DET NYE FORSVARET

DET NYE FORSVARET - et kritisk syn

Artikkel i Norsk Militært Tidsskrift nr 11 / 2003

av Generalløytnant Tønne Huitfeldt (p)

Bakgrunn

Først noen trekk av utviklingen siden ca 1990 som har hatt innvirkning på de Løsninger som er valgt ved den omleggingen av Forsvaret som vi nå er midt oppe i:

Da Sovjetunionen og Warszawapakten falt sammen ble den militære trussel om et massivt angrep borte og NATO hadde ikke lenger behov for å opprettholde et fremskutt forsvar i Europa. Med dette ble Kolabasen et nasjonalt problem mellom stormakten Russland og småstaten Norge.
Den norske representasjonen i NATO var imidlertid så hengt opp i sin egen fremstilling av Kolabasens betydning for alliansens sikkerhet og atlantiske forbindelse til det ikke lenger var mulig å oppnå noen alliert konsensus om denne trusseloppfatningen. Omleggingen av det norske forsvaret kom derfor i gang meget senere enn hos de andre allierte.
En annen sak er at selv om det er korrekt at ”Dagens Russland utgjør ingen trussel mot Norge”, er det et høyst reelt faktum at Russland opprettholder mer enn tiltrekkelig potensiale av militære styrker til eventuelt å gjennomføre en angrepsoperasjon mot en begrenset del av Norge, Og når vi hører på uttalelser fra høytstående representanter for det russiske militære etablissement og kanskje særlig Nordflåten, så reiser det spørsmål om hvilken politisk innflytelse de høyere russiske militære har i en eventuell krisesituasjon.
Forsvarsministerens sikkerhetpolitiske vurdering går imidlertid ut på at ”Behovet (er økende) for å møte aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringer og potensielle trusler på andre måter enn gjennom tradisjonelt militært nærvær”.
Under styrkegenereringen for NATOs innsats i Kosovo i 1999 ble det klart at Norge og mange andre land at de ikke hadde styrker som kunne stilles til rådighet for NATO innenfor de aktuelle tidskrav. Norge hadde helt siden 1950-årene stillet styrker basert på en ”ad hoc” løsning som besto i å rekruttere frivillige til FN-tjeneste blant mannskaper som hadde gjennomført militær førstegangstjeneste, og å gi disse en kortvarig opplæring for FN-oppdraget før de ble sendt ut. Det var i 1999 ikke noe mål for Forsvaret å kunne stille styrker til rådighet for FN – eller annen internasjonal tjeneste innen fastsatte tidsfrister. Det var heller ikke truffet noen organisasjonsmessige tiltak for å utdanne slike styrker som en del av Forsvarets vanlige virksomhet. Allikevel blir den sene gjennomføring av å stille styrker til Kosovo i 1999 brukt som en begrunnelse for den omlegging av Forsvaret som nå finner sted.
Etter presidentskiftet i USA i 2000 kom det mange nye krefter inn i USAs Forvars- og Utenriksdepartement og det ble gitt ny signaler om hva USA ønsket at NATO skulle kunne bidra til og det ble også reist krav om at NATO skulle få en utvidet oppgave med å sikre en fredelig og demokratisk utvikling i land utenfor NATOs egentlige område.
På norsk side var det også en skifte av regjering, og den nye politiske ledelse i Forsvarsdepartementet syntes å være langt mer tilbøyelig til å etterkomme amerikanske ønsker og forslag, også i spørsmål som har vært kontroversielle i Norge, bl.a. NATO- oppgaver ”Out of Area”.
Forsvaret hadde i løpet av 1990-årene opparbeidet en betydelig ”dobbelt ubalanse” mellom de bevilgninger som ble stillet til rådighet for drift og de faktiske kostnader som Forsvarets virksomhet innebar, og mellom bevilgninger til investeringer og behovet for utskifting og fornyelse av avdelingenes materiell. Det var altså et betydelig behov for å skape balanse og forutsigbarhet i Forsvarets økonomiske grunnlag.

Konsekvenser for Forsvaret

Jeg har ikke tenkt å komme inn på den lange prosessen som pågikk under utformingen av den omlegging av Forsvaret som ennå pågår. Jeg vil i stedet gjerne gå rett på de aktuelle resultatene slik vi ser dem i dag på de ulike områder av Forsvaret:

Sjøforsvaret

En bred, og ikke alltid like godt faglig dokumentert kampanje kom til orde i perioden 2000-2002 i pressen, fagtidsskrifter og ulike sikkerhetspolitike studier som understreket betydningen og konsekvensene av Norges ansvar for enorme havområder, herunder Norges økonomiske sone, ”smutthavene”, fiskerisonen rundt Jan Mayen, og Fiskevernsonen rundt Svalbard. Denne kampanjen understreket at marinen måtte få de nødvendige midler til overvåking, suverenitets- og myndighetsutøvelse, samt ivaretagelse av norske interesser og rettigheter.

Støttet av klare maritime og industrielle interesser ble det vedtatt bestilling av 5 nye fregatter, og det var bra selv om antallet nok kunne vært vurdert mer i i lys av marinens samlede oppgaver i den nye sikkerhetspolitiske situasjon. Det ble også vedtatt å beholde og oppdatere 14 av den tidligere Hauk-klasse MTBer, og å bygge 5 MTBer av den nye og avanserte Skjold-klassen. Undervannsbåtvåpnet ble opprettholdt med 6 av den eldre Ula-klassen, mens planene om en videreføring av våpnet ble skrinlagt. Kystartilleriet ble nedlagt, bortsett fra 9 kanonbatterier og 6 undervannsanlegg som ble besluttet plassert i ”møllpose”.

Den nye marinen kommer til å bestå av kampfartøyer som er bevæpne og trenet for å gjennomføre den type operasjoner som var aktuelle under den kalde krigen mot overflatefartøyer, undervannsbåter, fly og missiler. Bortsett fra å kunne forsvare sjøterritoriet var det ikke sagt noe om hvilke utfordringer eller trusler marinen skulle være i stand til å møte på havet. Siden havet i den økonomiske sonen er ”fritt” må det tas i betraktning at norske interesser og rettigheter utenfor sjøterritoriet er basert på internasjonale avtaler og lover som dreier seg om forvaltningen av havets levende ressurser, fisk og andre havdyr.

Dette er kystvaktens oppgave, og kan ikke utføres av marinens kampfartøyer . med mindre disse gis egen utdannelse og bemanning for denne oppgaven. Og det ville i tilfelle bli en meget kostbar løsning å bruke kampfartøyer for dette formål, samtidig som de trolig ville bli mindre trenet for sin primære oppgaver.
Kystvakten i den nye marinen får et nytt og meget moderne fartøy - KV Svalbard. Med isforsterkning, helikopterdekk og hangar. Dette fartøyer har også tiltrekkelig trekkraft til å taue unna russiske oljetankere som eventuelt kommer i vansker utenfor kysten av Finnmark og Troms. Det er for øvrig et spørsmål om ikke denne oppgaven burde vært tatt hensyn til under den videre utbygging og modernisering av Kystvakten.

I sammensetningen og utrustningen av den nye marinen synes det å være innebygget en alvorlig uoverensstemmelse i og med at marinen får fartøyer og våpensystemer som er egnet til å bekjempe en motstander på havet og i sjøterritoriet som hørte hjemme i den kalde krigen, mens det for Hærens vedkommende ikke anses aktuelt å kunne motvirke eventuelle trusler eller utfordringer på landterritoriet med tradisjonelt militært nærvær.

Illustrasjon som viser de nye fregattene.

Landforsvaret

Vurderingene som førte til omlegging av Forsvaret i perioden 2002- 2005 innebar at mobiliseringshæren med 13 brigader og deres støtte- og forsyningsorganer samt Hærens regimentsstaber ble nedlagt. Som begrunnelse for denne nedleggelsen er det blitt fremholdt at det ikke lenger er bruk for en ”massehær” i den nye sikkerhetspolitiske situasjon. Til det er det å si at de 13 brigadene aldri har vært noen ”massehær” i ordets egentlig forstand. Hva størrelse angår var det stort det samme som man kom frem til i Forsvarskommisjonen av 1950, som anbefalte 12 såkalte Kombinerte Regimenter. Det er også slik at den fagmilitære vurdering har vært at hele landet skal forsvares, og at det dreier seg om et betydelig landterritorium ikke minst i forhold til befolkningens størrelse og fordeling.

Et annet argument har vært at det dreiet seg om ”papirbrigader” – sannsynligvis fordi brigadene baserte seg på mobilisering. Dette er et argument som åpenbart bygger på manglende kjennskap til hva man snakker om. Av de 13 brigadene var det 4-5 forskjellige brigader som regelmessig deltok i tørre felttjenesteøvelser i NordNorge hver 2 - 4 år. Disse brigadene viste at de løste alle operative oppgaver på en fullt tilfredsstillende måte og i taktisk samvirke med allierte hær- og flystyrker. På enkelte områder var de norske brigadene til og med bedre egnet enn de allierte enhetene på grunn at de hadde utstyr og trening som var tilpasset de spesielle norske forholdene.

Nedleggelse av mobiliseringshæren var en unødvendig og kostbar avgjørelse. Hadde man av økonomiske grunner behov for å redusere antallet kunne man ha skåret ned for eksempel til de seks brigadene med høyest prioritet, og så sørget for at disse fikk rettet opp de eventuelle mangler som fantes i utstyr og trening. Og er det noen som er i tvil om mobiliseringoppsetningers berettigelse kan de studere erfaringene med de to norske brigadene som deltok på Narvik-fronten i 1940, de finske brigadenes innsats mot russerne i vinterkrigen 1940, og nå senest de israelske styrkenes resultater i de mange krigene mot araberstatene siden 1948.

Nå var det slik at sentrale planleggere som sto bak forslaget om nedleggelse av mobiliseringshæren anser at det ikke vil foreligge noen reell militær trussel mot mot vårt territorium i overskuelig fremtid. De regner med at fremtidige konflikter ”vil dreie seg som mer begrenset bruk av militær makt mot norsk område eller norske militære eller økonomiske mål, i den hensikt å tvinge den norske regjering til å endre kurs i et konfliktspørsmål. Territoriet endrer seg i så fall fra å være selve krigens rasjonale og mål til å bli en arena for militær maktbruk., dvs. uten nødvendigvis å ha noen permanent eller langvarig betydning i seg selv. Og dersom motstanderen likevel skulle ha en territoriell ambisjon må vi forutsette at den i en konflikt av denne type vil være begrenset sammenlignet med et tradisjonelt stormaktsscenario”.

I begge mulige konfliktscenarier vil det være et spørsmål om den norske regjering blir i stand til å behold kontrollen over norsk territorium. Selv om det bare anses realistisk å regne med en konflikt med begrenset territoriell ambisjon er det ikke bare et spørsmål om ”tradisjonell militær tilstedeværelse” slik Forsvarsministeren uttrykker det vil være i stand til å slå tilbake eller beseire et forsøk på å overta kontroll over norsk territorium , men om tradisjonelle militære styrker kan bidra til å forhindre eller forebygge at et militært angrep settes inn overhodet.

Det er den forebyggende eller preventive virkning som er den viktigste når det gjelder militær tilstedeværelse og forsvarsevne på norsk territorium. Jeg kjenner ikke noe eksempel på at land i tilsvarende geo-strategisk beliggenhet som Norge til de grader har åpnet sitt territorium for militær aggresjon som Norge er i ferd med å gjøre med den pågående omlegging av Forsvaret. I alle fall ikke Finland, Sverige og Danmark. Den tradisjonelle militære tilstedeværelse vil, i den grad den faktisk er tilstede, eller vil kunne settes inn innenfor den aktuelle tidsfrist bidra til å styrke motforestillingene hos eventuelle angripere ved at den øker beregningene om nødvendig styrkeinnsats, og sannsynligheten for større tap samt risikoen for eventuell utvidelse og politisk kostnad.

Den viktigste grunnen til omleggingen særlig av Hæren og Landforsvaret var utvilsomt NATOs krav at medlemslandene måtte stille styrker som var deployerbare og som kunne settes in raskt i områder der et var behov for militære styrker til å gjennomføre fredsbevarende oppgaver, krisekontroll, fredsoppretting eller humanitære oppgaver. Å opprettholde styrker som er klar til å settes inn på kort varsel er vesentlig enklere dersom landene har stående avdelinger med faste, profesjonelle eller såkalt regulære styrker i sin fredsorganisasjon som for eksempel USA og Storbritannia, sammenlignet med land som baserer seg på mobiliserbare styrker som Norge.

I sum har dette for Norge medført at man har prøvet å imøtekomme NATO-kravene ved etablering av en spesiell innsatssstyrke som rekrutteres fra den samme utdanningsordning som gjelder mobiliseringsstyrkene, og at man for en stor del løst behovet for innsatsberedskap gjennom kontrakter med utdannet vernepliktig personell om å stå til rådighet for internasjonal tjeneste.

Forsvarets innsatsstyrke

Hærens del av Forsvarets Innsatsstyrke består av i alt 2200 personell. Den omfatter en hurtig reaksjonsstyrke på 700 personell, en reaksjons- og oppfølgingsstyrke på 1100 personell og en forsterkningsstyrke på 400 personell.

Marinens bidrag omfatter bl.a. en fregatt og er i alt på 300 personell. Luftforsvarets bidrag omfatter bl.a. en jagerflyskvadron og er i alt på 1000 personell.Totalt omfatter Forsvarets innsatsstyrke 3500 personell. Hærens del har en reaksjonstid på 10-30 dager, reaksjons og oppfølgingsstyrken har en reaksjonstid på inntil 90 dager.

Et "nisjebidrag"
(Foto: Forsvaret)

Styrken består hovedsaklig av mannskaper som rekrutteres under førstegangstjenesten og som inngår en 3-års kontrakt om at de er villige til å stå til rådighet for beordring til internasjonal tjeneste. Dessuten er det et betydelig antall vervede mannskaper som i mange tilfeller har tjenestegjort i tidligere kontingenter til internasjonal tjeneste.

Denne styrken har en bedre innsatsbredskap og bedre utdannelses- og utstyrsnivå enn tidligere norske kontingenter til internasjonal tjeneste. Det må imidlertid tas i betraktning at dersom Norge allerede har en styrke plassert ut i internasjonal tjeneste, slik tilfellet er i dag med 900 personell i Kosovo, Afghanistan og Irak, så blir evnen til å iverksette nye utplasseringer tilvarende redusert.

Forsvarets innsatsstyrke skal være i stand til å settes inn i alle typer aktuelle oppdrag under internasjonal ledelse av FN, NATO eller EU. Dette gjelder også såkalte Artikkel-5 oppgaver, dvs kollektivt forsvar i en faktisk krigssituasjon på norsk område eller andre deler av NATOs område. I dette tilfelle vil Hærens bidrag til styrken være på hva som i realiteten er en forsterket infanteribataljon. Dette er en så liten styrke at den ikke vil kunne få noen selvstendig oppgave, men bli søkt integrert i en multinasjonal brigade med bidrag fra de øvrig NATO-medlemmer. Dersom det inntreffer en situasjon i Baltikum eller Norden hvor NATO beslutter å sette inn en såkalt CJTF- styrke, som svarer til et armekorps med tre eller fire brigader fra de allierte landene så vil et norsk bidrag på en infanteribataljon+ vekke oppmerksom,het på grunn av den beskjedne størrelsen, og det ville ha vært ventet at det med Norges økonomi og militære evne hadde vært mulig å bidra med i alle fall en operativ brigade.

En kompliserende faktor er at Forsvarsministeren later til å mene at vi kan kompensere for tallmessig underskudd i bidrag av kampenheter ved å stille til rådighet såkalte ”nisjebidrag” i form av mineryddere, ingeniøravdelinger og andre spesialfunksjoner. Dette kan kanskje være tilfelle nå det gjelder bidrag til de ”myke” fredsbevarende og humanitære internasjonale oppdra. Men det er ikke tilfellet når det gjelder bidrag til Artikkel-5 oppdrag og alliansens kollektive forsvar. Her vil eventuelle ”nisjebidrag ” bli sett på som et forsøk på å slippe unna på en lettere måte.

En annen sak er at Forsvsarsministeren hevder at norsk deltagelse i internasjonale operasjoner er ”fremskutt forsvar” av Norge.. Dette er et tvilsomt resonnement som kan være egnet til å skape urealistiske forhåpninger i Norge om mulighetene for å få hjelp og støtte dersom Norge blir innblandet i en konflikt. Resonnementet bygger på at hjelp og støtte kommer som en følge av ”takknemlighet” eller ”opparbeidet goodwill” hos større og mektigere venner. Slik er det dessverre ikke når landene skal ta stilling til om de skal sette inn sine egne styrker i en konflikt som kan innebære både tap av menneskeliv og store økonomiske kostnader. Da er det nok, dessverre, først og fremst landenes egen interesse som teller.

Videreutvikling

Hæren skal etter den nye ordning i stor grad bestå av fleksible og mobile styrker med kort reaksjonstid som skal være i stand til å løse oppdrag både nasjonalt og internasjonalt. Arbeidet med å videreutvikle og effektivisere Hæren fortsetter i tråd med vedtatte strukturer og styrkemål. Brigade 12 skal videreutvikles som en selvstendig mekanisert brigade med Hærens del av Forsvarets innsatsstyrke (FIST-H) som en integrerende del. FIST-H skal ha høy reaksjonsevne og mulighet til raskt å deployere en betydelig styrke over større avstander. Denne manøverstyrken skal kunne deployere luftveien alene. Som et ledd i dette er Telemark Bataljon omorganisert til en hurtig reaksjonsstyrke med standkvarter i Østerdal garnison.

Den forutsatte foresterkningsstyrken på 400 personell foreslås erstattet med en såkalt ISTAR- bataljon (Intelligence, Surveillance, Target Acquisition and Reconnaisance battalion). Bataljonen vil ha utstyr som krever lang og grundig trening for effektiv bruk. Antallet vervede i bataljonen vil derfor måtte bli betydelig.

Problemet med å oppnå avdelinger som er gripbare og som har høy reaksjonsevne er at avdelingene må ha oppnådd og kunne opprettholde et fullt godkjent utdanningsnivå, som sikrer at de kan løse sine forutsatte stridsoppdrag uten at de påføres uakseptable tap og skader, og at de har en stabil bemanning som ikke varierer med ulike kontingenter, permisjonsperioder og førtidsdimisjon. Dette betyr at avdelingene må ha et stort antall mannskaper med langtids- eller vervekontrakter. Begrensninger av økonomisk art, og av mulighetene for å rekruttere et tilstrekkelig antall mannskaper som er interessert i å inngå langtidskontrakter vil medføre at omfanget av avdelinger som kan etableres på denne basis blir meget begrenset.

For å kompensere for det sterkt reduserte antall manøverenheter med de forutsatte egenskaper som kan etableres har man gått inn for en utstrakt grad av teknologisk modernisering av avdelingenes ildstøtte og ledelse med bruk av nye hjelpemidler for måloppdagelse og presisjonsildledelse. Utnyttelse av disse muligheter er imidlertid avhengig av en betydelig tilstedeværelse av alliert støtte (det vil i praksis si USA) for levering av den ønskede mengde og type av ammunisjon.

I den pågående omstillingsprosessen har man altså lagt ned mobiliseringshæren og i realiteten forlatt prinsippet med et mobiliserings- og totalforsvar, og i stedet etablert et innsatsforsvar med så fåtallige feltavdelinger at deres bidrag til et kollektivt forsvar i en Artikkel – 5 situasjon i Norge eller en annen del av NATOs område blir nærmest uten mening.

I den situasjon som er oppstått etter nedleggelsen av mobiliseringshæren, og med den svake dekning av grunnleggende forsvarsevne i i landterritoriet synes den mest aktuelle løsning å etablere Heimevernet som det nye Landforsvaret, og for dette forsterke distriktsstabene i i prioriterte distrikter med nødvendig stabspersonell. Og videre tilføre prioriterte HV-distrikter enkelte fullt kompetente kampavdelinger av infanteri-,artilleri-, kavaleri-, og ingeniørvåpnet samt nødvendige elementer for samband, sanitet og forsyning. Avdelingene og de nevnte elementene måtte som tidligere være mobiliserbare enheter som settes i vedkommende distrikter.

En slik utvikling innebærer i tilfelle at Heimevernet består, og at det styrkes med kompetente kampavdelinger i prioriterte områder. Jeg ønsker altså ingen ny strid om Hærens eller HVs fortsatte eksistens.

Får vi et bedre forsvar?

Bortsett fra de økonomiske og rekrutteringsmessige begrensninger som er knyttet til det nye forsvaret kommer politiske vurderinger om eventuelle konsekvenser av ordningen for forsvarsviljen i sin alminnelighet, og for Forsvarets tillit og anseelse hos befolkningen. Disse spørsmål blir ikke nærmere behandlet her.

Har vi fått et bedre forsvar med den foretatte omleggingen? Det blir ofte hevdet av de som står bak omleggingen. Skal vi svare på spørsmålet må vi først undersøke hva det nye forsvaret er i stand til å produsere.

Forsvarets Innsatsstyrke på inntil 3.500 personell inklusive bidrag fra Sjøforsvaret og Luftforsvaret skal kunne ta på seg alle typer aktuelle oppdrag under internasjonal ledelse. For fredsbevarende og humanitære oppdrag er styrken godt egnet, men det er en begrensning at den ikke kan ta på seg nye oppdrag dersom noen vesentlig del av styrken allerede er utplassert, slik forholdet er for tiden.

Styrken er også for liten for å kunne gå inn som et meningsfullt bidrag til alliansens kollektive forsvar, enten dette skal gjennomføres på norsk område eller andre steder.

Hærens gjenværende enheter, en Mek brigade og Hærens del av Forsvarets Innsatsstyrke, FIST-H skal etter hva som fremholdes være i stand til å utgjøre ”knyttneven i det nasjonale forvarsberedskap - for å forsterke Finnmark eller sikre en gassterminal på Vestlandet” Disse enhetene har ikke et stående beredskap og deres utdanningsnivå er i lange perioder for lavt til at de kan settes inn i skarpe oppdrag, nasjonalt eller internasjonalt.
Det nye forsvaret er i 2003 ca 3.3 mrd dyrere enn forsvaret var i 1999 Fra en økonomisk synsvinkel er det ikke bare den betydelige økning av budsjettet som er betenkelig, men at hovedparten av forsvarsbudsjettet på 29.6 mrd kroner ikke resulterer i bedre evne til å stille en internasjonal styrke på mer enn 3.500 personell, inklusive Sjøforsvarets og Luftforsvarets bidrag. mens evnen til å opprettholde et rimelig militært beredskap og nasjonal forsvarsevne som forsvarsterskel på landterritoriet er kraftig redusert.
Hele Forsvarets fredsapparat med staber, skoler, logistiske og andre tjenester synes også sterkt overdimensjonert i denne sammenheng. Spesielt uforholdsmessig er det at Hæren etter den nye ordning vil ha i alt ca 3.100 fast personell, mens Forsvarets Logistikkorganisasjon (FLO) vil ha over 6.000 fast personell i fredsorganisasjonen.

Fremtidsutsiktene for Forsvaret er ikke oppløftende i lys av at det er bekjentgjort at vi kan vente en reduksjon av Forsvarsbudsjettet på 1 mrd neste år. Det vil utvilsomt medføre en ytterligere nedskjæring av Forsvarets såkalte ”spisse ende.