En nyttig bok

Den norske fascismen

Nasjonal Samling 1933 – 1940

Av Hans Olaf brevig og Ivo de Figueiredo

Pax Forlag

Oslo 2002

Heftet . 265 s

Pris kr. 268, -

ISBN 82 – 530 – 2434 – 7

Anmeldt av Sven – Erik Grieg Smith

Mye god forskning består i å stille spørsmål ved det som blir oppfattet som sant og som folk har sluttet å undre seg over. Hans Olaf Brevig og Ivo de Figeiros bok er nettopp et eksempel på dette. Her har forfatterne og forlaget tatt mål av seg å lage en bok som rokker ved det vi tidligere har lært i historietimene om partiet Nasjonal Samling.

Boken består av to deler , opprinnelig skrevet uavhengig av hverandre. I 1965 leverte Hans Olav Brevig sin hovedoppgave i historie om Nasjonal Samlings første år. Den ble utgitt på Pax Forlag fem år senere og er for lengst blitt en klassiker på linje med Ernst Nolte. Nesten tretti år senere , i 1994 , var Ivo de Figueiredo ferdig med sin hovedoppgave om partiets historie de siste årene før okkupasjonen. Forlaget har klart det mesterstykke å skjære til de to bidragene slik at vi får en bred fremstilling av den organiserte norske fascismens formative år. Mot en bakgrunn av krise , klassekamp og arbeidsledighet får vi et godt bilde av samtiden hvor både venstre – og høyresiden var blendet av sterke menn. Sosialistene av Stalin . Nasjonalistene av Mussolini.

De to forfatterne følger hverandre ikke bare kronologisk. De utfyller også hverandre. Brevig presenterer de sentrale aktørene , organiseringen av partiet og deltakelsen i det politiske liv , mens de Figueiro gir en fremstilling av partiets ideologi som har gyldighet for trettitallet som helhet.

Da Vidkun Quisling stiftet Nasjonal Samling våren 1933 , var det mange som stilte store forhåpninger til hva han kunne utrette. Etter hjemkomsten fra Sovjet i 1929 gjorde Quisling seg raskt bemerket. Som folkehelten Fridtjof Nansens medarbeider under hungersnødaksjonen i Ukraina , sto det en viss aura av respekt rundt ham i konservative kretser. I 1931 var det Vidkun Quisling og ikke Otto Ruge som ble utnevnt til forsvarsminister i Kolstads bondepartiregjering , til stor overraskelse for de mange offiserene som satte sitt håp til nettopp dette partiet. Men det skulle komme ytterligere overraskelser. Våren 1932 tok Quisling sitt voldsomme oppgjør med Arbeiderpartiet fra Stortingets talerstol , der han anklaget landets største parti for revolusjonsplaner og høyforræderi. I arbeiderbevegelsen høstet han forakt, men blant samfunnets støtter på ytterste fløy ble det ikke skapt liten forventning til Quisling, da han kunngjorde sitt nye parti på selveste 17. mai 1933.

Stortingsvalget høsten 1933 tok livet av ethvert håp om et forestående gjennombrudd for partiet i norsk politikk. ” Det norske folks store parti ” vant bare 2,2 % av stemmene. De etterfølgende valgene i 1934 , 1936 og 1937 bekrefter bare dette bildet, og var mer enn noe et barometer for fascismens tilbakegang. Nasjonal Samling kom til å spille en ubetydelig rolle i politikken. Det maktet ikke å bli representert på Stortinget. På det lokalpolitiske planet utøvde det minimal innflytelse, bortsett fra til en viss grad i Stavanger og noen få andre kommuner.

Partiets tyngdepunkt lå hele tiden i Oslo og Stavanger , men også i Telemark , Oppland og i Gudbrandsdalen fantes det bygder hvor partiet sto relativt sterkt. Ved kommunevalget i 1934 fikk partiet en oppslutning på hele 12,3 % i Stavanger, et tall som maner til ettertanke. Det er videre interessant å legge merke til forsøkene på å danne en nasjonal blokk i 1934 etter listeforbund med Bondepartiet i noen fylker og med Høyre i Bergen ved stortingsvalget året før. Her understreker Brevig at med litt større smidighet fra NS side kunne partiet og derigjennom dets ideologi kanskje ha blitt vesentlig styrket. Slik skulle det derimot ikke gå.

Både Brevig og de Figueiredo påpeker at de indre brytningene i partiet var så voldsomme at det etter tre års levetid nesten gikk i fullstendig oppløsning. Spenningen i fraksjonsstriden hadde sin rot i ideologiske og personlige motsetninger. Særlig sterk var motsetningene mellom Quisling og den unge advokaten Johan Bernhard Hjort. Quislings person og hans militante tenkning om et parti som kunne kommanderes og måtte adlyde ordre som en militær avdeling , er uløselig knyttet til striden. Men Brevig peker også på Quislings gamle venn fra Moskva – tiden, kaptein Fredrik Prytz , som intrigemaker. Mer enn noen annen inspirerte han Quisling og brukte han, enten det var illegal valutahandel eller partisaker. Og ” Føreren ” lot seg bruke.

I første del av boken følger Brevig Nasjonal Samling fra parti til sekt. I andre del beskriver de Figueiredo sekten NS i de tunge årene fra splittelsen våren 1937 frem til den tyske okkupasjonen. På en overbevisende måte får han frem at overgangen var preget av tvang og befrielse. Da håpet om en massebevegelse forsvant, var partiet nødt å søke et annet grunnlag for å legitimere sin virksomhet og misjon. Et slikt legitemeringsgrunnlag fant partiet ved å se på seg selv som et eliteparti , en opplyst fortropp som skulle forberede seg selv og det norske folk på den profeterte nasjonalistiske maktovertakelse. Her trekker forfatteren en interessant sammenligning mellom det som skjedde i Norges Kommunistiske Parti i 1920 – årene og Nasjonal Samlings utvikling i trettiårene. Partiene startet opp i henholdsvis 1923 og i 1933 med et visst potensial til politisk påvirkning, men endte i stedet etter få år som isolerte sekter. I begge partier foregikk denne prosessen parallelt med at den politiske kampen ble rettet mot tilgrensede partier og idelogier , like mye som mot de tradisjonelle hovedmotstanderne. For NS representerte således de borgerlige partiene periodevis en større trussel enn arbeiderpartiet.

Partiets ideologi hadde fra starten av visse likhetstrekk med nazisme, men disse var langt fra overskyggende den første tiden. En tydelig glidning fant sted fra den samfunnsbevarende innstilling til en stadig sterkere tilnærming mot tysk nazisme og italiensk fascisme. Dette forklarer forfatterne med å henvise til at mange av de betydeligste menn i partiet hadde sterke inntrykk fra utlandet , fra Tyskland eller Russland. Begeistringen for Tyskland ble overført på nazismen og forakt for maxismen virket i samme lei. Samtidig synes antisemittismen og raselæren å få en stadig sterkere plass som fanesak parallelt med antiparlamentarismen. De Figueiredo gjør et stort nummer av at det hittil har vært beskjeden interesse for Nasjonal Samlings ideologi. I den grad partiets ideologi er blitt behandlet , er den blitt tillagt liten vekt. En felle vi lett kan gå i hevder han , er å betrakte NS` ideer som så virkelighetsfjerne og naive at vi ikke er villige til å smykke dem med begrepet ideologi. Men ideologi kan og være oppfatninger av hvordan verden bør være , og hvordan disse mål kan nås. Forfatterens analyse av Nasjonal Samlings fiendebilde er derfor interessant lesning. Her er de Figueiredos på sitt beste.

Partiet ble oppbygd etter førerprinsippet med hierarkisk inndeling. Ordensvernet eller Hirden og kamporganisasjonen var klare kopier av de tyske SA – og SS – avdelingene. Opplæringen i militære disipliner sto yrkesoffiserer for, noe som igjen var med på å skape vondt blod mellom Arbeiderpartiet og offiserskorpset. På dette området kunne forfatterne vært tydeligere.

Her er noe denne anmelder savner. At en av samtidens mest profilerte offiserer , Carl Stenersen, samtidig opptrådte som hovedinstruktør for Hirden og De vernepliktige officerers øvingskompani måtte jo føre til stigmatisering av en hel yrkesgruppe. Motstanden mot Forsvaret skulle heller ikke bli mindre av det faktum at flere av fylkesførene tilhørte yrkesoffiserskorpset Det hører likevel med til historien at ytterst få av disse lot seg influere av sitt medlemsskap under felttoget i april – juni 1940.

Skepsisen til det parlamentariske system kom til å skape en rekke dilemmaer overfor de rent praktiske konsekvensene av parlamentarisk deltakelse. Særlig gjaldt det i kommunepolitikken. De Figueiredo får tydelig frem hvilke problemer NS – medlemmene sto overfor i den kommunalpolitiske hverdag. Det var så lett å bli oppslukt av den korridorpolitikk partiet var opptatt av å bekjempe. Nasjonal Samling kjempet for et helhetlig og radikalt nytt samfunnssystem i Norge , mens kommunepolitikken ville tvinge partiet til å sette opp program som var tilpasset de ulike kommuners kortsiktige behov. For å løse dette problemet ble det opprettet et eget kommunalkontor , som skulle administrere og sørge for at partigruppene i kommunestyrene førte en prinsipiell og ensartet kommunalpolitikk. Også førerprinsippet skulle sikres ved at NS – representantene i hvert kommunestyre skulle velge seg en fører.

Det er påfallende at Nasjonal Samling fikk minimal støtte på Vestlandet. Brevigs forklaring er at de sterke religiøse og demokratiske strømdragene der stod fjernt fra partiets ideologi med førerdyrkelse , korporative ideer og norrøn mystisisme.

Sosial nød , arbeidskonflikter , sterke personligheter som støttet partiet og enkelte skogsarbeidermiljøers negative holdninger til fagforeninger var årsaken til partiets sterke posisjon i Østerdalen . Skogsarbeiderne ble enten ”røde” eller ”brune”. Appellen til nasjonalisme, norrøne idealer og vikingromantikk er forfatternes forklaring på støtten i Setersdal og Nord – Gudbrandsdalen.

Sosialt kom støtten til partiet fra alle samfunnslag. Tilslutningen fra lavere funksjonærer var høy , (15,3 %) og likedan fra ledere i privat virksomhet. Gruppen faglærte og ufaglærte arbeidere utgjorde 16, 5 %. Forsvaret var kun representert med 177 medlemmer den 9. april 1940. Det representerte bare 6 % , mens etater under Justis – og Politidepartementet hadde hele 1123 medlemmer. I prosent utgjorde det hele 27, 6. Dette gir oss som lesere noe å tenke på.

Etter de stadige valgnederlagene endret partiet fokus. I stedet for norsk innenrikspolitikk rettet Nasjonal Samling mye av sin oppmerksomhet mot Europa i perioden 1937 – 1940, noe som gjenspeiles i partiorganet Fritt Folk. Nå er det utenrikspolitikken som får spalteplass. De Figueiredo får tydelig frem fellestrekkene mellom partiets innenrikspolitiske kommentarer og de utenrikspolitiske. Det var stort sett de samme problemstillingene og motsetningene som gjorde seg gjeldende i Norge som i Europa, eller mer presist : det var de store internasjonale motsetningene som i Norge viste seg i miniatyr. Konfliktene partiet så mellom jødedommen, marxistene , liberalistene og det borgerlige demokratiet på den ene siden og den nasjonale reisningen på den andre siden , reflekterte de tilsvarende konfliktene på det europeiske , ja , verdensomspennende plan. Gjennom de store internasjonale spenningene som ble utløst av den spanske borgerkrigen , Anscluss og Tjekkoslovakiakrisen , fikk Nasjonal Samling bekreftet sin oppfatning om at det bygget seg opp mot en internasjonal storkonflikt hvor nasjonalismen ville seire. Det var i sitt omfattende og konspirative fiendebilde , og i et deterministisk historiesyn , at NS – medlemmene fant den ideologiske legitimeringen for sitt virke. Derfor måtte NS, nærmest av plikt , arbeide for å vekke det norske folk og forberede seg på den katastrofen man mente ville komme. Tiden ville gi partiet rett. En dag ville medlemmene motta den anerkjennelse man mente var fortjent.

Forfatterne tar ikke opp utviklingen i partiet etter 9. april 1940. Deres arbeid slutter den dagen de tyske troppene marsjerte gjennom Oslos gater. Da var den nasjonale revolusjonen kommet til Norge. Her ligger sentrale objekter for videre forskning. Anklagen om samarbeid med tyskerne kan rettes mot flere enn partiets medlemmer. Det var ikke mange som trodde på Englands seier etter at Paris falt. Nå gjaldt det å berge sitt eget skinn , posisjon og organisasjon og få i stand et samarbeid med tyskerne som sikret en viss innflytelse. Forhandlingene mislyktes. Tyskerne ble sittende igjen med hele makten og landet med Nasjonal Samling som eneste tillatte politiske parti.

Med boken Den norske fascismen har Hans Olaf Brevig og Ivo de Figueiredo levert et sentralt bidrag til forståelsen av en kritisk periode i vår historie. Boken er skrevet med tung faglig autoritet koplet til et sterkt ønske om å formidle viktige spørsmål. Begge forfatterne imponerer med kunnskapsmessig bredde og formuleringsevne. I sannhet nyttig lesning for alle, også de som fulgte med i historietimene på skolen.

Sven – Erik Grieg Smith