Internasjonal terrorisme

Artikkel i Norsk Militært Tidsskrift nr 4 / 2004

av

John Krister Skogan

Internasjonal terrorisme som utfordring

Internasjonal terrorisme fremtrer som en av hovedutfordringene på den internasjonale arena i dag. Den har ført stater sammen i en uvanlig vidtfavnende samstemmighet om nødvendigheten av å bekjempe den. Det er med god grunn etter de grufulle terrorismeanslag vi i nær fortid har vært vitne til, nå sist i Madrid, og med det vi vet internasjonal terrorisme kan føre til i fremtiden. Men ikke bare er enighet om at den bør bekjempes viktig. En klar forståelse av hva internasjonal terrorisme er og samstemmighet om det, og derved om hva som bør bekjempes, er også viktig for at bekjempelsen skal være effektiv.

Selv om omtalen av den tidvis kan gi inntrykk av det, er ikke internasjonal terrorisme en slags egen bevegelse eller sammenslutning. De som gjennomfører terrorismeanslag kan tilhøre særskilte bevegelser eller nettverk. Men terrorisme i seg selv er en metode, og internasjonal terrorisme en måte å bruke vold på over landegrenser. Den er tilgjengelig for mange. Ikke minst derfor er den mer skremmende i dag fordi de midler som nå er blitt tilgjengelige for slik voldsanvendelse, er mer fryktinngydende.[1] Samtidig gjør selve måten volden anvendes på, uansett formål, internasjonal terrorisme til en særskilt avskyelig og forkastelig form for internasjonal voldsutøvelse.

Det mest iøynefallende og omskrevne fenomen innenfor studiefeltet internasjonal voldsutøvelse – og faren for det – er krig mellom stater. Men studiefeltet omfatter også voldsutøvelse mot stater fra eksterne grupper, bevegelser eller organisasjoner – og i prinsippet selv voldsutøvelse mellom stridende ikke-statlige grupper på hver sin side av en landegrense. Tradisjonelt har de mest kjente former for voldsutøvelse over landegrenser fra ikke-statlige grupper mot stater vært borgerkrigslignende, dels geriljapregede operasjoner innenfor den angjeldende stats territorium, eventuelt mer kortvarige anfall mot politisk eller militært betydningsfulle mål der, fra frigjøringsbevegelser eller ideologisk konkurrerende bevegelser med tilhold utenfor vedkommende stats grenser.

Også internasjonal terrorisme faller klart innenfor dette studiefeltet. Men den skiller seg ut med klare særtrekk i forhold til de tradisjonelt mer vanlige formene for voldsutøvelse over landegrenser. Samtidig har den også enkelte likheter med disse, herunder også med ordinær krigføring stater imellom.

Internasjonal terrorisme i kjølvannet av 11.september 2001

De grufulle hendelsene i New York og Washington i september 2001 brakte terrorisme, og fremfor alt internasjonal terrorisme, sterkere inn i fokus enn noen gang tidligere. I internasjonal politikk ble fenomenet tatt vesentlig mer alvorlig, og fordømmelsen ble sterkere og bredere enn tidligere. Fra amerikansk side ble det endog erklært krig mot terrorisme, “war on terrorism”. Dette satte sitt klare preg på internasjonal politikk, og gjør det fortsatt.

På et vis virket 11.september 2001 nærmest som et tidsskille: Noe nytt hadde gjort sitt inntog i det politiske liv på det internasjonale plan. Ikke bare var det som hadde skjedd gruoppvekkende og skremmende. Men det var nær uforståelig, noe til da uhørt. Det var nesten ikke til å tro at noen kunne ha fått seg til å planlegge, og virkelig gjøre noe slikt.

Samtidig er vi kanskje her, selv etter det som nylig skjedde i Madrid, litt influert av amerikansk tenkemåte. Fortsatt virker særlig angrepet mot World Trade Center opprørende og uhyggelig på oss alle når vi tenker tilbake, men det virker, og virket likevel sterkest i så måte på amerikanerne. Ikke bare var USA åstedet for hendelsene. Men om vi ser bort fra flykapringer som det både i USA og andre steder etterhvert var blitt så mange av at det nesten hadde gått rutine i å forholde seg til dem, var internasjonal terrorisme noe nesten helt nytt på det nordamerikanske fastland da den med ett 11.september på en så overveldende og gruoppvekkende måte rammet USA og den amerikanske befolkning. Det punkterte også, om enn kanskje bare temporært, den forestilling om en særskilt beskyttelse fra naturens hånd av USA som mange amerikanerne hadde vokst opp med: At de to store verdenshavene i øst og vest innebar et vern for fastlandsterritoriet mot direkte anfall utenfra.

Det uventede også i forhold til en slik forestilling – og ikke bare sjokket som omfanget av de forferdelige hendelsene 11. september naturlig nok bevirket – er blitt medbestemmende for den amerikanske måte å omtale og tilnærme seg fenomenet internasjonal terrorisme på – selv om man på amerikansk myndighetshold i sikkerhets- og utenrikspolitisk sammenheng også tidligere hadde vært opptatt av faren for internasjonal terrorisme. I utlandet var amerikanske ambassader og enkeltpersoner flere ganger blitt rammet av terrorismehandlinger.

Men i Europa, til forskjell fra i USA, hadde man på hjemlig jord jevnlig hatt føling med terrorisme utover flykapringsvarianten siden 1960-tallet. Mange tilfeller av terrorisme her, men slett ikke alle, hadde tilknytning til Nord-Irland med IRA og Spania med ETA. Ingen av dem hadde hatt tilnærmet samme omfang som hendelsene 11.september. Men over årene var det blitt mange slike tilfeller i Europa, og i stort og smått hadde de krevd flere menneskeliv enn de som gikk tapt i terrorismeaksjonene i New York og Washington 11.september. Og også noen av aksjonene i Europa hadde vært klare tilfelle av internasjonal terrorisme.

For mange europeere fremsto derfor neppe terrorismeangrepene i New York og Washington som noe radikalt nytt på samme måte som det gjorde for amerikanere flest. Men i etterhånd har også myndighetene i europeiske land i sin tilnærming til problemet internasjonal terrorisme, på linje med amerikansk oppfatning, langt på vei forholdt seg til det som om dette er en annerledes utfordring enn før. Kanskje har dette vært iblandet et snev av dårlig samvittighet for tidligere å ha vært for motvillige overfor amerikanske ønsker om å legge økt vekt på bekjempelsen av internasjonal terrorisme. Men langt viktigere er det trolig at flere tilfeller av mer eller mindre god planlegging av terrorismeaksjoner etter september 2001 er blitt avslørt i ulike europeiske land, i tillegg kunnskapen om at det bak mange terrorismeaksjoner sto et større nettverk, Al Qaida.

Fortidige røtter

Men ikke desto mindre viser erfaringene fra Europa, sammen med flere av de mange flykapringene verden over gjennom de siste vel 30 år, at fenomenet internasjonal terrorisme slett ikke er nytt, og fremfor alt ikke er noe som først har oppstått etter den kalde krigen. Heller ikke er internasjonal terrorisme så forskjellig i forhold til internasjonal voldsutøvelse enda lenger tilbake som man av og til kan få inntrykk av.

Snarere kommer nåværende internasjonal terrorisme i forlengelsen av en langt tidligere etablert, og tidvis anvendt praksis i voldsutøvelse over landegrenser, om enn mer sporadisk og i mindre omfang. Samtidig kan det i enkelte sammenhenger nesten synes overraskende at det så lett overses at den også kommer i kjølvannet av mer “moderne” tankegods fra flyvåpenets fremvekst i forrige århundre, med nedslagsfelt og utløpere hos oss selv, som begrunnet bruk av en beslektet metode av den som gjør terrorisme så forkastelig og uakseptabel.

Dette påpekes ikke for å søke å unnskylde eller ufarliggjøre internasjonal terrorisme; det er det ingen grunn til, tvert om! Men kanskje kan en klargjøring av slike forhold bidra til bedre å forstå internasjonal terrorisme, og den faren den utgjør. Likeså kan det kanskje gjøre det lettere å se feller som vi selv kan komme til å tråkke opp i under bekjempelsen av den. Dette kan også være nyttig å ha i mente når vi går nærmere inn på bakgrunn og motiver for internasjonal terrorisme.

Presisjon og avgrensning

Men aller først er det nødvendig å presisere bedre hva jeg forstår med terrorisme. Det fins et utall definisjoner av fenomenet, lansert fra ulike hold. Noen synes farget av interesser på det hold de kommer fra. Definisjonene har også endret seg noe over tid. Det som ved inngangen til forrige århundre vanligvis ble opplevd og sett på som terrorisme, er ikke helt det samme som hundre år senere for oss fremstår som de mest karakteristiske former for terrorisme. Av dagens definisjoner er noen offisielle, fra politiske myndigheter.[2]

Én ting er at definisjoner tilpasses opplevelse og forståelse av et fenomen på det tidspunkt definisjonene blir til, og tar farge av det. Generelt har imidlertid fristelsen også lenge ligget der til å kalle det terrorisme når noen man bekjemper, gjennomfører en type handlinger mot en selv som man finner forkastelige, men likevel kan akseptere om de gjennomføres av noen man støtter for et formål man er enig i. En klar fare i dag, blant annet fra myndighetshold, er at man fristes til, og endog ender opp med, å definere terrorisme for nær opptil all voldsutøvelse – regelrette krigshandlinger unntatt – som man ikke liker og som rammer ens egne interesser.

Det de fleste kan enes om å kalle terrorisme, preges likevel av så mange tilsynelatende karakteristiske, om enn kanskje ikke alle alltid definitorisk helt nødvendige kjennetegn, at det kan falle vanskelig å inkludere samtlige i én enkelt definisjon.[3] Det tilsier muligens at det er riktigere å omtale terrorisme som et fenomen med variasjoner innenfor visse grenser. Med tanke på slike grenser skal jeg trekke frem tre kjennetegn som jeg anser for særskilt viktige i relasjon til internasjonal terrorisme.

1) Først, for å ta utgangspunkt i det latinske ordet terror, redsel, er det snakk om en faktisk eller truet voldsutøvelse med velberådd hu som tar sikte på å skape frykt, skrekk og forferdelse, og som gjør det for et formål.

2) Dernest, hva gjelder internasjonal terrorisme, er dette formålet som oftest politisk motivert – og handlingen derved politisk terrorisme. Det kan imidlertid tenkes terrorisme som ikke er politisk, men eksempelvis pekuniært motivert. Noen flykapringer har vært det.[4] Men en stor andel av terrorismeaksjonene over landegrenser i dag synes likevel å ha et politisk motiv.

3) For det tredje – og her er ikke alle definisjoner like patente – selve voldsutøvelsen, eller trusselen om den, rettes mot en mer eller mindre sakesløs tredjepart, gjerne helt uskyldige, og eventuelt tilfeldige sivile, for enten å presse den eller dem som kan gjøre det som skal til for å oppfylle formålet med aksjonen, til å gi etter, eller for på annet vis å ramme dem.

Jeg vil hevde at dette siste definitorisk er et nærmest helt nødvendig kjennetegn ved terrorisme, og samtidig nettopp det ved terrorisme som gjør metoden så ekstra motbydelig og forkastelig sammenlignet med annen voldsutøvelse. Det er ikke først og fremst den eller dem som rammes direkte, som søkes påvirket ved hjelp av den frykt og forferdelse som selve voldsutøvelsen skaper, men noen andre, det være seg politiske myndigheter, eller eventuelt befolkningen forøvrig. Disse er den egentlige målgruppe for aksjonen. De som rammes direkte, eller trues med det, og det de utsettes for av påkjenninger, lidelser og eventuelt død, brukes ofte utelukkende som midler for å presse, skremme eller straffe andre.

Denne måten å utnytte voldsutøvelse mot sakesløs tredjepart på, er en side ved terrorisme som ikke alle definisjoner tar med.[5] Slik utelatelse, og derved manglende avgrensing på dette punkt, åpner for at bekjempelsen av terrorisme kan bli utnyttet til noe mer og annet. Det kan fort svekke den ønskede bredde i fordømmelsen av den.

Vi kan i dag se tendenser til å gjøre anfall mot politiske øvrighetspersoner, eller mot representanter for dem som utgjør styresmaktene, til tilfeller av terrorisme. I et land som vårt, som har opplevd fremmed okkupasjon, er det kanskje lettere å se hvor dette kan føre hen. Riktignok kan det hevdes å være i samsvar med en terminologi som ble brukt for vel hundre år siden da de mange attentater mot statsledere og øvrighetspersoner utført av anarkister ble omtalt som terrorisme. Men i noen tilfeller var formålet med attentatene like meget å sette skrekk i øvrige deler av den styrende elite. Og uansett er en bruk av begrepet terrorisme som vil innebære at Graf von Stauffenberg blir en kjent terrorist fra annen verdenskrig, både tvilsom og uheldig. Den vil ikke være noe plussbidrag til en bred og samstemmig fordømmelse av terrorisme som metode.

For øvrig, bare for å ha nevnt det: Anfall mot militært personell er ikke terrorisme slik jeg har trukket opp grensene for begrepet.

Min grensedragning får også konsekvenser for et annet spørsmål: Kan stater stå for terrorisme? I grensedragningen er det intet som gjør svaret på det uklart: Selvsagt kan stater det! Hvorfor skulle vi kalle metoden noe annet når stater tar den i bruk? Dette dreier seg ikke om legitim versus illegitim bruk av vold. Det dreier seg om bruk av en utilstedelig, motbydelig metode som det med styrke kan hevdes bør betraktes som illegitim uansett hvem bruker er.

Historiske forløpere

Hvis man har problemer med å omtale denne metoden som terrorisme når stater tar den i bruk, kan det kanskje være nyttig å huske at det første tilfelle av slik voldsutøvelse som gav opphav til navnet terrorisme, fordi utøverne selv omtalte den som terror, til slutt endog som “la grande terreur”, var offisiell politikk fra den franske stats side i årene 1793-94 overfor egen befolkning – for å rense og skremme, terrorisere den til lydighet og oppofrelse. Det som likeså er blitt kalt “den store terror” under Stalin knappe 150 år senere, var også statlig politikk overfor den sovjetiske befolkning. Og staters rekkevidde hva anvendelse av terrorisme angår er ikke bare begrenset til eget territorium. Det kan neppe heller være slik at metoden skifter navn i utlandet.

Historisk har terrorisme vært anvendt lenge før metoden fikk sitt navn – tilsynelatende mer effektivt overfor befolkningen innenfor egne yttergrenser enn overfor befolkning og styresmakter utenfor disse. I forhold til det sistnevnte var et problem at styresmaktene i de fleste land og områder tidligere brydde seg vesentlig mindre om undersåttenes ve og vel enn i moderne tid. Å bruke sivile i andre land som gisler var derved mindre effektivt som utpressing overfor styresmaktene der. Den kodeks for staters opptreden i krig som etter 30-årskrigene ble dannet for å beskytte sivilbefolkningen, og som var en forløper for Krigens folkerett i dag, begrenset bruken av metoden, men gjorde ikke slutt på den.

Bruk av terrorismepregede metoder av anarkister og andre grupper, herunder også Ku Klux Klan, gjennom siste halvdel av 1800-tallet, foregikk i det store og hele innenfor nasjonale grenser. I mer moderne tid er det også ofte politisk opposisjonelle, herunder det vi kaller frigjøringsbevegelser som har tydd til bruk av terrorisme, noen ganger over landegrenser – det gjelder både i Europa og i andre verdensdeler. Men bruk av metoden omfatter også tilfeller av represalier fra regjeringer i mange land, og av ulike farver. Blant annet i forbindelse med Palestinakonflikten så siste del av forrige århundre dessuten en klar økning i tilfeller av terrorisme over landegrenser.

En beslektet tankegang

Men forrige århundre introduserte også en annen betenkelig tankegang, som gav seg utslag i det som ble kalt strategisk bombing, noen ganger referert til som terrorbombing. Dette var en tankegang som senere fikk utløpere til dannelsen av det som det som Churchill kalte en terrorbalanse.

Ett utgangspunkt her var en arv fra tidligere, den tankegang som lå bak bruken av total blokade, blant annet brukt av sjømakten Storbritannia, med dels alvorlige skadevirkninger for sivilbefolkningen. Vi husker alle Ibsens dikt om Terje Vigen. Dette var et utslag av at krigene ble mer totale; det gjaldt å ramme motpartens ressurser over et bredest mulig spekter. En langt mildere variant av en tilsvarende tankegang har i vår nære fortid ligget i bruken av sanksjoner, som også i noen tilfeller klart har gått ut over sivilbefolkningen.

Ett annet, yngre og mer betenkelig utgangspunkt var teoriene til den italienske flyoffiseren Giulio Douhet. Douhet var en sterk talsmann for det som ble kalt strategisk bombing, strategisk fordi den angivelig kunne bringe seier direkte. En sentral antagelse hos ham var at etter å ha oppnådd luftoverlegenhet, var den sikreste og raskeste vei til seier bombing av byer og tettbefolkede områder. Det ville få massene til å reise seg mot eliten og kreve slutt på krigen. Bombing for å svekke fiendens krigsføringsevne ville trolig kreve lenger tid. Douhet var ikke den eneste talsmann for slike tanker, men den mest renhårige.

Den allierte bombing under annen verdenskrig startet ikke etter retningslinjer fra Douhet og likesinnede. Men særlig etterat de store tapstallene ved dagbombing fremtvang overgang til nattbombing, ble det enda vanskeligere å treffe målene, mens tilfellene av feilbombing av sivile ble flere. Evnen til å ramme tysk krigsproduksjon ble derved svekket, samtidig som sivilbefolkningen ble enda hardere rammet. Dette førte til en glidning mot Douhets oppskrift, både i praksis og begrunnelse for bombingen. Selv om bombene ikke ofte nok traff de mål man helst ønsket, ble bombingen ihvertfall antatt å svekke befolkningens krigsmoral og vilje til å støtte opp om regimet, og styrke dens ønske om å få slutt på krigen. Gradvis ble dette et av siktemålene med bombingen.[6]

Terrorbalansen, fra begynnelsen av 1950-tallet og utover, bygget på en videreutvikling av resonnementene rundt strategisk bombing. Mens ødeleggelsene og virkningene av bombing med vanlige, kjemiske sprengladninger under andre verdenskrig viste seg å bli langt mindre enn Douhet og andre hadde forestilt seg, hadde utviklingen av atombomben, og særlig av vannstoffbomben i 1952, nå feid all tvil om oppnåelige ødeleggelser til side. Ikke bare kunne de nye våpnene forårsake ufattelige ødeleggelser. Etterhvert ble det åpenbart de nær sagt kunne utslette den stat og befolkning de måtte bli brukt mot. Ved at begge sider hadde slike våpen, samt leveringsmidler for dem, var derved evnen til slik ødeleggelse og utslettelse gjensidig. Den sikkerhet terrorbalansen gav bygget nettopp på denne gjensidige evnen, og på evnen til å skremme hverandre med den – kort og godt på evnen til gjensidig gjengjeldelse og avskrekking.[7]

Som flere har påpekt, innebar egentlig den gjensidige trusselen om kjernefysisk gjengjeldelse at hver av sidene holdt motpartens sivilbefolkning som gisler (og den senere enighet om gjennom ABM-avtalen å beskytte såkalt “gjensidig evne til sikret ødeleggelse” – mutual capability for assured destruction – at begge sider til og med avfant seg med å la egen befolkning være gisler for motparten).[8] At det her i stor grad var snakk om å kunne ramme nettopp sivilbefolkningen, og da ikke bare som en uønsket bivirkning av bombing av militært relevant industriproduksjon og infrastruktur, illustreres blant annet av diskusjonen på amerikansk side om hvor mange titalls millioner sovjetiske innbyggere man måtte være i stand til å ta livet av for å ha evne til “assured destruction”.[9]

Den kalde krigen er historie, men vi har trukket med oss denne særskilte tankegangen knyttet til bestrebelsene på å forebygge atomkrig mellom øst og vest. Det er en tankegang som dessuten hadde en smitteeffekt, og etter hvert også hadde krøpet inn i andre sammenhenger enn selve terrorbalansen. Riktignok er det selvsagt ikke slik at gjengjeldelse behøver å innebære terrorisme. Men gjengjeldelse som med overlegg rettes mot uskyldige sivile eller annen sakesløs tredjemann, såvel som trussel om det, innebærer bruk av den samme metode som ved siden av utnyttelsen av skrekk og forferdelse, er det mest karakteristiske kjennetegn ved terrorisme.

I sin tale til kadettene ved West Point i fjor vår uttalte president Bush som et element i argumentasjonen for preventive forkjøpsaksjoner: “Deterrence, the promise of massive retaliation against nations, means nothing against shadowy terrorist networks with no nation or citizens to defend.”[10] Underforstått – får vi inntrykk av – hadde de bare hatt “citizens to defend”, ville det vært en annen sak! Tanken er ikke ukjent for oss. Det kan for flere av oss være vondt å vende vaner som formodentlig bør legges bort i bekjempelsen av internasjonal terrorisme.

Faktorer bak internasjonal terrorisme

Så til fremveksten av dagens internasjonale terrorisme, og noen faktorer som kan ha bidratt til den – disse er selvsagt ikke de eneste.

A) Det forelå alt fra tidligere av en basis i form av tankegods og etablert praksis som den nyere tids internasjonale terrorisme dels var en videreføring og utvidelse av. Dessuten er selve den metode og form for voldsutøvelse som særlig karakteriserer terrorisme, ikke spesielt utspekulert, om enn desto mer forkastelig. Den har alltid ligget nokså åpenlyst tilgjengelig, og er forøvrig i mindre skala blitt benyttet i mange andre sammenhenger enn politiske.

B) De senere års såkalte globalisering og internasjonalisering har trolig både styrket motivene for å gripe til terrorisme over landegrenser, og samtidig gjort det lettere å gjøre det. For det første har den ført til mer utstrakt berøring på forskjellige måter og felter mellom ulike land, interesse- og folkegrupper, kulturer, religioner og anskuelser. En medaljebakside her er økt gnisning mellom disse, og flere grenseoverskridende spørsmål som kan gi opphav til uenighet. Det kan ha økt motivasjonspotensialet hos enkelte grupper for å ty til terrorisme over landegrenser. For det andre har helt åpenbart det økte samkvem internasjonalt, den økte mobilitet over landegrenser og lettere tilkomst til mulige terrormål i andre land, gitt økte muligheter for å sette i verk internasjonal terrorisme.

C) Nye og mer virkningsfulle midler for dette formål er også blitt tilgjengelige sammenlignet med bare noen få tiår tilbake. Dette gjelder også forskjellige typer masseødeleggelsesvåpen, samt mulige leveringsmidler for disse. En forbedret nyhetsformidlig gjennom moderne massemedier, av enkelte kalt oksygen for terrorister, bedrer også i noen tilfeller mulighetene for å vinne frem med terrorismeanslag, og ganske særlig med trusler om det.

D) De moderne samfunns økte sårbarhet har likeså bedret mulighetene både for å gjennomføre vellykkede terrorismeaksjoner, og for å true med slike på måter som kan presse politiske myndigheter til å gi etter for krav disse motsetter seg.

E) Det kan også tenkes at vestlige staters og samfunns økte aktivitet i og vedrørende andre regioner og verdensdeler, både ut fra materielle interesser og mer eller mindre idealistisk misjonsiver, der av enkelte oppfattes som overdreven geskjeftighet utenfra og føles som en ubehagelig, respektløs påtrengenhet. Det kan være med å avle sterke, dyptfølte motiver for å gripe til internasjonal terrorisme som et mottrekk.

F) Historisk har omgåelse vært én måte dominerende våpen og krigsformer er blitt møtt på og søkt nøytralisert. Vestlig, og i særdeleshet amerikansk overlegenhet ved bruk av konvensjonelle militære midler er i løpet av de siste ti-tyve år blitt så ubestridt at det i enkelte andre deler av verden kan ha skapt en følelse av maktesløshet som ikke bare lettere kan få terrorisme til fremstå som et mulig omgående mottrekk, men også som et mer tillatelig mottrekk i tilfelle det foretas i forbitrelse over måten andres overlegenhet i konvensjonell militær evne utnyttes på.

Stater står for deler av internasjonal terrorisme. Men de opplistede faktorer kan alle kan ha bidratt til vekst i internasjonal terrorisme fra både sub- og transnasjonale grupper, bevegelser og organisasjoner. De tre sistnevnte faktorene kan bety at våre vestlige samfunn er blitt ekstra utsatte for slik terrorisme.

Krig og terrorisme: mål og motiver

I forlengelsen av dette faller det naturlig å se litt på likheter og forskjeller mellom krigføring stater imellom og internasjonal terrorisme fra sub- eller transnasjonale grupper overfor stater og samfunn hva motiver angår.

I prinsippet kan det ligge to forskjellige, men ikke nødvendigvis alternative, motiver bak overlagt voldsanvendelse: Selve voldsanvendelsen, eller det den direkte og umiddelbart resulterer i, kan være et mål i seg selv. Eller voldsanvendelsen kan være instrumentell i den forstand at den er ment å være et middel til å oppnå noe annet enn det den direkte forårsaker.

La oss starte med det siste motivet, som kan ligge bak både internasjonal terrorisme og krigføring, for dernest å se på det første, som trolig er mer egenartet for internasjonal terrorisme.

Krigføring kan grovt inndelt ha to ulike, men heller ikke gjensidig ekskluderende instrumentelle siktemål, utpressing og nedkjemping. Det første av disse kan også internasjonal terrorisme i høyeste grad ha, og ut fra samme type kalkulasjon som ligger bak flykapring. Og fordi det som kreves, trolig vil være så mye mindre enn det som det er snakk om i krig, vil utsiktene til å lykkes med internasjonal terrorisme med et slikt siktemål i noen tilfeller kanskje kunne fortone seg gode, selv om det som det trues med, også er langt mindre alvorlig. Men dette kan likevel virke ubehagelig nok, eller på forhånd antas å ville gjøre det – og flykapringer lykkes jo ikke rent sjelden. Men slik utpressing kan også ende galt for alle parter, også gislene, liksom flykapringer noen ganger har gjort det.

Kan det imidlertid også tenkes å foreligge en alvorligere mulighet for utpressing gjennom internasjonal terrorisme, nærmest i Douhets ånd? Vil det gjennom terrorismeaksjoner være mulig å påføre befolkningen i ett eller flere land så store påkjenninger, både rent fysisk og psykologisk, at denne vil kreve at styresmaktene gir etter? Hvor mye vil det i så fall fordre, og av hva? Dette kan være et høyst ubehagelig spørsmål i lys av utvikling og spredning av substanser og innretninger for masseødeleggelse, samt spredning av leveringsmidler for slike.

Det andre instrumentelle siktemålet for krigføring, nedkjemping, ofte gjennom utmattelseskrigføring, ligger derimot langt utenfor rekkevidden for internasjonal terrorisme.

Men så til den type mulig motiv som trolig er mer egenartet for terrorisme, og kanskje spesielt nettopp for internasjonal terrorisme – selv om dette motivet også kan oppstå i forbindelse med, og gjerne etter en tids krigføring.

Voldsutøvelsen, og da duger det ikke bare med trusselen om den, kan være et mål i seg selv i den forstand at den ødeleggelse, lidelse og frykt den forårsaker,

innebærer en form for tilfredsstillelse for dem som står bak. Dette behøver ikke å være sykelig betinget, som hos sadisten eller pyromanen. Voldsutøvelsen kan kort og godt være hevn for noe, eller utslag av et sterkt hat, og mer overfor den eller dem som rammes indirekte, enn overfor dem som rammes direkte.[11] Slike holdninger kan eksempelvis være inspirert eller forsterket av ideologiske, nasjonalistiske og religiøse forestillinger.

Dette bringer meg tilbake til det jeg omtalte som vestlig påtrengenhet og misjonsiver – og som kan ha noe å gjøre med en mulig utbredt manglende selvinnsikt i vår moderne vestlige kultur: Kan det være at vi i våre eksportfremstøt med våre verdier, samfunnssystemer og væremåter – i våre forsøk på å fremme det vi tror vil være til andres beste, i tillegg til vårt eget –

for noen av de forutsatte mottagere fremtrer som utidig og utilbørlig påtrengende, ubeskjedne, retthaverske og insisterende, og kanskje attpåtil med bakgrunn i samfunn som fra deres ståsted har trekk av moralsk forfall?[12] I hvilken grad kan slike følelser avle og nøre opp under hat, kanskje forsterket av andre forhold og begivenheter, og skape et så sterkt ønske om å ta igjen med det som er for hånden at terrorisme blir følgen? Spørsmålet er i hvert fall verd å overveie – ikke minst når en sterkere og mer bestemt innsats overveies fra vår vestlige side overfor andre samfunn for å gjøre dem mer like våre slik at faren for internasjonal terrorisme med mulig grobunn i disse samfunn angivelig vil bli borte. Kan det være at man her i så fall har oversett noe viktig?

Fremover

Så helt til slutt: Enkelte satt opp utryddelse som mål for kampen mot internasjonal terrorisme.[13] Om det ligger noe mer enn retorikk i dette, kan det nesten virke urovekkende med tanke på forståelsen av fenomenet. Utryddelse er nok et mål som kan lykkes i kampen mot polio og kopper, eller for den saks skyld i kampen mot tobakken. Men det vil være å bygge på en illusjon å tro at utryddelse er et mål som kan nås i kampen mot terrorisme og internasjonal terrorisme i den verden vi kjenner.

Internasjonal terrorisme er imidlertid et skremmende fenomen, ikke minst i lys av utviklingen i relasjon til innretninger og muligheter for å utvirke masseødeleggelse, og det er et fenomen som helt klart kan begrenses. Dette har både med beskyttelse mot, forebygging av motiver for, og styrking av klart fordømmende holdninger til terrorisme å gjøre. Det siste er særlig viktig for å hindre støtte fra opinion og andre til dem som er villige til å ty til terrorisme – og dem vil det alltid være noen av. I sin tur fordrer dette blant annet at vi på vestlig hold konsekvent tar avstand fra den metode terrorisme representerer, og ikke gir næring til mistanke om at vi likevel, om det skulle trengs, reserverer den for oss selv, eller for regjeringer.

---

[1] Nedenstående bygger på et foredrag på en konferanse arrangert av Forsvarets Forskningsinstitutt høsten 2003 om “masseødeleggelsesvåpen og trusselscenarier”.

[2] I Terrorism:Understanding the Global Threat (London: Longman, 2002), s.22-23, presenterer forfatteren, David J. Whittaker, en forholdsvis kort, men instruktiv liste av nåtidige definisjoner, også noen offisielle.

[3] En nyttig oppregning av kjennetegn (i alt 6) på det som vanligvis regnes som terrorisme fins hos Tore Bjørgo og Daniel Heradstveit, Politisk terrorisme (Oslo: TANO, 1993), s.29-30.

[4] Det gjelder likeså de nylige truslene fra en ukjent gruppe som kaller seg AZF om å utplassere og sprenge bomber langs det franske jernbanenettet om den ikke fikk utbetalt en sum på over 30 millioner kroner.

[5] Men den ble trukket frem av president Bush dagen etter terrorismeangrepene i New York og Washington da han påpekte at terroristene “is an enemy who preys on innocent and unsuspecting people” (Remarks by the President in Photo Opportunity with the National Security Team, September 12, 2001).

[6] Til denne glidning i siktemål har Liddel Hart bemerket at “inaccuracy of weapon-aim fostered inhumanity of war-aim” (Liddell Hart, The Revolution in Warfare (London: Faber & Faber, 1946), s.31.

[7] Sikkerheten hvilte på et slags paradoks, med Churchills ord i hans intendert optimistiske beskrivelse fra 1955 av den fremvoksende terrorbalansen: “Trygghet vil bli skrekkens velvokste barn, og overlevelse utslettelsens tvillingbror”(se f.eks.M.Gilbert, Never Despair (London, Heinemann 1988), s.1100).

[8] En av dem som har fremholdt dette er Fred Charles Iklé i hans kritiske artikkel “Can Nuclear Deterrence Last Out the Century?”, Foreign Affairs, January 1973, s.267-285. Mitt formål med å trekke dette frem er ikke å støtte opp om Iklés kritikk; det kan argumenteres overbevisende for at de mest aktuelle alternativer til den da valgte strategi ville økt risikoen for at atomvåpen kunne bli tatt i bruk. Mitt formål er bare å vise, og peke på, hvilke metoder man – etter en form for tilvenning under den annen verdenskrig – faktisk grep til, og etterhvert aksepterte, for å avverge atomkrig, gitt situasjon og omstendigheter under den kalde krigen.

[9] Riktignok er det en forskjell mellom bruk av gisler for avskrekkingsformål, dvs. for å avholde noen fra å gjøre noe uønsket man frykter de ellers kan komme til å gjøre, og bruk av gisler for utpressingsformål der man søker å true noen til å gjøre noe de ikke ønsker. Det siste kan kanskje fremstå som verre, farligere og mer forkastelig enn det første. Men forskjellen er ikke særlig prinsipiell. Det er i begge tilfelle tale om bruk av mer eller mindre sakesløs tredjemann for å oppnå noe overfor den som søkes påvirket. Både flykaprere og andre terrorister har brukt gisler for begge formål, med klar fare for gislene i begge tilfelle.

[10] Remarks by the President at 2002 Graduation Exercise of the United States Military Academy West Point, New York, June 1, 2002.

[11] Se John Kristen Skogan, “Del 1: Trusler, aktører og aksjonsformer – et overblikk” i Vedlegg 1, NOU 2003: 18 Rikets sikkerhet, Straffelovskommisjonens delutretning VIII, s.161-62.

[12] Spørsmålet knytter også an til den interessante problemstilling som professor i utviklingsstudier, Terje Tvedt, nylig berørte i et intervju i Aftenposten (19.feb.2004, i dag s.14-15, “Intellektuelle forstår ikke fundamentalisme”) vedrørende vår manglende evne – selv trekker han her særlig frem intellektuelle i Norge – til å forstå at andre kan tenke annerledes enn oss og faktisk komme frem andre verdier og mål i tilværelsen enn vi har gjort.

[13] Det gjelder ikke bare på amerikansk side, men eksempelvis også NATOs generalsekretær, lord Robertson, som i oktober 2001 opplyste at “[t]he campaign to eradicate terrorism has reached a new stage” (NATO Press Release, 08 October 2001) og Frankrikes president Jacques Chirac som i samtale med president Bush våren 2002 med henvisning til terrorisme uttalte at “all leaders around the world must pay attention to this issue and be determined to eradicate terrorism” (“Bush holds talks with Chirac”, CCN.com., May 26,2002).