|
USA’s NYE
SIKKERHETSSTRATEGI Av rittmester Torbjørn Rue
Er USAs nye sikkerhetsstrategi en tilpasning til fjerde generasjons krigføring, slik den ble beskrevet i artikkelen The Changing Face of War: Into the Fourth Generation?
Etter den
kalde krigens slutt har det vært ett gjennomgående syn i USA at
militær overlegenhet og teknologisk avanserte våpen gjorde
amerikanerne trygge mot angrep utenfra. Et slikt syn var imidlertid
basert på et intrastatlig perspektiv og var preget av den kalde
krigens trusselbilde. Terroraksjonene 11. september 2001 viste med
stor grad av tydelighet hvor sårbart USA er for internasjonal
terrorisme, og har ført til at USA har endret sitt trusselbilde.
Sett i forhold til det nye trusselbildet, kan det tenkes at USAs
militære styrker nå er langt mindre egnet til å beskytte USA enn de
var under den kalde krigen.
Sikkerhetsstrategien og Linds artikkel har ulikt formål og ulikt detaljeringsgrad. Artikkelen inneholder en relativt detaljert beskrivelse av kjennetegn ved fjerde generasjons krigføring. Sikkerhetsstrategien har ikke et tilsvarende detaljeringsnivå men angir ett trusselbilde og hvilke virkemidler som skal nyttes for å håndtere trusselen. Skille i detaljeringsnivå gjør det vanskelig å gjennomføre en detaljert sammenlikning av de to dokumentene. For å hevde at USAs nye sikkerhetsstrategi er en tilpassning til fjerde generasjons krigføring er det imidlertid sentralt at trusselbildet, og synet på hva krig er, må være sammenfallende. Jeg skal derfor belyse spørsmålstillingen med utgangspunkt i disse to forholdene. Men først: la oss se på hva Lind fremhever som kjennetegn ved fjerde generasjons krigføring, og hva som er nytt i USAs sikkerhetsstrategi. I artikkelen hevder Lind at utviklingen i retning av en fjerde generasjons krigføring vil bli drevet frem av to forhold. Det ene er den våpenteknologisk utvikling som omfatter bruk av ny våpenteknologi. Det andre er en idéutvikling som omfatter nye måter å utnytte gammel våpenteknologi på.
Lind hevder at trusselen vil bestå av enheter som operer etter fire sentrale prinsipper. Det første prinsippet er en desentralisert ledelse hvor styrkene utgjøres av selvstendige enheter med stor grad av frihet i forhold til hvordan oppdragene deres skal løses. Det andre prinsippet er en desentralisert logistikk. Styrkene vil ikke være avhengig av logistikkstøtte fra moderenheten, men i størst mulig grad integreres i det miljø hvor de skal utføre aksjoner. Det tredje prinsippet er et sterkt fokus på manøver. Dette skal sikres gjennom de to foregående prinsippene, samt at styrkene vil opererer som små, lett utstyrte enheter, som ikke skal kunne identifiseres som stridende. Det fjerde prinsippet er å søke å ødelegge motstanderen innenfra gjennom å spre frykt og svekke befolkningens støtte til de styrende organer.
Disse endringene i hvordan man gjennomfører krigføringen resulterte i en endring i synet på krig, spesielt i forhold til tre perspektiver: Hvem som deltar i en krig; hvilke rettigheter deltakerne har; og i hvilke tidsperspektiv krigføringen forgår. Fra å se på krig, som kun en mellomstatlig tilstand, beskriver Lind en overgang til et krigsbegrep som kan nyttes i konflikter mellom parter som ikke utgjør en nasjonalstat. Dette i kombinasjon med at styrkene infiltrerer motstanderens samfunn og ikke gir til kjenne at de er stridende, medfører at det ikke vil finnes klare frontlinjer eller slagmarker. Lind beskriver at reglene for hvordan man oppfører seg i krig vil endres. Sivile mål blir vel så legitime som militære, og alle deler av samfunnet vil bli omfattet av krigføringen. Krigen vil ikke ha en klar begynnelse eller slutt og medfører at skillet mellom krig og fred viskes ut. Krig vil gå fra å være en unntakstilstand med en begrenset tidshorisont til å bli en tilnærmet normaltilstand.
Så langt Lind, hva er så nytt i USAs sikkerhetsstrategi? Den skiller seg vesentlig fra strategiene som ble utarbeidet under den kalde krigen fordi USA i kald krigsperioden så for seg at en eventuell krigføring primært skulle foregå utenfor landets territorium, og mot styrker som i vesentlig grad opererte etter Vestens måte å føre krig på. Trusselen fra global terrorisme og faren for spredning av masseødeleggelsesvåpen til slike grupper har endret dette synet. USA ser i dag for seg at eget territorium kan bli nyttet til terrorhandlinger fra en fiende som ikke vil tilpasse seg Vesten måte å føre krig på.
For å møte den nye trusselen har USA endret sin sikkerhetsstrategi spesielt på fire områder. For det første fremsettes en doktrine om forkjøpskrig. Militærmakt skal nå kunne nyttes mot terroristgrupper, eller stater som beskytter dem, for å hindre at en mulig trussel utvikler seg. For det andre fremheves det at USAs sikkerhet kun kan sikres gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid som vil gå på tvers av den kalde krigs blokkdeling. I praksis er man enten med USA i dette samarbeidet, eller så er man mot bekjempelsen av den globale terrorismen. Hvis dette samarbeidet ikke fører frem, vil USA nytte forkjøpsdoktrinen for å legitimere at USA, på egenhånd, handler militært. For det tredje vil USA ikke tillate at andre bygger opp styrker som medfører at USA mister sin militære overlegenhet. For det fjerde skal spredning av demokrati og menneskerettigheter, spesielt til den muslimske verden, aktivt nyttes for å hindre grobunn for terrorisme.
Hvilket trusselbilde skisseres så i den nye strategien? “Enemies in the past needed great armies and great industrial capabilities to endanger America. Now, shadowy networks of individuals can bring great chaos and suffering to our shores for less than it costs to purchase a single tank.” (Sikkerhetsstrategien, forord s.1) Trusselbilde endres her fra å utgjøres av større konvensjonelle styrker, til å omfatte mindre grupper som utfører terroraksjoner. Dette er en endring som har fremkommet ved erkjennelse av at mindre grupper, uavhengig av om de representerer en stat eller ikke, kan påføre så store ødeleggelser at de utgjør en trussel mot USA.
Det beskrives at denne fiende i stor grad opererer etter de fire prinsipper som er beskrevet i Linds artikkel. De vil opptre i små grupper og “penetrate open societies” (Ibid, s.1) De vil leve av samfunnet de har infiltrert og ikke gi seg tilkjenne som stridende. Fienden vil slå til mot militære, men også mot sivile mål. Krigføring mot sivile mål fører til at de opptrer “in direct violation ofone of the principal norms of the law of warfare.” (Ibid, s.10) Den viktigste årsaken til at amerikanerne ser på dette som en reel trussel, er at disse gruppene allerede eksisterer: “Thousands of trained terrorists remain at large with cells in North America, South America, Europe, Africa, the Middle East, and across Asia.” (Ibid, s.4), og at masseødeleggelsesvåpen gjør det mulig for disse gruppene å utføre omfattende ødeleggelser. Viljen til å bruke slike våpen synes dessuten å blitt høyere enn tidligere: “Today, our enemies see weapons of mass destruction as weapons of choice.” (Ibid, s.9)
USAs nye trusselbilde medfører altså at det er et langt større antall aktører enn tidligere som potensielt kan utgjøre en trussel mot USA, og at bildet er langt mer komplekst enn tidligere. Disse forholdene peker i retning av det Lind beskriver som den idé-baserte utvikling mot en fjerde generasjons krigføring. Imidlertid medfører USAs definisjon av terrorisme en avgrensning av begrepet og dermed også av trusselen. Denne avgrensningen finner vi knapt i Linds artikkel.
I sikkerhetsstrategien er terrorisme definert som aksjoner som gjøres bevisst, har global rekkevidde, en politisk målsetning og utføres mot uskyldige. Kriminalitet og nasjonal terrorisme utelukkes fordi aksjonene må være en del av en politisk motivert handling med en eller annen form for global strategisk målsetting bak. Vi kan mot denne bakgrunnen kanskje se terrorisme i retning av en Clauzewitziansk forståelse av krig, som en fortsettelse av politikken men med andre virkemidler. Denne avgrensningen er imidlertid ikke dekkende for den trussel som Lind beskriver, fordi han ser fjerde generasjons krigføring i et større perspektiv. Fjerde generasjons krigføring er en krigføringsform hvor trusselen først og fremst består i små enheter som kan utføre aksjoner med store konsekvenser. Det er en krigføringsform hvor Vestens militære kapabiliteter har liten virkning, og selve trusselen er uavhengig av intensjonen bak handlingen. Ny våpenteknologi kan bidra til å realisere en liten gruppes mulighet til å true med eller forårsake store ødeleggelser. Virkningene vil være uavhengige av om handlingene var politisk motivert eller utført ut fra andre motiver.
Ved å avgrense terrorismebegrepet i forhold til kriminalitet opprettholdes det i sikkerhetsstrategien en klarere grense mellom hva som anses som terrorisme – en stridende part, og kriminalitet – en ikke stridende part. Som en følge av en slik inndeling vil maktutøvelse med militære midler kunne gjennomføres mot terrorister, mens de kriminelle grupperingene må bekjempes med sivile midler. En slik inndeling opererer ikke Lind med i sin artikkel. Han hevder tvert imot at skillet mellom det militære og det sivile vil forsvinne. Denne utviskingen kan vi imidlertid gjenfinne også i sikkerhetsstrategien, selv om den ut fra definisjonen av terrorist begrepet opererer med ett skille. Vi kan gjenfinne dersom vi ser på det overordnede prinsipp som ligger til grunn i sikkerhetsstrategien: USA vil handle, om nødvendig med militære midler, hvis en trussel oppstår.
I sikkerhetsstrategien defineres bandittstater som en trussel. Bandittene kjennetegnes ved at de “brutalize their own people and squander their national resources for the personal gain of the rulers. Display no regard for international law, threaten their neighbours, and callously violate international treaties to which they are party: Are determined to acquire weapons of mass destruction, along with other advanced military technology, to be used as threats or offensively to achieve the aggressive designs of these regimes. Sponsor terrorism around the globe, and reject basic human values and hate the United States and everything for which it stands.” (Ibid, s.14)
Denne avgrensningen av hvilke stater som utgjør en trussel, er ikke knyttet til hvilke krigføringsstrategier statene vil bruke. Det som utgjør trusselen er masseødeleggelsesvåpen i hendene på stater med en udemokratisk styringsform, og særlig stater som erfaringsmessig i liten grad har vist vilje til å følge internasjonale avtaler. I artikkelen fremhever imidlertid Lind at en overgang til fjerde generasjons krigføring medfører at behovet for ressurser til oppbygging av styrker, vil reduseres drastisk i forhold til hva som kreves ved oppbygging av større konvensjonelle styrker. Dette vil i praksis medføre at stater, uavhengig av styringsform, og også nærmest uavhengig av disponible økonomiske ressurser, vil kunne utgjøre en trussel mot USA. Slike stater behøver ikke å faller inn under bandittstat-definisjonen i sikkerhetsstrategien. En slik avgrensning gjør i praksis at USA forutsetter at det kun er bandittstater som foretar en overgang i retning av fjerde generasjons krigføring. Lind fremhever i sin artikkel at denne overgangen er mer generell, og gitt at han skulle få rett i dette, har USA undervurdert antallet aktører som kan utgjøre en trussel. Spredning av masseødeleggelsesvåpen og rekruttering til terroristorganisasjoner Lind hevder at våpenteknologi vil spille en vesentlig rolle i utviklingen mot fjerde generasjons krigføring. “Technologically, it is possible that a very few soldiers could have the same battlefield effect as a current brigade.” (Lind m.fl. s.3) Ny våpenteknologi vil medføre at selv meget små enheter vil kunne utgjøre en signifikant trussel. Utvikling og potensiell bruk av sofistikerte våpensystemer som for eksempel bakteriologiske og kjemiske våpen vil bli mer fremtredende. I sikkerhetsstrategien ser USA dette som reelt: “The gravest danger to freedom lies at the crossroads of radicalism and technology.” (Sikkerhetsstrategien, s.13), og at en spredning av denne teknologien radikalt endrer trusselbildet. Derfor gjøres arbeidet mot spredning av masseødeleggelsesvåpen til et vesentlig virkemiddel i krigen. Dette arbeidet skal gjennomføres ved å følge to linjer. Den første er at USA gjennom globalt samarbeid og internasjonale avtaler skal hindre at stater eller terroristorganisasjoner skal kunne få tilgang til masseødeleggelsesvåpen. Den andre linjen er at USA med tradisjonelle militære virkemidler, vil gjennomføre forkjøpsangrep for direkte å ødelegge identifiserte våpen, produksjonsutstyr og råvarer som kan nyttes i forbindelse med fremstilling av slike våpen.
Når amerikanerne nytter globalt samarbeid for å hindre spredning, er dette en bruk av ikke-militære virkemidler som har flere likhetstrekk med prinsippene Lind trekker frem for å beskrive fjerde generasjons krigføring. For det første vil en slik linje være med på å sikre at USA opprettholder sitt teknologiske forsprang, gjennom å hindre at andre får tilgang til de typer våpen som USA allerede har i sitt arsenal. For det andre vil det bidra til et globalt perspektiv på krigføringen som fører til at motstanderen søkes bekjempet uavhengig av hvilket geografisk område han befinner seg på. Ved å nytte slike sivile virkemidlene aktivt i krigføringen, bidrar dette også til at skillet mellom det militære og det sivile viskes ut.
Koblingen mellom de sivile og de militære virkemidlene kommer også klart frem hvis vi ser på den andre linjen USA vil følge for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen: forkjøpsdoktrinen. USA vil her handle før en trussel får mulighet til å utvikle seg. “The United States has long maintained the option of pre-emptive actions to counter a sufficient threat to our national security. The greater the threat, the greater is the risk of inaction – and the more compelling the case for taking anticipatory action to defend ourselves, even if uncertainty remains as to the time and place of the enemy’s attack. To forestall or prevent such hostile acts by our adversaries, the United States will, if necessary, act pre-emptively.” (Ibid, s.15)
Det overordnede prinsipp vil være at USA handler på bakgrunn av en trusselvurdering, og med de midler USA da finner nødvendige for å fjerne trusselen. Med dette åpnes det for militære angrep på alle som over tid kan tenkes å utgjøre en trussel mot USA – uavhengig om det er stater, terroristorganisasjoner eller andre som faller utenfor bandittstat- eller terroristdefinisjonen. Det å innføre en slik forkjøpsdoktrine innebærer at USA vil gjennomføre militære aksjoner globalt, og at de er villige til å bryte andre staters suverenitet for å fjerne trusselen. Slike forkjøpsangrep kan sees på som nærmest en nødvendighet i fjerde generasjons krigføring. Lind trekker frem den klare fordelen ved å ha et teknologisk forsprang og viktigheten av å hindre motstanderen i å få adgang til ens eget landområde. (Lind m.fl. s.4) For å gjennomføre en slik doktrine i praksis vil USA måtte følge flere av de kjennetegn Lind trekker frem ved neste generasjons krigføring. Dette ved at en praktisering av forkjøpsdoktrinen i mange tilfeller vil føre til at forskjellen mellom en krigstilstand og en fredstilstand viskes ut, samt at USA i større grad vil måtte se på sivile mål som legitime.
Forkjøpsdoktrinen skal i første rekke praktiseres ved bruk av tradisjonelle militære virkemidler, og de militære styrkene skal forberede seg på dette ved å tilføres kapabiliteter som gjør dem i stand til hurtig å kunne utføre aksjoner globalt. Det trekkes eksplisitt frem at USAs militære styrker skal forberede seg på tilsvarende aksjoner som dem i Afghanistan. De militære aksjonene vil blant annet gjennomføres for å ødelegge terroristenes baser, treningssentre og infrastruktur. I tillegg vil det gjennomføres forkjøpsangrep for å straffe stater som bidrar til spredning av masseødeleggelsesvåpen eller støtter terrorisme. Disse virkemidlene er i liten grad i overensstemmelse med de prinsipper som Lind skisserer for fjerde generasjons krigføring. Det USA her vil gjøre, er å nytte en manøverkrigføringsstrategi mot en motstander som i stor grad opererer etter fjerde generasjons krigføringsprinsipper. I sikkerhetsstrategien ligger det til grunn at en slik massiv gjengjeldelse vil bidra til at regimer, som i utgangspunktet kan tenkes å spre masseødeleggelsesvåpen og støtte terroristorganisasjoner, ikke vil gjøre dette fordi risikoen for aksjoner mot dem er for stor. Hvorvidt en slik strategi i virkeligheten reduserer terrortrusselen gjenstår imidlertid å se.
I følge sikkerhetsstrategien skal grobunn for rekruttering til terroristorganisasjoner bekjempes gjennom “a war of ideas”. (Sikkerhetsstrategien, s.6) I sikkerhetsstrategien lanseres det her en bruk av flere ikke-militære virkemidler som sentrale i krigføringen. Gjennom internasjonalt samarbeid, skal USA være en pådriver for at den enkelte stat får inn i sin lovgivning et forbud mot alle former for terrorisme, og at disse statene aktivt skal arbeider for at loven overholdes. De stater som eventuelt unnlater å gjøre dette, vil kunne falle inn under begrepet bandittstat. Det søkes her å bygge opp en koalisjon mot det USA opplever som trusselen. I praksis medfører dette at krigføringen skal føres globalt og ikke avhengig av spesifikke geografiske områder. Dette vil føre til at man ikke får definerte fronter eller slagmarker, samtidig som skillet mellom hva som tradisjonelt har vært sett på som militærets oppgave (gjennomføre krigføringen) viskes mer ut ved at sivil lovgivning aktivt nyttes som et virkemiddel i krigføringen.
I sikkerhetsstrategien fremgår det videre at USA vil nytte støtte til moderate regimer, spesielt muslimske, for å svekke rekrutteringen til terroristorganisasjoner. Støtten kan gis både i form av internasjonal støtte til regimet, som hjelp til å håndheve antiterrorisme-lovgivningen og som aktiv bruk av U-hjelp. USA legger altså opp til å nytte et bredt spekter av sivile virkemidler i krigføringen. Dette finner vi igjen som meget sentralt i Linds artikkel. På dette punktet legger USA opp til en strategi hvor man nytter prinsipper fra fjerde generasjons krigføring mot en motstander som også opererer etter prinsippene for fjerde generasjons krigføring. Sentralt i sikkerhetsstrategien står også spredning av demokrati. USA skal arbeide aktivt for å bringe “the hope of democracy, development, free markets and free trade to every corner of the world”. (Ibid, forord s.2) Dette vil være en form for psykologisk krigføring hvor man søker å hindre rekruttering gjennom å spre ideer og utbre demokratiet som styringsform. I artikkelen fremhever Lind at slike psykologiske operasjoner vil bli et av de dominerende strategiske våpnene i fjerde generasjons krigføring.
Hva er krig? Under den kalde krigen og frem til i dag har det vært regler for hvem som kan gå til krig, og for hvordan man oppfører seg i en krigstilstand. Disse reglene er tuftet på folkeretten og utgjøres av avtaler mellom stater. Retten til å gå til krig er nedfelt i FN-pakten, og siden denne kun regulerer forhold av mellomstatelig karakter, medfører dette at krig er en tilstand som kun kan oppstå mellom suverene stater. FN-pakten regulerer også det forhold at krig kun er et middel som kan nyttes i selvforsvar. Det er således ikke opp til den enkelte stat å proklamere krig: Krigen må rettferdigjøres ved at et angrep er igangsatt eller er nært forestående. Ved en slik “lovlig” krigstilstand står man ikke fritt til å utøve makt, den må utøves slik at man overholder de internasjonale reglene for hvordan man oppfører seg i krig, de såkalte Haag- og Genevekonvensjonene. Gjennom disse reglene søker det internasjonale samfunn å regulere partsforholdet i en krig, legge begrensninger på de stridene parters maktutøvelse og få en tidsavgrensning av tilstanden.
I sikkerhetsstrategien hevder USA at gjeldende internasjonale regler ikke er tilpasset den trussel vi nå står ovenfor, og at det legges altfor store begrensninger på hvordan USA kan gjennomføre krigføringen. USA vil derfor arbeide for endringer i det internasjonale regelverket for å få det mer tilpasset det nye trusselbildet. Blir regelverket endret, eller vi får en internasjonal aksept for en ny tolkning av dagens regelverk, vil dette kunne medføre en permanent og internasjonal overgang til et syn på krig som har mange likhetstrekk med det som skisseres i Linds artikkel. La oss se nærmere på hvordan dette vil kunne arte seg hvis vi tar utgangspunkt i synet på krig i ett deltaker-, tids- og rettighetsperspektiv.
Synet på krig i et deltakerperspektiv I sikkerhetsstrategien fremgår det at USA er i krig mot terrorisme, og at USA i tillegg til å gjennomføre aksjoner mot terrorister vil føre krig mot såkalte bandittstater. Vi ser her en endring av synet på hvem som er parter i en krig. Den tradisjonelle statsparten opprettholdes, samtidig som USA innfører et slags prinsipp om at en gruppe eller organisasjon kan bli part i en krig. I praksis medfører denne endringen at sikkerhetsstrategien bryter med folkerettens krav til at krig kun er mellomstatlig. Endringen er imidlertid helt nødvendig for å tilpasse seg fjerde generasjons krigføring, fordi partene i en fjerde generasjons krigføring kan operere uavhengig av statsbegrepet. Disse vil bevisst nytte sin ikke-statlighet til egen beskyttelse. Ved å operere utenfor motpartens landegrenser vil man operere i et slags uregulert vakuum hvor verdensamfunnets regler for maktutøvelse ikke er gjeldende, og hvor krigføring mot en ikke-statlig part vil medføre at man ved å gjennomføre angrep står i fare for å bryte en annen nasjonalstats suverenitet.
I sikkerhetsstrategien fremgår det imidlertid at USA ikke ser på en gruppe eller organisasjon som en legitim part i en krig. Dette medfører at motstanderens deltakere ikke anses som soldater med rettigheter etter krigens folkerett. I realiteten nytter USA her krigsbegrepet for å legitimere grupper eller organisasjoner som legitime mål uten å gi dem partsrettigheter. Ved dette vil USA helt klart stå friere med tanke på hvordan krigføringen gjennomføres og hvordan motparten behandles. Dette vil bidra til at det blir et mer uklart skille mellom hva som er militære operasjoner og hva som er sivile. Skille mellom krig og fred vil også bli mer uoversiktlig, ved at det blir vanskelig å skille mellom hvilke operasjoner som gjennomføres som del av den militære krigføringen, og hvilke som gjennomføres for å håndheve landets lover.
I sikkerhetsstrategien søker USA å utvide retten til selvforsvar gitt i FN-pakten. USA ønsker å gå fra prinsippet om at en stat kan gjennomføre forsvarskrig, hvis et angrep fra en annen stat er nært forestående, til et langt mer omfattende prinsipp hvor forkjøpsangrep kan utføres for å forhindre selve muligheten for at en trussel kan utvikle seg. Forut for et forkjøpsangrep må man ha innhentet etterretninger som tolkes dit hen at en trussel kan utvikle seg til noe mer enn bare en trussel. Disse etterretningene vil i mange tilfeller være vanskelig tilgjengelige og vanskelig etterprøvbare for andre en de som har fremskaffet dem. Gjennom en multilateral implementering av dette, basert på at man må fremlegge beviser for en trussel i henhold til ett sett med etablerte kriterier, vil det internasjonale samfunn kunne holde en viss kontroll med og etterprøve retten til maktutøvelse. En innføring, slik det skisseres i sikkerhetsstrategien, legger ikke opp til at USA må legge frem noen form for bevis. Dette vil i praksis innebære at USA hevder rett til å utføre forkjøpsangrep, og derav velge sine deltakere i krigen, på bakgrunn av egne tolkninger av selv innhentede etterretninger. Dette fører til at USA nærmest fritt kan definere stater og organisasjoner som motstandere i krigen. Argumentet for innføring av forkjøpsangrep er: “The greater the threat, the greater is the risk of inaction.” (Ibid, s.10) Det vises også til at USA må handle før motstanderen får en mulighet til å påføre skade. USA må derfor ødelegge “the threat before it reaches our borders.” (Ibid, s.6) Dette er i tråd med et viktig forsvarsprinsipp som fremheves i Linds artikkel: I fjerde generasjons krigføring må motstanderen isoleres og ikke få tilgang til eget landområde.
Legitimering av en slik forkjøpsdoktrine har imidlertid relativt store konsekvenser på hvordan vi ser på hvilke rettigheter den enkelte deltaker i krigen har. La oss se på dette ved å ta for oss:
Synet på krig i et rettighetsperspektiv. I artikkelen fremhever Lind at skillet mellom krig og fred, militært og sivilt, viskes ut, og at krig vil være tilnærmet en normaltilstand. En konsekvens av dette er at den enkelte deltaker i fjerde generasjons krigføring ikke vil ha særskilte rettigheter i forhold til en fredstilstand. Krigens folkerett vil være mindre relevant fordi denne krever et klart skille mellom stridende og ikke- stridende, blant annet ved krav om uniformering. I tillegg skiller de mellom sivile mål, som blir ansett som ulegitime, og militære mål, som blir ansett som legitime. Å operere innenfor en slik ramme vil ikke være forenelig med fjerde generasjons krigføring nettopp fordi prinsippene er å operere utenfor faste rammer; å anse alle mål som legitime, og å gjøre det uventede. USA vil imidlertid nødig gjennomføre operasjoner uten at egne er sikret rettigheter etter krigens folkerett. I Sikkerhetsstrategien fremheves det at USAs operasjoner skal legitimeres og gjennomføres innenfor oppsatte rammer, og USA skal oppnå dette ved hjelp av to strategier. Den ene er en strategi for å få verdensamfunnet til å godkjenne at USA nytter maktmidler på et annet lands territorium, enten for å angripe konkrete mål eller å avsette et regime, og definere dette innenfor FN-paktens rett til selvforsvar. Den andre er å sikre sine deltakere tilsvarende rettigheter som en mellom statelig krig vil innebære, uavhengig av om FN godkjenner maktutøvelsen. Dette ved å inngå særskilte avtaler med det enkelte land hvor disse godkjenner USAs maktbruk innenfor sitt eget lands grenser.
FN-paktens artikkel 51 (Web 1, 13.08.03) åpner for bruk av væpnet makt i selvforsvar og sikkerhetsstrategien henviser til denne retten. Ved å hevde at krig mot terrorisme er hjemlet i FN-pakten aksepterer man imidlertid også at krigføringen skal foregå i henhold til krigens folkerett. Uten en endring i krigens folkerett, vil dette medføre at USA legger begrensninger på hvordan landets militære styrker skal operere, spesielt med tanke på uniformering, geografisk område og legitime kontra ulegitime mål. Disse rammene er det knapt mulig å holde hvis man selv skal gjennomføre fjerde generasjons krigføring. I sikkerhetsstrategien skilles det imidlertid mellom rent militære operasjoner, og operasjoner som skal gjennomføres av andre instanser enn forsvaret. Med dette viser man en todeling av krigføringen, rene militære operasjoner som foregår innen for rammen av folkeretten, for eksempel angrep på bandittstater, og mer “sivilaktige” operasjoner som foregår uten at man er uniformert og uten hensyn til å skille mellom militære og sivile mål.
Krig mot bandittstater vil være mer preget av bruk av større konvensjonelle styrker. Det blir eksplisitt trukket frem at USAs militære styrker skal forberede seg på tilsvarende aksjoner som under Afghanistan operasjonen. Den militære delen vil bestå av avsetting av regimer, og ødeleggelse av terroristgruppers baser og infrastruktur. Den sivile delen vil være å gjenoppbygge slike stater blant annet gjennom et samarbeid med FN og andre for å “provide the humanitarian, political, economic, and security assistance necessary to rebuild Afghanistan so that it will never again abuse its people, threaten its neighbors, and provide a haven for terrorists.” (Sikkerhetsstrategien, s.7) Med dette opprettholder USA skillet mellom sivilt og militært, samtidig vil nok de “sivilaktige” operasjonene kunne medføre en maktutøvelse som normalt ville ha blitt utført av militære styrker.
I sikkerhetsstrategien hevder USA at retten til selvforsvar gitt i FN-pakten må utvides. Det må ikke lenger stilles krav til at et angrep er nært forestående før retten trer i kraft. Hvis man etter en vurdering av kapabiliteter og målsetninger til terroristorganisasjoner og bandittstater finner at dette er en trussel, bør rett til selvforsvar hjemles etter FN-pakten. Dette er en nytolkning av artikkelen i FN-pakten, og illustrerer at det på amerikansk side allerede eksisterer et krav om å utvide og omdefinere denne artikkelen slik at den blir anvendelig i forhold til det trusselbildet som skisseres i sikkerhetsstrategien.
En slik tolkning av selvforsvarsretten svekker imidlertid en av de sterkeste normene i det internasjonale systemet, statssuvereniteten. USA hevder at de har en rett til å utøve militærmakt uten å ta hensyn til staters suverenitet. Også i de tilfeller hvor staten selv ikke er en aktiv deltaker i eller støtter terroristorganisasjoner, forbeholder USA seg en rett til å handle militært mot trusselen. Med dette utvides det geografiske området som omfattes av en eventuell krigføring, ved at stat til stat perspektivet settes til side.
Samtidig med at FN-sporet skal følges, sies det i sikkerhetsstrategien at USA kontinuerlig vil søke å utarbeide avtaler med de land USA ser for seg å operere sammen med, for å sikre sine deltakeres rettigheter i krigen: “work together with other nations to avoid complications in our military operations and cooperation, through such mechanisms as multilateral and bilateral agreements that will protect U.S. nationals from the International Criminal Court.” (Ibid, s.13) Dette viser at USA eksplisitt ønsker å sikre egne deltakere i krigen mot rettsforfølgelse i utlandet. Egne deltakere tillates å utføre handlinger på annen stats territorium som av FN kun er godtatt når det er en krigstilstand mellom statene. Krigen får en ny dimensjon hvor USA søker å få legitimert maktanvendelse til også å gjelde ikke-statlige aktører utenfor landets grenser. Dette vil bidra til at frontlinjen mellom de stridende partene viskes ut, og at maktutøvelsen kan foregå uavhengig av nasjonalstaters geografiske begrensninger.
USA vil imidlertid samarbeide med forskjellige stater for å avtalefeste den maktutøvelse som eventuelt skal gjennomføres på annen stats territorium – for å unngå komplikasjoner ved sine militæroperasjoner. Samtidig medfører dette et mer rigid og offisiell skille mellom de forskjelllige operasjoner som inngår i krigføringen. Frontene, i form av hva USA utfører av operasjoner utenfor eget lands grenser, vil i slike tilfeller bli klarere.
I flere tilfeller kan det tenkes at en slik avtalefesting ikke lar seg gjennomføre enten på grunn av tidspress eller at den annen stat ikke aksepterer et regulert maktutøvelsesforhold. I sikkerhetsstrategien fremheves forkjøpsangrep som ett prinsipp overordnet intensjonen om mellomstatelig samarbeid i forbindelse med militære operasjoner. Uavhengig av avtalefestet maktutøvelse vil USA handle. I disse tilfellene vil USA gjennomføre militære operasjoner på annen stats territorium utenfor en avtalefestet ramme, noe som vil gjøre det vanskelig å se frontlinjene mellom partene. Ved å praktisere forkjøpsdoktrinen på denne måten, endrer USA i realiteten vår tradisjonelle oppfatning av tidsaspektet i krigføring.
Synet på krig i et tidsperspektiv. Lind hevder i sin artikkel at skillet mellom krig og fred vil viskes ut, og at krig vil være en normaltilstand. Dette gjenfinner vi i den nye sikkerhetsstrategien ved at USA går bort fra oppfatningen av at krig kun føres mellom stater, og at utfallet av krigen kan sees innenfor en avgrenset tidshorisont. I den nye sikkerhetsstrategien er denne oppfatningen byttet ut med en krigstilstand mellom en stat og en idé. Ideen utrykkes gjennom handlinger, for eksempel terroristaksjoner, og krigen står da mellom staten og de som til enhver tid er bærere av ideen og er villige til å handle. Krigen har ikke lenger noen definitiv slutt, men vil bestå av operasjoner som må føres i uoverskuelig fremtid. Det vil ikke bli noen avgjørende slag, men “progress will come through the persistent accumulation of successes” (Ibid, s.5) Sikkerhetsstrategien viser her til en mer varig krigstilstand uten markant overgang til fred.
På den annen side fremkommer det i sikkerhetsstrategien at USA er “committed to lasting institutions like the united nations”, og at “international obligations are to be taken seriously” (Ibid, s.3). Med dette, og med henvisningene til FN-paktens rett til selvforsvar, vises det i sikkerhetsstrategien vilje til å nytte FN som organisasjon. En krigføring legitimert gjennom FN- systemet vil skape et mer markant skille mellom en fredstilstand og en krigstilstand. Dette gjennom de kriterier som da må stilles for å kunne skille om makt utøvelsen er en del av en krigføring. Samtidig vil det være vanskelig å skille de deler av styrkene som ikke direkte driver maktutøvelse, men som frembringer et grunnlag for at andre styrker kan gjennomføre det. For eksempel innhenting og analyse av etterretninger.
Er så USAs nye sikkerhetsstrategi en tilpasning til den form for fjerde generasjons krigføring som Lind beskrev? USA har i sin nye sikkerhetsstrategi på mange områder tilpasset seg en trussel som utgjøres av en fiende som nytter trekk fra fjerde generasjons krigføring, slik som den er beskrevet i Linds artikkel. I tilegg legger sikkerhetsstrategien opp til at USA vil benytte flere virkemidler som har trekk fra fjerde generasjons krigføring.
I sikkerhetsstrategien sies det at den direkte trusselen utgjøres av terroristorganisasjoner og bandittstater. Terroristorganisasjonene vil i følge sikkerhetsstrategien i stor grad operere etter de prinsipper som i Lind hevder vil fremkomme, som en følge av den idébaserte utvikling. Det er imidlertid ikke angitt hvorvidt man ser for seg at bandittstater eller andre stater i samme grad vil gå over til fjerde generasjons krigføring. Ved å innføre snevre definisjoner av terrorisme og bandittstater, har imidlertid USA redusert det antall organisasjoner og stater som utgjør en trussel på en måte som ikke er forenelig med fjerde generasjons krigføring.
I sikkerhetsstrategien sies det at trusselen er reell fordi masseødeleggelsesvåpen gjør det mulig for små styrker å utrette store ødeleggelser. Dette poenget står også som sentralt hos Lind, men her trekkes konsekvensene mye lenger enn i sikkerhetsstrategien: Lind hevder at i fjerde generasjons krigføring vil masseødeleggelsesvåpen føre til at store militære anlegg, kraftstasjoner og regjeringsbygg nærmest blir sett på som “rariteter” på grunn av deres sårbarhet. Det blir for opplagt å angripe slike mål.
Det grunnleggende synet på krig i USAs sikkerhetsstrategi heller i retning av det som beskrives i Linds artikkel. USA går bort fra at krig kun er en mellomstatlig tilstand, og sier at krig også kan føres mot organisasjoner utenfor statsrammen. Samtidig fremheves det at dagens internasjonale regler for når man kan starte en krig, hvem som er parter, og hvordan man skal oppføre seg i krigen ikke er tilpasset den nye trusselen. USA vil derfor arbeide for endringer i dagens regler slik at de kan tilpasse seg det nye trusselbildet. På dette punktet markerer sikkerhetsstrategien uten tvil en overgang til et trusselbilde som har mange likhetstrekk med det som skisseres i Linds artikkel.
I sikkerhetsstrategien endres virkemiddelbruken i retning av fjerde generasjons krigføring ved at USA på en rekke områder i krigføringen vil fokusere på ikke-militære virkemidler, blant annet gjennom lovgivning, internasjonalt samarbeid og U-hjelp. Helt sentralt står også arbeidet for å utbre de liberale demokratiske verdiene. Denne “war of ideas” kan sies å være en form for psykologisk krigføring i tråd med prinsippene i fjerde generasjons krigføring. USA ønsker å redusere og helst fjerne en trussel gjennom å redusere folkets støtte til terroristorganisasjoner og ved å endre styresettet i totalitære regimer.
På den ene side kan det altså argumenteres for at den nye sikkerhetsstrategien på flere punkter viser at USA har gått over til et trusselbilde og en virkemiddelbruk vi gjenfinner i Linds artikkel fra 1989. På den annen side er det et stykke igjen til en fullstendig overgang til fjerde generasjon, særlig hvis vi tolker fjerde generasjons krigføring i sin ytterste konsekvens. En slik fortolkning hadde imidlertid kanskje heller ikke Lind tenkt seg. Målet var først å fremst “to pose a question, not to answer it”.
Kildeliste:
Lind, W. Nightengale, K. Schmitt, J.F. Sutton J.W. Wilson G.I. 1989, The Changing Face of War: Into the Fourth Generation. Marine Corps Gazette, 1989, Oktober, s 22-26
USA government, September 2002: The national security strategy of the United States of America, http://www.whitehouse.gov/nsc/sikkerhetsstrategien.html, Benyttet kilde 01.06.03
Web 1, De Forente Nasjoners Pakt og vedtekter for den mellomfolkelige domstol, http://www.un.dk/norwegian/no_fn_pagt/no_fn_pagt.htm, Benyttet kilde 13.08.03
Forfatter: Rittmester Torbjørn Rue. Artikkelen er en forkortet utgave av Rues fordypningsoppgave ved Forsvarets stabsskole, Grunnstudiet, 2003. |