|
KAMPFLYKJØP UTEN RISIKOANALYSE Artikkel i Norsk Militært Tidsskrift nr 5 / 2004 av John Berg
St.prp. nr.42 (2003-04) om Forsvarets utvikling 2005-2008 gir ingen reell informasjon om status og prognoser for det forestående kampflykjøpet, Norges klart største våpenkjøp noen sinne. Det nærmest uløselige finansieringsproblemet behandles bare rent kursorisk. Og kanskje viktigst av alt, noen risikoanalyse kan ikke spores. Dette er typisk for Forsvarsdepartementets dokumenter og sakspresentasjoner. Selv i St.prp. nr.48 (1999-2000) om fregattkjøpet, som var sluttdokumentasjonen før Stortinget godkjente anskaffelsen av de spansk-amerikanske fregattene, finnes det bare usystematiske og overfladiske tilløp til en risikoanalyse. De økonomiske kalkylene er mildt sagt mangelfulle. Det kan det vel hende at Sjøforsvaret og vi alle vil få igjen for etter hvert. Man vil kanskje innvende at de nødvendige analyser blir utført internt. Det er i såfall også typisk norsk, jeg vet ikke om noe sammenlignbart land der den militære ekspertise og den politiske ledelse ikke har plikt til å legge frem slike analyser.
USAs økonomi Hvordan er så prognosene for det amerikanske kampflyet F-35 Joint Strike Fighter (JSF)? Nedenstående er selvsagt ikke fyldestgjørende, men det overgår langt det FD har lagt frem:
I januar presenterte Det internasjonale pengefond IMF en dyster analyse av USAs økonomi. Situasjonen slår selvfølgelig inn i den amerikanske forsvarsøkonomien. I budsjettåret 2005 vil USAs forsvar koste litt over 400 milliarder dollar, en nominell økning på 100 milliarder i løpet av fire år. Bush-administrasjonens plan er at budsjettene skal nå 484 milliarder dollar, 2004 verdi, i 2009. Tiden vil vise om USAs økonomi kan tåle dette, og hva president George W. Bush eller eventuelt John Kerry vil gjøre med det. På det hardt pressede 2005-budsjettet vil ca. 144 milliarder dollar gå til forskning, utvikling og anskaffelser av materiell, det amerikanerne kaller "modernisation". Andelen til anskaffelser blir på ca. 74 milliarder dollar. Forsvarsgrenene hevder at behovet er 100 milliarder mens andre analytikere mener at planlagt materiellstruktur vil kreve 90 milliarder. Med andre ord, underbudsjetteringen er i det minste på 15 milliarder dollar. Det er følgelig hard konkurranse mellom forskjellige materiellprosjekter. Her gjør den mektige forsvarsindustrien seg sterkt gjeldende, både direkte overfor administrasjonen og i Kongressen gjennom senatorer og representanter for delstatene der de respektive industriene bidrar med arbeidsplasser og inntekter. Tett knyttet til denne maktpolitikken slåss dessuten hæren, marinen og flyvåpnet om oppgaver og prioriteringer, og dermed om pengene.
Press på JSF JSF utviklingsprogrammet er såvidt det fremgår nylig oppjustert med 7,5 milliarder dollar, til 40,5 milliarder. Her hjemme kan jeg ikke se at FD har informert om dette. Oppjusteringen synes å være dekket inn med 2,4 milliarder dollar i nye penger mens 5,1 milliarder hentes fra finansieringen av produksjonsprogrammet i tiden 2005-09. Det betyr 70 færre fly i denne perioden, noe som vil øke prisen per fly i de første produksjons-batchene. De 5,1 milliardene må komme til i form av nye penger etter 2009, hvis de 70 flyene skal tas igjen senere i produksjonen. Pris for anskaffelse av 2600 fly til USA og samarbeidsland er anslått til mer enn 200 milliarder. Dette kan bli historiens største våpenprogram, men JSF er under press fra konkurrerende kapasiteter og prosjekter. De viktigste er:
Erfaringer fra Afghanistan og Irak viser at de tunge, langtrekkende bombeflyene kan overta taktiske oppdrag som opprinnelig var tiltenkt JSF. I krigen i Irak kom B-2 bombefly ved enkelte anledninger direkte fra USA, med fylling av drivstoff i luften. En B-2 kunne angripe opptil 16 forskjellige mål med satelittstyrte presisjonsbomber. Og utviklingen går lynraskt. I dag kan en B-2 angripe opptil 80 mål på denne måten. Langtrekkende bombefly har som kjent den store fordel at de ikke er avhengige av baser nær krigsteatret. Såfremt USA ikke starter utviklingen av en ny hypersonisk bombeflytype, blir investeringene i bombeflyflåten kanskje ikke av de største i overskuelig tid. Men det generelle presset på budsjettene kan selvsagt føre til at man tar penger fra JSF, med den begrunnelse at de allerede eksisterende bombeflyene kan gjøre mye av jobben.
Det amerikanske flyvåpnets høyest prioriterte prosjekt, den svimlende dyre jageren F/A-22, er også i ferd med å trenge inn på JSFs oppdragsområder. Man vurderer dessuten å utvikle en F/B-22 versjon med større våpenlast og lengre rekkevidde. Det vil i såfall kreve penger som må hentes fra andre programmer. Og siden F/A-22 og en eventuell F/B-22 truer JSFs oppdragsområde, kan det bli nettopp JSF man henter pengene, eller mye av pengene, fra.
UAVer som kan bruke våpen mot bakkemål, såkalte UCAVer, er for full fart inn i planene. Nylig ble et av den amerikanske hærens største prosjekter, det nye rekognoserings- og angrepshelikoptret RAH-66 Comanche, skrinlagt. En årsak er at UAVer og UCAVer vil overta mye av oppgavene. De førerløse dronene vil også trenge inn på JSFs oppdragsområde, og de har den store fordel at de ikke setter flymannskapers liv på spill.
De nykonservative Det virker ikke sannsynlig at JSF vil lide Comanches skjebne, men det kan meget lett gå slik at JSF-programmet blir redusert. Dermed blir hvert enkelt fly dyrere. Og JSFs internasjonale del, der Norge er med, er faktisk under press fra et fjerde hold, nemlig de nykonservative. Med særlig tanke på JSF har lederen for forsvarskomiteen i Representantenes Hus, Duncan Hunter (republikaner, California), fremmet et "Buy America" forslag som går ut på at USA ikke skal kjøpe høyteknologi fra andre land og slett ikke overføre egen høyteknologi til allierte. Allierte kan man nemlig ikke stole på, hevdes det. Spanias nylige kursendring har neppe svekket den overbevisningen. "Buy America" har liten støtte i Kongressen, men analytikere peker på at Hunter i årene fremover vil hestehandle med nærliggende interesser. Det vil kunne bli inngått kompromisser som kan skade JSF samarbeidet. Enkelte frykter at skaden kan bli alvorlig. Særlig med tanke på britenes sentrale stilling innen JSF samarbeidet har president Bush arbeidet hardt for å myke opp USAs omstendelige og tidkrevende ITAR (International Traffic In Arms) regelverk. Han har ikke nådd frem i Kongressen, der det imidlertid synes å være støtte for en avgrenset "fast-track" ordning for to land, Storbritannia og Australia.
Andre risiki Alle nye flyprogrammer er selvsagt forbundet med risiki. For JSFs del har amerikanerne fått sitt tradisjonelle problem med vekt, noe som vil gi marginelt redusert rekkevidde og andre ytelser. Minimumskravet til rekkevidde ser ut til å bli holdt. JSF har også programvare problemer. Dette er også vanlig med nye fly, men ordbruken fra amerikansk side tyder på at i JSF programmet er dette en spesielt stor og vanskelig utfordring.
Nivå 3 begrensninger Bortsett fra Israel og Singapore er deltagerlandene i JSF samarbeidet plassert på tre nivåer. Det er stor forskjell på nivåene. Norge deltar på laveste nivå. Etter det som er fremkommet i årenes løp, må vi frykte å bli underlagt fire hovedbegrensninger:
Teknologisk innsyn blir begrenset og vi vil bare motta begrenset teknologioverføring til norsk industri.
Skal vi få kontrakter, må vi imidlertid selv tilføre ny teknologi, til konkurransedyktig pris.
Hvis en norsk industri
får kontrakt på å utvikle en teknologi for JSF, kan denne industrien ikke
være sikker på å få produksjonskontrakten på teknologien. Den kan havne hos
en annen industri i et annet land. Vi må hovedsakelig regne med å få kontrakter med underleverandører til JSF, og ikke med hovedkontraktoren som er Lockheed Martin i samarbeid med Northrop Grumman.
Den danske forsvarsbedriften TERMA står meget sterkt internasjonalt innen elektronikk. Da de europeiske F-16 landene gjennomførte den store MLU (Mid-Life Update) moderniseringen av F-16 flyene, fikk TERMA en stor kontrakt i USA. TERMAs markedssjef for elektronikk, Ole Fogh, har nylig fortalt hvordan det foregikk. Først testet amerikanerne den danske teknologien i fire år. Deretter gikk amerikanerne en runde innen egen forsvarsindustri for å finne et tilsvarende produkt. Til sist gikk amerikanerne en ny runde innen egen forsvarsindustri. En rekke detaljer om det danske produktet, som TERMA utvilsomt helst ville ha holdt internt, ble sendt ut til amerikansk forsvarsindustri med spørsmål om noen var villige til å lage maken. Ingen meldte seg, og først da fikk TERMA kontrakten. Slik situasjonen utvikler seg for amerikansk forsvarsindustri i dag, er det sannsynlig at flere bedrifter kunne ha meldt seg på banen og at en av dem kunne ha tatt kontrakten fra TERMA.
JSFs kapasitet Helt fra starten har det vært en overordnet målsetting å holde prisen på JSF nede. Intet galt sagt om det, men prispresset vil utvilsomt føre til begrensninger i hvilken teknologi flyet tilføres, og følgelig i dets kapasiteter. JSF er i utgangspunktet et attack og close support fly. Spørsmålet er i hvilken grad prispresset vil begrense flyets egenskaper i luftkamp; noe som for Norges del vil kunne slå ut i flyets egenskaper i suverenitetshevdelse i norsk luftrom. I tillegg kommer som nevnt at hvis antall bestilte fly går noe særlig ned, blir det neppe mulig å holde prisen nede.
Hvem avgjør? Det er viktig å ha klart for seg at JSF-programmets videre utvikling ikke vil bli avgjort i det internasjonale samarbeidet. Det vil bli besluttet i Kongressen i Washington D.C., i den alltid pågående og helt ustoppelige maktkampen mellom forsvargrenenes, forsvarsindustrienes, Forsvarsdepartementets og andre interessers støttespillere i Senatet og Representantenes Hus. Dette kjenner vi utallige eksempler på fra andre materiellprosjekter. Det er i dette maktspillet alle prioriteringer avgjøres. I JSF-saken er det sannsynlig at britene, som eneste Nivå 1 partner i samarbeidet og en merkbar teknologisk bidragsyter spesielt til STOVL (Short Take-Off Vertical Landing) versjonen, vil kunne ha en begrenset tyngde hvis interessekonflikter skulle oppstå. Men ingen kommer til å spørre Norge.
Norge Hvis Norge hadde hatt en normalt åpen, vestlig forsvarsdebatt, ville alle disse spørsmålene og flere med forlengst ha vært på agendaen. Luftforsvaret og den politiske ledelse ville ha blitt tvunget til å svare. Men sånn er det ikke i Norge. Det var ikke sånn i fregattsaken og det blir nok ikke sånn i kampflysaken heller. |
