LUTTWAK - EN MODERNE CLAUSEWITZ?

 

Bokanmeldelse i Norsk Militært Tidsskrift nr 6/7 / 2004

av Jacob Børresen

Innledning

Det er store ord, men etter å ha studert Edward Luttwaks bok ”Strategy – the Logic of War and Peace” mener jeg at det langt på vei er dekning for dem. Boka kom første gang ut i 1987, men forelå i revidert og utvidet versjon i 2001.

Det spesielle med Luttwaks bok er at den framsetter en fyllestgjørende, men samtidig besnærende enkel, teori om krigen som omfatter alle strategiens nivåer fra det teknisk/taktiske til det militærpolitisk/storstrategiske og dessuten det han kaller strategiens ”horisontale dimensjon”, forholdet mellom motpartene i krigen. Svært mange av vår tids ”skrivebordsstrateger” tilnærmer seg krigen som vitenskap, som en teknisk/administrativ utfordring som lar seg løse om man bare tilfører nok ressurser og anvender de rette vitenskapelige metoder og prinsipper. I sin ytterste konsekvens er krigføringen mest effektiv dersom man kan erstatte soldater med maskiner og dermed føre krig uten tap av menneskeliv. Dette er tradisjonen etter Jomini, Mahan og Douhet.

Luttwak, derimot, arbeider i tradisjonen etter Machiavelli og Clausewitz, for hvem krigen først og fremst var et sosiologisk fenomen, et resultat av forholdet mellom mennesker, eller mellom viljer, som av all sin intellektuelle og fysiske kraft forsøker å underlegge seg motstanderen. Krig er først og fremst en politisk handling for politiske mål. Å redusere krigen til en kamp mellom maskiner blir dermed både å fornekte krigens vesen og å underslå krigens karakter av en kamp mellom viljer. Dermed forsvinner politikkens primat og krigen blir et mål i seg selv, frakoplet politikken. Straffen kommer umiddelbart i form av at fienden velger å ramme deg i stedet for maskinene dine. I forhold til angrepet på tvillingtårnene i New York er nettverksentrisk krigføring irrelevant.

I det følgende skal jeg, som en liten appetittvekker, gjengi noen hovedtrekk ved Luttwaks teori om krigen.

Strategiens paradokslogikk

Luttwaks hovedpåstand, hans etter mitt skjønn geniale grep, er påstanden at militær strategi i seg selv er gjennomsyret av en paradokslogikk svært forskjellig fra vanlig ”lineær” logikk som vi forholder oss til på alle andre områder av livet. Der hvor det ikke finnes konflikt eller der konflikter bare oppstår tilfeldig som følge av uenighet om produksjon, forbruk, handel og kultur, sosiale eller familiære forhold og konsensusbasert politisk styre, er forholdet mellom menneskene mer eller mindre regulert av lov og sedvane, underlagt hva Luttwak kaller lineære, logiske og ikke selvmotsigende, regler bygget på alminnelig sunn fornuft. I strategiens verden, derimot, der forholdet mellom menneskene er påvirket av mulig eller faktisk væpnet konflikt, er det en annen og svært annerledes logikk som rår. Årsaken er at forholdet mellom menneskene i strategiens verden er preget av at de, i motsetning til det sivile samfunns samarbeid og kompromisser, hele tiden bruker all sin kreative energi på å gjennomføre egne målsettinger med makt og på tvers av motpartens vilje mens de samtidig forsøker å hindre motparten i å gjøre det samme. Denne tingenes tilstand, som Luttwak kaller strategiens verden, gjør at det helt rutinemessig øves vold på alminnelig lineær logikk i den forstand at motsetninger hele tiden smelter sammen og reverseres. Seier blir til nederlag og nederlag blir til seier. I strategiens verden ser det derfor ut til at paradoksal adferd belønnes mens handlinger bygget på enkel lineær logikk frambringer resultater som ironisk nok kan vise seg å være livsfarlige.

Luttwak illustrerer sitt poeng gjennom en vanlig taktisk valgsituasjon som man regelmessig møter i krig. For å nærme seg målet, kan en framrykkende avdeling velge mellom to veier, en god og en dårlig. Den første er bred, fører direkte fram og har et jevnt og solid veidekke. Den andre er en smal og humpete grusvei og dessuten en omvei. Det er bare i strategiens paradoksale verden at spørsmålet om valg i det hele tatt oppstår, fordi det bare er i krig at en dårlig vei kan være god nettopp fordi den er dårlig, og nettopp av den grunn kanskje ikke er så sterkt befestet eller til og med er ubevoktet av fienden. På samme måte kan den gode veien være dårlig nettopp fordi det er den beste veien, som fienden med større grad av sannsynlighet vil anta at man velger og som derfor med større grad av sannsynlighet vil være forsvart.

Og eksempelet er ikke søkt. I strategiens verden er paradoksale fenomen som ineffektive handlemåter, åpenbart ikke fullførte forberedelser, framrykking langs akser som åpenbart er for risikable, valg av strid om natten eller i dårlig vær, et vanlig uttrykk for taktisk oppfinnsomhet.

Paradokslogikken på taktisk og operasjonelt nivå

Det kanskje mest effektive av alle taktiske håndgrep er overraskelse. Når det gjelder å skaffe seg overtak over en motstander som ikke klarer å reagere fordi han er blitt overrasket og derfor er uforberedt, eller i det minste ute av stand til å reagere øyeblikkelig og med full styrke, kan alle mulige paradoksale handlingsalternativer forsvares. Selv om det er i strid med alminnelig sunn fornuft i vurderingen av hva som er den beste og mest effektive handlemåten – at den korte ruten er å foretrekke framfor den lange, at dagslys er å foretrekke framfor forvirringen i nattemørket, at fullstendige forberedelser er å foretrekke framfor hastig improvisasjon – kan det være forsvarlig med hensikt å velge det dårligste alternativet i håp om at stridsforløpet dermed vil komme overraskende på motstanderen og dermed redusere hans evne til å reagere.

Overraskelse i krig kan, etter dette, bli anerkjent for hva det er: ikke bare én fordel blant mange andre, slik som materiell overlegenhet eller en bedre utgangsposisjon, men derimot opphevelse, om bare for et kort øyeblikk, om bare delvis, av selve det strategiske problem. Eller sagt på en annen måte: Overraskelse er kanskje den eneste utvei til å unndra seg paradokslogikkens tyranni i krig. For mot en motstander som ikke reagerer, eller – mer realistisk – innen det begrensede tid og rom overraskelsen har skapt, blir operasjonen til ren administrasjon Liddle Hart bygget hele sin teori om ”The Indirect Approach” på overraskelse. I enhver situasjon hvor det overhodet var mulig anbefalte han det for fienden ”minst ventede alternativ”. I praksis er Liddle Harts allikevel ofte blitt ignorert, og med god grunn.

Hver gang man gjør et paradoksalt valg for å overraske motstanderen er det nemlig en pris å betale i form av ett visst tap av styrke. I landstrid vil valget av den lengste ruten trette ut soldatene, slite ned kjøretøyene og forbruke mer forsyninger. Og dersom oppmarsjruten er vanskelig og lang vil antallet soldater som ikke klarer å følge de andre slik at de ikke når fram til stridssonen når det er mest bruk for dem, også øke.

Likeledes: det å handle hurtigere enn hva motstanderen hadde ventet, på basis av hans egne beregninger av hvor lang tid forberedelsene til et angrep ville ta, krever som regel at man tar snarveier og improviserer slik at det ikke blir mulig å få full effekt av soldatene og materiellet som er tilgjengelige for strid.

Mer allment vil enhver form for manøver – paradoksale handlinger som forsøker å omgå motstanderens styrke og utnytte hans svakheter – ha en pris uansett stridsmiljø eller arten av strid.

Enhver paradoksal handling vil nødvendigvis bidra til å svekke den samlede innsats, kanskje til og med betydelig. Men så lenge motstanderens styrker svekkes mer enn egne, vil overraskelse lønne seg. I sin ytterste konsekvens kan overraskelse oppnås ved å handle så fullstendig paradoksalt at man faller for eget grep: Dersom nesten hele styrken blir brukt til å villede mens bare en liten del av styrken er til overs for selve kampen, vil motstanderen uten tvil bli overrasket, men sannsynligheten taler for at han blir gledelig overrasket. Angrepet kan bli så svakt at motstanderen kan nedkjempe det selv om han er fullstendig uforberedt.

I bestrebelsene for å oppnå ”det minst ventede” er det viktig å unngå selvødeleggende overdrivelse.

Ved valg av en paradoksal handlemåte vil med andre ord noe tap av styrke være uunngåelig. Samtidig kan man bare håpe på at det faktisk lykkes å overraske motstanderen. Og mens det er mulig, relativt eksakt, å beregne kostnadene ved paradoksal handling, vil sannsynligheten for gevinst og gevinstens størrelse bare være kjent etter at operasjonen er avsluttet.

Ikke å lykkes i å oppnå overraskelse kan få skadelige, ja kanskje katastrofale, konsekvenser, ikke bare på grunn av styrken man frivillig ga avkall på, som ikke kan settes inn i kampen, men også grunnet den psykologiske virkningen av at optimistiske forventninger møter den brutale virkelighet.

Hele målsettingen med å forsøke å oppnå overraskelse er å redusere risikoen forbundet med å utsette seg for motstanderens styrke – stridsrisikoen. Men det er også en annen type risiko. Den truer kanskje ikke den enkelte avdeling som deltar i striden i særlig grad, men kan være en desto større trussel mot styrken som helhet.

Denne andre typen risiko, som har en tendens til å øke hver gang man avviker fra den enkle direkte konfrontasjon med fienden i et frontalt angrep, er den organisatoriske risikoen for ikke å makte å gjennomføre det som er planlagt – det vil si, feil som ikke skyldes fiendens reaksjon men i stedet alminnelige feilgrep, misforståelser, forsinkelser og tekniske og mekaniske feil i deployering, forsyningstjeneste, planlegging og i kommando og kontroll av avdelingene. Dersom man forsøker å redusere stridsrisikoen ved hjelp av paradoksale handlinger, inkludert manøver, hemmelighold og villedning, vil operasjonen, totalt sett, bli mer kompleks og mer omfattende, noe som i seg selv øker den organisatoriske risikoen.

Innimellom de faktiske kampsituasjonene, som kan være av nokså kort varighet, er det krigens organisatoriske aspekter som fortoner seg som de mest krevende for feltherren. For å gjenta: hver for seg kan handlinger som er nødvendige for å etterforsyne, vedlikeholde, lede og operere væpnede styrker være enkle å utføre. Men totalt sett blir disse handlingene så komplekse at enhver større hæravdelings naturtilstand er lammende immobilitet som bare kraftfullt lederskap og disiplin kan omsette til noen form for nyttig aktivitet.

I enhver strategisk konfrontasjon, i krig eller fred, vil det være to bevisste viljer som står mot hverandre, og handlingene vil sjelden bli utført med øyeblikkelig virkning slik som for eksempel i en pistolduell der virkningen av skuddet er øyeblikkelig; Konflikten vil i stedet som regel utfolde seg over tid i form av en rekke tiltak som hver og ett blir møtt av mottiltak.

Dersom vi nå betrakter strategiens paradokslogikk som et objektivt fenomen, som er i virksomhet enten partene prøver å utnytte den eller ikke, og selv om de ikke en gang er klar over at logikken er virksom; og i det vi legger på et tidsperspektiv for å gjøre prosessen dynamisk, vil paradokslogikken framtre som motsetninger som smelter sammen eller til og med bytter plass. Og dette er en prosess som ikke bare kommer til uttrykk gjennom resultatet av ukonvensjonelle eller paradoksale handlinger utført for å oppnå overraskelse. Det er en prosess som gjennomsyrer strategien, påvirker alle forhold som oppstår når to aktive viljer står mot hverandre. Med andre ord: når strategiens paradokslogikk antar en dynamisk form, blir den til sammensmelting eller til og med reversering av motsetninger.

I krig eller konflikt vil det derfor ikke være mulig å holde fast ved en og samme handlemåte over lengre tid, fordi den etter hvert uunngåelig vil utvikle seg til sin egen motsetning. Unntaket måtte være om strategiens logikk ble oppved av en eller annen ytre påvirkning. Men uten slik ytre forandring vil strategiens logikk føre til at handlingen etter hvert nøytraliseres eller oppheves av motpartens handling og til slutt når det ekstreme ytterpunkt der den er blitt til sin egen motsetning slik at krig blir til fred, seier til nederlag osv.

Tenk over hva som kan skje med en hær som rykker seierrikt fram gjennom et stort operasjonsområde. Jo mer den fjerner seg fra hjemmebase vil dens framrykking svekke den, mens feilslag og retrett vil styrke den hæren som nettopp led nederlag. Framrykkingen vil stoppe opp, styrkeforholdet vil utliknes. Eller for å bruke Luttwaks terminologi: Seier og nederlag vil ha smeltet sammen og blitt til ett. Men dersom krigen fortsetter vil den nye likevekten kunne oppheves av framgang for den opprinnelig tapende part. Strategien når sitt andre ekstreme ytterpunkt, ved at seieren blir til nederlag og nederlaget til seier.

Virkningen av seier og nederlag på troppenes moral, samhold og lederskap er mye vanskeligere å forutse. Stridsmoral er ikke uttrykk for lykkefølelse, men for vilje til å sloss. Seier kan bidra til å øke lykkefølelsen men til å redusere kampviljen. Etter å ha kjempet og seiret kan troppene føle tilfredshet og at de har gjort nok. (Clausewitz beskrev dette fenomenet som ”reduksjon av innsats”).

På den annen side virker nederlag demoraliserende. Nederlag kan skape passivitet - som det ikke skal til så mye av før en hær er paralysert – eller til og med desertering, om forholdene ligger til rette for det. Men nederlag kan også inspirere soldatene til å sloss hardere i neste slag, særlig om de føler at innsatsen kunne vært bedre forrige gang.     

Ledelse kan øke betraktelig i kvalitet som resultat av seier. Men den kan like gjerne bryte sammen. Når suksess allerede er oppnådd en eller flere ganger, kan iveren etter å drive soldatene inn i nye farefulle oppdrag være borte. I en hær som har lidd nederlag kan ledelsen ha mistet all autoritet, men dersom det ikke er tilfelle, kan bitre minner om tidligere nederlag få lederen til å kreve mer av personellet og gi dem ekstra mental energi til innsats.

Når det derimot er spørsmål om krigens håndverk og prosedyrer er det ingen tvil: Seier villeder og nederlag utdanner, sier Luttwak.

Etter en seier vil den seirende hærens vaner, prosedyrer, struktur, taktikk og metoder uten videre bli bekreftet som gyldige eller til og med som geniale – inkludert de som kunne ha trengt å forbedres eller til og med hatt godt av drastisk reform.

Nederlag er en mye bedre læremester: Ikke bare blir kritisk sans skjerpet i nederlag: dersom det kommer forslag til endringer er sannsynligheten for at de vil bli motarbeidet mye mindre fordi nederlag svekker forsvarerne av status quo.

Paradokslogikken på storstrategisk nivå

Krig er kanskje en stor ulykke, men den har en god egenskap, sier Luttwak: Fordi den absorberer og ødelegger de materielle og moralske ressursene som skal til for å holde den i gang, hindrer krigen sin egen fortsettelse. I stedet, slik som enhver annen handling innenfor strategiens paradokslogikk, må krigen etter å ha passert et kulminasjonspunkt uunngåelig forvandles til sin egen motsetning – fred.

Krig kan bli kilde til fred ved at den av partene oppnår total seier, ved at begge parter er totalt utmattet eller – som oftest – fordi de motsetningene som var årsak til krigen finner sin løsning som resultat av de endringer krigen selv forårsaker. Og mens kamphandlingene fortsetter, blir verdien av det som skal oppnås eller forsvares hele tiden målt opp mot kostnadene i blod, rikdom og smerte som til slutt fjerner ambisjonene som førte til at krigen startet.

Men dette er ingen enkel prosess, ettersom den politiske forpliktelsen til å gå til krig er selvforsterkende. Har man først startet en krig i håp om å oppnå ett eller annet av verdi til en akseptabel pris, vil angriperen som møter uventet hard motstand kunne fortsette selv om gevinsten han hadde håpet på ikke kan kompensere for tapet i blod, rikdom, smerte, fred og prestisje. Etter å ha startet krig på grunn av en annens beslutning, vil også forsvareren ha formulert en målsetting for motstandskampen, en målsetting det er ansett som rimelig å ofre noe for, før man kan vite offerets fulle omfang. (Legg merke til at Luttwak uttrykkelig fastslår at det er forsvareren som starter krigen, selv om det skjer som følge av handlinger angriperen har iverksatt. Dette er god Clausewitz-teori! Angriperen kommer alltid med fred, sier Clausewitz. For det er ingen ting han heller vil enn at den angrepne skal lukke opp byporten og slippe ham inn uten kamp). Selv etter at angrepets eller forsvarets opprinnelige målsettinger er tapt, slik det ofte skjer, kan det fortsatt virke som om suksessen er besnærende innen rekkevidde, det skal bare nok en liten trefning til, noen få flere tap, litt flere ressurser må forbrukes etter at så mange ressurser er forbrukt og så mange tap allerede er påløpt. Det kan ha vært utsiktene til å vinne mye til liten innsats som gjorde at man opprinnelig valgte å gå til krig. Men dersom krigens kostnader blir uvanlig store blir det en grunn i seg selv til å fortsette gjennom krigens mellomstadium: jo større tap, jo større behov for å rettferdiggjøre dem ved tilslutt å nå målet. I løpet av denne fasen i krigen blir de krigførendes opptreden bestemt av krigsledernes eller krigspartiets politiske stilling, hvis framtid vil avhenge av hvordan ansvaret for å ha startet krigen vil bli vurdert, noe som igjen avhenger av hvordan man i øyeblikket betrakter krigens mulige utgang. Insentivet til å opprettholde håpet om seier er i denne fasen meget sterkt.

Men etter hvert som krigen skrider fram, endrer perspektivene seg. I stadig større grad blir resultatet man opprinnelig hadde håpet på målt opp mot, ikke tapene man allerede har lidt, men mot tapene man kan forvente om ikke krigshandlingene stanser. Selv om den opprinnelige krigsherren eller hans parti forblir ved makten, kan det hende at ambisjonene forsvinner i den utstrekning at de helt gir opp håpet om gevinst og bare blir opptatt av å begrense tapet. Mens denne prosessen utvikler seg kan fiendtlighetene til slutt opphøre fordi målsetningene på begge sider, etter hvert som krigen trekker ut og omkostningene på begge sider vokser, blir mer og mer sammenfallende, mens de i utgangspunktet var gjensidig utelukkende.

Om krigen er totalt utkjempet, styrkene forbrukt og alle mulige utveier til seier forsøkt, med mange ødeleggelser og lidelse på begge sider, med alt håp om større gevinst endelig slukket, kan det føre til varig fred. Men dersom krigen blir avbrutt før den har ødelagt seg selv, er det ikke sikkert at fred i det hele tatt er mulig. Slik var det i gamle dager i Europa da kriger bare ble utkjempet i sommersesongen, ble avsluttet før vinteren bare for å bli gjenopptatt neste vår. Og slik er det igjen blitt etter at FN ble opprettet med formaliseringen av stormaktspolitikken i sikkerhetsrådet.

Etter 1945 er det sjelden kriger mellom småstater har fått lov til å følge sitt naturlige forløp. I stedet er de typisk blitt avbrutt lenge før de kunne forbruke sin energi for dermed å skape forutsetning for fred. Det er blitt rutine for stormaktene å stanse kriger mellom småstater ved å beordre våpenhviler. Med mindre diplomatisk innsats klarer å framtvinge fredsforhandlinger, så vil våpenhviler bare erstatte pause i krigføringen som ellers ville ha vært resultat av utmattelse, og dermed legge grunnlage for å gjenoppruste partene slik at krigshandlingene intensiveres og forlenges nå våpenhvilen er slutt. Dette var tilfelle med krigene mellom Israel og araberstatene mellom 1948 og 49, som kunne ha vært over i løpet av et par uker grunnet ren utmattelse, om ikke to på hverandre følgende våpenhviler hadde gitt partene anledning til å hvile ut og ruste opp. Sik var det også da Jugoslavia gikk i oppløsning i 1991.

Luttwak påpeker hvordan fred kan gi årsak til krig. Fred er bare er en negativ abstraksjon som ikke omfatter noen selvdestruerende mekanisme, slik som krigen som til slutt ødelegger seg selv. Ikke desto mindre kan fred, i betydningen fravær av krig, skape forutsetning for krig, for eksempel ved å overtale fredeligsinnede nasjoner til ikke å opprettholde sitt forsvar, noe som oppmuntrer potensielt aggressive stater til å planlegge for krig. Ofte gjennom historien ledet fred til krig fordi utviklingen forårsaket demografiske, kulturelle, økonomiske og sosiale endringer som forrykket den styrkebalansen som opprinnelig var forutsetningen for fred.

Fordi freden ikke i seg selv har noen substans, kan den ikke i seg selv forandre noe som helst, men den bidrar til at mennesker får lov til å utvikle sine talenter og mentaliteter uten hensyn til de faktorene som forhindrer krig. Slike mentalitetsendringer i befolkningen som forårsaker krigsutløsende spenninger mellom en stats faktiske situasjon og dens selvbillede, kan ha mange årsaker. Men virkningen er opplagt: hva som en gang i tiden ble betraktet som akseptabelt blir plutselig umulig å tolerere; prestisjen som en gang var ansett som tilfredsstillende blir plutselig til en dypt følt forsmedelse; hva som en gang var betraktet som en umulig drøm synes plutselig som et fullstendig realistisk mål.

For å oppsummere: I krig er evnen til å fortsette og krige til slutt begrenset av krigens ødeleggelser. I fred, derimot, vil de aller fleste framskritt tendere i retning av å øke kapasiteten til å føre krig. Og økningen er ikke symmetrisk. Dermed forstyrres styrkebalansen som en gang ledet til fred. Dersom fred ikke fører til krig ville det ikke vært noen krig – for ingen krig kan vare evig.

Oppsummering

Luttwaks formål har vært å fremsette en alminnelig teori om strategi. Strategisk teori kan ikke foreskrive hva som bør gjøres. Det avhenger av verdier og målsettinger. Teori kan bare antyde hvordan beslutninger bør fattes: Ikke ved å redusere komplekse realiteter for å identifisere enkle valg og ”riktige” løsninger på hvert separate problem, men i stedet ved å lete etter løsninger som oppnår en akseptabel harmoni mellom alle strategiens nivåer fra det teknisk/taktiske fra det storstrategiske og mellom strategiens to dimensjoner, den vertikale, (forholdet mellom nivåene) og den horisontale, (forholdet mellom partene i krigen). Det som er godt nok, er tilstrekkelig. Det er ikke behov for eksepsjonelle kapasiteter eller ferdigheter. Verdenshistoriens største feltherrer, fra Alexander den store til Napoleon og videre, ble alle nedkjempet av mindre berømte motstandere, akkurat som den briljante Rommel ble slått av den uendelig middelmådige Montgomery, påpeker Luttwak.

Dersom et nytt våpen er viktig nok, fordi det har nye egenskaper, dramatisk virkning, eller et flertall av virkninger, så må også den sannsynlige effekten på fiender og allierte i den horisontale dimensjon vurderes før endelig beslutning om anskaffelse kan treffes på storstrategisk nivå. Dette gjelder for eksempel avskaffelse av et ”smalt” rakettforsvar for forsvar mot ballistiske missilangrep fra røverstater som skaffer seg et lite antall missiler eller bygger egne. Vil USA med det sette i gang et nytt våpenkappløp med Russland eller Kina, som ikke var hensikten i det hele tatt? Vil det føre til at røverstatene i stedet plasserer flere av sine biologiske, kjemiske og kjernefysiske våpen i ”kofferter” levert ”for hånd”, noe som er mye vanskeligere å forsvare seg mot. Vil det bidra til å atskille et beskyttet USA fra ubeskyttede allierte, eller vil det tvert i mot berolige allierte fordi et beskyttet USA har større evne til å komme dem til unnsetning? Bare når svarene på spørsmål som dette foreligger, har det noen hensikt i å be ingeniører om å finne ut hvor effektivt et rakettforsvar kan bli og blårussen om å beregne hvor mye det vil koste.

Utformingen av en storstrategi krever koordinert innsats innen diplomati, propaganda, hemmelige operasjoner og økonomi, så vel som innenfor forsvarspolitikk. Selv om det ikke finnes noe valgt parlament som kan utfordre den utøvende makt og dens opplegg for storstrategi, selv om det ikke finnes noen interessegrupper som lykkes i å forhindre nødvendig politikk, vil den moderne statens bredt sammensatte byråkratiske apparat i seg selv utgjøre en vesentlig hindring mot å innføre et omfattende storstrategisk opplegg. Ethvert sivilt eller militæret er strukturert for mest effektivt å nå sitt eget mål, og hver har sin egen kultur. Bevisst eller ikke, er de forskjellige statsinstitusjoner tilbøyelig til å bekjempe et helhetlig opplegg dersom det kolliderer med deres spesifikke byråkratiske interesser, vaner og mål. For iverksettelsen av en omfattende nasjonal storstrategi er den moderne statens organisasjon både en nødvendig forutsetning og et mektig hinder.

Uansett er det ikke lett å finne harmoniske strategiske løsninger som faktisk er overlegne pragmatiske improvisasjoner. Innsikt i paradokslogikkens fem nivåer og to dimensjoner vil lett avsløre feilaktige beslutninger som er tilpasset bare ett nivå eller som ignorerer reaksjonen på de andre nivåene. Men for å komme fra det negative til det positive er det nødvendig å ta opp alle relevante aspekter av beslutningen på hvert nivå og i begge dimensjoner, først for å forstå og beslutte, deretter for å handle. Kompleksiteten ved dette gjør at sannsynligheten for feil blir stor. Skikkelig strategisk opptredens overlegenhet i teorien kan derfor vise seg å bli tilintetgjort i møte med virkelighetens verden, på samme måte som en smart og komplisert manøver på slagmarken kan bli så overmannet av friksjon at den gjør det dårligere enn et brutalt frontalangrep.

Avslutning

Edward Luttwaks ”Strategy” er, etter mitt skjønn, et ”must” for enhver som vil ha innsikt i hvilke krefter som påvirker militær planlegging og ledelse på alle nivåer. Det er derfor svært positivt at Hærens KS 2 har tatt boka inn som del av pensum. Men KS 2 er på vei ut. Jeg vil derfor på det sterkeste anbefale Stabsskolen om å vurdere å ta inn boka som del av pensum. Det ville heller ikke være dumt om kadettene skiftet kjennskap med boka allerede på KS I nivå. KS, SKSK og LKSK hermed varslet!

Edward Luttwak: Strategy – the logic of war and peace,

The Belknap Press of Harvard University Press

Cambridge, Massachusetts

London, England