv., og fornuft, innsikt, ”det moderne”, det ”fremtidige” og til og med
vitenskapelig autoritet og det moralsk høyverdige. Men dette er institusjoner
hvor strategier utfoldes av konkurrerende aktører og overhodet ikke uttrykk for
noen høyere, enn si høyverdig innsikt. Det kunne heller være tvert om. Er det noe
i det britiske munnhell om at ”diplomater lyver oppdragsmessig på sin
regjerings vegne” blir disse største sannheter en sum av alles løgn.
[xii] Den britiske økonomen Adam
Smith snakker om en ”skjult hånd”, ”the hidden hand”. Dette er en metafor for den kristne og
protestantiske guddom, ikke en økonomisk lov. ( Se f. eks: Deborah Redman:”The Rise of Political economy as a science”, 1997. Eller Emma Rothschild: “Economic sentiments, Adam Smith, Condorcet and the Enlightenment,” 2001.)
[xiii] Det sies gjerne i en hurtig
voksende litteratur om militær og økonomisk (eller geø-økonomisk)
strategi, at der hvor den første primært er opptatt av ”absolutt gevinst”
(vinneren tar alt) er preges den andre mer av ”relative gevinster”. Det er
selvsagt stor forskjell på militær og økonomisk strategi, men dette skillet er
neppe ”absolutt”. Det inntrer tidvis aktører som søker det ene som det andre i
være seg militære som økonomiske maktspill. Betegnelsen ”geo-economics” er som ”turbo-capitalism” oppfunnet av den amerikanske strateg
Edward Luttwak. (Se E. Luttwak: ”The Theory and Practice of Geo-Economics”
I A. Clesse m.fl: “The
International system after the collapse of the East-West order,” 1994.)
[xiv] Det er en utbredt
oppfatning blant lekfolk som økonomer, at penger er noe som skapes av markeder,
og at markeder selv er noe som oppstår naturlig på linje med rent fysiologiske
behov. Men nettopp menneskenes rent fysiologiske behov og heller ”naturlige
fellesskap” har i millioner av år gjort markeder og penger umulig. Og det er
først i siste halvdel av det 20. århundret at det viste seg mulig å ha et
globalt pengesystem med nesten total deltagelse av alle markedsøkonomier,
formelt helt uten noen naturlige attributt som en myntfot (f. eks. gull).
Hvordan dette var mulig og hvor nært knyttet dette var til de rent militære og
strategiske forhold ser man hos C. Fred Bergsten, “The Dilemmas of the Dollar, The Economics and Politics of the
United States International Monetary Policy”, New
York 1996. Se neste sluttnote.
[xv] Dette desto mer som de internasjonale
betalingssystem baseres på “fidusiære valutaer”,
altså valuta uten noen myntfot som gull eller sølv. Moderne valutadiplomati og underliggende strategiske forhold belyses i C. Fred Bergsten op.cit., Benjamin J. Cohen: “The
Geography of Money” Cornell 1998; B. Conolly: “The Rotten Heart of
[xvi] Eksempelvis musikk (noen
ville si støy), film, radio og fjernsyn. Det er ikke irrelevant for verdens politiske, diplomatiske og økonomiske
maktforhold hvilket språk “alle har på øret”. Musikken man hører sprer bestemte språk,
kommunikasjons- og salgsmuligheter. Bilder og film har et enormt
propagandapotensial. Muslimske fundamentalister har mange poeng når de
sammenlikner globalt fjernsyn tidligere tiders misjon.
[xvii] Se
[xviii] Admiral Bjørnar Kibsgaard arbeidet med et i norsk sammenheng banebrytende
studium av nettopp ”rørledningsdiplomatiet” og energiens geostrategi
ved sin alt for tidligere bortgang. (Se f. eks. Bjørnar Kibsgaard
m. fl.: ”Norge i Energiens geopolitikk”,
Oslo 2000). Det har dessverre ikke vært mulig å videreføre eller å fullføre
Bjørnar Kibsgaards prosjektplaner og å skape et fagmiljø
for ”rørledningsdiplomati” og ”energiens geostrategi”.
Til tross for problemstillingenes åpenbare betydning for norsk økonomi,
diplomati og sikkerhet har det vist seg umulig å finansiere!
[xix] Se Jon Bingen: “Det nære verdensroms strategiske dimensjoner.
En rapport til norsk romsenter”, Oslo 2004
[xx] “You can take it
from me… that the general adaption of oil instead of
coal as the fuel for ships would immediately increase the fighting capacity of
every fleet by 50 per cent.” Se A. Mohr: “The
Oil war”,
[xxi] Se D. E. Spiro: ”The Hidden Hand of
American Hegemony”
[xxii] Det snakkes mye om at det
også er oppstått andre og “helt nye” maktkriteria og instrument som “softpower”,
politisk, kulturell og normativ “tiltrekningskraft” og evne til “positiv
opinionsdannelse” gjennom gamle som helt nye massemedia. Dette kan være en
misforståelse. Propaganda er alltid viktig og dens instrumentarium
er alltid “universell”. Det er med propaganda som med kjemiske våpen. Det du
sender til fienden kommer til egne styrker. Ikke minst var propaganda viktig
under Den kalde krigen. Etter den kalde krigen har vestlige propaganda fra den
samme konflikt vist seg særdeles effektiv over hele det politiske og
ideologiske spektrum i det som var den vestlige allianse.
[xxiii] Dette kan også sies på en
annen måte: Det vil ennå en stund være et amerikansk og russisk reelt veto i
andre europeiske stormakters globale militærdiplomati.
[xxiv] En viktigst indikasjon på
at det forholder seg slik, er de aktuelle tilstander i det militære og
sikkerhetspolitiske alliansediplomati.
[xxv] Se Peter Hopkirk: “The Great Game on the secret service in high Asia”, London 1990.
Svært mye av angloamerikansk geopolitikk, analyse og strategi har den
euroasiatiske balanse som utgangspunkt. Se også H. MackKinder; “The Geographic pivot of History”,
London 190.., “Democratic Ideals and
Reality”, London 1919. Nicklas Spykman: “America’s
strategy in world politics”, New York 1942.
[xxvi] Allerede under og efter Napoleonskrigene var britene sikre på, at det ville
komme betydelige russiske baseanlegg på Kola for en russisk havgående
flåte. Tsarens allianse med det danske kongehus og en rekke praktiske hensyn,
gjorde at valget i St. Petersburg falt på å utvikle en Østersjøflåte. Britenes
klarsyn ble bekreftet først i 30-årene. Den sovjetiske utbyggingen ble utsatt
av Den andre verdenskrig, men erfaringene herfra fjernet enhver tvil. Det var
bare over Kola at Russland (den gang Sovjet) hadde direkte adgang til
verdenshavene.
[xxvii] Se David Thompson: “Europe since Napoleon”, (1966).
[xxviii] Se “The
association for the study of Peak Oil & gas” (ASPO):
www. peakoilnet.net
[xxix] Sjøforsvarets
”fredsoppgave” er å reprodusere vårt havdomene og viktige nasjonens inntekts-
og næringsgrunnlag. Dets spisse ende er å være en viktig komponent i
Norskehavets og de nordlige havstrekningers sjømilitære maktbalanse. Begge
deler av helt vital freds- som krigstidsbetydning. Men det har den ulempe, at
dette er noe ingen ser. De færreste nordmenn er på havet annet enn i
lystfartøy. De aner ingenting om hva som foregår og hvordan ting henger sammen.
Selv sjøforsvarets adferd i en krise vil ikke oppdages
av opinionen. Mannskaper kalles inn og så seiler de sin vei. I en krisetid vil
hærens aktivitet bli svært synlig og få store konsekvenser for det norske
samfunn. Dersom det ikke er en rimelig kjennskap i befolkningen til hærens
oppgaver og virke, vil de i en slik situasjon mene at hæren skader og truer
dem. For å kunne sloss i Norge trenger hæren mange nordmenn som har kjennskap
til og aksepterer hva en hær gjør. Det er mange militære årsaker til at den
lille ”gripbare” hæren neppe kan sloss i Norge. De viktigste kunne være
politiske.
[xxx] Se general Torkel Hovland: ”Nedleggelse
av Porsangermoen underminerer nasjonens sikkerhet,” kronikk i Finmark
Dagblad