DANSK-NORSKE LEIETROPPER

I EUROPEISKE FELTTOG
fra 1689 - 1714
Artikkel i Norsk Militært Tidsskrift nr 12 / 2003

Av major ® i Luftforsvaret Alf R. Bjercke

  Den tid Norge var under Danmark ofte blitt kalt ”400-årsnatten”. Mange ulemper fulgte nok i  ”okkupasjonens” fotspor, men lyspunkter fantes sannelig også.

Etter at Kristian 3 hadde fratatt landet sin selvstendighet og dertil innført reformasjonen og ranet landets kirkegods gikk det nedover med nasjonalfølelse og selvrespekt hos det norske folket, Men under sønnesønnen Kristian den 4 begynte oppgangen. Den runde og drikkfeldige men likevel joviale oldenborgeren gjorde seg svært populær hos folket her nord. Hans utallige besøk her i sin uvanlig lange regjeringstid styrket vennskapet mellom drott og folk og da han i 1628 opprettet den nasjonale norske hæren fant de unge nordmennene en helt ny tilværelse som Kongens karer. De skulle aktes og æres som Kongens karer og sitte fremst i kirken i sine røde uniformsfrakker under høymessen etter søndagsøvelsene sine. I hele ni år var de inne som aktive nasjonale soldater – først etter dimittering kunne de la seg verve eller forlate hjembygden.

På landsbygdene var forholdene vanskelige for de unge mennene. Å arbeide for luselønn hos storebror odelsgutten eller ennå verre – som nesten ulønnet husmannsgutt eller tjener - oppfylte ikke livsforventningene for guttene i bygdene – der majoriteten av befolkningen på denne tiden bodde. Fra 1628 tilhørte omtrent hver eneste mannsperson mellom 19 og 35 år den nasjonale hæren. I hver bygd var det et nasjonalt infanteri- eller dragonkompani som alle gårder måtte skaffe soldater og utstyr til. Dragongårdene måtte i tillegg holde hest. til kongens og kompanisjefens disposisjon. De to kompanioffiserene, kapteinen og sekondløytnanten, bodde på gårder i bygda og likeledes de to sersjantene  og de tre-fire korporalene. Sammen med kompaniene i nabobygdene utgjorde de bataljonen eller dragoneskadronen – og fire av disse enhetene igjen dannet regimentet. Etter hvert ble det opprettet 13 infanteriregimenter og fem dragonregimenter – fra 1750 – alle av ”nasjonal” art – dvs. noe midt mellom heimevernet og de regulære avdelingene våre i dag. I tillegg kom artilleristene – både de feltoppsatte og de som til enhver tid bemannet de mange festningene. Et infanteriregiment kunne være av forskjellig størrelse, men etter nyordningen under Feltmarskalk Hans Jacob Arnoldt i 1750 bestod hvert av de 13 fotregimentene av 1.000 menige og de 5 dragonregimentene av 600 dragoner. Hertil kom da offiserer, underoffiserer, tamburer, regimentsmusikere, feltskjærer, disiplinærpersonell, forsyningsfolk, bøsse- og salmaker, fire eskadronsmeder, regimentsintendant og do. kvartermester.

Det var samling til eksersis hver søndag før kirketid, korporalskapsamlinger hvert kvartal og ellers regimentssamlinger hver sommer av 2-3 ukers varighet.

Blant alle disse halvtrenete karene – vel 30.000 i alt - var det kongen i København  kunne verve brukbart folk til sine danske enheter. Noen av disse var – som i Norge – nasjonale regimenter – mens andre – og ikke minst garderegimentene – dannet en stående hær. I hvert kompani i Livgardens infanteri- og rytterregimenter var det vanligvis et sterkt norsk innslag – 10 til 15 mann. Også offiserskorpset talte en hel del norskfødte offiserer. Allerede i 1750 var prosenten av norskfødte offiserer i den norske hæren steget til ca. 80.

Det var ikke bare Kristian Kvart som verdsatte sine ”nordsche, kække Gutter” – hans etterfølgere fikk også etter hvert en kullsviertro på sine norske undersåtters kampvilje og ditto evne.

Lenge før 1628 hadde danskekongene trukket på den mannlige befolkningen her nord. Mange av sjøfolkene i kystbyene våre hadde imidlertid tatt seg hyre i den hollandske handelsflåten og København så med liten begeistring på denne konkurransen. Etter hvert kom den danske flåten til å skaffe atskillige plasser til norske sjømenn, men adgangen til offisersstillingene ble sterkt begrenset. De danske marineforlegningene på Holmen ble et varig hjem for svært mange norske matrosfamilier. Etter hvert kom den økende linjeskipsflåten til å sette pris på de kystbaserte infanteriregimentene i Norge. Hvert linjeskip hadde en halv bataljon – ca. 200 mann – ombord som ”Soldatesque”. De skulle fra riggen skyte ned fiendens mannskap fra  med sine musketter. Kommandør  Peter Tordenskiold hadde en halvbataljon av det 1.Bergenshusiske nasjonale Infanteriregiment om bord i sitt linjeskip ”Laaland” ved Marstrand og Strömstad.  Derav uttrykket ”Tordenskiolds soldater” – ikke ”matroser”. Oberst Otto Vaupell har i sin ”Danmark og Norges Militære Historie” også fortalt at det Vesterlehnske Nasjonale Infanteriregiment (som rekrutterte i Telemark, Agder og Rogaland) hadde en bataljon på to danske linjeskip.

Vår nåværende Telemarksbataljon – som alltid er klar til å rykke ut for FN hvor som helst i verden har altså betydelige aner som foretok seg det samme for 300 år siden. En kollega av meg – brigader i Luftforsvaret Jens Magnus – har sendt meg en kommunikasjon som viser at en gård i Telemark ble kalt Brabant etter bonden som i sin ungdom hadde vært med i det ”Vesterlehnske” da tidlig på 1700-tallet lå i vinterkvarter nettopp i Braband – på grensen mellom Nederland og Belgia. Han skal ha snakket ustoppelig om sine opplevelser der nede og ble til slutt ganske enkelt kalt Brabant og etter ham fikk gården dette fremmede navnet.

Slik gikk det også ellers i landet da soldatene kom tilbake fra tjenestegjøringen i Slesvig-Holstein 1758-62. Flere plasser på Østlandet ble kalt Holstein, Slesvig og liknende etter oppsitteren som ikke kunne glemme den tiden han lå i felten for Han Far i København.

Pengemangel preget de fleste dansk-norske kongene. Tørrfisk fra Norge og okser fra Danmark var nok gode eksportartikler, men ennå bedre fortjeneste var det i utleie av  leietropper – og dessuten kunne kongen da underholde en stor hær uten å betale for proviant, våpen, ammunisjon og mundering. Ble noen drept under slik fremmed tjeneste – og det ble etter oppgavene de aller fleste – betalte leieren 10 daler for hver infanterist, 30 for en dragon og 60 for en rytter (kavalerist).

De store hærene på Kontinentet var gjerne sammensatt av kontingenter fra mange nasjoner – det var ofte bare et spørsmål om betalingsevne hvor store hærer kongene kunne samle seg.. En lang rekke dansk-norske offiserer hadde tjent sine sporer ved disse hærene – ofte først på den ene siden og deretter på den andre. Krigerhåndverket ble  ansett å være nøytralt i så måte.

 Atter andre deltok som offiserer i leiekorpsene kongene sendte ut. Den senere visekongen i Norge – Grev Ulrich Frederik Gyldenløve - drev det til å bli generalkaptein av Spania og grande i spanskekongens tjeneste. Senere øverstkommanderende over den dansk-norske hæren, Generalfeltmarskalk Grev Claude Louis de St. Germain, opprinnelig fransk offiser, tjenestegjorde i den bayeriske og østerrikske hær før han ble fransk general og deretter altså dansk-norsk marskalk og så igjen fransk forsvarsminister.

Den betydelige militærhistorikeren – Otto Vaupell – har i sitt verk ”Danmarks og Norges Militærhistorie” (Gyldendal København 1872) i detalj redegjort for de forskjellige kongenes utleie av tropper. Opp til 20.000 mann kunne være utenlands samtidig og dèt i flere år ad gangen. I blant – når spenningen mellom danskekongen og hans hertuglige ”fetter” i Holstein-Gottorp ble for høy – måtte de begge trekke hoveddelen av sine utleide tropper tilbake til moderlandene for å vokte grensene mot hverandre. Det er ikke påvist at danskekongene fikk betalt for utlånene, men leieren betalte jo soldet til soldatene, lønnen til befalet og alle utgiftene ellers – så penger spart er penger tjent – heter det jo som kjent! Gottorperen måtte jo – som keiserlig undersått – fast stille tropper til keiserens disposisjon.

Norske tropper fjernt fra hjemlandet – ingen ny foreteelse!

Vi er i dag opptatt av at våre soldater og flygere deltar i kriger i Afghanistan og flyr fra baser i Kirgisistan og synes nok kanskje at de er langt borte. 150 mann fra Telemarksbataljonen dro jo nettopp til Basrah på ”fredelige oppdrag” Avstandene og forflytningsfarten tatt i betraktning er dette ikke noe nytt.

For bygdegutten fra Østerdalen, Trøndelag eller Telemark på 16-1700-tallet fant nok fjerne europeiske land vel så fremmedartet og fjernt som karene fra 338 skvadronen i dag – langt borte i ”Langtvekkistan” eller i det tisligere Mesopotamias tropehete.

Fra midten av 1600-tallet av var store deler av den dansk-norske hæren utleid til en rekke kampanjer, Den største ”kunden” var Nederland, der den foretaksomme og dyktige, men samtidig slu og beregnende Kong Wilhelm 3. av Oranien brukte flere tusen dansk-norske mannskaper i sine forskjellige kriger mot den katolske Kong Ludvig 14. og den avsatte og likeledes katolske svigerfaren Kong James 2. av England. James hadde satt seg fast i Irland der han hadde reist betydelige hærstyrker – over 30.000 mann - for å gjenerobre sin trone i London. Ludvig tok seg av hans sak og sendte ham 9.000 mann som ble overført til Smaragdøya av en fransk flåte. Den katolske kirkens overhode – Paven – holdt imidlertid med protestanten Willem og sendte ham et stort militært musikkorps!

Wilhelm sørget for innskipning av sine danske leietropper i 80 skip med betydelig engelsk marineeskorte – men hadde ikke regnet med stormen som inntraff under overfarten, Hovedstyrken kunne imidlertid landes i Humberfjorden – i relativt godt skikk - i alt 60 skip, mens de øvrige etter hvert kom mer eller mindre medtatte inn til diverse engelske og skotske havnebyer.

 Et større krigsskip hadde fire kompanier av Dronningens Livgarde om bord og ble oppbrakt av franske marinefartøyer og troppene brakt i land i Brest, der Ludvig prompte innrullerte de 400 menige og underoffiserene i et Royal Danois regiment – men offiserene ble fengslet da de ikke ønsket å kjempe mot sine egne. De satt lenge i arrest før de ble hjemsendt.. Til sjef for dette ”Quislingkorpset” ble en noe usedvanlig personlighet satt – nemlig Kong Kristian 5.s ”naturlige sønn” Grev Kristian Gyldenløve. Så vidt jeg kan se ødela denne forræderske eskapaden ikke hans videre karriere innen det danske forsvaret. Mangelen på disse 400 overløperne gjorde imidlertid at Bataljon Oldenburg ble oppløst og mannskapene innrullert i Dronningens Livregiment.

De danske troppene overvintret i Yorkshire 1689-90 og ble i februar 1690 marsjert til Liverpool for videre transport til Irland – dit også Kong Wilhelms øvrige tropper ankom om våren. Kong James hadde – inklusive sine franske leietropper på 9.000 mann – en hær på anselige 30.000 og til å møte denne hæren av franske og irske katolikker hadde Wilhelm 3. skaffet seg 40.000 mann. Bare provinsene i Nordøst – det nåværende Ulster – aksepterte ham som konge og kunne danne basis for fremstøtet mot jacobittene.

Etter å ha nedkjempet James’s og hans irske visekonge the Earl of Tyrconnels styrker ved Boyne i nærheten av Dublin stod Wilhelm som stor seierherre og kunne nå i fred etablere seg som Englands konge – altså meget takket være sine danske kampfeller – som sannelig hadde ofret nok av sitt blod for ham og for de utlovte månedsdalerne – som den lure fyrsten oftest lot være å utbetale dem. Denne knegenheten var generell – også keiseren blåholdt på kontantene og i hans tjeneste måtte dansketroppene vente ett år og ni måneder på sine dagpenger!

James 2. rømte tilbake til Solkongens hoff og etterlot visekongen Tyrconnel til å greie opp for seg. Han og hans styrker kjempet tappert videre og forsterket en rekke byer og festninger. Kong James’ unge sønn Hertugen av Monmouth ble også igjen ved farens etterlatte hær.

 Wilhelm holdt et seiersinntog i Dublin – som så for første gang på flere hundre år fikk se norske krigere på tidligere norsk grunn. Som kjent ble byen grunnlagt av Kong Olav Hvite i 861. noe utgravingene ved Wood Key i den irske storbyen gir et klart bilde av.

 Limerick klarte han imidlertid ikke å overvinne.  Han mistet hele 2,000 mann under forsøket. Av de døde var det 136 dansker og nordmenn - deriblant Oberst Kalheyn  for Prins Frederiks bataljon – og 305 sårede. Nederlaget ved Limerick ble i noen grad oppveid ved den store seieren ved Cork.

Willem van Oranien blir King William 3. of England.

Vinteren ble tilbrakt i Irland men troppene måtte til stadighet rykke ut mot irske geriljaavdelinger. Om våren satte Wilhelm igjen hæren i bevegelse og hadde snart nedkjempet Tyrconnels jacobitter – ved de harde kampene for Athlone utmerket særlig en ung norskfødt offiser seg – den senere generalfeltmarskalken i Norge H.J.Arnoldt – grunnleggeren av Krigsskolen i 1750 og innovatoren når det gjelder oppbyggingen av det norske forsvaret generelt.

Til slutt ble et hovedslag utkjempet ved Agrim. Hele det danske korpset deltok i dette avgjørende slaget og der stupte Oberst Munkgaard og mange andre dansk-norske. James forsøk på å gjenvinne sitt kongedømme var nå fullstendig oppgitt og Wilhelm av Oranien ble William 3. av England uten videre opposisjon.  Ja – bortsett da fra hovedfienden Kong Ludvig 14., som ikke ville finne seg i dette før han senere ble overvunnet av Hertugen av Marlborough og Prins Eugen av Savoya.

William of Oranges store seier over jacobittene ved Boyne i 1690 er det som den dag i dag lager store bølger i Nord-Irland – når den feires i juli med Orangemennenes patriotiske marsjer gjennom byene der nord.  Men at ca. 7.000 dansk-norske soldater var med er nok en viten bare for spesielt interesserte i dag, Ellers ville det vel vært naturlig at Dronning Margrethe 2. lot seg representere på det oransjedekorerte podiet i Belfast. Hvor mange nordmenn som var med vet vi ikke – men ca.1000 har det nok vært – kanskje ikke nok til et PR-fremstøt fra utenriksminister Jan Petersens side?

General for de danske leietroppene i Orangehæren var Hertugen av Württemberg-Neustadt og styrken bestod av følgende avdelinger:

3 rytterregimenter satt sammen av mannskaper fra en rekke danske kavaleri- og dragonregimenter og med sjefene Juel-Rysensten, Donep og Sehested – i alt 996 mann menige ryttere.

9 infanteribataljoner – fra følgende hjemmeregimenter: Garden, Dronningens, Prins Frederiks, Prins Georgs,  Prins Kristians, det Sjællandske, det Fynske , det Jyllandske og det Oldenborgske. Sjefene var henholdsvis Hohndorf, Haxthausen, Kalneyn, Einberger, Oertzen, Tettau, Schor, Etrfa og Wittenhof. Som det klart fremgår av navnene var disse oberstene nesten alle tyskere. I alt var det utskipet 6,019 mann infanterister. Samlet styrke var altså  7.015 mann.

Rytterregimentene var små. Hjemme var de gjerne på 600 menige hver – i leiekorpset bestod de av to eskadroner à tre kompanier – i alt ca. 330 menige – litt over halvparten av et normalt regiment. Når moderne historikere skal beregne styrkeforholdene mellom datidens hærer regner de vanligvis med en bataljon på 500 menige og en eskadron på 150 ryttere – slik det var etter 1750 i Danmark-Norge. Meget taler for at de enhetene som deltok i Irland var betydelig mindre. Totaltallet dansk-norske vet vi jo imidlertid – som ovenfor nevnt .

Gardens bataljon bestod av 7 kompanier infanterister, de øvrige av 5 eller 6 kompanier. Hvert fotkompani talte 112 menige. Hvert rytterkompani var på bare 54 menige ryttere – mot hjemme 75. Den engelske regjeringen hadde betalt for overfarten med de 80 skipene og sørget for marineeskorten – i alt var beløpet 240.000 riksdaler.

Avtalen var videre at for hver soldat som manglet ved utskipningen fra Irland skulle den engelske regjering betale 10 riksdaler og for hver rytter 60. Det var altså prisen for et liv – den gang! Vel - en riksdaler hadde dog en  kjøpekraft som ca. NOK 1.000 i dag. Disse satsene gjaldt ved kongenes senere utleie av tropper. For en dragon tilhest var prisen 30 daler.

Etter at seieren var blitt total året etter ble de danske avdelingene våren 1692 utskipet til Flandern, der de overvintret i Braband sammen med andre deler av hæren fra Irland. I begynnelsen av 1692 ble styrkene marsjert til Holland der de kjempet mot Ludvig 14.s hær i det store slaget ved  Steenkercken 24. juli.  Der ble den allierte hæren slått av Ludvigs marskalk Hertugen av Luxemburg. Det danske korpset ble sterkt medtatt i dette slaget. Det er registrert i alt 1,378 mann drepte og sårede og dertil ble majorene Bohnsdorff og Reusch  såret og tatt til fange. Også Oberst Erfa fra den jyllandske bataljonen ble såret, likeledes Generalmajor Schack og Oberst Eppinger.
På franskmennenes side ble Grev Kristian Gyldenløve såret. Han ledet da Royal Danois-regimentet mot sine egne landsmenn.

Fra våren 1693 deltok våre leietropper i en rekke slag og oppdrag. Hertugen av Württemberg tok med seg 18.000 mann og brøt gjennom franskmennenes sterke vern ved Schelde og brannskattet de nordfranske distriktene for langt over 3 millioner riksdaler – altså 3 milliarder kroner etter dagens verdi. Samtidig ble Kong Wilhelm banket av Hertugen av Luxemburg og den franske hovedhæren. I dette slaget deltok de danske rytterregimentene Donep og Sehested og bataljonene fra de danske regimentene Prins Frederik, Sjælland og Fyn. Under kampene hadde danskene gjenerobret de hannoveranske gardestandartene. Disse ble nå sendt til Hertugen av Hannover som nettopp da befant seg i krig --- med Kong Kristian 5! For ikke-kavalerister kan det nevnes at en fane føres av infanteri mens en standart føres av kavaleri. Derav gradene fanejunker i infanteriet og standartjunker i kavaleriet. I artilleriet var graden stykkjunker.

Vi opplever altså her at danskekongen hadde leid ut store deler av hæren sin til en feltherre som egentlig var hans fiende og som etter hvert skulle spille ham mangt et pek! Det var ellers langt mellom de danskfødte offiserene – hærens offiserskorps bestod for mestedelen av tyskere. Både Kong KristianV og Frederik IV holdt den hjemlige adelen i sjakk ved å gi alle de fremste militære posisjonene til innleide tyskere I  slaget ved Neerwinden hadde våre leietropper tap på hele 400 døde og sårede.

Fra kampanjen i 1694 er det lite å berette men i 1695 brakte det løs igjen. Wilhelm angrep, beleiret og erobret Namur og det danske korpset var på plass. Franskmennene gikk derpå til angrep på Dixmuyden,  forsvart av den danske Oberst Elnberger . Han ledet et dragonregiment og 8 bataljoner infanteri, hvorav Bataljon Prins Kristian fra det dansk-norske korpset. Obersten fant seg nødtvunget til å overgi festningen og ble senere satt for engelsk krigsrett og henrettet.

Etter to års roligere tilstander ble det endelig fred, Gjennom denne freden ved Ryswijk mistet franskmennene sine okkuperte territorier, måtte gi Hertugen av Lothringen sitt land tilbake og godkjenne Wilhelm som legitim konge av England. Det hele var altså nå over og de danske leietroppene kunne marsjere hjemover. I Danmark i 1698 ble de innsatt i Hæren som før. Hvor mange var det så som kom hjem etter ti års bortleie?

Regnskapet.

Oberst Vaupell oppgir fra dokumentene følgende:

Hvert av de tre rytterregimentene hadde i 1689 bestått av 337 menige ryttere – altså 1.011 mann. Av disse hadde de tre regimentene 236, 267 og 258 mann igjen – altså 763 mann. Tapt var altså 248 mann – nesten en fjerdedel.

Verre var det med infanteriet  Hver bataljon hadde hatt 804 til 573 mann – i alt 5497 mann, Tilbake kom 3570 – mistet var 1927 mann eller hele 35 %.

Vaupell vet imidlertid å fortelle at hver avdeling brakte med seg tilbake 200 kvinner og barn. Hvem disse kvinnene var kan vi vel spekulere på. Vi som har vært utenlands i krig aner nok at ikke mange av dem var danske og slett ingen

norske. At godt over 200 norske omkom under disse felttogene er nok i underkant. At mannen med ljåen skulle ha herjet mindre blant de norske enn de danske er det vel liten grunn til å anta. Ifølge Vaupell  - som nevner 11 enheter – skulle det altså bli i alt 2.200 kvinner og barn -  må dog sies å være litt av en fangst! Det bør huskes at det hadde foregått en kontinuerlig ”etterfylling” etter hvert som stridsaktiviteten krevde sine offer.

Mens alt det ovenstående foregikk – i 1692 – leide Kong Kristian ut et korps på 2.400 mann til keiseren i Wien. Korpset ble anført av General Jørgen Rantzau og bestod av 1.jyske rytterregiment under Oberst Weiher, et dragonregiment under Oberst Biegen, et sekskompaniers infanteriregiment under Oberst Putkammer og  6 kompanier av det kurlandske regimentet. Korpset sluttet seg i august til keiserens hær i Sør-Ungarn etter en to måneders marsj gjennom Tyskland. I 1693 deltok hele korpset i den avbrutte beleiringen av Belgrad. Den ble avbrutt da tyrkernes hær nærmet seg. Senere stod korpset i den befestete leiren Peterwardein og motstod flere tyrkiske angrep.

I !695 ble en hel dansk bataljon tatt til fange av tyrkerne  og ble sendt til Konstantinopel. I 1696 deltok det dansk-norske korpset i flere beleiringer og i 1697 og 98 ble det brukt mot opprørerne i Øvre-Ungarn og hadde standkvarter i Eilan.

Etter freden i Ryswijk trengte ikke keiseren lenger noen hjelpetropper og brandenburgerne og danskenes hjemsendelse ble planlagt.  ”Nei, nei!” utbrøt Kristian 5”Det må ikke skje!!”  Hjem kom de ikke men i stedet på nytt utlån - til søstersønnen August den Sterke av Saksen og Polen – og til ham kom altså korpset. Dragonregimentet og infanteriregimentet ble med Kong August i slag mot tyrkerne Da freden ble undertegnet i Katowitz dro to av regimentene til Memel og ble der oppløst, mens det jyske rytterregimentet ble stående i Saksen hos Kong August inntil høsten.

En skulle kanskje tro at Kong Kristian – med så store deler av hæren i utlendighet – ville søke å holde fred nærmere Danmarks grenser. Men nei, han utrustet store styrker under Generalfeltmarskalk Grev Wedel  for å tukte Hertugen av Celle i en arvesak. Det gikk forresten svært så bra og avtaler ble inngått.

I 1698 bestod den danske hæren av vel 22.000 mann. Etter hvert som vanskelighetene med Hertug  Frederik 4. av Holstein-Gottorp økte og Karl 12 begynte sin krigerske virksomhet ble det stadig mindre klokt å leie ut dansk-norske tropper til andre europeiske fyrster. Men det som nå skulle skje er jo så godt kjent fra et mangfoldig forfatterskap at jeg skal la det ligge – med det råd å lese fortløpende om denne viktige perioden i nordisk historie i Oberst Otto Vaupells mektige verk ”Den danske og norske hærs historie” – 1-bind 2.bok.

Forbausende er det imidlertid at Kong Frederik 4. – som kom på tronen i 1700 etter farens død – leide ut enda større styrker – skjønt enhver måtte se at situasjonen over sundet tilspisset seg i takt med Karl 12. s svoger Hertugen av Holstein-Gottorps sabelrasling. Hertugen trakk selv hjem sine to utleide regimenter, mens Frederik tvert i mot sendte store styrker ut på den spanske arvefølgekrigens mange blodige slagmarker. Det synes som om hele tretti tusen mann var ut i denne dem så uvedkommende spanske arvefølgekrigen.

Den spanske arvefølgekrigen

Hele 20.000 mann synes å være utleid  og av disse langt flere nordmenn enn det var vanlig i danske avdelinger. I følge både Vaupell og Oberstløytnant Didrik Schnitler (”Blader av Norges Krigshistorie” H. Aschehoug 1895) ble Kong Frederik 4. under sin lange visitasreise i Norge  i 1704  ”tesnakka” av representanter for det norske folket på veien tilbake og ble klandret for å ha brukt nordmenn som var kommandert til tjeneste i København som ”rullefyll” i sine utkommanderte danske regimenter. (Det var på denne turen han fikk med seg tenåringen Peter Jansen Wessel tilbake til København).

Av rent norske regimenter var det øyensynlig det 1. Bergenhusiske infanteriregimentet som – som vanlig – måtte være med på det meste. Alt tyder på at andelen av norske som var med i Arvefølgekrigen var nærmere 4.000 soldater. At det i disse utleieårene hadde foregått en betydelig etterfylling må være åpenbart. Ble desimeringen for sterk i en bataljon ble den gjerne slått sammen med en annen. Dette er bare påvist et par ganger, så arbeidet med å oppnå full styrke ble drevet temmelig intenst og betyr vel at flere tusen dansk-norske mannskaper ble ettersendt til de ca. 30.000 som kadrene fra starten bestod av. I alt har nok vel over 40.000 dansker og nordmenn tjenestegjort i dem fullstendig uvedkommende kriger utenlands disse årene fra 1689 til 1714. Det endelige tallet norske soldater er vanskelig å bestemme. Her ligger en meget interessant forskeroppgave og venter.

Oberst Vaupell vet å fortelle at rullene angav nasjonalitet for hver mann – enten dansk eller tysk, polsk, fransk etc. Dansk betydde da dansk, norsk eller holsteinsk, skriver Vaupell. Han har ikke selv forsøkt å finne prosenten av nordmenn i utleiehærene, dessverre.

 Spanskekrigens danske-norske tropper har fått uhyre meget ros fra sine øverste feltherrer. John Churchill – Hertugen av Marlborough – mente at han ganske enkelt ikke kunne vunnet flere av sine seire uten danskene.  Under hovedslaget i Höchstadt i Bayern stod korpset på 6,000 mann under den berømte hærføreren Prins Eugen av Savoya  som igjen var nestkommanderende under Marlborough. Det danske rytteriet stod direkte under Marlborough da prøysserne og danskene sammen slo den franske og bayerske hær fullstendig. Danskene erobret en rekke faner og standarter, men tapene var store – langt over 2.000 sårede og døde – en tredjedel av korpset.

Samtidig hadde Frederik 4. levert en styrke på 10.400 mann til Sjømaktene – altså Englands og Nederlands leder i arvefølgestriden . Kong Wilhelm av Oranien, nå Englands nye konge. Dette korpset var ledet av den tyske fyrsten Hertugen av Württemberg mens korpset hos keiseren stod under Grev Ulrich Kristian Gyldenløve inntil han døde og ble avløst av Grev Adam Trampe som like etter likeledes døde. Han hadde – med sin podagra – stått i timer tilknes i iskaldt vann under en beleiring. Så overtok  General Andreas Harboe, som i 1706 ble drept ved en feiltakelse av sin egen skiltvakt! Musketten gikk av da soldaten skulle tre i gevær! Det fulgte øyensynlig ikke meget lykke med å få seg tildelt denne feltkommandoen!

Etter  seieren ved Höchstadt førte hertugen det danske korpset til Nederrhinen og det deltok i beleiringen av festningene Trarbach og Saarburg og gikk deretter i vinterkvarter midt i dette rike vin-distriktet mellom Rhinen og Mosel..

Etter et temmelig uvirksomt år i 1705 – mens Marlborough hadde sin fulle hyre med å forlike kranglevorne hollandske generaler ble 1706 igjen et krigersk år. Det var da Marlborough fikk sin store seier ved Ramillies – over den franske marskalken Villeroi. Det dansk-norske rytteriet, som var på marsj, kom tilstede i det optimale øyeblikk og rykket inn på hertugens venstre fløy og foretok en rekke angrep mot det stående franske kavaleriet – mens kameratene til fots stormet festningen Ramillies, som var forsvart av det berømte franske garderegimentet. Etter slaget sendte Marlborogh denne gardens flotte silkefane til Kong Frederik som hengte den opp i Tøihuset i København.

Brev både fra Dronning Anne og fra Hertugen av Marlborough til Kong Frederik vitner om den pris som ble satt på det dansk-norske korpsets innsatsvilje og forhold for øvrig. God oppførsel blant leietropper  var ikke nettopp det vanlige. Prins Eugen brukte de danske kompaniene som et eksempel overfor sine øvrige styrker. ”De stod!”, sa den berømte krigsherren, ” mens andre flyktet!”

I 1708 bar det i fullt løs igjen. Franskmennene invaderte Flandern og erobret Ghent og Brügge og Marlborough og Prins Eugen samlet seg atter til innsats. Det resulterte i det store slaget ved Oudenarde.  Det danske korpset var da en del av fortroppene som satte over Schelde og avskar franskmennenes baktropp før hovedstyrken av det allierte rytteriet nådde frem.  Senere angrep det dansk-norske rytteriet 7 eskadroner fransk kavaleri og tok hele tre eskadroner til fange.

Etter slaget ble korpset delt – det ene halvkorpset hjalp Prins Eugen under beleiringen av Lille mens den andre ble med Marlborough mot den franske styrken i Ghent.

I 1709 nektet den danske ledelsen å bryte vinterkvarteret før i juni. Først da var lønningene endelig ankommet – etter mye krangel og strev. Det ble likevel meget å gjøre dette året. I det store slaget ved Montplaget seiret Marlborough og Eugen over en meget stor fransk hær og det danske korpset var igjen med for fullt. De erobret 3 faner fra infanteriet og 2 standarter fra kavaleriet, men mistet 1.300 mann døde og sårede og 68 offiserer. Likevel deltok korpset aktivt i beleiringen av Mons like etter.

Etter et par uvirksomme år ble det undertegnet en fred i 1712.

         Halvparten av det dansk-norske korpset ble hjemsendt i 1713 og resten – som ble igjen et år i Nederland – i 1714, etter at all pengekrangelen var sluttført og mannskapene endelig betalt.

             Men så var det jo bare et par år til ”Hjältekonungen” kom hjem til

 Sverige fra sitt lange opphold i Tyrkia etter det katastrofale nederlaget ved Poltava i Ukraina og kunne begynne sitt fåfengte forsøk på å underlegge seg Norge – noe som jo endte med kulen ved Fredriksten. Men dette er en helt annen historie – og den er belyst i bindstore verk – noe sagaen om norske  krigere på årelange utlån ikke er blitt gjenstand for – hittil.

----------------------

Hovedkilder : Oberst Otto Vaupell ”Den danske Hærs Historie  til Nutiden og den norske Hærs Historie indtil 1814” 1.del 1.bok Det Gyldendalske Boghandel, København 1872.
Oberstløytnant Didrik Schnitler…”Blade af Norges Krigshistorie H. Aschehoug & Co Forlag Kristiania 1895
Corelli Barnett: ”Marlborough” Wordsworth Editions London 1974
James Falkner “Great  and Glorious Days” Spellmount Staplehurst  2002.