Utfordringer for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk -
en realitetsorientering

av kommandør Jan Sommerfelt-Pettersen

Norske soldater i Kosovo
Foto: Forsvaret

Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske stilling er under radikal endring. Slutten på den kalde krigen medførte at vi ble marginalisert i forhold til viktige allierte. Grunnlaget for vår sikkerhets- og forsvarspolitikk bør analyseres i den hensikt å etablere et reformert fundament. En kritisk gjennomgang av vår forsvarshistorie er også nødvendig. En historisk drøfting av sikkerhets- og forsvarspolitikken er ett ledd i revisjonen. Min tese er at vi gjennom en historisk analyse og påfølgende radikal reformulering av grunnlaget for Forsvarets oppgaver, kan reetablere et rasjonelt og tidsmessig forsvar.  

Jan Sommerfelt-Pettersen

Innledning

Den 9. november 1989 er en sikkerhetspolitisk merkedag. På denne dagen - for snart 14 år siden – ble Berlinmuren åpnet og den kalde krigen var over. Den kalde krigen var preget av en stabil terrorbalanse med en forutsigbar sikkerhets- og forsvarspolitisk ramme.

I perioden efter 1989 er det blitt stadig klarere at en kald krig ikke er blitt avløst av en kald fred. Gulfkrigen og krigene i det forhenværende Jugoslavia understreker dette poeng. I 1991 ble Warszawa-pakten begravet og åtte år senere ble de tidligere kommuniststatene Polen, Tsjekkia og Ungarn tatt opp som medlemmer i NATO. Spesielt etter terrorangrepet på USA den 11. september 2001 har erkjennelsen av tap av stabil forutsigbarhet blitt påtrengende. I kjølvannet av kampen mot terror er det etablert et nytt[i] Russland-NATO-råd som medfører at Russland er integrert i et vestlig sikkerhetsfellesskap. På NATO-møtet i Praha fikk syv tidligere østeuropeiske kommuniststater utdelt medlemsskort.

Ingen i Norge forutså disse hendelser i novemberdagene for 14 år siden da tyskerne feiret Berlinmurens fall.

Vår sikkerhets- og forsvarspolitiske situasjon er nu preget av mangfold og uforutsigbarhet. Selv om noen forbinder trygghet med stabilitet vil, nok et skifte fra en MAD[ii] strategi til en kamp for menneskerettigheter og mot terror oppfattes som et langt steg fremover -”the stakes are not so high anymore”. På tross av at skadepotensialet er lavere enn før, understreker uforutsigbarheten behov for gjennomdrøfting av vår sikkerhets- og forsvarspolitikk eller for å bruke et engelsk uttrykk; ”it’s another ball-game.” Vi er ikke i en posisjon til å lage egne spilleregler i en globalisert forsvars- og sikkerhetspolitisk setting. Hvis Norge skal være med i spillet, må vi først forstå og deretter tilpasse oss de nye spillereglene. Først da vil vi etablere fundament for et visst handlingsrom.

NATO-utvidelsen er foreløpig siste steg på veien bort fra kaldkrigsverdenen. Etter denne utvidelsesrunden, vil alliansen bestå av 26 medlemsland. Disse medlemsland besitter militære kapasiteter av svært varierende kvalitet.

Sikkerhetspolitikk[iii] er en betegnelse på de tiltak og aktiviteter som er ment å skulle influere på de rent maktmessige forhold mellom statene, mens forsvarspolitikk[iv] er de politiske myndighetenes styring, forvaltning og prioritering av militære forhold. Forsvarspolitikk er således en del av sikkerhetspolitikken. I tillegg til militær maktanvendelse har staten en rekke andre sikkerhetspolitiske virkemidler[v] for å ivareta sine nasjonale interesser. Eksempler på dette er diplomati, militær- og økonomisk assistanse, opplysning og informasjon, folkeretten og internasjonale organisasjoner, handelspolitikken og økonomiske sanksjoner.

Staten er en institusjon som har monopol på legal anvendelse av fysisk makt. Statens viktigste funksjon er å skaffe innbyggerne sikkerhet uavhengig av om det er statsaktører eller andre som truer. Om det eksempelvis dreier seg om beskyttelse mot terror, suverenitetshevdelse eller ressurskontroll, er det statens maktmonopol som er det vesentlige.

Drøftingen vil gjennomføres fra et norsk perspektiv hvor den norske stat er aktøren. Sikkerhetspolitikken er et verktøy for den norske stat og anvendes som sådan i den norske stats egeninteresse. Statens sikkerhet og selvstendighet er den forutsetning som legger grunnlag for politikken – Clausewitz’ vilje.

I denne artikkelen vil kun de viktigste konsekvenser for sikkerhets- og forsvarspolitikken bli behandlet. Viktig forstås her som av stor betydning og vesentlig for opprettholdelse av statens sikkerhet og handlefrihet. For å favne både det sikkerhets- og forsvarspolitiske, vil drøftingen bli holdt på et overordnet nivå hvor detaljer kun fokuseres i den grad de kan kaste lys over helhetsperspektivet.

Som nevnt kan den sikkerhetspolitiske situasjon spissformuleres slik; en sikker trussel er avløst av usikkerhet. I en slik situasjon er en sikkerhets- og forsvarspolitisk realitetsorientering nødvendig.

På grunnlag av en realitetsorientering vil man kunne ta inn over seg de muligheter som ligger fremfor oss. For det første kan mulighetene karakteriseres på det prinsipielle plan. Skal vi isolere oss i oljemettet velstand eller skal vi spille en aktiv rolle i verden? Skal vi være defensive eller offensive? Skal vi være reaktive eller provaktive? På hvilken måte kan Norge og NATO være relevante for fremtiden?

Slike spørsmål vil gi oss et inntrykk av de opsjoner som står åpne. En realitetsorientering alene vil imidlertid ikke sette oss i stand til å ta beslutninger og gjøre veivalg. Slike valg kan ikke gjøres uten moral. Det er derfor nødvendig å drøfte vårt sikkerhets- og forsvarspolitiske fundament. Hvilke vesentlige verdier skal politikken baseres på? Statens egeninteresse? Nasjonens egeninteresse? Kristne verdier? Menneskerettigheter?

Det er mange berøringspunkter mellom forsvars- og sikkerhetspolitikk og utenrikspolitikk. Det kan synes som om koordineringen mellom disse områder ikke er så god som det er mulig å oppnå. I en sikkerhetspolitisk globalisert verden virker det hensiktsmessig å harmonisere disse områder i større grad enn vi har vært vant til. Dersom vi skal kunne utvikle helhetlig tenkning på det politisk strategiske nivå må forsvars-, og sikkerhets- og utenrikspolitikken harmoniseres.

Når vi har realitetsorientert oss og drøftet fundamentet for vår sikkerhets- og forsvarspolitikk, vil vi i større grad være i stand til å gjennomføre hensiktsmessige endringer i Forsvaret som gjør organisasjonen til et tidsmessig verktøy på fremtidens sikkerhets- og forsvarspolitiske arena. En forsvarspolitisk nyorientering vil kunne ha konsekvenser for struktur, personell, utdannelse og kompetanse. Disse valgene kan være smertefulle, men må gjøres dersom vi skal være troverdige.

Lord Robertson har understreket dette poenget: ”NATO’s credibility comes from its capability”.[vi]

Sikkerhets- og forsvarspolitisk realitetsorientering

Mens Forsvaret har vært nasjonens viktigste verktøy i en eksistensiell krig er det nu ett av mange verktøy i statens sikkerhetspolitikk. Den eksistensielle invasjonstrussel er historie. Utviklingen har gått over fra invasjonsforsvar til vektlegging av internasjonale operasjoner. Denne endring er spesielt vanskelig og begrepsmessig utfordrende da den er i strid med det forsker Ståle Ulrichsen[vii] i Norsk Utenrikspolitisk Institutt har betegnet ”Den norske forsvarstradisjonen”.

Ulrichsen har skrevet en kritisk bok om denne tradisjonen. Jeg vil presentere noen av hans poenger. Ifølge Ulrichsen har ”den norske forsvarstradisjonen” lagt større vekt på å bygge et forsvar for nasjonsbygging enn å bygge et effektivt forsvar for krigføring. Tradisjonsbyggingen hadde en viktig funksjon i å etablere en felles nasjonal forståelse foran unionsoppløsningen i 1905. Tradisjonen knytter Hæren sterkt til folket og Hæren blir noe som hører nasjonen til. Forsvarets rolle reduseres til å mobilisere nasjonen til forsvar av territoriet. Ulrichsen hevder at tradisjonen ville gjøre Hæren utelukkende norsk. Med mentalt formende begreper som Ibsens ”firehundreårsnatt”[viii] utelates store deler av krigshistorien. Forsvarets historiske rolle utenfor Norge er blitt nedtonet, etter hvert glemt og over tid fortrengt fra det kollektive minnet.

Taktikk vektlegges på bekostning av strategi og Forsvarets rolle i en større sammenheng. Med den manglende interesse for strategi forsvinner forbindelsen mellom Forsvaret og staten, og forståelsen for at forsvaret er et av statens politiske instrumenter, svekkes. Det europeiske maktspillet ignoreres med den følge at vår strategiske situasjon kan synes endimensjonal. Denne ene dimensjonen begrenser perspektivet til utelukkende forsvar av norsk territorium uten blikk for vår posisjon i en større internasjonal sammenheng. Ulrichsen ser en fare for at tankene om fremtiden blir like endimensjonale som oppfatningene av fortiden.

La oss ta ett eksempel som kan belyse nytteverdien i Ulrichsens revisjonisme.

Ett eksempel er Danmark-Norges innsats mot piratvirksomheten i Middelhavet som medførte hyppige flåteutrustninger på 1700-tallet. En rekke ganger gjennomførte Danmark-Norge[ix] – både alene og i kombinerte operasjoner – ekspedisjoner mot de Nord-afrikanske stater for å tvinge piratene til fredsavtale. Vår målsetting var å opprettholde internasjonal lov og orden og sette en stopper for kapringen av våre handelsfartøyer.

Parallellen til KV Andenes i i Gulfkrigen er slående selv om vår innsats på 1700- og 1800-tallet var langt mer omfattende enn i 1990. Forsvarets betydelige innsats for håndhevelse av internasjonal rett (hollenderen Hugo Grotius tese om havenes frihet - mare librum)[x] og mot internasjonal terrorisme (piratvirksomhet) i over en 100-års periode er nærmest ukjent[xi] - selv for mange marineoffiserer.

”Den norske forsvarstradisjonens fokus er på nordmenns krig i Norge. Det territorielle forsvar (hær og kystforsvar) tar all oppmerksomhet, og fellesflåten og hærens internasjonale innsats glemmes. Hæreavdelinger ble ofte brukt sammen med flåten som marineinfanteri, og hæren gjorde en betydelig innsats som hjelpekorps i en rekke kriger i Europa.

La oss ta ett annet eksempel – denne gang fra Hærens historie

I 1689 sendte Kongen 7000 mann som et hjelpekorps for Wilhelm av Oranien. Hjelpekorpset var aktive i felttoget og måtte lide betydelige tap. Wilhelm mente selv[xii] at disse tropper – sammen med hans nederlandske soldater – var en forutsetning for hans maktovertagelse i England. Denne hendelse er bakgrunnen for orangeordenens årlige feiring i Nord-Irland. Lojalistenes årlige marsj markerer således en krig med norsk deltagelse som er glemt i Norge.[xiii]

Det er mange flere eksempler som kan presenteres, men disse to skulle være tilstrekkelig til å understreke at Forsvarets Innsatsstyrker (FIST) ikke er en ny oppfinnelse, men at internasjonale oppdrag mer korrekt har fått en renessanse i Forsvaret.

Ulrichsen oppsummerer forholdet mellom det nasjonale og internasjonale og det taktiske og strategiske som følger:

”Forsvaret var folkets og nasjonens forsvar, det var landets, altså territoriets forsvar.”[xiv] ”Dermed har oppdrag i utlandet blitt sett på som en ’unaturlig’ oppgave for Hæren og Forsvaret. Allianser og forpliktelser til andre ses på som en byrde … Fokus legges på krigsskueplasser av sekundære eller tertiær betydning i krigene, det taktiske framheves og det strategiske blir ofte knapt drøftet.”[xv]

Ett argument mot Ulrichsens fortolkning kan være at nettopp et dominerende fokus på norsk forsvarstradisjon og historie er det vesentlige for vår forsvars- og sikkerhetspolitikk. Ulrichsens eksempler fra forgangne tiders internasjonale innsats fortjener efter hans synspunkt ingen særlig plass i vår historiske forsvarsforståelse. Jeg mener at det forholder seg tvert imot. De mange historiske eksempler på internasjonal innsats – både fra hær og marine – understreker et viktig poeng. Vår internasjonale innsats (både i den danske og svenske periode) understreker et meget avgjørende poeng som er viktig å ta med seg fremover; vi var en aktør i det internasjonale militærstrategiske spill i Europa og til dels utenfor Europa (koloniene og handelskompaniene) nettopp fordi dette var et vesentlig anliggende for vår sikkerhetspolitikk. Våre soldater deltok ikke på slagmarkene på kontinentet, i England og Irland og våre gaster beseilte ikke i India, Afrika og Karibien blott av eventyrlyst. De gjorde en viktig innsats og gav ofte sine liv for landets interesser.

Terroranslaget mot USA den 11. september 2001 kan fortolkes som et uttrykk for globalisering. Det er uforutsigbarhet og utrygghet som globaliseres. Verden er blitt vesentlig mindre og konflikter under det vi tidligere har oppfattet som fjerne himmelstrøk, er bare en flyreise borte. Terrorisme i Europa er – i motsetning til USA – ikke ny, men europeisk terrorisme har stort sett vært nasjonal og tidvis regional. Innvandringspresset mot den vestlige verden har endret Norge fra en monokulturell til en multikulturell stat. Som oljeprodusent settes Norge i en spesiell situasjon i og med at mange terroristorganisasjoner støttes og eller har sitt arnested hos våre konkurrenter inne oljemarkedet. Det tradisjonelle klare skille mellom krig og fred er i ferd med å viskes ut. Når blir terror krig? Engasjementet i fredsbevarende virksomhet understreker også at skille mellom militær og sivil virksomhet ikke lenger er så klart som tidligere. Det ser ut til å være en glidende overgang fra humanitær virksomhet gjennom fredsbevarende innsats til fredsopprettende innsats.

Sjansen for at vi vil kunne forbli å være en rolig bakevje i den nye internasjonale orden er endret.

Historien siden Berlinmurens fall signaliserer et behov for grunnleggende endringer. Hvis vi skal lykkes med en så betydelig omlegging, er konsekvensen at ”den norske forsvarstradisjonen” – slik som Ulrichsen har beskrevet den – står for fall. Institusjonelle omlegginger er alltid smertefulle, men denne omleggingen er spesielt vanskelig da det kan se ut som om vår nasjonale forsvarshistoriske selvforståelse må endres.

Ulrichsens kritiske og innsiktsfulle analyse åpner forsvarspolitikken for samfunnsvitenskapelig forskning. Hvilke konkrete endringer som bør gjennomføres, vil være gjenstand for videre diskusjon.

Dog tyder internasjonale utviklingstrekk på at vi må gå fra hovedsatsing på nasjonal landmakt til mobile og fleksible styrker av joint karakter med evne til å da del i internasjonale kombinerte operasjoner. Denne trend signaliserer behov for meget radikale omprioriteringer i forsvaret som angår strategisk og etisk fundament like så meget som struktur.

Sikkerhets- og forsvarspolitisk fundament

Som en konsekvens av en sikkerhets- og forsvarspolitisk realitetsorientering fremstår behovet for et etisk fundament som påtrengende. Når vår situasjon endrer seg radikalt, er det viktig å gå til problemets rot – radix på latin derav radikal. Filosofisk sett vil kravet om realitetsorientering medføre at vi må gå til grunnlaget – fundamentale problemstillinger må presenteres og diskuteres.

Jeg vil i det følgende fokusere på to viktige områder; etisk fundament slik det avspeiler seg i Forsvarets overordnede dokumenter og status for Forsvarets ”grand strategy”.

Etisk fundament

Et etisk fundament skal kunne hjelpe oss til å svare på spørsmål av typen; hvorfor gjør vi det vi gjør? Vi kan spørre om det etiske grunnlaget for vår sikkerhets- og forsvarspolitikk skal hentes fra kristendommen. I vår sekulariserte tidsalder med økende multi-etnisitet og mer mangfoldig kultur, kan kanskje menneskerettighetene være et alternativ? Den amerikanske filosofen Eric Hoffer (1902-1983) har gitt et innsiktsfullt innspill som stiller målkrav til det etiske fundamentet for krig. ”A war is not won if the defeated enemy has not been turned into a friend”. [xvi]

Redaktør Nils Rune Langeland har i en leder i Syn & Segn[xvii] gitt et annet innspill på betydningen av etisk forankring:

”Det kan være at det er både klokt og fornuftig å sende norske soldatar på bandittjakt rundt omkring i verda, men det er i så fall ei radikal nyorientering av norsk utenrikspolitikk[xviii] … Å delta i krig er ikkje som anna statleg verksemd. Krigen forandrar både dei som deltek, og deira erfaring av røyndomen. Det kviler difor eit stort, mørkt ansvar på den som tek på seg å føre krig”.

Kan vi finne et etisk fundament i Forsvarssjefens verdigrunnlag^[xix] eller Forsvarets Fellesoperative Doktrine (FFOD)som kan være mulige kilder for et helhetssyn?

FFOD refererer innledningsvis til ”befolkningens kulturarv og verdigrunnlag” men behandler derefter i liten grad den etiske dimensjon.

Hva slags forsvar vil vi ha? Stabsprest major Bård Mæland har stilt oss overfor et retorisk spørsmål; Effektiv, men amoralsk?[xx] Mæland har stillet opp et krav til koherens

”Til teorier, påstander, etc. som skal kunne kalles koherente stiller man tradisjonelt følgende krav: 1. de må være konsistente det vil si: ikke inneholde innbyrdes motstridende enkeltelementer, 2. de må være omfattende, det vil si: de må kunne omfatte og systematisere de til­gjenge­lige ’fakta’, 3. de må være enhetlige, det vil si: enkeltelementer må være sammenknyttet.”[xxi]

Mæland har gjennomgått FFOD og påviser fire forekomster av moral og tolv forekomster av begrepet verdier. Hans analyse av FFODs behandling av disse begrepene konkluderes med at FFOD ikke presenterer noe koherent billede. Mæland konkluderer videre:

”… det gjenstår et arbeid med å godtgjøre at denne teorien er forenlig med den forventning samfunnet har til militær maktbruk, dersom man forstår ’samfunnet’ på en eller annen måte som bærer av en etisk forventning til det militære.”[xxii]

Mæland spissformulerer den etiske risiko i FFOD som følger - ”Da kan det bli som det ofte blir i trykkeriene, at djevlene overtar typografien.”[xxiii] Mæland hevder at manøverteorien – som er en integrert del av FFOD - er moralsk defensiv og vil ofte reduseres til et spørsmål om hva som fremmer effektivitet. En koherent teori på dette felt kan ikke etableres før manøverteori kobles med et etisk perspektiv. Først når dette grunnlaget er etablert, kan man knytte Forsvarets virksomhet opp mot den viktige og vesentlige diskusjonen om ”just war”.

I Forsvarssjefens verdigrunnlag kan vi lese:

”Forsvaret forankrer sin etikk i samfunnets historiske og kulturelle grunnverdier slik de fremstår i vårt samfunns kristne og humanistiske tradisjon, FN-pakten, FNs menneskerettighetserklæring og internasjonal rett.”[xxiv]

Forsvarssjefens verdigrunnlag sier mye om hva man forventer av ansatte i Forsvaret. Fokus er imidlertid ikke offiserer som offiserer, men som ansatte i en bedrift.[xxv] Gitt det faktum at offiserer har rett til å ta liv når det kreves og plikt til å ofre liv når det kreves, blir dette sivilt pregede verdigrunnlag en utilstrekkelig kilde til etisk fundament for virksomheten.

La meg skissere noen punkter som kan være utgangspunkt for en debatt om et mer relevant verdigrunnlag.

Hvis forsvaret av vårt territorium er kvintessensen i norsk forsvarstradisjon, vil en mett og velstående tilstand av ”splendid isolation” være nærliggende. Hvis derimot vektlegging av menneskerettigheter og internasjonal rett er interessant, må vi bli internasjonalt relevante. Flaggkommandør Jacob Børresen har problematisert temaet i sitt spørsmål om norske soldater skal være leiesoldater.[xxvi] En fare er at vi av andre blir oppfattet som kristne korsfarere – en tradisjon som det kanskje ikke er særlig grunn til å ta opp igjen. Det er også mulig å reise ut som menneskerettighetenes fotsoldat. Børresens provoserende bruk av begrepet leiesoldat kan være et godt utgangspunkt for en videre diskusjon. Den nærmest totale mangel på offentlig debatt om denne typen viktige spørsmål rettferdiggjør Børresens provokasjon.

Etter min oppfatning må det vesentlige være hvilke verdier soldaten arbeider for, ikke hvem som betaler lønnen. Som Mæland har påpekt har vi et godt stykke arbeid å gjøre i å drøfte de tilgrunnliggende verdier for forsvarets virksomhet.

Et annet tema som tangerer problemstillingen er verneplikten. Verneplikten har som en del av ”den norske forsvarstradisjonen” i stor grad vært hevet over den politiske debatten. Argumentasjonen[xxvii] har hittil i stor grad fokusert på at fremtidens stridscenario krever profesjonelle soldater. Å anvende amatører i en krevende profesjon stiller oss overfor etiske dilemma. Vernepliktige vil ikke være like forberedt på å takle krigens grusomheter som profesjonelle og følgelig stå i fare for å ta større tap og i større grad plages med langtidseffekter (krigsseilersyndrom eller posttraumatisk stress disorder) av sin innsats. Er det etisk forsvarlig å anvende amatører når vi tross alt kan velge? De høye krav til kompetanse krever profesjonalisme. Ja, det er meget mulig, men i debatten er ”tekniske” problemer overfokusert. Mange av resonnementene faller i kategorien er-bør-argumentasjon uten at vernepliktens etikk problematiseres. I filosofien omtales er-bør-argumentasjon som en kortslutning hvor man tar utgangspunkt i faktiske forhold (er) og konkluderer med en ønsket situasjon (bør) uten å gå veien om en etisk drøfting av overgangen fra er til bør. En etisk drøfting krever at man knytter argumentasjonen om ønsket fremtidig situasjon opp mot et sett av etiske verdier og således inkluderer et etisk fundament i diskusjonen.

En tilsvarende problemstilling finnes i den ikke-eksisterende debatt om underoffiserer. Fjerningen av underoffiserene kan tolkes som en følge av etableringen av et bredt politisk fundament for Forsvaret hvor dette var et absolutt krav fra venstresiden. Norge er vel det eneste land i NATO som ikke har underoffiserer. Dette kan tyde på at begrunnelsen for denne særnorske situasjonen må finnes andre steder enn i behovet for å skape et effektivt forsvar. Også her faller de få innspill som er kommet i kategorien er-bør-argumentasjon[xxviii] der det for eksempel hevdes at den tekniske utvikling tvinger frem et profesjonelt underoffiserskorps. Man skygger unna den etiske og politiske dimensjon da begrepet underoffiser i Norge fremkaller assosiasjoner til uakseptabel mangel på likhet.

Uten en etisk debatt vil det sannsynligvis være vanskelig å komme videre i diskusjonen om underoffiserer. Efter min oppfatning ligger mye av problemet i en for enkel anvendelse av begrepet likhet. Det klassiske liberale synspunkt er likhet for loven. Det marxistiske synspunkt fokuserer på resultatlikhet. En konsekvent politikk for resultatlikhet medfører at folk må behandles forskjellig – ett eksempel er ”positiv diskriminering”. Diskusjonen er etisk krevende, men det vil nok være nødvendig å gå inn på den for å kunne begrunne eller avvise det særnorske synspunkt på underoffiserer.

Overgripende sikkerhetspolitisk strategi

Ulrichsen hevder at Norge i etterkrigstiden hadde ”en militær strategi tilpasset et forsvar som var bygget for nasjonsbygging – ikke for å føre krig.”[xxix] Iver B. Neumann hevder at Norge mangler en ”grand strategy”.[xxx] Han ser årsaken i mangelen av en overordnet militærdoktrine og på strategisk tekning som evner å gå utover rent militærfaglige forhold. Til og med SV-veteranen Stein Ørnhøi etterlyste en ”samlende, nasjonal, sikkerhetspolitisk analyse” da han meldt seg inn i Forsvarsforeningen.[xxxi]

Neumanns oppskrift, dersom vi ønsker å tenke systematisk omkring Norges sikkerhetspolitiske handlingsrom, er å tenke strategisk og integrere politiske og militære elementer. Han plasserer Norge i et triangel der hjørnene utgjøres av Russland, USA og EU. For hver av disse hjørner bør man analysere ressursgrunnlag, diplomati, politisk kultur og militære doktriner.

Han hevder videre at da krig som politisk praksis vendte tilbake til Europa på 1990-tallet efter 50 års fravær, hadde Norge ikke noe nevneverdig tradisjon for strategisk tenkning. Målsettingene for norsk sikkerhetspolitikk slik de var nedfelt i offentlige dokumenter var meget generelle. Neumann foreslår at det utarbeides en nasjonal strategi slik at doktrinær militær tenkning kan forankres i overordnede politiske hensyn.

Norge trenger med andre ord en strategi tilpasset et forsvar som er bygget for å føre krig og ikke nasjonsbygging – uavhengig av om tema er territoriell eller internasjonal sikkerhet.

Videre beskriver Neumann de spesielle utfordringer Norge står overfor – for NATO, men mot EU – i forhold til sin triangelmodell. I vårt perspektiv blir hans trekant spesielt interessant fordi det i dag eksisterer en annen strategisk aktør enn NATO, nemlig EU. Forsvarsminister Kristin Krohn Devold ser positivt på denne utfordringen: ”De to organisasjonene bør i fremtiden utfylle hverandre; NATO i skarpe oppdrag, EU i mer fredsbevarende operasjoner i den nedre delen av skalaen.”[xxxii]

Jon Bingen ser utfordringen slik:

”I sine redegjørelser … har Forsvarsdepartementet understreket at man etter Den kalde krigen ikke har noen eksplisitte trusler å avverge, men må planlegge med tanke på økende usikkerhet. … det er uklart hvilke institusjonelle og fremtidige lederskaps- og maktrelasjoner som avtegnes i våre umiddelbare omgivelser. Denne usikkerheten reduseres ikke av at Norges strategiske betydning har økt for samtlige av våre omgivelsers relevante aktører, snarere tvert om, innbyr den til en meget konsistent og robust analytikk og planlegging.[xxxiii]

Forsvarssjefens verdigrunnlag og FFOD er utilstrekkelige til å fylle rollen som etisk fundament for Forsvarets virksomhet. Det er et klart behov for å utarbeide et etisk grunnlag for forsvarets virksomhet. Vi trenger å gjennomdrøfte og etablere en konsensus som er i tråd med tradisjonen om ”just war”.

I tillegg til en etisk forankring har flere påpekt behov for en norsk ”grand strategy”. En grunn er at krig efter Berlinmurens fall igjen er blitt et politisk virkemiddel – til og med i Europa - i tråd med Clausewitz’ påstand fra 1832 om at krigen er en fortsettelse av politikken med andre midler.

NATO-utvidelsen vil ytterligere aktualisere behovet for et gjennomdrøftet sikkerhets- og forsvarspolitisk fundament. Uten et nytt fundament kan konklusjonen lett bli at forsvaret er blitt irrelevant. Ut i fra en bredere og mer fundamental forsvarshistorisk analyse vil statens sikkerhetsbehov fortsatt være betydningsfulle på tross av svekket behov for territorielt forsvar. Jeg har gitt argumenter for at vi må gå til roten av vår sikkerhets- og forsvarspolitikk – etisk fundament og ”grand strategy” - for å være i stand til å legge grunnlag for å plassere oss hensiktsmessig i fremtidens internasjonale sikkerhetspolitiske arena.

Endringsbehov

Vi lever i en stadig mer foranderlig verden som stiller Norge overfor nye og til dels ukjente utfordringer. I de foregående kapitler har jeg argumentert for en nøktern og ærlig realitetsorientering samt påpekt behovet for både etisk fundamentering av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk og en ”grand strategy”. Jeg har spesielt trukket veksler på tankene til Mæland, Ulrichsen og Neumann. Plassen tillater ikke å behandle nevnte utfordringer i detalj. Imidlertid kan man på grunnlag av den foregående argumentasjon presentere en del problemstillinger som viser behov for endringer i Forsvaret.

Forsvaret gjennomgår i disse dager den største omorganiseringen siden krigen. Endringen kan forståes ut fra to perspektiver – ett ytre og ett indre. Nødvendig realitetsorientering efter avslutningen av den kalde krigen er det ytre perspektivet. Den andre vesentlige faktoren som ligger til grunn for dybden i omstillingen er økonomisk. Analyse av de økonomiske trender i Forsvaret viser at veksten i driftutgiftene ”spiser opp” hele budsjettet slik at det ikke blir noe igjen til investeringer. Evne til investeringer i seg selv er selvfølgelig intet mål, det er de kapasiteter vi ønsker mulighet til å investere i som er det vesentlige. Uten midler til investeringer vil Forsvaret råtne på rot, som Generalmajor Sverre Disen så klart har uttrykket det.

De nye, mangslungne og til dels ukjente utfordringer medfører behov for en vesentlig øket fleksibilitet i Forsvarets kapasiteter og evner.

På tross av radikale endringer og betydelige nedskjæringer er vi ennå ikke kommet i mål med omorganiseringen. Nye radikale reformer er nødvendig og gammelt tankegods om balansert forsvar kan ikke videreføres av økonomiske årsaker. Det er ikke politisk vilje til å bevilge tilstrekkelige midler til å opprettholde et balansert forsvar, og en satsing på nisjekapasiteter vil således tvinge seg frem. Her står vi overfor de samme utfordringer som NATOs nye søkerland. Forsvarsministeren fremhever spesialstyrker, etterretning, minerydding, movement control og eksplosivrydding.[xxxiv]

FFI har analysert utvidelsesprosessen og konkluderer at utvidelsesprosessen må fortsette “fordi det ikke fines noe akseptabelt alternativ verken for disse [søkerlandene] eller for NATO.” [xxxv] FFI mener at det er lite å vinne “men heller ikke mye å tape for norsk sikkerhet”. [xxxvi]

Den amerikanske NATO-ambassadøren Nicholas Burns hevder at “Not every ally can do everything, but every ally, whether big or small, can contribute something.” [xxxvii]

Hva skal Norge satse på? Har vi noen komparative fortrinn?

Forsvarsminister Johan Jørgen Holst uttalte i Stortinget i 1993: “For Norge vil det mest naturlige være å bidra med støtteenheter og sanitet til fredsopprettende operasjoner. Da utnytter vi våre fortrinn fra verneplikt- og totalforsvaret best.”[xxxviii] Fra 1993 til i dag har perspektivet endret seg vesentlig. Forsvarsminister Kristin Krohn Devold vil ”… bidra til at vi får mer til den ’spisse enden’ av Forsvaret”[xxxix] slik at vi kan unngå å ”… forbli et fotnoteland som alltid sender feltsykehus, og flyr bakerst hver gang”.[xl] Det politiske budskapet er at Norge ikke skal bli marginalisert i NATO. Med radikal nyorientering vil vi kunne hevde oss i den relative konkurransesituasjon i NATO - også etter utvidelsen.

Videre ønsker ministeren at ”Norge skal være aktiv, moderne og endringsvillig”[xli] og være med i ”Coalitions of the Able and Willing”.[xlii] Dette innebærer at vi må tilpasse oss til kapasitetsinitiativet i Praha hvor NATOs generalsekretær har stillet åtte minimumskrav.[xliii]

Å fremdyrke særegne norske nisjekapasiteter fremstår som en opsjon. En annen opsjon er å vri fokus i retning av generalsekretærens krav.

En tredje opsjon er økende vektlegging på regelmessig deltagelse i kombinerte operasjoner. Sjøforsvaret har siden 1970-tallet gjort dette i STANFORLANT og MCMFORCENORTH. Luftforsvarets deployering til Kirgisistan er et annet eksempel. For Hærens del er det viktig å vurdere permanente samarbeidspartnere. Hæren ser ut til å bli så liten at dersom det ikke skal gå ut over profesjonaliteten må permanent tilknytning vurderes. En mulighet er å knytte seg opp mot Storbritannia og Holland. Forsvarssjefen har valgt å sikte mot Tyskland. Ved valg av tilknytningsform kan det være av stor betydning å ta hensyn til felles kulturelle verdier og grad av bilateralt sikkerhetsfelleskap. Dersom Norge skulle velge å inngå permanent samarbeide med utenlandske avdelinger, må problemet med kommando håndteres. Det er lite sannsynlig at man kan få være med når det passer oss og trekke seg ut når det ikke passer. Det stilles strenge krav til de som vil være med i ”første divisjon”. Eksemplene fra Hjelpekorpsene som Ulrichsen presenterer i sin bok, viser at vi har klart å løse slike problemer før. Den gangen løste vi problemene ved å avgi kommando over våre styrker og det er nok opsjonen denne gangen også. En Ole Brum opsjon – være med når det passer oss – er urealistisk hvis vi ønsker å delta i ”den spisse ende”. Hvis det ikke er mulig å etablere et langsiktig politisk perspektiv på forpliktende bi- eller multilateral internasjonal virksomhet vil Johan Jørgen Holsts visjon bli vår virkelighet. Hva vi velger er en politisk beslutning og utfordringene i denne vanskelige beslutning understreker Neumanns påpekning av behovet for en ”grand strategy”.

På grunnlag av en nødvendig realitetsorientering og drøfting av etisk og strategisk fundament for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk fremkommer klare endringsbehov. Forsvaret har gjennomgått en radikal omveltning i løpet av de siste årene, men jeg har argumentert for at endringsprosessen ikke er ferdigstilt.

Det er rimelig åpenbart at økende usikkerhet og mangfold i trusselbilde medfører at fleksible løsninger må velges for at vi stadig skal kunne være relevante og tidsmessige.

Jeg har argumentert for at økonomiske begrensninger tvinger frem satsing på spesielle nisjekapasiteter dersom vi vil være med i ”første divisjon”. I tillegg vil Lord Robertsons liste få bæring på våre valg. Med den forestående NATO-utvidelse vil konkurransen om å være relevant og dermed ha innflytelse i NATO stille enda større krav til vår tilpasningsevne. Videreutvikling og utvikling av permanent samarbeid med relevante styrker i NATO som kan omfatte alle forsvarsgrener, vil være nødvendig for å sikre interoperabilitet og profesjonalitet for vårt lille forsvar.

Avslutning

Den planlagte NATO-utvidelsen er foreløpig siste steg på veien bort fra kaldkrigsverdenen. Hva vil de viktigste konsekvenser kunne være for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk? Problemstillingen analyseres på et overordnet nivå for å kunne favne den sikkerhets- og forsvarspolitiske situasjon i et helhetsperspektiv. Analysen deles inn i realitetsorientering, fundament og endringsbehov.

De radikale endringene i vår verden gjennom de siste 13 år – siden Berlinmurens fall – var det ingen som kunne forutsi. Krig er igjen blitt et politisk verktøy. Terror er den mest aktuelle avspeiling av vårt foranderlige trusselbillede. NATO-utvidelsen er et siste utviklingstrekk som i seg selv kanskje ikke har så stor betydning, men denne viktige hendelse understreker behovet for stadig realitetsorientering.

Mye gammelt tankegods – som har tjent oss godt – må legges på hyllen og vi må etablere et gjennomarbeidet etisk fundament og en ”grand strategy” for å kunne velge mellom de mange opsjoner som er mulige. Forsvarets verdigrunnlag og FFOD er steg på denne vei, men vi må gjøre et seriøst og grundig arbeide før vi er i mål.

Når en sikkerhets- og forsvarspolitisk realitetsorientering er gjennomført og de etiske og strategiske fundamenter er lagt, har vi grunnlag for å gjøre kloke valg utav de vanskelige valg forsvaret står overfor. Her er satsing på egne nisjekapasiteter, utvikling og tilpasning av forsvarets styrkeelementer til NATO-krav og permanent tilstedeværelse i gjensidig forpliktende kombinerte operasjoner viktig.

Jon Bingen har oppsummert utfordringen fremover på en utmerket måte:

”Det kan virke svært paradoksalt og en tung oppgave å forklare en forundret opinion, at betydningen av et solid norsk forsvar og konsistente forsvars- og sikkerhetspolitiske strategier er større enn på lenge. Behovet for en forsvars- og sikkerhetspolitisk debatt er så avgjort tilstede. Den kan hjelpe oss med bedre å forstå våre nye, omskiftelige omgivelser, og den kan gi oss økt innsikt i våre ønskelige og mindre ønskelige valg ved å avdekke hvilke rammer omgivelsene gir for hva vi kan være.”[xliv]

Hva er så de sikkerhets- og forsvarspolitiske konsekvenser av NATO-utvidelsen? I seg selv er utvidelsen ikke radikal, den er kun ett av mange steg på en sikkerhetspolitisk reorientering og fundamentering efter kaldkrigsperiodens avslutning. Det betydningsfulle i denne prosessen er at den understreker at vi må gå radikalt til verks i vår diskusjon av sikkerhets- og forsvarspolitikk – uavhengig om vi velger Krohn Devolds ”spisse ende” eller Holst humanitære internasjonale visjon. Invasjonssenarioet er historie og fremtiden krever en revidert sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Det er snart 14 år siden Berlinmurens fall. Det er kanskje på tide å ta Forsvarsministerens oppfordring om å ”slutte å syte, og begynne å skryte”.[xlv] I oppfordringen ligger det mye positivt, men vi må ikke bedrive ”… uberettiget skryt” [xlvi].

Jeg har argumentert for at vi bør gjøre hjemmeleksen når det gjelder realitetsorientering, utarbeidelse av et etisk og strategisk fundament samt tilpassing av våre kapasiteter til de valg vi måtte velge å gjøre. En revisjon av vår sikkerhets- og forsvarspolitiske historie er en viktig byggesten. Hvis vi skal være sikkerhets- og forsvarspolitisk relevante i fremtidens verden må vi ta inn over oss den amerikanske NATO-ambassadøren ord ”We’re deconstructing the old NATO to build a new one to meet the threat …”[xlvii] Han presenterte her terror og Weapons of Mass Destruction som trussel. Trusselen har endret seg radikalt siden Berlinmurens fall. Trusselen kan endre seg like radikalt de neste 13 årene. Dersom vi sikter mot et dynamisk og fleksibelt forsvar, vil vi kunne håndtere de fleste utfordringer fremover – ikke bare utvidelsen av NATO.

----------------------------------------------------------------

Kommandør Jan Sommerfelt-Pettersen har vært Sanitetsinspektør for Sjøforsvaret siden 2000. Artikkelen er en revidert utgave av en besvarelse ved hovedstudiet ved Forsvarets Stabsskole. Jeg takker de mange kolleger som har gitt konstruktive og kritiske innspill til artikkelen, men det fulle ansvar tar jeg. Forfatteren kan kontaktes på jsp@isf.uib.no

Noter: