Krigens natur og karakter

Av Inge Tjøstheim

Mange har gjennom de siste år stilt spørmålet om hva krig egentlig er, med referanse til det som har skjedd på Balkan, i Afganistan og nå sist i Irak. I denne artikkelen vil jeg forsøke å besvare spørsmålet ”Hva er krig?”. Det vil jeg gjøre ved først å sette dette spørsmålet inn i en større forståelsesramme ved å bruke en analogi til fotballspillet. Dernest vil jeg så forsøke å besvare selve spørsmålet ved å bruke de definisjoner og den metode som Clausewitz bruker i Vom Kriege, bok 1 kapittel 1. Til sist vil jeg redegjøre for betydningen av skillet mellom krigens natur (som filosofisk fenomen) og krigens karakter som et historisk og sosialt fenomen.

En analytisk modell: Krigen som et spill

I sitt store verk om fred og krig mellom nasjonene[1] skiller den franske sosiologen og tenkeren Raymond Aron (1905-83) mellom fire forestillingsnivåer [levels of conceptualization]. Disse nivåene, som alle har sine særegne kjennetegn, er teori, sosiologi, historie og læren om praksis [praxiology]. Det siste av disse nivåer er knyttet til ”the ethical and pragmatic problems confronting the man of action”[2]. Ut fra et militært perspektiv kan læren om praksis for eksempel være nedfelt i militære konsepter, doktriner og planleggingsprosedyrer.

For å forklare sammenhengen mellom disse forestillingsnivåene bruker Aron fotballspillet som en illustrasjon.

For en tilskuer består spillets teori, ifølge Aron, i å spesifisere spillets natur og de reglene som spillerne er underlagt. Hvor mange spiller står mot hverandre på hver sin side av senterlinjen? Hvilke midler har spillerne tillatelse til og ikke tillatelse til å bruke? (De kan bruke hodet, men ikke hendene) Hvordan er spillerne fordelt mellom de forskjellige linjer (forwards, senter og vinger)? Denne abstrakte teorien, som definerer de sentrale begrepene og relasjonen mellom disse, er kjent både for spillerne og tilskuerne. Trenerne behøver ikke å minne spillerne om den, og kjente ikke tilskuerne til den, ville de ikke vite hva de var tilskuere til. Reglene for fotballspillet og de sentrale begreper som er knyttet til beskrivelsen av dem, kan finnes på hjemmesidene til de nasjonale fotballforbundene og består av 17 regler som blant annet bestemmer størrelsen på spillebanen, oppmerking, antall spillere og spillets varighet. Som ”overnasjonal myndighet” fastsetter The International FA Board spillets regler og uttaler seg om deres tolkning. Fotballspillet kan her oppfattes som en sosial institusjon med en formulert teori bestående av noen sentrale begreper og regler som man internasjonalt anerkjenner som basis for spillet eller som uttrykk for spillet natur. Allerede her er det problemer med analogien fordi ingen mennesker har satt seg ned for å bestemme reglene for krigens natur, forstått som et teoretisk eller filosofisk fenomen. Vi kan derimot hevde at det for den virkelige krigen i det minste finnes en stilltiende overenskomst mellom statene om hva det er og hvordan den skal føres.

Innenfor reglenes rammer kan det imidlertid oppstå mange situasjoner, som enten skapes ubevisst eller med en bestemt hensikt. For hvert deltagende lag utarbeider treneren en spillestrategi for å nå spillets endemål (flere mål enn motstanderen), hvor han spesifiserer hvilken rolle den enkelte spiller skal utføre, tildeler hver spiller et ansvar hvis visse typiske eller uforutsigbare situasjoner oppstår, osv. Her oppløses teorien, ifølge Aron, i forskjellige ”diskurser” adressert til de ulike spillerne, fordi det finnes en teori om effektiv atferd for vingen, for spissen, for senterløperen ”simultaneous with an effective behavior for all or part of the team in specific circumstances”[3]. Vi skal være forsiktige med å trekke en for stram analogi til Forsvaret, men det er åpenbart at Aron her ønsker at leseren skal få assosiasjoner til, på den ene side, de forskjellige forsvarsgrenene og deres spesifikke strategiske forutsetninger hver især og, på den annen side, Forsvaret som helhet og de strategiske forutsetninger som er knyttet til det.

De to konseptuelle nivåene som hittil er gjennomgått for fotballspillet, kan nå appliseres på krigen. Grovt sagt kan vi si at det første nivået skal besvare spørsmålet ”Hva er krig?”, hva er dens natur og dens karakter, mens det andre nivået skal besvare spørsmålet ”Hvordan vinnes krig?”. I denne artikkelen er jeg kun opptatt av å besvare det første spørsmålet. Det andre tar selvfølgelig utgangspunkt i det først og sentrale begrepskomplekser som strategi og taktikk.

På de neste forestillingsnivået er teoretikeren ikke lenger trener eller lærer, men sosiolog. Problemområdet flyttes fra klasserommet til fotballbanen. Hva skjer egentlig der ute? Hva kjennetegner metodene som brukes av spilleren fra de ulike land? Finnes det en latinamerikansk spillestil, en engelsk spillestil? Hva er andelen av teknisk virtuositet eller moralsk dyd i suksessen til de ulike lagene? For Aron er det umulig å besvare denne type spørsmål uten historiske studier. Det er nødvendig å observere hvordan mulige motstandere spiller en rekke påfølgende kamper for å identifisere hvordan ulike metoder utvikler seg, og forskjeller i teknikker og temperamenter. Derfor må sosiologen kombinere lærdommer både fra teoretikeren og historikeren. Hvis han ikke forstår spillets logikk, vil han følge spillernes bevegelser uten å fatte noe som helst. Han vil ikke oppdage meningen med taktikken som brukes, sonespillet, den enkelte scoring, etc.[4]

Det siste forestillingsnivået beskriver Aron med henvisning til dommerens rolle. Selv om reglene for spillet er gitt og det finnes ulike spillestiler innenfor disse regelrammer, vil det i alle kamper oppstå situasjoner som krever tolkning og dommeravgjørelser. Dermed kan han oppsummere de kjennetegn som særpreger enhver idrettsgren:

Hensikten med og reglene for spillet er klart spesifisert; spillet spilles innenfor en fastlagt geografi, antallet deltakere er fastlagt, og systemet er avgrenset i forhold til den ytre verden, og har en egen struktur; handlinger er underlagt regler for effektivitet og dommerens avgjørelser, slik at der finnes moralske eller kvasi-moralske vurderinger med hensyn til i hvilke ånd en deltagende spiller selve spillet.[5]

Krigens natur

Når bruk av organisert vold eller krig spiller så stor rolle som en underliggende frykt i internasjonale relasjoner, er det viktig å utvikle en teori om krig. Jeg vil derfor først forsøke å beskrive krigen som et teoretisk eller filosofisk fenomen og deretter som et fenomen i virkelighet. Den modellen eller teorien som ligger til grunn for fremstillingen er hentet fra den prøyssiske general og krigsteoretiker Carl von Clausewitz’ bok Vom Kriege som, til tross for at den kom ut allerede i 1832-34, fremdeles gir den beste og mest presise begrepsanalyse av krigens natur som er tilgjengelig.

I mai 1976 holdt filosofiprofessoren W. B. Gallie sine Wiles forelesninger på Queen’s University, i det borgerkrigs herjede Belfast, over temaet freden og krigens filosofer. En av forelesningene var tilegnet ”Clausewitz om krigens natur”. Han var, ifølge Gallie, både general og filosof: ”den prøyssiske offiseren som skulle bli verdens første – og, som det kan vise seg, også den siste – krigsfilosof”[6]. Denne dommen over Clausewitz står fortsatt ved lag og han nyter fremdeles ”i kunnskapsmessig forstand närmest et hegemoni som den förende helhetsteoretiker over krig og strategi”.[7] Clausewitz’ største bidrag til filosofien var, ifølge Gallie, ”sentrert omkring idéen om praksis og dens implikasjoner for samfunnsvitenskap i alminnelighet. … det at han plasserer studiet av krig blant andre teoretiske forskningsområder”.[8]

Clausewitz tar utgangspunkt i krigen som et teoretisk fenomen. Hvis vi isolerer begrepet fra all ytre påvirkning, hva sitter vi så igjen med som krigens primære kjennetegn – det er Clausewitz’ utgangspunkt i bok I, kapittel 1 av Vom Kriege. Formuleringen av krigens natur kan oppfattes som helt analog til for elsempel Newtons bevegelseslover. Disse er strengt tatt bare gyldige i en idealtilstand – det samme gjelder for de kjennetegn som Clausewitz utleder som krigens natur eller innerste vesen. Og på samme måte som Newtons lover kan være mer eller mindre ’korrekte’ når de anvendes for å måle et virkelige fenomen, kan den virkelige krigen være mer eller mindre i overenestemmelse med krigens natur. Den kan i enkelte tilfeller nærme seg den ideale eller ”absolutte” krigen (Clausewitz bruker Napoleonskrigene som et slikt eksempel, andre vil mene at krigen på Vestfronten 1914-18, eller Østfronten 1942-45, er andre eksempler), i andre tilfeller vil der tilsynelatende være lite som minner om krigens innerste natur (for eksempel Norge fra sommeren 1940 til 1945). Det budskapet Clausewitz, og jeg, ønsker å formidle er at enhver politisk og militær beslutningstaker som overveier å bruke militær makt som et virkemiddel til å løse et sikkerhetspolitisk problem, må være seg bevisst konsekvensene ved dens bruk. Hvis fysisk makt ikke anvendes innenfor klart fastsatte rammer ved innsetting av styrker og under gjennomføring av operasjoner, vil det være en overhengende fare for ukontrollert opptrapping – det er nemlig det som kjennetegner krigens innerste natur. Den politiske og militærstrategiske utfordring blir da å sette inn militære styrker for å nå konkrete mål under slike betingelser at operasjonene ikke løper ut av kontroll. Dette lyder rimelig overkommelig, men som vi skal se nedenfor er det flere faktorerer som setter grenser for vår mulighet til å styre maktanvendelsen rasjonelt – det er også knyttet til krigens innerste natur og må derfor alltid tas med i overveielsene forut for innsetting av militære styrker.

Krig som tvekamp

Om vi sammenligner krigen med en tvekamp (boksekamp eller brytekamp) kommer vi, ifølge Clausewitz, direkte til kjernen av krigens innerste natur eller vesen. Han definerer krigen som ”… en voldshandling for å tvinge motstanderen til å oppfylle vår vilje.”[9]

De to sentrale elementer i krigen blir dermed, for det første, bruk av fysisk makt eller vold og, for det andre, å ”påtvinge fienden vår vilje” ved å gjøre ham maktesløs. Disse to elementene utgjør krigens teoretiske modell, hvor volden er krigens middel som har til oppgave å gjøre fienden maktesløs (gjennom handling) for å oppnå målet, nemlig å tvinge fienden til å oppfylle vår vilje. Krigshandlingen er derfor alltid (i teorien) et forhold mellom midlet og målet. Fra denne definisjon, utleder Clausewitz krigens tendens til å eskalere eller faktisk bli total. Den grunnleggende årsak til det franske tenkere ynder å kalle ”stridens dialektikk”[10].

Vold er altså midlet for å nå målet og den ”ruster seg med det vitenskap og teknikk har oppfunnet for å kunne hamle opp med vold.”[11] Det finnes, ifølge Clausewitz, ingen smart eller lettvint metode til å avvæpne motstanderen, uten bruk av vold. Han advarer sterk i mot en slik villfarelse: ”Hvor godt dette enn tar seg ut må man dog knuse denne feiltakelse, for i så farlige saker som krig nå engang er, er de feiltagelser som oppstår av godmodighet, nettopp de verste.”[12]

Det er heller ikke mulig å vise til at vi er mer siviliserte enn andre folkeslag, eller at vi lever i en mer sivilisert verden nå enn tidligere. ”Selv de mest siviliserte folk kan hate hverandre med brennende lidenskap”[13], sier Clausewitz og tilføyer at det nettopp er fiendtlige følelser og fiendtlige hensikter som er utgangspunktet for kampen mellom mennesker. Når disse lidenskaper slippes løs, så er det i ytterste konsekvens voldens logikk som hersker. Den britiske militærteoretiker John F. C. Fuller mener for eksempel at Churchills brennende hat til det tyske folk var et av motivene bak terrorbombingen av de tyske byene under annen verdenskrig og kravet om betingelsesløs kapitulasjon.[14]

Enhver stridende som nekter å gripe til en viss brutalitet må frykte at motstanderen vil vinne en fordel ved å kaste av seg alle skrupler. Kriger mellom siviliserte nasjoner er ikke nødvendigvis mindre grusomme enn dem mellom ville stammer. For den grunnleggende årsak til krig er den fiendtlige hensikt, ikke den fiendtlige følelse. Gitt den fiendtlige hensikt på begge sider, overmanner i alminnelighet lidenskapen og hatet hurtig de stridende, men i teorien er det mulig å tenke seg en krig uten hat. Det meste vi kan si apropos siviliserte folk er at ”intelligensen blander seg mer i krigføringen og har lært dem virksommere måter å anvende makt på enn disse primitive instinkthandlinger”[15]. Faktum gjenstår at ønsket om å ødelegge fienden, iboende i begrepet krig, ikke er blitt hindret eller svekket under sivilisasjonens fremgang:

Kruttets oppfinnelse og den stadig videregående utvikling av ildvåpnet viser allerede tilstrekkelig tydelig, at sivilisasjonens vekst faktisk på ingen måte har ødelagt eller avsporet den tendens til å tilintetgjøre motstanderen, som ligger i krigens begrep.[16]

Krigen er vunnet når motstanderen underlegger seg vår vilje. Men viljen til motstand kan ikke måles. Motstanderen fortsetter på samme måte, og hver side forøker sine forberedelser for å støtte den fiendtlige hensikt, slik at konkurransen igjen føre til det ekstreme.

Denne stridens dialektikk må oppfattes rent abstrakt. Den gjelder ikke for virkelige kriger slik de opptrer i historien, men avslører hva som kan skje i det øyeblikk duellen mellom to motstandere alene defineres ved gjensidig fiendskap og ved viljen til å beseire. Samtidig minner denne abstrakte dialektikk oss om hva som faktisk kan skje hver gang lidenskaper eller omstendigheter bringer en historisk kamp tett på stridens idealmodell og dermed mot absolutt krig. I den virkelige verden kjenner motstanderne hverandre på forhånd, de danner seg en omtrentlig ide om deres respektive ressurser, og om deres respektive hensikt. Styrkene til hver av motstanderne er aldri helt mønstret (eller mobilisert). Straks disse forskjellige betraktninger trekkes inn blir det en vågsom handling, en beregning av sannsynligheter som varierer med de informasjoner som er tilgjengelige i det politiske spillet. For krig er et element i det internasjonale politiske spillet.

Strategi og diplomati vil begge være underlagt politikken, dvs de handler på vegne av det fellesskapet eller dets ledere oppfatter som ’nasjonale interesser’. Hvis to parter ikke griper til våpen, vil de forsøke å overbevise hverandre. Hvis det utvikler seg til væpnet strid, vil de forsøke å tvinge hverandre. ”In this sense, diplomacy might be called the art of convincing without using force (convaincre), and strategy the art of vanquishing at the least cost (vaincre).”[17]

Skillet mellom diplomati og strategi er relativt. Disse to uttrykk er komplementære aspekter av en enkel politisk kunst – kunsten å styre relasjonene til andre stater for å fremme nasjonale interesser. Den komplementære dualitet i kunsten å overbevise og kunsten å tvinge reflekterer en enda mer vesentlig dualisme som Clausewitz’ opprinnelige definisjon trekker frem: krig er en test av viljer.

Voldens indre logikk

Hvis vi oppfatter krigen som et rent tankespinn, står vi overfor en konflikt mellom krefter som når de er overlatt til seg selv, følger sin egen indre lov. Denne voldens ’indre lov’ uttrykker Clausewitz ved tre ekstreme vekselvirkninger. ”Vi gjentar altså vår tese: Krigen er en voldsakt, og for anvendelsen av vold er der ingen grense. Således skriver hver av partene loven for den andre, det oppstår en vekselvirkning som ut fra begrepet må føre til det ekstreme. Dette er den første vekselvirkning og det første ekstrem, vi støter på.”[1]
Som ren voldshandling savner krigen i seg selv (som teoretisk fenomen) egne grenser i bruken av volden. De to sidene i konflikten går inn i en stadig opptrapping av volden gjennom en vekselvirkning som i teorien leder til den absolutte ytterlighet.

Det eneste mulige resultat blir da at den ene parten totalt forsvinner.[18] At denne veksevirkning ikke bare oppleves som et teoretisk problem, vitner følgende dagbokssitat fra den tyske marineminister i 1914 om:
Vi måste klargöra för oss: Vill England kriget på kniven eller ej? Är man övertygad om, att det går hänsynslöst fram mot vår tillintetgörelse, då måste även vi skoningslöst bruka kniven, om man tror på sitt folk och man ej vill begå en förbrytelse mot dess framtid.[19]

Målet for ”den krigerske handling” er, ifølge Clausewitz, å gjøre fienden maktesløs. Da dette vil gjelde for begge parter i en krigssituasjon, så må jeg, så lenge jeg ikke feller motstanderen ”frykte at han feller meg. Jeg er altså ikke min egen herre, men han skriver loven for meg, som jeg skriver loven for ham. Dette er den andre vekselvirkning, som fører til det andre ekstrem.”[20] Forsøket på å gjøre fienden maktesløs er her knyttet til bruk av fysisk vold, men hvilke voldsmidler og -metoder som benyttes for å oppnås en fysisk avvæpning av motstanderen, hører strengt tatt ikke til krigsteorien. Poenget her er at vi i teorien må forvente at alle former for voldsmidler og -metoder kan komme til anvendelse. Det som vi oppfatter som militær makt (Forsvaret) med tilhørende virkemidler (våpengrener) og metoder (taktikk) hviler på konvensjoner eller ’spilleregler’ etablert mellom suverene stater og har sin moderne opprinnelse i det vestfalske statssystemet (1648). Om vi har valgt å bruke organisert vold på en bestemt måte, så advarer denne andre vekselvirkning oss mot å tro at vi kan bestemme hvilke midler og metoder en motstander vil bruke. I dag kan vi for eksempel hevde at USA skriver loven for sin motstander i den forstand at USA har en så overlegen konvensjonell militær makt at han blir tvunget til å bruke andre midler og metoder enn dem amerikanerne bruker, og dermed skriver han loven for USA ved at å tvinge dem til å forholde seg til en annen situasjon enn den de primært har forberedt seg på (eksplisitt formulert i doktrinen) og følgelig er utdannet for.

På grunn av dette forhold, og fordi denne form for ’tvekamp’ bryter med etablerte konvensjoner og spilleregler for anvendelse av militær makt, betegner amerikanerne disse konflikter for asymmetriske kriger (egentlig: går utover det doktrinen tar høyde for, og går utover det som oppfattes som ”fair play” i henhold til militære konvensjoner). Konfliktene på Balkan i 1990-årene og ”krigen mot terroren” etter 11. september 2001 er eksempler på dette. Det er viktig å være klar over at begrepsparet symmetri-asymmetri ikke kan knyttes til krigens natur: Voldens indre logikk tilsier bruk av alle former for voldsmidler og -metoder som kan bidra til gjøre motstanderen maktesløs. Begrepsparet symmetri-asymmetri tar derfor utgangspunkt i en konvensjonell forestilling om hva som oppfattes som ’egentlige’ eller ’tillatte’ militære virkemidler og metoder.

I et sammenstøt med en motstander vil de anstrengelser vi må bruke for å felle ham, være avhengig av hans evne og vilje til motstand, dvs. hans fysiske og moralske styrke. Hvis vi teoretisk tenker oss at det er mulig å beregne motstanderens fysiske og moralske styrke, kan vi ”avstemme våre anstrengelser deretter og gjøre dem så store at vi fikk overtaket…”. Men det samme vil, ifølge Clausewitz, en motstander gjøre, og derfor får vi ”ny gjensidig opptrapping, som i den rene teori igjen må tendere mot det ekstreme. Dette er den tredje vekselvirkning og et tredje ekstrem, som vi støter på.”[21] Her trekker Clausewitz inn det psykologiske aspektet ved voldens logikk. Det er ikke tilstrekkelig å avvæpne en motstander fysisk, to stridende parter vil også med nødvendighet forsøk på å knuse hverandres kampvilje, altså sikre en moralsk seier.

”Engelskmennene er beseiret, brølte Hitler i juli 1940, men de er for dumme til å innse det.” Det ikke å innrømme at de var beseiret var, ifølge Raymond Aron, ”den første betingelse for den endelige engelske suksess”.[22] Betydningen av den moralske styrke ser vi også under Napoleons felttog mot Russland i 1812. Fordi tsar Aleksander ikke mistet motet etter at franskmennene inntok Moskva, var Napoleon i realiteten allerede beseiret, ifølge Aron.[23] En aktuell problemstilling knyttet til denne tredje vekselvirkning er om Talibanenes makt er knekket fordi amerikanerne har inntatt Kabul, eller om ”den internasjonale terrorisme” er knekket hvis bin Laden fysisk tilintetgjøres.

Det er viktig å påpeke at den definisjon som Clausewitz gir av krigen i innledningen til første bok, første kapittel, ikke er hans siste ord om krigens natur eller karakter. Han advarer faktisk mot å oppfatte de ”logiske spissfindigheter” som her utledes som et uttrykk for den virkelige krigen. I paragraf 6 sier han helt klart at de virkelige krigene aldri går til det ekstreme:

… menneskesinnet ville ha vanskelig for å underkaste seg dette logiske drømmeri. I mange tilfeller ville resultatet være et kraftspill, som ville være i motstrid med andre grunnsetninger for kunsten å regjere. Det ville kreve en viljesanstrengelse som ikke ville være i balanse med de opptrukne mål, og som derfor ikke ville kunne kalles til live. Den menneskelige vilje får nemlig aldri sin styrke ved logiske spissfindigheter.[24]

Aron kan ikke få understreket denne tekst sterkt nok. Det er det eneste stedet hvor Clausewitz ubestridelig og eksplisitt advarer mot en falsk fortolkning av hans begreper og hans metode. Det er her langt fra at absolutt krig skal være et ideal man skal strekke seg etter. Det er politikkens oppgave å balansere det som står på spill med den innsats eller anstrengelse som gjøres.[25]  For å forstå krigen i virkeligheten må vi innføre et emne som lenge har unndratt seg vår oppmerksomhet, nemlig krigens politiske formål. ”Er hele betraktningen en sannsynlighetsberegning, som går ut fra bestemte personer og forhold, må det politiske formål som det opprinnelige motiv bli en meget vesentlig faktor i dette produkt … jo mindre vårt politiske formål er, desto mindre vil den verdi vi tillegger det være, desto snarere vil vi avfinne oss med å oppgi det.”[26] Det interessante med disse to definisjonene av krig (krig som et filosofisk fenomen og krig som en politisk realitet) er ikke at den ene utelukker den andre, men at de på en måte representerer to ytterpunkter som vi må forholde oss til – spektret fra begrenset krig, hvor kanskje diplomaten spiller den viktigste roller, til total krig, hvor krigen nærmere seg det ekstremene.

Krigføring er ikke vitenskap

Det er ifølge Clausewitz flere vanskeligheter med å oppstille en teori om krigføring og disse vanskeligheter en knyttet til ”den krigerske virksomhets natur”. I andre bok av Vom Kriege nevner han tre eiendommeligheter som gir krigføringen sitt særpreg.

Det første særpreg består av ”de åndelige krefter og deres virkninger”.[27] Disse kommer til uttrykk gjennom fiendtlige følelser som viser seg i en fiendtlig hensikt. En slik hensikt kan formuleres på mange måter, for eksempel ’å tilintetgjøre fienden’ eller ’å kaste alle muslimer ut av landet’. Knyttet til den kamp som naturlig følger, oppstår farens innflytelse, som viser seg gjennom frykt eller mot. Frykten er, ifølge Clausewitz, knyttet til den fysiske overlevelse, og motet til den moralske.[28] Det eiendommelige (eller truende sett fra fornuftens perspektiv) ved disse krefter er at man ikke kan forutsi eller kvantifisere dem på forhånd, verken ved innledningen til eller under utfoldelsen av en væpnet eller voldelig konflikt (jfr. engelskmennene under Slaget om Storbritannia i 1940 og tsar Aleksander mot Napoleon i 1812).

Den andre eiendommelighet ved den krigerske handling er den livlige [lebendige] reaksjon og den vekselvirkning som springer ut derfra.[29] Det at enhver krigførende part ikke står overfor en død gjenstand, men en ’levende organisme’, skaper en vekselvirkning som ”etter sin natur motarbeider enhver planmessighet”. Denne vekselvirkning mellom levende organismer gjør det, ifølge Clausewitz, umulig på generell basis å oppstille klare årsak – virkning relasjoner for krigføring fordi ”den virkning som en eller annen forholdsregel skaper hos motstanderen, er den mest individuelle av alle data som er knyttet til en hendelse”.[30] I krig kan vi altså ikke teoretisk utlede på forhånd hvordan en motstander vil reagere på våre handlinger. Dette er en viktig grunn til at en plan som regel ikke forløper som tilsiktet – den ødelegges eller forstyrres av alle de  ”individuelle fenomener” som alltid opptrer ved et sammenstøt mellom motstridende viljer. I siste instans vil det være sjefens dømmekraft og talent som vil bestemme utfallet av denne type aktivitet.

Den tredje og siste eiendommelighet som Clausewitz tillegger krigens natur, er usikkerheten ved alle data.[31] Det skyldes at alle handlinger på en måte [gewissermaßen] alltid blir utført i dempet belysning. Dette skal oppfattes metaforisk, og Clausewitz sier at den som ikke har talent for eller har oppøvet spesielle ferdigheter til å se klart under dårlige lysforhold, dvs. å kunne forstå og handle i situasjoner hvor bare begrenset med informasjon er tilgjengelig, vil gi ”tingene et overdrevent omfang, et grotesk utseende”. Et typisk eksempel på dette er 1940 da den franske militære ledelsen ”trodde at antallet tyske fallskjermsoldater, stridsvogner og fly var enormt”.[32] De faktiske tallene var omkring henholdsvis 4500, 2580 og 3000.[33]  I mangel av bedre uttrykk sier han at det i mange tilfeller er hell eller gunst som blir den avgjørende faktor for utfallet av en hendelse. Det er i dette avsnitt Clausewitz bruker tåkemetaforen som har gitt opphav til det amerikanske uttrykket ”the Fog of War”, og som enkelte teknologer mener de vil kunne oppheve[34]. Men når Clausewitz sier at krigføring alltid skjer i dårlig lys [bloßen Dämmerlicht] eller i ”tåke- og måneskinsbeslysning”, mener han at det ikke er mulig helt å fjerne ”den store usikkerheten ved data i krig”, nettopp fordi dette er knyttet til krigens natur.

Kriger og konflikters karakter

Kriger og konflikters karakter

I et lille kapittel om karakteren av datidens kriger sier Clausewitz at Napoleons lykke og dristighet gjorde alle tidligere midler ubrukelige, slik at stormakter kunne tilintetgjøres med et eneste slag.[35] Clausewitz registrerer at stater som fører krig hvor midlene er begrensete stående styrker, krever helt andre prinsipper for planlegging enn i en krig hvor midlene er statenes totale fysiske og mentale ressurser. I det første tilfelle er, ifølge Clausewitz, det grunnleggende prinsipp for planleggingen ”forholdet mellom de stående hærers innbyrdes styrke”.[36] I det andre tilfelle må de grunnleggende prinsippene for planleggingen ta hensyn til både kvantitative og kvalitative faktorer som langt overstiger størrelsen på de militære forband.

Bruken av de militære virkemidlene tilhører taktikkens område. Når midlene endres vil det få konsekvenser for taktikken som er metodene for bruk av midlene. Når midlene endres radikalt, vil også taktikken endre karakter, og ”hvis taktikkens natur endres, må det få innflytelse på strategien”.[37] Denne sammenhengen blir åpenbar når vi viser til definisjonene av disse begreper. Clausewitz sier at taktikk er ”læren om bruk av stridskreftene i en trefning” og at strategi er ”læren om bruk av trefningene i krigens øyemed”[38], altså for å oppnå krigens formål.

En viktig konsekvens av dette er at både taktikken og den strategiske planen må ta høyde for hvilken type krig eller konflikt vi står overfor. Clausewitz sier: ”Viser taktikken en helt annen karakter i det ene tilfelle enn i det andre, så må det også gjelde for strategien hvis den skal forbli konsekvent og fornuftig.”[39] I klartekst betyr det at hvis de midlene og metodene vi står overfor i en konflikt er annerledes enn det vi normalt møter eller det vi er bygge opp for å håndtere, så må vi endre vår strategi hvis vi skal ha en rimelig sjanse for å håndtere situasjonen på en vellykket måte. Enhver trefning er, ifølge Clausewitz, ”en blodig og ødeleggende utjevning av fysiske og moralske krefter. Den som til slutt har den største sum av begge tilbake, har vunnet”.[40] Han hevder samme sted at tap av moralske krefter er den fremherskende årsak til avgjørelsen. Det betyr at i en virkelig krig er de psykologiske virkningene av utøvelsen av vold ofte viktigere for utfallet av en konflikt enn de fysiske ødeleggelsene. Det betyr igjen at karakteren av den maktanvendelse en motstander benytter for å nå sine målsettinger egentlig blir sekundær i forhold den psykologiske virkning han ønsker å skape som grunnlag for måloppnåelsen. Dermed blir diskusjonen om regulære og irregulære, symmetriske og asymmetriske metoder og virkemidler også sekundær i forhold til de psykologiske virkninger volden skaper hos dem volden rettes mot.

Krigens primat

”Krigen er kun en fortsettelse av politikken med andre midler”, sier Clausewitz[41], og det skal ikke oppfattes som et uttrykk for en krigersk filosofi, men ganske enkelt som en observasjon av et faktum.[42]

For Clausewitz er det derfor legitimt å tale om ’krigspolitikk’ (i dag vil vi bruke uttrykket ’forsvarspolitikk’) på linje med handelspolitikk og pengepolitikk. Disse politikkområder har forskjellige virkemidler til rådighet, hvert med sin ’indre logikk’. Når staten skal løse et pengepolitisk problem – for eksempel inflasjon – utarbeider den en politisk plan eller strategi som så gjennomføres ved bruk av virkemidler som blant andre nasjonalbank, statsbudsjett og  lønnsforhandlinger. Det samme gjelder for håndtering av en sikkerhetspolitisk konflikt; her legges det en politisk strategi hvor det blant annet skal fremgå hva den politiske hensikten med maktanvendelsen er og hvilke politiske mål som ønskes oppnådd. Ideelt sette utarbeider så Forsvaret en militær strategi for hvordan de militære virkemidlene kan bidra til å oppnå de satte målene og hvilke ressurser som må settes inn, og fordeler den videre planlegging og gjennomføring av operasjonene til det operative hovedkvarteret.

Clausewitz minner om at når ”krigen utgår fra et politisk formål, er det naturlig at dette motiv, som først har kalt den til live også fortsetter med å være det første og største hensyn ved ledelsen av den”.[43] Det er imidlertid viktig at de politiske formålene hele tiden, både før og under en konflikt, tar høyde for særtrekkene ved krigens virkemiddel, slik de er beskrevet foran, og står i et rimelig forhold til de ressurser som er tilgjengelige. Politikken vil derfor, ifølge Clausewitz, ”prege hele krigshandlingen og øve fortsatt innflytelse på den i den grad naturen av de eksploderende krefter i den tillater det”.[44] I en virkelig krig eller væpnet konflikt vil politikken alltid gjøre seg gjeldende. Selv om vi står overfor eksistensielle kriger ”på liv og død, utsprunget av fiendskap … er de intet annet enn uttrykk for politikken selv”.

Dette gjelder altså også kriger hvor målet er betingelsesløs overgivelse om det så vil kreve total tilintetgjørelse av fienden. Det er politikken som representerer ”intelligensen, krigen er kun instrumentet”.[45] Det militære synspunkt skal alltid underordnes det politiske: ”Krigen har ganske vist sin egen grammatikk, men ikke sin egen logikk”. Derfor er det, ifølge Clausewitz, meningsløst å be militærrådgivere om ”å få en ren militær vurdering av hva kabinettet skal gjøre”.[46] Militærrådgiveren kan gi uttalelser om hvilke militære kombinasjoner og  innsatser som kan bidra til å oppnå det politiske målet (jfr. ’grammatiske muligheter’), men regjeringen må se på helheten (jfr. ’logikken’), hvor

… enhver krig først og fremst skal oppfattes etter sin sannsynlige karakter og hovedkonturer, slik som de fremstår av de politiske faktorer og relasjoner, og at krigen … for det meste må betraktes som et organisk hele, hvis enkelte ledd ikke lar seg løse fra helheten, hvor altså hver enkelt aktivitet må være en del av helhetens strøm og ha sitt utspring i helhetens idé. Derfor må det være helt sikkert og klart for oss at det overordnede standpunkt til krigsledelsen, hvor hovedlinjene utgår fra, ikke kan være noe annet enn politikkens[47].

Clausewitz underbygger denne konklusjon med støtte i empirien:

Hele krigshistorien har vist at krigen ikke kan tenkes ”som en selvstendig ting, men som et politisk instrument”

Krigshistorien har også vist ”hvor forskjellige kriger må være, avhengig av deres motivers natur og de situasjonene som ga opphav til dem”.[48]

Dermed blir det lett for Clausewitz å utlede hva som blir det overordnede strategiske spørsmål:

Den første, den største, den mest avgjørende vurdering som statsmannen og feltherren må foreta, er den at han i denne henseende når til en korrekt erkjennelse av den krig han fører, og ikke tar den for noe eller vil gjøre den til noe den ut fra forholdenes natur ikke kan være.[49]

Det politiske og militærstrategiske nivåets første og overordnede oppgave er altså å stille den riktige ’diagnose’ av den krise, konflikt eller krig de står overfor. Når den mest sannsynlige diagnose er stilt, som selvfølgelig må baseres på et helhetssyn, skal de militære rådgivere kunne være i stand til å anbefale hvilke militære virkemidler og metoder som best kan bidra til at de politiske målene nås – enten i selvstendige militære innsatser eller i samarbeid og koordinering med andre ikke-militære virkemidler. Dette lyder rimelig overskuelig, men når voldsinstrumentet settes inn i en situasjon, vil voldens ’indre lov’ og maktanvendelsens særpreg uvilkårlig gi krisen eller konflikten en ny kompliserende dimensjon som de enkelte parter kun delvis har kontroll over.

Følgende kan bli at konflikten eller krigen endrer karakter med behov for å stille ny diagnose og justere både de politiske mål og bruken av militære virkemidler og metoder. Det er i en slik sammenheng vi må forstå Clausewitz’ utsagn at de militære synspunkter alltid må være underordnet det politiske – også under konflikten eller krigens forløp. Uten politikkens primat har det ingen mening å tale om begrenset konflikt eller krig fordi ”intelligensens” er borte og voldens logikk hersker alene.

---------------------------------

Inge Tjøstheim er lærer i strategi ved
Forsvarshøgskolan i Stockholm.