TORDENSKJOLDS MATERIELL
 
NMT FORUM i Norsk Militært Tidsskrift nr 01 / 2004
 

Av generalløytnant Ola Aabakken

Ble materiellmanglene i Hæren på 1980 og - 90tallet forsøkt holdt skjult?

I flere foredrag og artikler de to siste årene (se f.eks. NMT 05-03 side 19) er det referert til generalmajor Sverre Diesens artikkel i NMT 10-01. Artikkelen var et svar til generalløytnant (R) Tønne Huitfeldt og dreide seg bl.a. om materiellsituasjonen i Hæren på 1990-tallet. Diesen peker på de betydelige materiellmanglene i mobiliseringshæren og sier bl.a.: ”Hvordan kan det så ha seg  at slike forhold ikke blir gjenstand for større oppmerksomhet f.eks. under repetisjonsøvelser? Svaret er selvfølgelig at svært mye viktig materiell ble flyttet rundt fra brigade til brigade i takt med øvingsprogrammet, slik både Huitfeldt og andre offiserer med innsikt visste”.

Underforstått kunne rep-avdelingene på den måten øve med mer og/eller bedre materiell enn de egentlig hadde.

Dette kan skape et feil inntrykk, og etter diskusjon med yngre offiserer er det tydelig at så har skjedd. Derfor dette forsøket på oppklaring.

Mitt ærend er ikke å påstå at materiellsituasjonen i mobiliseringshæren var vesentlig bedre enn det Sverre Diesen beskriver, men å protestere på at materiellet ble flyttet rundt for å skjule KOP-manglene.

Flyttingen av materiell i forbindelse med øvelser hadde mange grunner. Jeg skal nevne noen.

Mob-avdelingene var i stor grad planlagt oppsatt med rekvirerte sivile kjøretøyer, ingeniørmaskiner m.m. Rekvisisjon var ikke aktuelt for repetisjonsøvelser. Derfor ble militære kjøretøyer samlet inn fra telthus og brukt under øvelser. Etterpå ble de reparert og transportert tilbake.

I tillegg måtte stridsdommere, ledelsesapparat og besøksvirksomhet skaffes kjøretøyer og samband.

Utlån/utleie av materiell til utenlandske avdelinger hadde også betydelig omfang i forbindelse med en del større øvelser.

Til sammen utgjorde dette store mengder materiell særlig i forbindelse med de store øvelsene i Nord-Norge, som jeg kjenner best. Rep-øvelsene ble jo lagt slik at avdelingene kunne delta på den avsluttende felt-tjenesteøvelsen.

Det var ikke før på midten av 1980-tallet at forholdene lå til rette for å leie inn sivile kjøretøyer som etter hvert dekket deler av dette kjøretøybehovet, særlig til ledelse, observatører, besøk og til dels stridsdommere. Ledelsesapparatet og alt knyttet til det hadde også bruk for samband. Telefon- og radioutstyr ble samlet inn fra telthus på samme vis som kjøretøyer. Etter hvert ble det anskaffet et eget stridsdommer- samband som reduserte behovet for feltradioer under slike øvelser og mobiltelefoner dekket etter hvert også  deler av sambandsbehovet.

Et annet forhold var at mye materiell som til daglig var i bruk ved skoler og øvingsavdelinger, egentlig tilhørte en mobiliseringsavdeling. Når den avdelingen så skulle rep-øves måtte en del materiell lånes fra en annen avdeling, og materiellet derfor flyttes.

Repetisjonsøvelser ble også brukt til omskolering på nytt materiell. I den forbindelse forekom det nok at nytt materiell ble brukt av repetisjonsavdelinger, selv om  det ikke fantes på telthus. Hovedregelen var vel at dersom materiellet ville bli tilgjengelig før neste repøvelse (4 år) så ble omskoleringen iverksatt.

Til sist må nevnes at enkelte lavt prioriterte mob-avdelinger manglet mye materiell og når disse skulle rep-øves ble materiellet lånt fra andre avdelinger. Dette ble forklart til befal og mannskap på de øvelser jeg deltok, samt informasjon gitt om når eget materiell kunne bli tilgjengelig. Av brigadene gjaldt dette særlig Brigaden på Vestlandet, den siste som ble etablert. Noen materiellmangler var også gjennomgående i mange avdelinger, f.eks en del sambandsmateriell.

Materiell til rep-øvelser var i det hele tatt et blandet bilde. For eksempel hadde man for personlig bekledning og utrustning samt noe avdelingsutrustning etablert en øvingsreserve, som ble brukt under rep-øvelser. Derved slapp man å ta materiellet ut fra telthuset.

NB. Fordi ikke alt materiellet i øvingsreserven var av beste kvalitet, fant en del avdelingssjefer det nødvendig å ta avdelingen med til telthuset og vise soldatene det nye og til dels ubrukte materiellet som lå der, til bruk ved eventuell mobilisering.

På teknisk side begynte man også å bygge opp øvingssett, men det ble av økonomiske grunner aldri fullført. Øvingssett/øvingsreserve ble særlig aktuelt etter at man startet med tørrluftslagring i stor skala. Det ble da enda mer arbeidskrevende og kostbart å ta ut materiell fra moblagre og sette det tilbake etterpå.

Det var altså mye flytting av materiell i forbindelse med øvelser, men hensikten var ikke å skjule tingenes tilstand. Flyttingen var først og fremst praktisk og økonomisk begrunnet, selv om den ikke alltid representerte god økonomi, totalt sett.

Om det å skjule tingenes tilstand for offentligheten må vi huske at materiellstatus for avdelingene var gradert informasjon. Det var lite åpenhet om mye som hadde med Forsvaret å gjøre. Utviklingen etter den kalde krigens slutt førte til en helt ny situasjon på dette området. Særlig var CFE-avtalen, som ble inngått i november 1990 og trådte i kraft i juli 1992 viktig for denne utviklingen.