MILITÆRE REVOLUSJONER - FINNES DE?

Artikkel i Norsk Militært Tidsskrift nr 5 / 2004

av Morten Karlsen

I Forsvaret synes bruk av fengende ord og uttrykk å ha stor gjennomslagskraft. I mine år i organisasjonen har jeg opplevd hvordan nye moteord og begreper har dukket opp med jevne mellomrom. Situasjonsbestemt ledelse, virksomhetsplanlegging, Føniks, Balansert Målstyring, Nettverksbasert Forsvar og Transformasjonsforsvaret er noen eksempler i så henseende. Flere begreper har derimot forsvunnet like raskt som de dukket opp, ofte uten at de har fått skikkelig rotfeste i organisasjonen.

En frase som har blitt hyppig brukt for å beskrive utviklingen av den militære virksomheten er revolusjonsbegrepet. I militær sammenheng ble begrepet tatt i bruk i sovjetiske forsvarskretser på 1970 og –80 tallet. På vestlig side dukket det derimot for alvor opp i kjølvannet av Gulfkrigen i 1991, og med fremveksten av informasjonsteknologien på 1990-tallet. Den vestlige verden, med USA i spissen, har vært involvert i flere konflikter siden 1991 hvor de kan vise til oppsiktsvekkende resultater fra et militært ståsted. Takket være en avstandslevert og presis krigføring har ulike motstandere blitt bekjempet forholdsvis raskt, med få egne og sivile tap. Basert på disse erfaringene har flere tatt til orde for at verden har opplevd ”a Revolution in Military Affairs” (RMA). Vi skal tilsynelatende være vitne til en ny måte å drive krig på – en måte som bryter radikalt med tidligere former for krigføring. Det er produsert en mengde artikler og bøker som tar for seg temaet, da i første rekke fra amerikansk hold.[1]

RMA-spørsmålet har fått økt aktualitet i forbindelse med den transformasjonen NATO-landene er i ferd med å gjennomføre, og med introduksjonen av konseptet Nettverksbasert Forsvar (NbF).[2] NbF er beskrevet som fremtidens krigføringskonsept, og blir gjerne fremført som et eksempel på en RMA. Dette kommer blant annet frem i en artikkel av General Sverre Diesen i Norsk Militært Tidsskrift, NMT 05-03.[3]

De færreste vil bestride at militærmakten i perioder har vært gjennom betydelige kapasitetsmessige sprang. Men er det gitt at slike endringer av militærmaktens potensiale og slagkraft rettferdiggjør bruken av revolusjonsbegrepet? Lar den militære virksomheten virkelig seg revolusjonere – eller har temaet blitt viet mer oppmerksomhet og interesse enn det faktisk fortjener? Det er utgangspunktet for denne artikkelen. For å svare på spørsmålet vil artikkelen belyse følgende:

hvilke krav stiller RMA- og revolusjonsbegrepet rent definisjonsmessig?
har den militære virksomheten de siste 10-15 årene vært gjenstand for gjennomgripende endringer i tråd med definisjonene?
hvilke konsekvenser kan en RMA ha på militærmakten som institusjon, og det personellet som berøres av den?
hvilke motiver kan ligge til grunn for å ta i bruk RMA-begrepet?

Hva er en RMA?

Det finnes flere definisjoner av RMA - begrepet. Nedenfor følger to ofte brukte versjoner;

”A rapid change in military technology, doctrine and organisation leading to a sweeping new way that wars are fought.”[4]

”A RMA occurs when the application of new technologies into a significant number of military systems combines with innovative operational concepts and organisational adaption in a way that fundamentally alters the character and conduct of conflict. It does so by producing a dramatic increase – often an order of magnitude or greater – in the combat potential and military effectiveness.”[5]

Som definisjonene viser kreves det to spesifikke forutsetninger for en RMA. For det første må det skje betydelige endringer med militærmaktens strukturkomponenter eller bestanddeler - herunder teknologi, doktrine og organisasjon. Dessuten må det finne sted fundamentale forandringer i eller med det stridsmiljøet militærmakten skal operere i. Av de to premissene synes det å være bred enighet om det første forholdet. Det eksisterer derimot ingen ensartet oppfatning av hvordan stridsmiljøet må påvirkes for å være kvalifisert for en RMA. Dette vil bli drøftet senere i artikkelen.

Teknologiens betydning i RMA-modellene

Når man skal behandle RMA-begrepet kommer man ikke bort fra teknologiens betydning. De ulike RMA-modellene bygger i hovedsak på forestillingen om at ny teknologi kan ha revolusjonerende effekt. Og siden det er rimelig å anta at den teknologiske utviklingen vil fortsette med økt styrke og omfang, har vi kun sett begynnelsen på denne omveltningen. Dette er altså NbF-konseptet et eksempel på. General Diesen skriver i sin artikkel i NMT at NbF: ”ikke dreier seg om å bruke ny teknologi til å gjøre prinsipielt de samme tingene som før”.[6] Ny teknologi gir nye muligheter. Derfor blir det nødvendig med omfattende operative og organisatoriske omstillingstiltak.

Teknologien er et hjelpemiddel som har til hensikt å forenkle og effektivisere de oppgaver vi vil løse. Man skulle derfor anta at dens funksjon var forholdsvis enkel og likefrem. Teknologiens innvirkning er derimot full av paradokser og motsetningsforhold. På den ene siden blir den ofte forhøyet til noe enestående, enerådende og ofte eneste saliggjørende. Disse oppfatningene har særlig fått rotfeste i ulike miljøer med tilknytning til flyvåpenet. Mange sitter med en oppfatning at: ”The Air Force has long worshipped at the altar of technology”.[7] Ikke overraskende har denne forsvarsgrenen møtt RMA-tankegangen spesielt velkommen. Samtidig har historien gjentatte ganger vist at de mekanismer teknologien kan påvirke er av en så kompleks art at det er vanskelig å ha kontroll på hva slags påvirkning systemene faktisk utøver.

Siden innføring av teknologi ofte er det som initierer en RMA, er den trolig også den mest dynamiske komponenten i militærmakten. Det skyldes vår stadige søken etter å utvikle nye systemer. I en militær sammenheng kan dette foregå i forholdsvis kontrollerte former, ofte for å dekke klart definerte behov. Et eksempel i den anledning er utarbeidelsen av Prague Commitment Capabilities (PCC) under NATOs toppmøte i Praha november 2002.[8] På dette toppmøtet ble det bestemt at hvert enkelt NATO-medlem skulle utvikle og anskaffe fremtidige militære kapasiteter i tråd med alliansens behov. Et annet eksempel er det UAV-veikartet amerikanerne har skrevet for perioden 2002-2027.[9] Veikartet har til hensikt å skissere sannsynlige teknologiske utviklingstrekk og operative anvendelsesområder for UAVene i den gjeldende perioden.

På en annen side er den teknologiske utviklingen omgitt med stor usikkerhet. Det gjelder både i forhold til hva som er teknisk mulig, operativt realiserbart og ikke minst politisk ønskelig. I et politisk og militæroperativt perspektiv kan utfordringene være knyttet til å kunne forutsi bruksområder, nytteverdi eller uønskede virkninger av de teknologiske nyvinningene. Og fra et teknisk ståsted kan det være vanskelig å ha et klart bilde av hvilke teknologier som vil vinne frem, og hvilke suksesskriterier disse systemene bygger på. Det skyldes blant annet intensiteten og omfanget i den teknologiske utviklingen, og det faktum at det å konstruere avansert forsvarsmateriell er en svært kompleks og sammensatt prosess.

Utviklingen av ny teknologi er avhengig av bidrag fra flere ulike fagfelt. Innenfor hvert fagfelt kan man møte en rekke kritiske forhold som må løses før det hele kan forenes til et helhetlig og funksjonelt system. Dessuten er det ikke gitt at det er en sammenheng eller koordinert aktivitet mellom den forsknings- og utviklingsaktiviteten som finner sted. Overført til et puslespill kan man si at alle brikkene ikke eksisterer når man begynner arbeidet med å legge puslespillet. Nye brikker kan utvikles underveis slik at sluttproduktet ikke er endelig fastlagt før siste brikke er på plass. Ingen har problemer med å se nytteverdien av computeren eller GPS-systemet i dag. For 25 år siden var det derimot ikke åpenbart at systemene ville bre om seg slik de faktisk har gjort.

RMA-modellene bygger altså på erkjennelsen av at teknologiske forsprang kan resultere i betydelige militære fortrinn. Det skyldes at militærmaktens potensiale og slagkraft i første rekke har sitt utspring i dens teknologiske nivå. For å kunne opprettholde et eventuelt forsprang i militær sammenheng forutsettes det stadige teknologiske nyvinninger og fremskritt. Samtidig må det presiseres at den teknologiske utviklingen alene ikke er nok. Tekniske karakteristika ved ulike systemer - slik som for eksempel rekkevidde, hastighet og presisjon – er relative faktorer. De beskriver hvordan utviklingen har foregått over tid, men de sier lite om forholdet til en eventuell motstander. Det er dessuten ikke gitt at det er et proporsjonalt forhold mellom input og output i et militært maktapparat. Teknologisk overlegenhet leder ikke nødvendigvis til seier, noe som Vietnamkrigen er et kjerneeksempel på.

Selv om teknologiske nyvinninger ofte er det som initierer en RMA, er det de to andre strukturkomponentene som skaper den. Et høyt teknologisk nivå kompenserer ikke for manglende strategi eller målsettinger. Selv avansert teknologi kan ha begrenset operativ verdi dersom man ikke evner å utnytte det potensialet systemene gir. Det er derfor bred enighet om at en RMA først kan skje gjennom påfølgende endringer av militærmaktens konseptuelle grunnlag og organisatoriske struktur. Her kan man bruke den tyske krigsmakten i mellomkrigstiden som referanse. De britiske og franske styrkene var teknologisk sett på høyde med tyskerne. Men de evnet ikke å gjennomføre tilsvarende strukturelle og konseptuelle endringer som den tyske krigsmakten. I stedet ble de nye våpen og systemer tilpasset etablerte tankesett og eksisterende metoder for krigføringen. Resultatet ble at de tyske styrkene oppnådde betydelige militære fortrinn i begynnelsen av Andre Verdenskrig, med de konsekvenser vi kjenner til.[10]

Hva er en revolusjon?

Det synes altså å være bred enighet om hva som må til for å initiere en RMA. Det kan derimot stilles spørsmål ved om det er korrekt å bruke revolusjonsbegrepet for å beskrive utviklingen av den militære virksomheten. En revolusjon er definert som en: ”rask omveltning, gjennomgripende forandring”.[11] Begrepet inneholder således både et tids- og et gradsaspekt. Når det er sagt gir spørsmålet om hvor raskt og hvor omfattende rom for ulike tolkninger og oppfatninger. Dessuten er tidsaspektet nært relatert til gradaspektet – og kan ikke studeres isolert.

Det er en tendens til at jo raskere endringer, jo mer gjennomgripende vil forandringene virke på oss mennesker. En omfattende endring som skjer over et kort tidsrom vil derfor virke mer dramatisk enn tilsvarende endring over en lengre periode. Det skyldes i hovedsak overraskelsesmomentet og vår evne til å ”fordøye” de forandringer som finner sted. Til tross for at endringene i sum er like, kan man være tilbøyelig til kun å kalle det som skjer svært hurtig for en omveltning eller revolusjon. Samme endring over en lengre tidsperiode kan man derimot oppfatte som en omdanning, eller en evolusjon.

Det er ikke gitt at hurtige forandringer nødvendigvis vil være av revolusjonær art. Det avhenger av hvor gjennomgripende forandringene er. Når man skal bruke revolusjonsbegrepet er det derfor viktig å skille mellom en omveltning og en omdanning. En omveltning innebærer et definitivt brudd med det eksisterende tankesett og idegrunnlag. På mange måter har man å gjøre med et paradigmeskifte hvor etablerte sannheter, som for eksempel vår oppfatning av krigen og måten den skal føres på, enten er avlegs eller også direkte feil. Omdanning derimot handler om en gradvis utvikling hvor det eksisterer klare forbindelser mellom det man forlater og det man etablerer.

Skal man følge den tradisjonelle tilnærmingen til revolusjonsbegrepet er det altså omveltninger vi må forholde oss til når vi tar i bruk RMA-begrepet. Problemet er at denne tilnærmingen har flere sentrale innvendinger og ankepunkter. For det første betinger denne tilnærmingen at vi må frigjøre oss fra gammelt tankegods, og i stedet tenke fundamentalt nytt. Dette kan derimot være direkte skadelig og kontraproduktivt for en organisasjon som Forsvaret. Hva kan man for eksempel ikke risikere ved å forkaste eksisterende kunnskap om og forståelse av den militære virksomheten dersom det viser seg at RMA-modellene ikke lar seg oppfylle? Det er på sin plass å vise til tidligere RAF Marshal Sir John Slessor. Han skrev en gang at: ”If there is one attitude more dangerous than to assume that a future war will be just like the last one, it is to imagine that it will be so utterly different that we can afford to ignore all the lessons of the last one.”[12]

Det kan også stilles spørsmål ved om ikke de endringer man har vært vitne til eller kan forvente i fremtiden kun er av evolusjonær art. Dette blir blant annet behandlet av Stephen Biddle i artikkelen The Past as Prologue; Assessing Theories of Future Warfare.[13] I denne artikkelen introduserer Biddle en alternativ teori til RMA-modellene som han kaller Essential Continuity. Biddle hevder i sin teori at det er mulig å spore kontinuerlige utviklingstrekk i den måten krigen føres på i dag. Han viser til at evnen til å håndtere krigens kompleksitet har vært det sentrale i de kriger som har blitt utkjempet fra begynnelsen av 1900-tallet og frem til i dag. Krigens kompleksitet har økt i takt med stadige teknologiske nyvinninger. Og siden det er en gradvis utvikling som har pågått i over 100 år, er vi ikke vitne til et fundamentalt brudd med fortiden.

Biddle hevder også at det er lite sannsynlig at de faktorer som påvirker utfallet av en konflikt har endret seg nevneverdig. Det gjelder spesielt dersom aktørene i en konflikt kan håndtere krigens kompleksitet på en profesjonell måte. I den anledning peker Biddle på at faktorer som villedning, skjul og dekning ikke har mistet, eller vil miste sin relevans i krigføringen i umiddelbar fremtid, snarere tvert imot. Og siden man bør anta at de kan være av avgjørende betydning i dagens konflikter, kan vi ikke forvente radikale brudd i måten krigen føres på. Dermed kan vi heller ikke si at vi har å gjøre med en RMA.

Det er også en kjensgjerning at ny teknologi, nye militærteorier og organisasjonsformer gjerne utvikler seg over tid. Det hører for eksempel med til sjeldenhetene at det blir introdusert nye våpen eller systemer som er fullstendig ukjente eller ikke har vært prøvd ut i en mer primitiv form tidligere.[14] De fleste av dagens sensorer, våpen og våpenplattformer har historiske forbindelseslinjer tilbake i tid. Laserstyrte våpen ble for eksempel brukt allerede under Vietnamkrigen, uten at de den gang ble oppfattet som spesielt revolusjonerende.

RMA-modellene gir inntrykk av at vi er vitne til en fundamentalt ny måte å drive krig på. Det er på ingen måte korrekt. I de seneste årene har det ikke skjedd spesielt store forandringer med militærmaktens konseptuelle eller organisatoriske grunnlag. Selv i dagens krigføring er det kjente og veletablerte operasjonsprinsipper, ledelsesformer og organisasjonsstrukturer som blir benyttet. I den siste Irak konflikten var for eksempel de amerikanske styrkene organisert i divisjonsforband. Denne organiseringen har sine røtter tilbake til Napoleons tid. Og ingen kan hevde at de krigsprinsipper vi så ofte fremhever er av ny dato – de kan spores tilbake til den kinesiske teoretiker Sun Tzu for 2500 år siden.

I dagens konfliktscenario er hovedfokuset rettet mot begrensede kriger. Dessuten fremheves manøverkrigføring som operasjonskonsept hvor oppmerksomheten har blitt ledet bort fra de militære styrker, og mot beslutningstakernes vilje og evne til å føre krig. Men verken manøverkrigføring eller begrensede kriger er ukjente komponenter i krig, ei heller de to i kombinasjon. Det er mulig å spore klare fellestrekk tilbake til kabinettkrigene mellom de europeiske stormaktene på 1700 – tallet.[15] Kabinettkrigene hadde begrensede målsettinger hvor man sjelden eller aldri gjorde forsøk på å tvinge fienden til total underkastelse. Gjennom omfattende manøveroperasjoner var formålet å slite ut fienden fremfor å drepe han. Det var lite attraktivt å møte fienden i store og avgjørende slag fordi man ikke ville utsette de flotte og svært kostbare leiehærene for unødig risiko. Det skyldtes blant annet at man fryktet de svært kaotiske forholdene på slagmarken. Under slike slag var det vanskelig å kontrollere utfallet av striden. Det eneste man kunne garantere var at man ikke kunne overvinne hverandre uten store menneskelige tap.

Manøverkrigskonseptet ble også videreutviklet i mellomkrigsperioden av teoretikere som John F. C. Fuller, Basil Liddel Hart, Hans Von Seeckt, Heinz Guderian og Mikhail Tukhatsjevskij. Det er ingen overdrivelse å hevde at dagens manøverteori, som har en sentral plass i Forsvarets Fellesoperative Doktrine, kan relateres direkte til disse teoretikerne. Deres ideer og teorier danner grunnlaget for de elementene dagens manøverteori bygger på, enten det er snakk om oppdragsbasert ledelse, verdien av å foreta smarte trekk for å skape fordelaktige situasjoner, indirekte tilnærming eller viktigheten av tempo, fleksibilitet og risikovilje.

Står vår oppfatning av krigens natur og karakter for fall?

Som tidligere nevnt eksisterer det ingen ensartet oppfatning av hvordan krigens natur eller karakter må påvirkes for å være definert som en RMA. De to definisjonene gjengitt i denne artikkelen har grunnleggende forskjeller nettopp på dette punktet. Den første definisjonen stiller ikke like strenge krav som den siste. Dessuten er den ikke spesielt presis - leading to a sweeping new way that wars are fought er så generell at den gir rom for rekke ulike tolkninger. Det kreves omfattende endringer, men uten at de blir spesifisert nærmere. Definisjonen er så intetsigende at den for alle praktiske formål er ubrukelig. I den siste definisjonen stilles det krav om fundamentale endringer av både krigens karakter og den måten krigføringen gjennomføres på. I utgangspunktet er altså definisjonen i tråd med de krav som stilles til en revolusjon. Derimot følges det ikke opp med en ytterligere presisering av hvilke fundamentale endringer som man kan forvente. Igjen åpnes det for ulike tolkninger og betydninger.

Det er et generelt inntrykk at dagens RMA-tilhengere bevisst unngår å presisere hva en RMA faktisk må resultere i. Ofte ender man opp med å hevde at en RMA må føre til at de militære operasjonene kan utføres langt mer effektivt enn tidligere. Men selv ikke dette kriteriet er spesielt dekkende eller presist. På den ene siden er effektivitetsbegrepet relativt betinget – det vil være avhengig av styrkeforholdet mellom de stridende parter, den konflikttype man har med å gjøre og hvilke målsettinger man har satt seg for krigføringen. Dermed vil effektivitetskriteriene kunne forandre seg fra en konflikt til en annen. I en begrenset konflikt kan det å hindre en eskalering av konflikten, eller færrest mulig tap av menneskeliv være et effektivitetsmål. Da vil ikke våpen utviklet for maksimal ødeleggelse og virkning nødvendigvis være de rette å bruke. Står derimot vitale nasjonale sikkerhetspolitiske interesser står på spill, vil ikke slike hensyn være av betydning.

Det er også nødvendig å se effektivitetsbegrepet i forhold til (oppnådd) effekt. Det skyldes at effektiviteten også vil være et uttrykk for forholdet mellom den innsatsen man yter og den virkningen man oppnår. Jo større effekt man oppnår i forhold til innsatsen, jo høyere vil effektiviteten være. Siden effekten blant annet vil være en konsekvens av motpartens sårbarhet vil man ende opp med en likning hvor effektiviteten er en funksjon med minst to variable faktorer. La oss ta noen eksempler som viser dette.

Enhver militær organisasjon tilstreber nødvendigvis økt engasjementseffektivitet. Men dersom to aktører gjennomfører omfattende endringer kan de begge være i stand til å føre a sweeping new way that wars are fought - forutsatt at de ikke møtes i en konflikt. Skulle de mot formodning havne i konflikt med hverandre er det ikke gitt at effektiviteten nødvendigvis vil bli bedre. En RMA vil altså kun inntreffe dersom den ene part gjør dramatiske endringer med sin militærmakt. Det betyr at modellene har et utpreget asymmetrisk utgangspunkt. La oss ta et tenkt eksempel for å illustrere dette. Det tyske Blitzkrigkonseptet i 1940 er av flere betraktet som en RMA. Dersom Frankrike hadde gjort tilsvarende endringer med sin militærmakt ville sannsynligvis ikke den tyske fremmarsjen i Frankrike skjedd like raskt og effektivt. Flere ville trolig vegret seg for å kalle konseptet for en RMA - til tross for at det militære maktapparatet hadde vært gjenstand for betydelige endringer. For øvrig er det interessant å merke seg at Blitzkrigkonseptet, som dannet grunnlaget for den tyske offensiven i vest i 1940, ble utviklet allerede i perioden 1919 - 1933.[16] Det var derfor ikke et nytt og uprøvd konsept som de tyske styrkene baserte sine operasjoner på.

Det er et trekk i moderne krigføring at ildkraften i første rekke kommer gjennom luften. Luftmakten har i flere sammenhenger vært det foretrukne maktmiddel i de konfliktene som har vært etter Gulfkrigen i 1991. For luftmakten sin del kan man for eksempel forvente økt effektivitet ved teknologiske forbedringer av de midler som brukes til presisjonsbombing. Dette skyldes det enkle faktum at et færre antall fly kan ødelegge flere mål enn tilfelle var for 10-15 år siden. Mens man tidligere var opptatt av hvor mange fly som måtte til for å ramme ett enkelt mål, er fokuset i dag rettet mot hvor mange mål ett enkelt fly kan ramme. Et slikt effektivitetskriteria beskriver hva de ulike våpene, sensorene og plattformene kapasitetsmessig er i stand til. Men er våpensystemenes effektivitet nødvendigvis et suksessmål for en luftkampanje? Svaret kan vise seg å være nei.

I dagens militære kampanjer er det nødvendig å skille mellom engasjementseffektiviteten og effekten av engasjementene.[17] Engasjementseffektiviteten handler om hvor raskt og friksjonsfritt de militære operasjonene lar seg utføre. Effekten av engasjementene handler derimot om hva virkningene vil være av de målene som rammes. Engasjementseffektiviteten kan innvirke på – men ikke garantere for – effekten av engasjementene. Det skyldes at effekten av engasjementene har en politisk dimensjon. Militære maktmidler blir brukt i den hensikt å oppnå visse politiske målsettinger. Men det betinger at de målene man angriper faktisk er i samsvar med de politiske målsettinger man har for konflikten. Det er derimot ikke gitt at det er en sammenheng mellom militære og politiske effektivitetskriterier og betingelser.

I forbindelse med en konflikt kan de mekanismer en motpart bygger sin motstand på variere, avhengig av hvilke aktører og hvilken konflikttype man har med å gjøre. Da er viktig å påse at maktbruken står i forhold til konfliktens karakter. Overdreven maktbruk kan føre til at spenningsnivået forverres, eller at maktforholdene endres i negativ retning. Dessuten kan overdreven maktbruk være med på å øke verdenssamfunnets motstand mot konflikten. Problemet er altså ikke at man er effektiv nok, men for effektiv. Fremfor å være ensidig opptatt av rene militære effektivitetsbetingelser, kan det vise seg hensiktsmessig øke bevisstheten rundt mål, middel og innhold i en konflikt. Et slikt fokus er viktig for å skaffe seg innsikt i og forståelse om den trusselen man har med å gjøre. Og dermed også hva man faktisk kan oppnå med bruk av militær makt - og ikke minst hva man bør unngå.

Handlingssløyfens betydning i beslutningsprosessen[18]

Dagens RMA-orientering bygger på flere premisser som på ingen måte er uproblematiske, eller nødvendigvis korrekte. Den vestlige verden har satt seg et ganske høyt ambisjonsnivå for sin krigføring. Ved bruk av moderne og avanserte informasjonssystemer er målet å danne seg et komplett situasjonsbilde av det som skjer på slagmarken under stridens gang. Tanken er at man skal være i stand til å håndtere det som skjer i stridsmiljøet raskere og mer pålitelig enn motparten. Tempo og overlegen situasjonsoversikt danner altså kjernen i denne tankegangen. Mange argumenter peker i retning av at det skal være mulig å redusere og helst eliminere de kaotiske og svært uoversiktlige forholdene som har satt sitt preg på krigføringen opp gjennom historien.[19] Ved å øke kapasiteten til å generere og håndtere informasjon skal man stå bedre rustet til å forme stridsmiljøet til egen fordel. Man ser altså for seg muligheten til å kunne hanskes med krigens mange usikkerhetsmomenter og uventede hendelser på en bedre måte enn motparten. Spørsmålet er om RMA-modellene har løsningene på disse utfordringene.

Takket være det sterke teknologifokuset tar modellene i liten grad hensyn til de menneskelige faktorer som kan råde i en strid. Modellene står i den anledning overfor et aldri så lite paradoks. Det er en kjensgjerning at dagens sikkerhetspolitiske bilde er preget av stor usikkerhet og uforutsigbarhet. Derfor har man erkjent at det militære maktapparatet må være fleksibelt og tilpasningsdyktig. Det må kunne forholde seg til stadig skiftende forutsetninger. Men hvordan kan det da ha seg at krigens natur eller karakter skal ha blitt så mye mer forutsigbar og enklere å håndtere?

Siden krigen føres av mennesker, vil menneskelige faktorer påvirke gjennomføringen av operasjonene. Her kan forhold som intuitiv og rasjonell evne, samt evne til mestring under stress virke inn. Det er også på sin plass å stille spørsmål ved om evnen til å fatte riktige de beslutninger kun er en funksjon av informasjonstilgangen. Når informasjonsmengden økes, øker også sannsynligheten for at ikke all informasjon peker i samme retning. Dette kan igjen kan føre til mer støy i beslutningsprosessen, med kaos og forvirring som ett mulig resultat. Økt tempo i beslutningsprosessen kan også føre til større risiko for at gale beslutninger fattes. Og jo høyere tempoet er i beslutningsprosessen, jo vanskeligere kan det være å avdekke når gale avgjørelser tas - og ikke minst få rettet de opp i tide. Det er også verdt å minne om at økt informasjonstilgang ikke nødvendigvis er ensbetydende med økt kunnskap. Kunnskap handler om å fordøye den informasjon og de inntrykk som blir presentert på en korrekt måte. Informasjonsteknologien gir et bilde av hva som er situasjonen i nåtid, men den gir ingen garanti for hvordan stridsmiljøet vil utvikle seg. Og man har ingen garanti for at den fanger opp hvilke intensjoner motstanderen faktisk har.

Erfaringer viser at selv den mest avanserte og høyteknologiske militærmakt kan ha sine begrensinger. De siste tiårene er det ingen som har vært i stand til å utfordre den amerikanske dominansen i luftrommet. Denne bevegelsesfriheten har derimot ikke gitt amerikanerne den kontrollen de har ønsket over det som foregår på bakken. Dette har blant annet blitt synliggjort med de etterretningsrapportene som ble brukt som grunnlag for angrepet på Irak i 2003. Tross intens leting har USA ikke funnet spor etter de masseødeleggelsesvåpen som de mente Irak var i besittelse av. Denne saken har avslørt klare utilstrekkeligheter i det amerikanske etterretningsvesenet. I etterkant av den militære operasjonen har det vist seg at de rapportene som USA brukte som påskudd for å gå til angrep ikke var basert på håndfaste bevis, men en rekke antakelser og ufullstendig innformasjon. Det har blant annet vært spekulert i at dette skyldes begrensninger i forhold til hva de tekniske etterretningskilder har kunnet gi av informasjon.[20]

Mye taler også for at det stridsmiljøet militærmakten skal operere innenfor ikke har endret seg dramatisk. Selv i dag må krigen sies å være et komplekst fenomen som kan finne sted i uoversiktlige omgivelser. Denne kompleksiteten vil gi den med best oversikt klare fordeler, men ikke nødvendigvis uhindret operasjonsfrihet. De mange usikkerhetsfaktorer som Clausewitz en gang fremhevet at krigføringen var omgitt med synes på ingen måte å være eliminert.[21] Fremdeles må man ta hensyn til naturvitenskapens fundamentale lover, værets innvirkning og eventuelle fiendtlige trekk og mottiltak. Det er spesielt viktig å være bevisst det siste forholdet. Enhver rasjonell aktør vil nemlig unngå å møte den teknologisk overlegne på områder hvor det er stor sannsynlighet for at manglende teknologisk nivå vil resultere i tap.

General Sverre Diesen skriver i sin bok Militær Strategi: ”I et strategisk perspektiv vil det å forerede seg på et alternativ i seg selv redusere muligheten for at dette alternativet kommer til utførelse. Slik blir det naturligvis fordi motstanderen selvfølgelig kan registrere våre trekk og foreta en tilpasning av egen strategi.”[22] Det betyr at en aktør vil forsøke å unngå de antatt sterkeste sidene til en motstander. Dette forholdet tar RMA-modellene i liten grad hensyn til. Modellene baserer seg på at den ene part vil være den andre total overlegen. Dermed kan det synes unødvendig å ta hensyn til hva en eventuell motstander velger å foreta seg. Den overlegne part vil nemlig kunne fange opp dette og foreta sine mottrekk, gjerne før den svake part er i stand til å agere. De seneste konfliktene i Afghanistan og Irak har vist at dette bildet er mer sammensatt enn som så.

På den ene siden har vi vært vitne til en overveldende maktdemonstrasjon når partene har møttes i direkte konfrontasjon. På den annen side har den svake part gjort stadige forsøk på å tilpasse seg situasjonen. De unngår å møte vestlige militærmakten i direkte konfrontasjon, og i stedet å holde seg skjult for slå til mot visse utvalgte mål når muligheten byr seg. De har altså satset maksimalt på å utnytte overraskelse som prinsipp. Dette står på mange måter i kontrast til vår måte å tenke på. Vår filosofi omkring krigføringen forutsetter nemlig at aktørene i en konflikt foretar sine trekk og disposisjoner innenfor veldefinerte rammer og spilleregler. Man vet hvem motparten er og til en viss grad hvordan denne disponerer sine styrker. Det blir som et sjakkspill hvor begge aktørene følger spillets regler, da med unntak av antall trekk de ulike aktørene kan foreta seg. Takket være blant annet et høyere teknologisk nivå kan den ene aktøren gjøre flere trekk enn motparten.

For den svake part kan det synes som om de ikke prioriterer fokuset på tempoet i handlingssløyfen. Derimot er det altså langt viktigere å holde skjult når, hvor og hvordan man velger å slå til. For øvrig har dette bildet klare likhetstrekk med Vietnamkrigen.[23] Vietcong og de nordvietnamesiske styrkene ble påført store tap da de møtte de amerikanske styrkene i åpen kamp. Bildet var derimot annerledes med geriljakrigføringen. Da opplevde de amerikanske styrkene store tap med de frustrasjoner det førte til. Det er også grunn til å anta at USA opplever de tapene de har hatt i Irak i etterkant av Operation Iraqi Freedom som et betydelig tankekors. Amerikanerne har vist tydelige tegn til rådvillhet i forhold til den utviklingen som har funnet sted etter at den militære operasjonen ble avsluttet. Man kan derfor stille spørsmål ved om en RMA kun gir mening innenfor rammene av det vi kjenner som tradisjonell krigføring. Mye taler for at tankegangen har begrenset relevans i flere typer konflikter, som for eksempel urban krigføring, geriljakrig og ikke minst mot terrorvirksomhet. Tegn i tiden tyder på at det er denne typen konflikter som vil være rådende de kommende årene.

Revolusjoner og konsekvenser for det militære maktapparatet

Det finnes de som vil hevde at temaet i denne artikkelen er mer eller mindre irrelevant for den militære virksomheten. Man snakker tross alt kun om bruk av begreper og modeller, og de vil ikke være noe annet enn en forenkling av virkeligheten. Det kan hevdes at det er realitetene som er viktig, ikke hvilke begreper som nyttes. Forandringene vil tross alt være de samme, uavhengig av om man kaller det en revolusjon eller ei. Det kan altså være fristende å trekke den slutning at RMA-debatten har liten verdi utover det rent akademiske. Personlig deler jeg ikke denne oppfatningen.

Skal RMA-debatten ha relevans må begrepsinnholdet etterleves. En RMA må få konsekvenser – både i forhold til hvilke veivalg som skal tas, og ikke minst hvilke omstillinger som må iverksettes. En sak er om vi er forberedt på hva en RMA nødvendigvis må innebære for vår organisasjon. Noe annet er om vi faktisk ønsker det. Som vist tidligere i artikkelen er ikke de forutsetningene forestillingen bygger på så uproblematiske som det kan gis inntrykk av. Dessuten handler det om hvordan en eventuell RMA påvirker de som i første rekke skal håndtere den, nemlig det militære personellet. Det er i den forbindelse verdt å minne om at: ”… nothing is harder to take in hand, more perilous to conduct, or more uncertain in its success, than to take the lead in the introduction of a new order of things.”[24]

Skal man ta RMA-modellene på alvor er omstilling eneste utvei. Admiral Bill Owens skriver blant annet i sin bok Lifting The Fog of War at: ”Because for the revolution really to be a revolution, the military will have to be significantly reorganized.”[25] Det må altså finne sted omfattende endringer, og det må skje hurtig - og trolig ofte. Hensikten er på mange måter å etablere en raskere RMA-syklus enn motstanderen. Dette er et svært utfordrende aspekt som er omgitt med en rekke grunnleggende problemstillinger for en forsvarsorganisasjon. Problemet er at det ikke har kommet særlig frem i dagens debatt.

På den ene siden kan det stilles spørsmål ved hvor raskt og omfattende det er mulig å endre en institusjon som Forsvaret, uten at det går på bekostning av det den funksjon som den er satt til å ivareta. I omstillingstider vil mye av oppmerksomheten være rettet mot andre forhold enn det som er maktapparatets primære oppgave, nemlig å produsere kampkraft og forsvarsevne. Det er en betydelig utfordring å finne den rette balansen mellom den energi man bruker på utrednings- og omstillingsarbeid, og det som går på å produsere kampkraft. I tillegg kan det være en nedre smertegrense for hvor mye man kan redusere antall hoder før det blir et problem for Forsvarets produktivitet. Det gjelder spesielt dersom man ender opp med tekniske løsninger som ikke kan ivareta de oppgaver som personellet tidligere var satt til å løse.

Det er også viktig å være bevisst hvilke suksesskriterier organisasjonsendringene bør bygge på. Dette er problemstillinger vårt eget Forsvar står overfor i dag. Løsningene på disse utfordringene er i første rekke avhengig av det personellet som utgjør organisasjonen. Mennesket har tradisjonelt sett vært ansett for å være den viktigste ressursen i et militært maktapparat. Tegn i tiden kan det tyde på at dette er i ferd med å snu. De menneskelige aspekter er ikke spesielt fremtredende i RMA-debatten. Det samme kan sies om omstillingsarbeidet i det norske Forsvaret. I en omstilling er det institusjonens ansatte som i første rekke blir berørt. Det skyldes at omorganiseringer kan resultere i nedbemanning og personellreduksjon. Dette er på mange utgangspunktet for dagens RMA-fokus. Ny teknologi skal erstatte den humane arbeidskraft. Det er også påfallende hvordan personellet i økende grad omtales i teknologisk språklige termer. Militærmakten går under en og samme benevnelse, nemlig det å være et sikkerhetspolitisk instrument. Dette er en degradering av mennesket. Vi har med ett blitt et verktøy – og dermed likestilt med teknologien.

Som tidligere nevnt fremtvinger innføring av teknologi krav om stadige endringer. Samtidig har militært personell rykte på seg for å være ytterst konservative og lite endringsvillige. Vi står altså overfor et betydelig paradoks. Den omstillingsprosessen som har pågått i Forsvaret på 1990-tallet og frem til i dag viser at en militær organisasjon kan ha forholdsvis stor treghet i sitt system. I perioden 1992-94 ga Forsvarsdepartementet ut skriftserien Omstilling i Forsvaret.[26] I denne skriftserien argumenteres det for hvilke store utfordringer Forsvaret står overfor, og hvilke omfattende organisasjonsendringer det er behov for. I en av disse kan man blant annet lese at: ”Forsvaret er inne i en overgangsfase fra den forsvarsstruktur som ble bygget opp gjennom 1970- og 80 tallet og over til en slankere og mer modernisert struktur.”[27] Argumentasjonen er på mange måter lik den vi ser i dag, til tross for at det altså har gått et tiår. Det betyr at Forsvarets ansatte burde være vel forberedt på de endringer Forsvaret står overfor i dag. Likevel er det tegn som tyder på at så ikke er tilfelle.

I en artikkel i Forsvarets Forum nummer 18 2003 fremkommer det at en stor del av Forsvarets personell stiller seg kritisk til vårt lands kampkraft og forsvarsevne.[28] I en meningsmåling MMI har utført for Forsvarets Forum viser det seg at kun 2% av de spurte mener Norge har et forsvar som er godt rustet til krig. Resultatene fra meningsmålingen kan tolkes dit hen at vi ikke anser at omstillingen vil lede til økt operativ evne, og dermed et troverdig forsvar. Nå skal man ta slike meningsmålinger med en klype salt. De kan fange opp meninger som ikke nødvendigvis er grundig gjennomtenkt og vurdert. På en annen side viser meningsmålingen hvilke utfordringer man har å forholde seg til i tider med omorganisering. Det er en situasjon preget av stor usikkerhet og ustabilitet. Ikke overraskende kan man forvente betydelig motstand i egne rekker. Mange vil føle utrygghet i forhold til egen arbeidsplass, enten i form av frykten for å miste sitt arbeid - eller også for det nye som måtte komme.

Det heter seg at ”The only thing harder than getting a new idea into the military mind is to get an old one out”[29]. Som ordtaket tilsier må man være oppmerksom på den motstanden og tregheten som kan eksistere i en institusjon som Forsvaret. Omfattende konseptuelle og strukturelle forandringer kan bli meningsløse dersom personellet ikke aksepterer eller forstår de endringer som blir iverksatt. Det betinger for det første at militærmaktens personell må være mentalt forberedt på hva den nye virkeligheten innebærer. Dessuten må de være godt trent og øvet i de nye operasjonskonseptene. Disse forholdene i kombinasjon med det vanskelige stridsmiljøet de militære styrkene skal operere, gir grunnlag for å anta at omfattende endringer ikke bør skje for hurtig. Bruken av revolusjonsbegrepet kan derfor virke selvmotsigende – det hele bør trolig skje på evolusjonært vis for å kunne ha en viss grad av suksess. Muligens er det rimelig å forvente at det kan gå et tiår eller to før en organisasjon kan tilpasse seg omfattende endringer på en vellykket måte.

Kraftige begreper – en nødvendighet for endring?

Med de mange svakheter dagens RMA-modeller inneholder er det betimelig å spørre hvor relevant fokuset egentlig er og hvilken hensikt det faktisk kan tjene. La det ikke herske tvil - konseptuell nytenkning er viktig for være best mulig rustet i møtet med fremtidens utfordringer. Dessuten er et best mulig teknologisk nivå å foretrekke. Dette tar dagens RMA talsmenn i utgangspunktet hensyn til. De ser betydningen av å ha samsvar mellom tilgjengelig teknologi, metoder for krigføringen og valg av styrkestruktur. Derfor blir det ofte brukt konseptuelle begrunnelser for hvilken innvirkning innføring av nye systemer bør ha på valg av strategier og taktikker. Det hele må forstås som en advarsel mot å bruke nye våpen innenfor gjeldende tankesett og eksisterende metoder for krigføringen. Dette er ofte en vanlig feil ved implementering av nye systemer.

På den annen side kan det oppfattes som svært arrogant eller naivt å hevde at man er vitne til en RMA når man angivelig står midt i den. Det er nærliggende å tro at en eventuell RMA først lar seg detektere etter en viss tid når man har kunnet studere det hele i perspektiv. Troen på at man kan forutsi når RMAene skal inntreffe er dessuten ikke uproblematisk. Det er nemlig en fare for at en eventuell RMA kan bli overdimensjonert. Dermed kan man ende opp med feilprioriteringer eller valg man ikke ser rekkevidden av. Dette er den posisjonen atomvåpenet og Strategic Air Command fikk etter 1945 et god illustrasjon på. Det ble ikke stilt spørsmål ved hvor kraftfulle atomvåpnene var, ei eller hva en atomkrig ville resultere i. Det visste man - og nettopp derfor ble det ansett som lite troverdig at atomvåpen ville bli brukt. Resultatet ble at den strategien USA baserte seg på de første tiårene av den kalde krigen ikke var tilpasset begrensede konflikter av den typen som ble utkjempet i Korea og Vietnam.[30]

Det er påfallende hvordan revolusjonsbegrepet har fanget interesse i forsvarskretser. Begrepet nyttes for eksempel i langt større utstrekning enn hva man kjenner fra et tradisjonelt akademisk ståsted.[31] Her begrenser man seg i hovedsak til å bruke jordbruks- og den industrielle revolusjon, samt den vestlige nasjonaldemokratiske utviklingen som historiske eksempler i så henseende.[32] Det er på sin plass å spørre hvorfor begrepet opptrer såpass hyppig. Det er mulig å se for seg flere grunner. Siden en eventuell revolusjon bærer lovnad om betydelige virkninger, er det naturlig å være bevisst hvordan man kan høste de beste fruktene. Det er rimelig å forvente at de som har tilknytning til militærmakten har klare oppfatninger i så henseende. Det kan også skyldes at dramatiske endringer i militær sammenheng skjer relativt hyppig sammenliknet med andre samfunnssektorer. Eller det kan rett og slett skyldes at man har senket kravene til hva man legger i begrepet revolusjon. Det kan være fristende å helle mot det siste forholdet.

Det har skjedd betydelige forandringer i det internasjonale sikkerhetspolitiske bildet etter den kalde krigen. Det har derfor vært nødvendig å revurdere den måten det militære maktapparatet har løst sine oppgaver på. Militære organisasjoner er derimot som tidligere nevnt ansett for å være svært konservative og lite endringsvillige. Ofte kan det være vanskelig å kjempe mot etablerte sannheter i egen organisasjon om hvordan militære oppgaver best kan løses. Bruk av kraftfulle ord og begreper kan derfor være nødvendig for i det hele tatt å bli hørt.

RMA-debatten kan også knyttes til mindre edle motiver. Den kan være et uttrykk for en profesjonskamp for å underbygge eget eksistensgrunnlag. Man kan ikke se bort fra at behovet for å gjennomføre en RMA kan ha en skjult agenda, nemlig å sikre seg en større andel av de økonomiske tildelingene. Dette forsterkes av det faktum at de fleste som deltar i debatten tilsynelatende har noe å tjene på den. Bruk av ord og uttrykk som fanger interesse og oppmerksomhet er en velkjent metode i vår tids reklamebaserte hverdag – så hvorfor ikke nytte dette for å argumentere for egen fortreffelighet. En RMA har til hensikt å gi den førende part betydelige fortrinn i krigføringen. Hele forestillingen er omgitt med noe tilsynelatende svært positivt som man vil dra stor fordel av dersom man lykkes. Når slike lysende fremtidsutsikter åpenbarer seg gir de raskt føringer for hva en stat bør satse på i fremtiden – de blir etablerte sannheter. Det er på mange måter historien bak RMA-forestillingen et vitnesbyrd på.

Når et rent teknologisk perspektiv ender i krav om politisk nyorientering

Paradoksalt nok kan RMA-forestillingen spores tilbake til sovjetiske studier på 1970- og 80-tallet.[33] I disse studiene ble det uttrykt bekymring for den amerikanske utviklingen av de presisjonsstyrte konvensjonelle våpensystemene fordi man fryktet det ville ”bringing them closer to weapons of mass destruction in terms of effectiveness”.[34] Russerne betegnet utviklingen som en Military Technical Revolution (MTR). Orienteringen var altså utelukkende av teknologisk art. Etter Gulfkrigen ble den russiske revolusjonstankegangen adoptert av amerikanerne. Det rendyrkede tekniske MTR perspektivet ble derimot oppfattet som snevert og utilstrekkelig – og således erstattet av RMA begrepet. I tråd med utviklingen av stridsmidler som kunne leveres over store avstander med høy presisjon fikk troen på at krigen kan føres raskt, effektivt og friksjonsfritt gjennomslag. Dessuten at den kan vinnes med minimale tap av menneskeliv. Dermed har RMA orienteringen også fått gjennomslag utenfor forsvarskretser.

RMA tankegangen har kulminert i en oppfatning om at ”de viktigste virkningene av den militærteknologiske revolusjon har slettes ikke vært militære eller teknologiske, men snarere politiske”.[35] Siden de ulike militære systemene har blitt langt mer effektive, har det blitt stilt spørsmål ved om den politiske effektiviteten har økt tilsvarende. Flere har sett det nødvendig å endre den politiske tilnærmingen til bruk av militærmakt slik at den står i bedre samsvar med de maktmidler man har til rådighet. Dette blir blant annet grundig behandlet i artikkelen Tenkende bomber og tankeløse politikere i Internasjonal Politikk nummer 59 fra år 2000. I denne artikkelen står det blant annet at det takket være den våpenteknologiske utviklingen blitt: ”avslørt spenninger i synet på hvilken rolle militærmakten skal ha i diplomatiet og ikke minst hvilke politiske målsettinger, om noen, militærmakten skal operere innenfor”. Det har med andre ord blitt nødvendig å revurdere forholdet mellom det politiske og militære nivå. Som følge av forbedret presisjon og økt militær sikkerhet har man sett behovet for å etablere alternative strategier både for når og hvordan man kan bruke militære virkemidler i en konfliktsituasjon.

Den historiske utviklingen bak RMA-modellene og ønsket om økt politisk effektivitet illustrerer svært godt hvordan vi lar oss lede av begreper – og dessuten bli forført av teknologiens egenskaper og virkninger. Det som hadde sitt spede opprinnelse i et rent teknisk perspektiv har endt opp med legge klare føringer på operasjonelle og organisatoriske forhold ved det militære maktapparatet, så vel som det politiske grunnlaget for å bruke militære maktmidler. I ytterste konsekvens kan begrepsbruken være med på legge klare føringer på den politiske dagsorden – og derigjennom regulere terskelen for å ty til bruk av militærmakt.

RMA-modellene gir inntrykk av at det har blitt forholdsvis uproblematisk å bruke militærmakt. Krigen kan føres raskt og smertefritt, med minimale tap på begge sider. Militærmakt kan altså anvendes med mindre risiko enn før fordi lave tapstall reduserer den politiske risikoen. I den anledning er det viktig å være bevisst hvilke faktorer som skal rettferdiggjøre bruken av militær makt i det internasjonale politiske maktspillet. Dessuten er det på sin plass å gi en grundig vurdering av hvordan maktbruken kan virke inn på de som blir utsatt for den, uavhengig av hvor lite fysisk skade man antar vil finne sted. Dersom vi lar reduserte skadevirkinger som følge av teknologiske forbedringer være styrende for anvendelsen av militære maktmidler, kan vi stå overfor en betydelig utfordring i fremtiden. Spredning av teknologi og utviklingen av i utgangspunktet billige systemer kan føre til at de som blir utsatt for militære maktmidler, i neste omgang kan skaffe seg og anvende samme teknologi mot oss. Resultatet kan altså bli en eskalering i bruken av militære maktmidler for å løse ulike politiske uoverensstemmelser, med de konsekvenser det måtte føre til.

Avslutning

I dag brukes begreper i mange sammenhenger noe unyansert og ukritisk. Forhåpentligvis kan denne artikkelen bevisstgjøre vårt forhold til RMA-begrepet, og derigjennom heve presisjonsnivået i den videre debatten. Som vist i artikkelen bygger RMA-modellene på flere åpenbare svakheter. Definisjonene er upresise på flere sentrale punkter, samtidig som de tar utgangspunkt i flere premisser som ikke nødvendigvis lar seg oppfylle. Og selv om det snakkes om radikale endringer, er det lite som tyder på at vi har å gjøre med fundamentale brudd og prinsipielle endringer av fortiden. Til det må den militære virksomheten fremdeles ta hensyn til flere grunnleggende trekk ved militærmakten som institusjon og krigføringen som fenomen.

En av RMA-modellenes største svakheter er at de i liten grad tar hensyn til de menneskelige aspekter. Den sterke fokuseringen på teknologi skjer på bekostning av personellet som ressurs, og de menneskelige faktorer som kan virke inn i en konfliktsituasjon. Selv en høyteknologisk og moderne materiellpark har den sine begrensinger. For eksempel har teknologien begrenset evne til å håndtere menneskelige tankesett og handlingsmønster. Derfor er det grunn til å anta at krigføringens mange usikkerhetsmomenter fremdeles vil råde.

Denne artikkelen må ikke tolkes som et angrep på den omstillingen Forsvaret er inne i. Moderniseringen og omstillingen er nødvendig for å skape et troverdig norsk Forsvar for fremtiden. Derimot må man være forsiktig med å la dette skje på RMA-modellenes premisser. Omstilling kan en utfordrende og svært smertefull prosess. Denne prosessen bør være preget av nøkternhet, edruelighet og kontroll fremfor overdreven begrepsbruk. Slik retoriske kunstgrep kan skape forestillinger og forventninger som vanskelig lar seg etterleve. Og det er vi ikke tjent med.

[1] Det er blant annet etablert en egen RMA internettside – se www.comw.org/rma/bib.html.

[2] NbF er den norske versjonen av det amerikanske konseptet Network Centric Warfare.

[3] Se Diesen S, Forsvarets Konsept For Nettverkssentrisk Krigføring, NMT 05-03, s. 4-13.

[4] Metz, D. R., The Long Search for a Surgical Strike – Precision Munitions and the Revolution in Military Affairs, CADRE paper No. 12, Air University Press, Oct 2001, s. 4.

[5] Krepinevich A. F., Cavalry to Computer: The Pattern of Military Revolutions, The National Interest, No. 37, fall 1994, s. 30.

[6] Diesen S, Forsvarets Konsept For Nettverkssentrisk Krigføring, NMT 05-03, s. 10.

[7] Watts B. D. Doctrine, Technology and Warfare i Richard P. Hallion (ed.), Air Power Confronts an Unstable World s 21.

[8] se pressemelding på http://www.nato.int/docu/pr/2002/p02-127e.htm.

[9] Unmanned Arial Vehicles Roadmap 2002 – 2027, Office of The Secretary of Defence, Washington, 2002.

[10] Se Jackson J., The Fall of France: The Nazi Invasion of 1940, Oxford University Press, 2003.

[11] definisjonen er hentet fra http://www.dokpro.uio.no/ordboksoek.html.

[12] Slessor J C, Air Power and Armies, London: Oxford University Press, 1936.

[13] Biddle S, The Past as Prologue: Assessing Theories of Future Warfare”, Security Studies, vol 8, no 1 (autumn 1998), s 1-74.

[14] Atomvåpenet er et unntak i så henseende.

[15] Tjøstheim I, Generalmajor John F C Fuller: Det moderne manøverkrigskonseptets far, Norsk Militært Tidsskrift 10/2000.

[16] Corum J., The Roots Of Blitzkrieg, University Press of Kansas, 2000.

[17] Pape, R. A. : The Limits of Precision-Guided Air Power, Security Studies 7, no. 2 (winter 1997/98) s. 95.

[18] Handlingssløyfen bygger på de fire elementene observere, vurdere, beslutte og handle. Ref Forsvarets Fellesoperative Doktirne (FFOD), Del A Grunnlag, Forsvarets Overkommando, 2000, kap. 2.17.1.

[19] Owens B., Lifting The Fog Of War, Farrar, Straus and Giroux, New York 2000, s. 15.

[20] Se for eksempel kommentar av Kjell Dragnes i Aftenposten fra 1. oktober 2003 s 8.

[21] von Clausewitz C., On War, oversatt av Michael Howard og Peter Paret, Princeton University Press, 1984.

[22] Diesen S., Militær Strategi, Cappelen Akademisk Forlag 2000, s 39.

[23] Freedman L., Britain and the Revolution in Military Affairs, Defence Analysis Vol. 14, No. 1, 1998, s. 58.

[24] Maciavelli N, The Prince, oversatt av Marriott W. K., Vol. 23, The Great Books of the Western World (Chicago 1952), p. 17.

[25] Owens B, Lifting The Fog Of War, Farrar, Straus and Giroux, New York 2000, s. 70.

[26] Takker min kollega major Ole Jørgen Maaø for at han gjorde meg oppmerksom på disse skriftene.

[27] Det kongelige Forsvarsdepartement, Organisasjonsendringer i Hæren, Omstilling i Forsvaret, nr 1 1994.

[28] Forsvarets Forum nr 18, 2003, årgang 24, s. 7.

[29] Liddel Hart B. H., Thoughts on War, 1944.

[30] Diesen S., Militær Strategi, Cappelen Akademisk Forlag 2000, s. 108.

[31] Les for eksempel Metz S., Kievit J., Strategy and The Revolution in Military Affairs: From Theory to Policy, Strategic Studies Institute, U.S. Army War College, 1995 eller www.rand.org/publications/MR/MR1029/MR1029.chap2.pdf.

[32] Se for eksempel Rokkan S., Stat, Nasjon, Klasse, Oslo: Universitetsforlaget, 1987.

[33] Se Krepinevich, A. F. Jr, The Military-Technical Revolution A Preliminary Assessment, Centre for Strategic and Budgetary Assessments, Washington DC, 2002.

[34] Watts B. D., What is the Revolution in Military Affairs, Northrop Grumman Analysis Centre, 1995.

[35] Fossum G. E., Tenkende bomber og tankeløse politikere, Internasjonal politikk, 59 (1) 2000: s 65-89.