Ståle Ulriksen: Den norske forsvarstradisjonen. Militærmakt eller folkeforsvar?

Makt- og globaliseringsutredningen, Oslo, Pax, 2002.

Av Major Ole Jørgen Maaø
Avdeling for luftmakt og teknologi, Luftkrigsskolen

Det har i norsk akademisk tradisjon vært langt mellom dem som har vært opptatt av Forsvaret og norsk militærhistorie. Ståle Ulriksen har lenge vært et hederlig unntak. Siden midten av 1990-tallet har han vært en av de sentrale kritikerne av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Hans (i hvert fall fra mitt ståsted) lenge etterlengtede bok om den norske forsvarstradisjonen kom endelig i handelen i fjor høst. Ulriksen har skrevet en interessant og spennende bok. Boken spenner over et svært langt tidsrom og debatterer et utall forsvarspolitiske problemstillinger. Selv om forfatteren ikke er historiker, er dette på mange måter en historiebok. Men det er ikke en historiebok om Forsvaret, snarere ett forsøk på å vise hvordan militær tenkning og historieskriving gjennom tidene har påvirket den oppfatning vi i dag har om hvilket forsvar Norge bør ha. Boken er skrevet som en såkalt diskursanalyse, eller en konstruktivistisk måte å skrive historie på. Det handler for å si det enkelt om begrepenes og ideenes historiske skapelse og samtidige kraft. Ulriksen viser på flere områder hvordan bestemte begreper og mytene rundt disse former dagens debatt om Forsvaret.[i]

Ulriksens bok er kronologisk oppbygd, og forteller hovedsaklig historien om norsk militær tenkning med drypp helt tilbake til 1600-tallet og frem til i dag. Arbeidstittelen på prosjektet var på et tidspunkt Mytenes makt: Om hvordan 1905 og 1940 fremdeles preger norsk tenkning om Forsvaret,[ii] og det er da også akkurat dette han skriver om, selv om hovedtesen nå kan tolkes til noe slikt som hvordan selektiv historieskrivning om Forsvaret i perioden 1890 til 1905 har skapt et paradigme i norsk militær tenkning, som ble forsterket før og etter 2. Verdenskrig.[iii] Dette paradigmet sliter Forsvaret fortsatt med å kvitte seg med.

Kort fortalt har Forsvaret innenfor dette paradigmet vært opptatt av slike ting som territoriet Norge, landforsvar i grisgrendte strøk, verneplikt, og taktikk fremfor strategi. Årsaken er, ifølge Ulriksen, at norsk forsvarspolitikk ikke har vært tuftet på maksimal kampkraft, men på nasjonsbygging.

Ulriksen har vært både en verbal og skriftlig storslegge mot Forsvarets manglende evne til omstilling fra midten av 90-tallet, klubber til også denne gangen. Her får de fleste generasjoner av norske militære tenkere gjennomgå så fillene fyker. Ulriksen ble i ungdommen, spesielt hva gjelder norsk innsats i felltoget i 1940, ”… ført bak lyset, [jeg] ble sikkelig sint og har vel når det gjelder dette temaet vært ganske sint siden…” (s. 15).[iv] Det meste i Ulriksens verden er galt. Ikke litt galt, men hårreisende galt. Norsk forsvarspolitisk og strategisk tenkning har ikke vært spesielt fornuftig i forrige århundre. I militær terminologi har Forsvaret for det meste fremstått som non-operativt. Produksjon av kampkraft har ikke vært det viktigste, nasjonsbyggingen har gått foran.

Ulriksen konstruerer det han kaller Forsvarstradisjonen av 1905, der en rekke forfattere i perioden 1890 til 1905 brukte Forsvarets historie som et nasjonsbyggende virkemiddel. For å lykkes med prosjektet, var forfatterne skjeve i sitt utvalg av historier. Det var krigene i Norge – om norsk territorium – som skapte nasjonen, ikke ”eventyr” i den felles dansk-norske flåte eller hæroperasjoner på kontinentet som ledd i unionenes større strategier. Her er Ulriksen overbevisende. Han viser oss hvordan forfatterne i denne forsvarstradisjonen utelot viktige deler av norsk forsvarshistorie, fordi den ikke passet inn i deres prosjekt; nasjonsbyggingen. For å si det med hans egne ord: ”Forsvarstradisjonen er delvis et resultat av hvilke historiske erfaringer man har vært opptatt av, eller [har] valgt å framheve” (s. 25). Hva gjelder militærmaktens doktrine, kom i tillegg slike ting som overdreven tro på klima og terreng som det norske Forsvarets to viktigste allierte. I Forsvarstradisjonen skulle Forsvaret trekke opp i fjellene og inn i skogene for å utnytte fortrinnet dette kunne gi. For et slikt forsvar var den norske bonden svært godt egnet. Han tålte klimaet og var vant med terrenget, han var selvstendig og fri og kunne derfor passe fint i små skiløperavdelinger som skulle gjøre hogg i fiendens flanker. I så måte er Forsvarstradisjonen og de militærhistorikerne som stod bak den bare en refleks av sentrale strømninger i norsk kulturliv i siste del av 1800-tallet, der nasjonsbyggingen og bonderomantikken fremstod som sentrale ”prosjekter”. Dette vises da også i samtidens mer allmenne norske historieskrivning hos eksempelvis Ernst Sars og Halvdan Koht, der den norske bondestanden fremstod som den sentrale vokteren over det nasjonale Norge.[v]

Videre mener Ulriksen at disse forfatternes fokus har skapt en sneversynt militærmakt med vekt på landkrigføring fremfor sjøoperasjoner. Kysten har, med få unntak, blitt forstått som en flanke til selve territoriet, og dermed har Marinen blitt mindre viktig enn Hæren. Her er Ulriksen inne på noe svært spennende. Hvordan har det seg at Hæren er vår klart største forsvarsgren? I vår langstrakte steinrøys, med en enorm kystlinje, både i forhold til areal og folketall, skulle en tro at Sjøforsvaret muligens var den viktigste?[vi] Hærens størrelse og rolle kommer delvis ut av Ulriksens hovedtese, som et ledd i nasjonsbyggingen. Men Hærens dominans i Forsvaret stammer også fra denne periodens trusselvurdering. Skulle svenskene komme, måtte vi ha en stor hær. En kan jo spørre seg om ikke nasjonsbyggingens og svensketrusselens(!) tid er over, og muligens derfor også Hærens dominans i det norske Forsvaret?[vii] Ulriksen yter et viktig bidrag når han utfordrer slike sentrale og seiglivede paradigmer i norsk forsvarstenkning.

Det sentrale virkemiddelet innen forsvarstradisjonen har vært verneplikten, som Ulriksen betrakter som et urokkelig og uangripelig paradigme i norsk forsvarspolitisk debatt. Han hevder det eksisterer dogmer og sannheter rundt verneplikten som neppe har rot i virkeligheten (se spesielt sidene 253-266). I Forsvarstradisjonen får verneplikten to sentrale funksjoner. Militært sett sørger den for den nødvendig masse på det territoriet man skal forsvare. Nasjonsbyggende blir den fordi alle menn blir våpendragere i det nasjonale Forsvaret, som dermed blir nasjonens felleseie og –ansvar. Ulriksen, viser godt hvordan vi har manglet en god diskusjon om vernepliktens funksjon i et moderne forsvar, selv om han er vel polemisk i denne delen av sin bok. Ulriksen viser oss hvordan visse sannheter blir tatt som gitt, og hvordan det former debatten. Mangt et utvalg har blitt satt ned med bundet mandat på akkurat dette området, noe som ytterligere understreker ”sannhetenes” urørlighet. Et eksempel på en slik ”sannhet” er at en hær av yrkessoldater ikke vil være en hær av folket.

Ulriksen hevder at det paradigme innen norsk militær tenkning som disse militærhistorikerne skapte har vedvart nesten til denne dag (s. 25). Det er rimelig å spørre om ikke statsviteren Ulriksen overvurderer historikernes makt. Det er jo forbausende, og for en statsviter muligens nærmest deprimerende, å anta at noen få historikere rundt forrige århundreskifte skapte et norsk militærtenkningsparadigme som har vedvart et helt århundre…Det er også et relevant spørsmål i denne sammenhengen om ikke Ulriksen snur hele den forsvarstradisjonen han skaper på hodet – at det var nasjonsbyggingen mer allment som betinget militærhistorikernes utvalg – enn at militærhistorikerne hadde et bevisst prosjekt. I Ulriksens bok fremstår den nasjonsbyggende militærhistorien nærmest som en slags konspirasjon, der militære historikere (ikke akademikere) skalter og valter med historiens fortellinger med overlegg for å forme fremtidens norske hær. Ulriksen overdriver etter mitt syn dette poenget, ”prosjektet” trenger ikke være annet enn at militærhistorikerne var, som alle forfattere, produkter av sin samtid. For disse historikerne var deres samtids kanskje mest sentrale trekk nasjonsbyggingen. For å bruke en metodisk advarsel fra Knut Kjelstadli: ”Men ikke alle menneskelige handlinger styres av […] uttrykkelige taktiske og strategiske overveielser. En overbetoning av bevisste kalkyler kan føre til en kriminalistisk historieoppfatning, verdenshistorien sett som forbrytelse, kapitalismen eller kommunismen som et komplott.”[viii] En kan få et klart inntrykk av at Ulriksen til dels har gått i den fellen Kjeldstadli advarer imot.

Faller for eget grep

Ulriksen er som nevnt overbevisende i sin konstruksjon av Forsvarstradisjonen av 1905. Deler av de miljø som har bedrevet tenkning om militærmakt i Norge har utvilsomt vært det en kan kalle naturbundne.[ix] Hovedtesen har vært at nordmenn ville slå hvem som helst i en skimarsj i fjellet eller i skogen. Derfor burde også kampen stå der. Nordmennene måtte trekke opp i fjellet, så fikk fienden komme etter. At befolkningssentra og industri lå langs kysten fikk heller så være. På mange måter ville forsvarstradisjonen tilbake til en slags pre-napoleansk krigføring, noe for øvrig Ulriksen ikke kommenterer, der fienden ville oppsøke den norske hær, hvor hen den måtte befinne seg. At nasjonens og dermed hærens overlevelse stod og falt med befolkningssentraene, er fjernt i denne tradisjonen. I militær terminologi: Den norske hæren var det eneste mulige tyngdepunkt. Derfor ville fienden oppsøke den.

Men, til tross for at norsk forsvarstenkning også var av det slaget som Ulriksen beskriver, fantes det hele veien korrektiver. Forsvarstradisjonen ble skapt mellom 1890 og 1905, og skulle Ulriksens tese være korrekt, måtte denne tradisjonen virkelig ha ”satt seg” i mellomkrigstiden.[x] Og, ja, deler av norsk forsvarstenkning i mellomkrigstiden var i pakt med den Forsvarstradisjon som Ulriksen beskriver. Ulriksen har da også funnet disse og viser dem frem i godt monn (s. 113-165). Det er imidlertid to hovedproblemer med denne fremstillingen. For det første skriver Ulriksen som om de som trodde på norsk topografi som en viktig styrkemultiplikator var strategisk tåpelige, ja sågar dumme. For det andre er Ulriksen så selektiv i sitt kildeutvalg at han faller for eget grep.

For å ta det første først. Var det slik at mange offiserer i mellomkrigstiden hadde som strategisk/taktisk hovedidé, uansett rammefaktorer, at en anti-moderne hær på ski i fjellene var bedre enn hva som helst? Neppe. Her er Ulriksens bok svak, fordi den ikke søker å forklare hvorfor den naturbundne forsvarstradisjonen fikk fotfeste hos en del offiserer. Hvilke alternativ eksisterte? Militære strategivalg er tett vevd inn i politikken, noe Ulriksen ikke fokuserer på i denne perioden. Ingen norske offiserer kunne velge på de strategiske muligheters øverste hylle. Forsvaret ble kontinuerlig nedbygd i størrelse og bevilgning i perioden 1920-1935. Det var neppe så enkelt som Ulriksen hevder, at norske offiserer i ”troen på norsk natur som ’alliert’ og på norske egenskaper […] ignorerte elementær militær kunnskap” (s. 161). En alternativ fremstilling er at man ikke hadde nok penger til å velge hvilken strategi som helst. Man utviklet derfor en strategi som man håpet kunne ha effekt, og som var tilpasset de midler man rådde over.

Ulriksens sentrale problem er imidlertid som sagt at han faller for eget grep. Han er svært selektiv i sitt utvalg av historier og kilder. Selv om Ulriksen fint klarer å vise oss at historikerne skrev ”skjeve” historier om det norske Forsvaret, klarer han på langt nær å vise hvordan disse fikk rot i ettertiden. Til det er hans egen historieskriving for lik den tradisjon han påpeker. Ulriksens fremstilling av forrige århundres norske militære tenkning er altfor lite balansert. Skal en skrive historie er det helt vesentlig å finne og trekke fram et representativt utvalg av kilder, for så å basere sine teorier og/eller konklusjoner på dette. En kan imidlertid mistenke Ulriksen for å ha hatt svaret, og så lett etter bevisene. Akkurat det er det mange som gjør, og det er ikke så rart. Vi har alle noe med oss i bagasjen når vi leter i kildene, bevisst eller ubevisst. Men, det unnskylder ikke ubalanserte fremstillinger. Enhver forsker skylder leseren å gjøre oppmerksomme på de kilder som svekker ens egen konklusjon. Der svikter Ulriksen. Norsk forsvarstenkning var, selv i mellomkrigstiden, full av korrektiver til den naturbundne forsvarstradisjonen. Noen få av disse korrektivene har Ulriksen med, men de er langt fra fulgt opp, spesielt i diskusjonen om landmakt (s. 137-146 + 154-165). Hva gjelder sjømakt er Ulriksen mer balansert, her viser han at det har stått en kamp mellom de som ønsket en marine og de som ønsket et kystforsvar. Som Ulriksen enkelt og greit formulerer det: ”Norske myndigheter har aldri helt klart å bestemme seg for hva man skal med en flåte” (s. 132).

I perioden 1890-1940 er det etter mitt syn riktigere å fremstille norsk militær tenkning som en diskusjon mellom det Ulriksen betegner forsvarstradisjonen og det en kan betegne korrektivene.[xi] Ulriksen viser oss et av korrektivene i noe dybde, oberstløytnant Sophus Christensen (1848-1920). Christensens hovedverk, den sterkt militaristiske (og rasistiske) Studie over Norges krigspolitiske stilling og dets forsvarsevne kom for første gang i 1913, og i en noe utvidet utgave i 1915.[xii] Christensen er i denne perioden åpenbart Ulriksens store helt fordi han angriper forsvarstradisjonens tro på militsforsvaret. Christensen hadde krigserfaring fra den russisk-tyrkiske krig 1877-1878, og agiterte kraftig for reformer i det norske Forsvaret fra 1880-årene av. Han ble reserveoffiser fra 1901, og engasjerte seg da så å si på heltid med militærpolitiske og strategiske spørsmål.[xiii] Han var oppgitt over det norske militsforsvaret, argumenterte for ettårig førstegangstjeneste og var sterkt preget av prøyssisk militær tenkning. Ulriksen påstår, uten kildebelegg, at Sophus Christensen var mannen bak Norges Forsvarsforening (s. 117). Dette er feil. Selv Christensen argumenterte i mot dette. Rolf Graff, som i 1936 skrev historien om Norges Forsvarsforenings første femti år, viser til et leserinnlegg som Christensen skrev der han framhever løitnant Tonning fra Bergen som initiativtakeren, og senere forsvarsminister og generalløitnant Haakon D. Lowzow som den som drev saken frem.[xiv] Det er imidlertid riktig at Christensen var en ivrig støttespiller til foreningen og en av dens ivrigste skribenter. Det er også riktig, som Ulriksen påpeker (s. 107), at hans hovedverk vakte stor oppmerksomhet, ja den er blitt tolket til å være en av de viktigste grunnene til den forsvarsvennlige vinden som blåste over det norske politiske liv i årene rett før 1. Verdenskrig.[xv] Selv en så sentral politiker som Johan Castberg hadde kommet over Christensens påstander om hvor sørgelig det stod til i Forsvaret, og bekrefter i sine dagbøker at Christensens bok hadde ”vakt meget opsikt”.[xvi]

Ifølge Christensen var hele samfunnet i ferd med å råtne, og Armeen med det. Her måtte disiplinen inn og de råtne eggene bort. Christensens tydelige politiske ståsted og budskap unnlater imidlertid Ulriksen å nevne, men bruker han i stedet som en autoritativ kilde til å debattere hvorvidt Forsvaret var sterkt i 1905 eller ikke. Men en kan ikke tolke eller forstå Christensen uten også å forstå at han ikke bare angrep militssystemet i hæren. Christophersen angrep hele det norske demokratiske samfunnet. Det var for han et samfunn i forråtnelse man så før 1. Verdenskrig, gjennom slike begrep som likeverd og demokrati. Selv viste Christensen denne sammenhengen ganske tydelig i det kan skrev:

"Seet fra et militært Standpunkt har Samfundet ikke været andet end et samfund af "Ramp" ligeoverfor sin Armè. Og Armèen er da derfor heller ikke, seet fra et militært Standpunkt, andet end en "Ramp-Armè". Samfundet og Armeèn er hindanden værdige. De kan med god grund spytte på hinanden gjensidig."[xvii]

"Det bør endvidere ikke netop sætte Præmier for Fattigfolk eller Smaafolk i den Hensigt at faa disse frem til Officersstillinger. Smaafolk faar vente, indtil de kan magte at faa sin Uddannelse paa samme Vilkaar som de Samfundsklasser, der oprindelig ved Flid og Dygtighed har bedret sin Stilling."[xviii]

Hva gjelder andre korrektiver til Ulriksens forsvarstradisjon, er det fra mitt ståsted fullstendig uforståelig å skrive en bok som dette uten engang å nevne Gudmund Schnitler (1868-1925). Et av Ulriksens hovedpoenger er at den norske militærmakten har vært taktikk- og ikke strategifokusert. Dette var å betrakte som en naturlig konsekvens av Forsvarstradisjonen, som på mange måter allerede hadde besluttet en del av de strategiske veivalg: Man visste hvor man skulle sloss (i Norge), og hvor fienden skulle møtes (i fjellene). Dermed var det bare taktikken som gjenstod. Gudmund Schnitlers publikasjoner er imidlertid et kraftig korrektiv til Ulriksens tese. Av Schnitlers mange publikasjoner er hans bok om første verdenskrig den klart mest kjente, publisert i en rekke utgaver, både i Norge og i flere andre land,[xix] og brukt som lærebok ved våre militære læresteder i hvert fall til ut på 70-tallet. Men i denne sammenhengen er hans lærebok i Strategi for den militære høiskole (les Stabsskolen) viktigere. Denne ble publisert som manuskript første gang i 1911, i 1914 i en noe utvidet utgave.[xx] Schnitler var, ifølge omslaget på boken, hovedlærer i taktikk ved den militære høiskole i denne perioden.[xxi] Boken ble brukt som lærebok der i hvert fall til utpå 30-tallet,[xxii] og det er sannsynlig at den derigjennom formet mange norske offiserer. Schnitler var også preget av prøyssisk militær tenkning, han hadde blant annet jobbet både ved den prøyssiske krigsskole og i den prøyssiske generalstab. Selv om ikke Schnitler var noen modernist per se, utgjør sentralbudskapet i Strategi et klart korrektiv til forsvarstradisjonen. Boken er ikke direkte rettet inn mot norsk strategi, men strategi i sin alminnelighet. Blant annet, og i skarp kontrast til Ulriksens forsvarstradisjon, var Schnitler en usvikelig tilhenger av offensiven. På mange måter er Schnitlers verk den offensive doktrine fra de store nasjonene før 1. Verdenskrig oversatt til norsk. Schnitler stod i så måte godt plantet i en europeisk strategisk tradisjon. All norsk militær tenkning var med andre ord ikke utpreget nasjonsbyggende.

Andre korrektiver eksisterte naturligvis også. Troen på flyet som et hjelpemiddel i forsvaret gir uttrykk for en modernisme som er fjernt fra Ulriksens forsvarstradisjon. Som eksempel i den forbindelse kan ”Luftforsvarsutredningen” fra 1936 nevnes.[xxiii] Det var daværende oberst Otto Ruge (1882-1961) som ledet arbeidet, som hadde klare referanser til bla Douhets ekstreme offensive og modernistiske luftmaktsteori. Ruge hadde stor tro på offensiven gjennom den nye teknologien og argumenterte for harde kontra-angrep mot fienden i hans landgangssoner. Dette er fjernt fra Ulriksens tese om at norske styrker under Ruges ledelse trakk opp i dalene i felttoget i 1940 fordi den norske hæren hadde en usvikelig tro på norsk terreng i forsvarskampen (s. 158). Otto Ruge må få betegnelsen som en av mellomkrigstidens sentrale militære tenkere, men er ikke viet stor plass hos Ulriksen. Vår usedvanlige helt fra 1940, generalen som tapte, savner sårt en skikkelig biografi, men Tom Kristiansen har nylig gitt oss et drypp.[xxiv] Kristiansen viser at Ruge var ”…uvanlig godt orientert i nasjonale og internasjonale militære, historiske og politiske forhold, og han la dessuten vekt på å sette sine militære utredninger og råd inn i en bred kulturell, politisk, historisk og teknologisk sammenheng.”[xxv] Hadde Ulriksens tese vært helt korrekt, skulle en så sentral mann som Ruge ha vært formet av den territorielle og naturbundne forsvarstradisjon i sterk grad. Det var ikke tilfelle, selv Ulriksen viser oss at Ruge var kritisk til denne (s. 142).

Ruges idèer, slik de fremkommer bla av Luftforsvarsutredningen, er også svært fjernt fra Ulriksen tese om at byene ikke skulle forsvares. Ulriksen skriver om felttoget i 1940 at ”En doktrine som forutsatte tilbaketrekning til et terreng som ville være gunstigere for norsk taktikk førte til en strategisk katastrofe, storparten av landets byer og ressurser ble oppgitt uten kamp”. Dette er, etter mitt ringe militære og historiske skjønn, bokens tåpeligste argument. Hvorfor mener Ulriksen at Blücher ble senket? Var det fordi noen dumme militære strateger i sin tid hadde lagt Oscarsborg festning ute i Oslofjorden, tilfeldigvis ved innseilingen til vår største by, nettopp for å unngå å forsvare denne? Og hvorfor har det seg at andre forsvarsverk mot invasjoner på bakken og fra sjøen er plassert ved og utenfor våre største byer? Er Agdenes befestninger lagt i innseilingen til Trondheimsfjorden for å beskytte havnen i Rissa? Eller har det seg slik at det militært sett er smartere å forsvare byer og befolkningssentra i de kanaliserende aksene (fjorder og daler) som leder inn til disse? Det var ikke slik i 1940 at den norske militære (eller militærpolitiske) ledelsen oppga de store byene og trakk opp i dalene fordi det fortsatt var snø der, og fordi de syntes det var så flott å gå på ski, byene ble tatt før noen rakk å tenke på hva de skulle gjøre. At de tyske styrkenes erobring av noen av byene hører med til mindre ærerike fortellinger om feige, forsiktige og tidvis nazistiske norske offiserer, styrker heller ikke Ulriksens argument. Byene ble ikke oppgitt av militærstrategiske årsaker, de ble hærtatt.

Korrektivene til Ulriksens forsvarstradisjon var det ikke langt i mellom i mellomkrigstiden. Disse korrektivene kan naturligvis heller ikke leses alene. Hadde man eksempelvis kun lagt Ruges luftforsvarsutredning til grunn som kilde, hadde en konkludert med at de to norske flyvåpnene var offensivt innrettet frem mot 1940. Det er imidlertid langt fra korrekt. Hvorvidt Ulriksen ikke har lett godt nok etter korrektivene, eller ikke hatt lyst til å vise dem frem, vites ikke.

Ulriksens forslag til forsvarsstruktur

Bokens siste del er et appendix der Ulriksen foreslår en ny forsvarsstruktur. Dette er etter mitt syn bokens klart beste del. Ulriksens forslag skiller seg ikke langt i fra det ”nye” forsvar som Stortinget har sanksjonert. Onde tunger vil derfor si at Ulriksen slår inn en allerede åpen dør. De såkalte modernistene har allerede vunnet kampen om Forsvaret. Sånn sett kan en si at Ulriksens bok er et par år for sent ute. Men, av alle som har argumentert for å modernisere, internasjonalisere og profesjonalisere det norske Forsvaret, er det bare Ståle Ulriksen som har hatt tid og ork til å føre frem sitt argument gjennom en hel bok. Det skal han ha honnør for.

Årsaken til at jeg mener at appendikset er bokens beste del ligger i at Ulriksen her må konkretisere sin kritikk, noe som gjør at han tidvis også innser at Forsvaret ikke bare kan bygges ut fra et rent kampkraft-perspektiv. Ulriksen foreslår bla en delt løsning hva gjelder yrkes- eller vernepliktshær, til tross for at man har kunnet oppfatte ham som svært skeptisk til vernepliktens nytte i et moderne forsvar og samfunn. Tolker man han pent kan man imidlertid forstå at det han egentlig ønsker er en åpen og fri debatt om verneplikten, og ikke en som er avgjort på forhånd av allerede fastslåtte ”sannheter”. I tillegg argumenterer han, til tross for sitt angrep på Forsvaret som territorielt fokusert, for at Forsvaret må være tilstede over hele landet. Når man selv må være konstruktiv og faktisk foreslå noe konkret, kommer ofte de beste poengene.

Avslutning

Det er altså mitt poeng at Ulriksen har både rett og feil. Det har utvilsomt eksistert romantiske drømmerier i norsk militær tenkning som har forherliget bonden, skiløperen, flankemarsjen med lett bevæpning mot tungt pansrede styrker osv. Problemet er at Ulriksen ikke på noen måte klarer å vise oss hvordan denne tanken er den altoverskyggende i norsk militær tenkning, for ikke å si norsk militær planlegging. Hva gjelder det siste hadde det muligens vært en idè for Ulriksen ikke bare å basere sin diskursanalyse på teoretiske verk som historiebøker og artikler i Norsk Militært Tidsskrift, men også på konkrete militære planer, som forefinnes i våre arkiver. Skal en for eksempel vite hvordan den norske hærledelsen tenkte før angrepet i 1940, altså hvilken strategi de hadde lagt for et eventuelt forsvar, så er forsvarsplanene en kilde Ulriksen burde ha oppsøkt.

Til tross for dens påpekte svakheter anbefales Ulriksens bok. I en ikke altfor spenstig norsk forsvarsdebatt er Ulriksen en velkommen og viktig røst og kritiker. Boken har mange spenstige og store tanker, der Forsvarstradisjon av 1905 må trekkes frem. En skulle imidlertid ønske at Ulriksen hadde trukket fram korrektivene til den territorielt orienterte og naturbundne taktiske norske tradisjonen. Og disse er ikke vanskelig å finne. Man kan begynne med Schnitlers Strategi eller noen av Otto Ruges mange skrifter, eksempelvis ”Luftforsvarsutredningen”. Da ville Ulriksens bok for det første ha blitt mer nyansert og fremstått med langt mer troverdighet, og en del av hans argumenter kunne kommet ut av historien, snarere enn at historien gir de svar en på forhånd mener seg berettiget til.