VERNEPLIKTEN VED VEIS ENDE ?

Artikkel i Norsk Militært Tidsskrift nr 11 / 2003

av Iver Johansen
Forsker ved Forsvarets Forskningsinstitutt

VERNEPLIKTEN VED VEIS ENDE?

Behovet for å kunne mønstre store nasjonale forsvarsstyrker forsvant med avslutningen av Den kalde krigen. I stedet går utviklingen i dag i retning av mindre styrker, men med større fleksibilitet mht hvilke oppdrag de skal kunne løse. Denne utviklingen har satt vernepliktsinstitusjonen under et sterkt press i de fleste europeiske land, også Norge. Det kan derfor være av interesse å se nærmere på denne institusjonens grunnforutsetninger, historisk, teknisk og sosialt. I denne artikkelen[1] vil jeg derfor streke opp et bredest mulig bilde hvor jeg bl a går inn på de grunnleggende betingelser for verneplikt som prinsipp, og på bakgrunnen for at nettopp dette prinsippet gjennom de siste to århundrer har fått et tilnærmet allment gjennomslag som militært rekrutteringssystem. I forlengelsen av dette vil jeg gå inn på faktorer som i dag truer med å gjøre systemet uhensiktsmessig. Jeg vil peke på allmenne trekk hva gjelder både den internasjonale sikkerhetspolitiske utvikling, militær teknologi og endringer av samfunnets og individenes normer som kan antyde at verneplikten – i det minste slik den hittil er praktisert – er kommet til veis ende.

Ingen fornuftig debatt kan føres uten at man er enig om hva som skal diskuteres. Nå finnes det imidlertid ingen allment anerkjente definisjoner av hva begrepet verneplikt skal omfatte. Det synes like fullt å være bred enighet om at verneplikt er kjennetegnet av i det minste to sentrale forhold: for det første at plikten til å gjøre militær tjeneste er rettet mot det enkelte individ og at denne plikten er allmenn, dvs at den gjelder alle samfunnsborgere. (Av ulike grunner jeg ikke vil gå inn på her, har imidlertid verneplikten i praksis i de fleste tilfeller vært avgrenset til mannlige borgere.) Jeg vil derfor definere verneplikt slik: Verneplikt er en allmenn og personlig plikt til å gjøre militær tjeneste på de vilkår som staten til enhver tid bestemmer.

Slik jeg har definert begrepet kan en fastslå at vernepliktsinstitusjonen er et moderne fenomen i de fleste av dette ordets betydninger.  Verneplikten er et ektefødt barn av de moderne statenes oppkomst i Europa, nasjonalismens gjennombrudd og den industrielle revolusjon. Den adskiller seg da også på en rekke fundamentale måter fra tidligere systemer for utskriving av militære mannskaper. Disse systemene var i de aller fleste tilfeller verken allmenne eller personlige, men gjaldt bare for visse sjikt i samfunnet. Militær tjeneste var følgelig å betrakte som en standsplikt, i de fleste tilfeller –  som f eks i Norge før 1814 – pålagt bøndene. Eksempler på slike ordninger er det norske legdsystemet og det svenske Inndelningsverket fra 1600-tallet, som påla et antall gårder – i Sverige kalt en ”rode” og i Norge en ”legd” –  å utruste og underholde én soldat. I en tid hvor kostnadene til militærvesenet representerte statens desidert mest tyngende utgiftspost, og hvor det dessuten ikke fantes effektive systemer for inndriving av skatter, kan denne ordningen primært forstås som en ikke-finansiell form for skattlegging heller enn verneplikt i dens moderne skikkelse.

Andre metoder de før-moderne statene i Europa utnyttet for å tilfredsstille sine behov for soldater, var verving, innleie av styrker som ble falbudt på markedet av et stort antall krigsentreprenører, eller ren tvangsutskriving. Bl a var det vanlig at straffedømte og krigsfanger ble tvunget til militær tjeneste. Når krigstjeneste på denne måten nesten utelukkende ble basert på en rent ytre motivering, ble en rigorøs innprenting av disiplin og blind lydighet overfor offiserene, en bærebjelke i datidens arméer. (Det skal imidlertid ikke underslås at mulighetene til plyndring spilte en ikke uvesentlig rolle for den enkelte soldat.) Et talende eksempel på dette er følgende sitat fra det preussiske arméreglement fra 1745:

”Dersom en soldat i løpet av striden ser seg omkring som om han vil flykte, eller om han så mye som setter foten utenfor linjen, skal underoffiseren bak ham straks gjennombore ham med sin bajonett og drepe ham på stedet.”

Når verneplikten får sitt historiske gjennombrudd under den franske revolusjon skyldes dette imidlertid ikke noe bevisst ønske om å erstatte et etablert system med noe nytt og bedre. Ordningen kom i stedet som svar på en helt konkret utfordring: mangel på soldater. Skarene av begeistrede frivillige fra de første revolusjonsårene hadde tørket inn og myndighetene i Paris sto overfor utfordringen om å stanse nye fiendtlige innbrudd i riket. Gjennom La Levée en Masse fra august 1793 – eller ”massereisningen” som uttrykket kan oversettes – ble Europas første millionarmé stablet på beina.

I en tid hvor hærenes størrelse ofte hadde avgjørende betydning representerte dette et vesentlig  fortrinn. Gjennom å pålegge alle borgere en allmenn (og vederlagsfri) plikt til militærtjeneste kunne staten mønstre langt større styrker i felten enn tidligere. Dette forutsatte imidlertid at en kunne ikle ordingen en ideologisk overbygning i form av en patriotisk plikt til å forsvare fedrelandet. Ordningens legitimitet måtte derfor forankres både i den enkelte vernepliktige soldats formelle (som statsborger) og identitetsmessige tilknytning til en bestemt stat.

Parallelt med vernepliktens gjennombrudd utvikles følgelig normer mot å gjøre tjeneste i andre lands styrker. Dette var tidligere svært vanlig. F eks gikk grunnleggeren av den moderne militær-filosofi, preusseren Carl von Clausewitz, i russisk tjeneste etter nederlaget ved Jena i 1806. De ideologiske brytningene i tiden illustreres imidlertid ved at hovedmotivet for Clausewitz fortsatt var kampen mot Napoleon og gjenreisningen av Preussens selvstendighet.

De franske revolusjonsarméenes suksess hvilte i første rekke på overlegne antall, patriotisme og revolusjonær begeistring. Finslepen drill var ikke blant deres sterke sider. De kunne eksempelvis bare slåss så lenge soldatene ikke behøvde å utføre kompliserte manøvre. Det taktiske repertoaret ble begrenset til tett pakkede infanterikolonner som brøt inn i motstanderens formasjoner uten hensyn til taktiske finesser eller egne tap. Kombinert med den tilsynelatende utømmelige kilden til nye soldater systemet ga staten muligheten til å tappe fra, skapte verneplikten forutsetninger for en langt mer aggressiv form for krigføring enn under de begrensede kabinettkrigenes epoke på 1700-tallet.

De radikale samfunnsendringene i århundret etter den franske revolusjon gjorde verneplikten til et rasjonelt svar på tidens militære utfordringer. En raskt voksende befolkning kunne skrives ut til militær tjeneste i større skala enn noensinne tidligere, og samtidig besjeles med statenes dominerende ideologi: patriotisme. I tillegg muliggjorde en industriell og logistisk revolusjon å utruste hærene med moderne våpen og å bringe dem frem til slagfeltet i løpet av dager der det tidligere hadde tatt uker og måneder – og ikke minst å kontrollere dem fra store, sentraliserte hovedkvarterer. Det var imidlertid ikke i Frankrike, men i Preussen, at dette prinsippet ble drevet til sin ytterste konsekvens. Den preussiske armé bestående av vernepliktige mannskaper vinner spektakulære seire i felttogene i 1864 (mot Danmark), i 1866 (mot Østerrike) og i 1870-71 (mot Frankrike). Ved slutten av 1800-tallet hadde således verneplikt etter preussisk modell blitt mønstergyldig for en lang rekke lands – inklusive Norges – militære styrker.

Verneplikten var imidlertid ikke bare militært rasjonell, den var også ideologisk hensiktsmessig. For et stadig økende antall nasjonsbyggingsprosjekter i Europa fylte verneplikten rollen som sosialiserende og nasjonsbyggende virkemiddel. Dette som en ironisk vri på ordningens historiske forutsetninger i Frankrike, hvor det var den revolusjonære og patriotiske glød som frembragte den. Nå ville statsbærende eliter sette den i tjeneste for å skape nasjonale fellesskap der slike på forhånd ikke fantes. Når verneplikten innføres i Italia etter samlingen i 1867 er det således for å ”gjøre innbyggerne til italienere”, som det uttrykkes av en av samlingsprosessens ledere, Massimo D’Azeglio. I Norge nedfelles verneplikten i grunnloven i 1814 vel så mye for å tømre sammen en nasjon av spredte by- og bygdesamfunn, som for å reise en effektiv hær og marine til å forsvare dem.

Slike ideologiske motiver beveger imidlertid verneplikten bort fra å være et instrument for å realisere et militært mål, til å bli et mål i seg selv. Det vesentlige blir å innrullere alle (unge menn) i de militære styrkene. Hva som kommer ut i form av militær effektivitet blir i ytterste konsekvens uinteressant, i det minste så lenge sannhetens øyeblikk ikke trenger seg på i form av en militært rustet fiende.

I Norge har verneplikten gjennom hele sin historie vært gjenstand for strid mellom rasjonelle militære hensyn og ideologisk ladete motiver. Spørsmålet om hva verneplikten skal være og hvilke mål den skal tjene har følgelig blitt stående uavklart, noe som har hindret en konsistent praktisering av ordningen over tid. Idealet om ”folket i våpen” har ført til en insistering på å opprettholde ordningen, til og med under vilkår hvor det har vært direkte skadelig ut fra militære og sikkerhetspolitiske hensyn. Tiden mellom de to verdenskrigene kan her tjene som et skrekkens eksempel. Økonomisk sulteforing og en politisk splittet nasjon gjorde den norske vernepliktshæren til lite mer enn et tomt skall uegnet til å møte en ytre trussel. Dette bidro som kjent til de fatale konsekvensene da angrepet kom 9 april 1940.

Slik jeg har pekt på bygde – og bygger  - vernepliktssystemet på en bestemt ideologi: nemlig at det er alle samfunnsborgernes plikt å forsvare den stat og det nasjonale fellesskap de er en del av. Dette oppfattes som en overordnet verdi som rangerer foran hensynet til det enkelte individ. Akkurat dette oppfatter jeg som et sentralt poeng. Militære styrker basert på verneplikt kan bare fungere i den grad soldatene kan relatere de ofre som kreves av dem til et ideologisk univers hvor statens og det nasjonale fellesskapets eksistens er overordnet den enkeltes eget velbefinnende.

Om en tenker etter fremstår dette som temmelig åpenbart. De enorme massene av borger-soldater som trekkes ut av det sivile samfunn for en kortere eller lengre militærtjeneste, kan ikke underkastes den samme drill og tvang som frivillige eller tvangsutskrevne mannskaper. På sett og vis oppstår en form for underforstått samfunnskontrakt hvor statens krav gjengjeldes med en gradvis økende anerkjennelse av det enkelte individs verdi og rettigheter. Det er således neppe helt tilfeldig at militær og politisk mobilisering er parallelle fenomener i europeisk historie. Det er for så vidt også et historisk paradoks at nettopp denne mobiliseringen på vegne av individet i dag har beveget seg ut i en grad av individualisme som kanskje mer enn noe annet er i ferd med å sprenge vernepliktsordningen innenfra.

Vil Dette tilhøre fortiden?
(Foto: Forsvaret)

Ut over det ideologiske fundamentet hviler vernepliktssystemet på en rekke forutsetninger. For det første har systemet utviklet seg gjennom en periode hvor den allmenne teknologiske og økonomiske utvikling har favorisert den part som kan stille det største antall tropper i felten. Dette har på ett nivå å gjøre med en våpenteknologi som kan utnyttes av soldater som ikke har soldatyrket som hovedbeskjeftigelse, og på et annet nivå med en produktivitets- og befolkningsvekst som styrker statens økonomiske grunnlag for å mobilisere og utruste stadig større styrker.

For det andre har verneplikten fått gjennomslag innenfor en politisk setting hvor krig mellom (nasjonal)stater uvegerlig blir et eksistensielt spørsmål knyttet til statens, og dermed nasjonens, eksistens. Med dette knyttes en direkte forbindelse mellom nasjonens og statens interesser. Når så krigføringen forutsetter en total mobilisering av nasjonens ressurser kan en si at vernepliktssystemet inngår i en symbiose hvor krig i industriell skala forutsetter massemobilisering, som igjen forutsetter verneplikt, som på sin side igjen har forestillingen om krig som en altomfattende styrkeprøve som forutsetning. Kulminasjonspunktet for denne utviklingen var de totale mobiliseringene under de to verdenskrigene mellom 1914 og 1945.

Hvor står så verneplikten i dag, og er den liv laga i fremtiden? Spørsmålet trenger seg på ikke minst fordi de aller fleste av de grunnforutsetninger ordningen bygger på i dag endres med stadig akselererende hastighet.

På det overordnede politiske plan har utviklingen etter Annen verdenskrig langt på vei fjernet den totale, eksistensielle krig som sikkerhetsutfordring i Europa. De militære styrkene blir følgelig virkemidler statene benytter seg av for å realisere et bredere spektrum av mer begrensede sikkerhetspolitiske målsettinger. Dette demonstreres ikke minst gjennom det økende antall militære intervensjoner i konfliktområder, oftest i perifere regioner. Her er eksemplene flere enn det er mulig å nevne, men Balkan, Afghanistan og Irak er de ferskeste. Når nasjonens eksistens ikke lenger er truet har dette imidlertid bidratt til å svekke båndene – dette gjelder også i Norge – mellom statens militære instrument og forsvaret av denne staten som ideologisk overbygning over den militære virksomheten. Følgelig svekkes også den institusjon som mer enn noen annen er forankret i idéen om mobilisering av nasjonen for statens eksistens – nemlig verneplikten.

Dette avspeiler seg i dag kanskje først og fremst gjennom myndighetenes manglende vilje til å finansiere ordningen gjennom tilstrekkelig store forsvarsbudsjetter. I takt med at den eksistensielle utfordring faller bort, bortfaller også behovet for en stor hær (og marine og flyvåpen). Derimot dukker et helt nytt sett av ytelseskrav opp på den militære agendaen: reaksjonsevne, fleksibilitet, interoperabilitet med mer. For et forsvar med denne typen kapasiteter fortoner allmenn verneplikt av tradisjonell type seg som en meningsløshet.

Den faktor som i dag kanskje i størst grad driver den militære utvikling er de teknologiske muligheter. For mitt formål holder det å slå fast at teknologiutviklingen har muliggjort operasjonsmønstre med så stor kompleksitet at verneplikt representerer en barrière mot en full utnyttelse av ytelsespotensialet som fins. I tillegg til dette står moderne militært materiell i dag for en kostnadsøkning som i seg selv blokkerer for opprettholdelse av store styrker innenfor begrensede budsjetter. Kvalitet står følgelig overfor kvantitet som uforenlige størrelser.

Til slutt vil jeg rette oppmerksomheten mot trekk ved den allmenne kulturelle utvikling som også synes å undergrave verneplikt som prinsipp. Her må jeg imidlertid skyte inn at på dette området mangler klare fakta, og synspunktene er basert på generelle inntrykk.

Det som i første rekke springer en i øynene er gjennomslaget for en allmenn kultur som i stadig sterkere grad blir individorientert og rettighetsbasert. En slik rettighetsbasert individualisme utgjør en eksplosiv miks som truer med å undergrave de fleste kollektive goder – også sikkerhetspolitiske. Det fremstår følgelig ikke lenger som selvsagt at staten kan gjøre krav på borgernes innsats – særlig ikke dersom dette innebærer noen form for risiko for den enkelte. Staten betraktes i stedet som en velferdsprodusent borgerne kan rette krav mot, krav som i økende grad er nedfelt i  individuelle rettigheter. Nettopp forskyvningen av makt fra staten til ressurssterke institusjoner og enkeltindivider er blant hovedfunnene i den nylig fremlagte Maktutredningen.

Forestillingen om det myndige, suverene individ med uavkortede rettigheter har ingen logisk forbindelse til det sosiale og politiske fellesskap det er en del av. Spørsmålet om individuell frihet og nasjonal frihet oppfattes følgelig som uavhengige størrelser. Omsatt til militær virksomhet fører dette til en sterk innsnevring av hva staten faktisk kan kreve av vernepliktige soldater. Hvor grensen går er det umulig å vite, men sannsynligvis er den tid forbi at det er mulig for staten å kreve av moderne velferdsmennesker at de skal akseptere situasjoner hvor spørsmålet om ens egen overlevelse reduseres til et spørsmål om statistikk.

Skal en trekke en konklusjon er det at verneplikten, slik denne opprinnelig ble konsipert, i dag må sies å ha overlevd seg selv. Det betyr imidlertid ikke nødvendigvis at prinsippet som sådan ikke kan anvendes også som fremtidig rekrutteringssystem for Forsvaret. Skal ordningen fortsatt kunne ha en fremtid er det imidlertid et ubetinget krav at den tilpasses de sikkerhetspolitiske, teknologiske, økonomiske og sosiale realitetene alle former militær virksomhet i dag står overfor.

Kilder:

Ericson Lars, Svenska knektar: Inndelte soldater, ryttere och båtsmän i krig och fred, Historiske Media, 1995

Ericson Lars, Medborgare i vapen. Värnplikten i Sverige under två sekel, Historiske Media, 1999.

Nåvik Ørnulf, ”Vernepliktens historie i Norge 950-1996”, Elanders forlag, 2 utg Oslo 1997

Palmer R R, ”Frederick the Great, Guibert, Bülow:  From Dynastic to National War”, i Paret P (red) Makers of Modern Strategy From Machiavelli to the Nuclear Age, Clarendon Press, Oxford 1986