Tami Davis Biddle

Rhetoric and Reality in Air Warfare; The Evolution of British and American Ideas about Strategic Bombing, 1914 – 1945

Princeton University Press, 2002, 406 sider.

Anmeldt av Svein Duvsete

Strategisk bombing var et nyttig verktøy for seierherrene både under Gulfkrigen i 1991 og under krigen i Kosovo i 1999, og med en ny Gulfkrig i full gang er strategisk bombing igjen et aktuelt tema, ettersom det er et av instrumentene for å fjerne Saddam Hussein og hans regime. På tross av betydelig ”suksess” er strategisk bombing som middel i krig en av det tjuende århundrets mindre tiltalende ”oppfinnelser".

Dr. Tami Davis Biddle ved det amerikanske Duke universitetet viser i denne boken, som er en videreutvikling av hennes doktoravhandling, at strategisk bombing på ingen måte er et entydig begrep; tvert imot er det en betegnelse som rommer ulike former for bruk av bombefly, men felles er likevel ideen om at bombeflyene skal brukes som det avgjørende verktøy i krigen. Ved å ramme fiendens ”vitale sentre” vil det ødelegge hans evne og vilje til å fortsette kampen.

Boken fremstår med en ryddig disposisjon og er delt inn i fem kapitler, samt innledning og konklusjon. I de tre første kapitlene følger Biddle utviklingen av teoriene omkring strategisk bombing, og i kapittel fire og fem diskuterer hun den allierte bruken av strategisk bombing under andre verdenskrig. I kapittel en trekker Biddle trådene tilbake til de første forestillingene om bruk av luftfartøyer til krigsformål, og hun forklarer hvordan både britisk og amerikanske institusjoner utviklet egne doktriner for bruk av luftmakt under første verdenskrig. Sentralt i hennes forklaring står de ”lærdommer” som sentrale aktører trakk ut når det gjaldt bruken av fly under første verdenskrig. Både briter og amerikanere hadde nemlig egne feltundersøkelser for å kartlegge både materiell skade og betydning av bombeangrepene på den tyske befolknings krigsmoral. Britene konkluderte med at de materielle skadene var små, men at effekten på den tyske befolkningens krigsmoral var betydelig. Amerikanerne derimot la mest vekt på virkningen av bombeangrep på fiendens tropper, samtidig trodde de at strategisk bombing kunne få en avgjørende betydning i en ny krig ettersom moderne industrisamfunn var svært sårbare på grunn av komplekse produksjonsmetoder. Biddle hevder at dette var feilaktige konklusjonene, og begrunner det med at underlagsmaterialet var alt for spinkelt til å trekke såpass bastante konklusjoner, dessuten hevder hun at institusjonelle egeninteresser påvirket ”lærdommene”.

I kapittel to rettes fokus mot det britiske flyvåpenet (RAF) og mellomkrigstida. Etter verdenskrigen hang selvstendigheten til det nyetablerte RAF i en særdeles tynn tråd, og i kampen for å bevare den nyvunne selvstendigheten fant RAFs ledelse det formålstjenlig å oppjustere betydningen av strategisk bombing. Ledelsen hevdet derfor at selv om de materielle skadene som følge av et bombeangrep ofte var minimale, så var den moralske effekten på fiendens befolkning betydelig. RAF fikk gjennomslag for sin argumentasjon, og bygde i løpet av 1920- og 30 tallet opp et offensivt rettet flyvåpen som satte det strategiske bombeflyet i høysetet. Ettersom denne utviklingen i høy grad tjente RAFs institusjonelle egeninteresse var det få kritiske røster. Dermed ble det heller ikke rettet tilstrekkelig fokus på konseptets mer problematiske sider. Eksempelvis ble det ikke funnet noen løsning på presisjonsnavigering om natta og i dårlig vær, og det ble heller ikke lagt vekt på å utvikle et godt selvforsvar for bombeflyene. Postulatet var at ”the bomber will always get through”.

Det tredje kapitlet er viet utviklingen av doktrinene om strategisk bombing i den amerikanske hærens flyvåpen i mellomkrigstida. Mens britene formet et flyvåpen tanke på offensiv bruk var amerikanerne isolasjonister, og bruken av US Army Air Corps skulle tjene defensiven. I tiden etter verdenskrigen var de tunge bombeflyene tildelt to hovedoppgaver; for det første å oppdage og ødelegge fiendtlige marinestyrker utenfor den amerikanske kysten, og for det andre å gi støtte til Hærens operasjoner på bakken. Men også i USA var det lobbyvirksomhet for et selvstendig flyvåpen. Nå ble det ingen selvstendighet før i 1948, men mot slutten av 1930-tallet ble det lagt planer også for strategisk bruk av langtrekkende bombefly. Selv om bombeflyen hadde vist seg svært sårbare under første verdenskrig la heller ikke amerikanerne tilstrekkelig vekt på bombeflyenes sårbarhet. Tanken var at moderne bombefly med sin høye hastighet og gode bevæpning kunne operere alene over fiendens territorium, også amerikanernes bombefly ville ”always get through”.

I det fjerde kapitlet behandler Biddle bruken av strategisk bombing under første del av andre verdenskrig (1939-1942). Her argumenterer Biddle overbevisende og viser at mellomkrigstidas nærmest spekulative doktriner ikke tålte møtet med krigens realiteter. Verken de britiske eller de amerikanske flystyrkene kunne leve opp til de forestillinger de hadde skapt om egen fortreffelighet, og de strategiske bombeflystyrkene kunne ingenlunde levere noe avgjørende bidrag i kampen mot Tyskland i de første krigsårene. Biddle peker på flere årsaker til det manglende samsvaret mellom visjon og virkelighet. For det første var det alvorlige svakheter ved de eksisterende bombeflyene, de var både langt mer utsatt for fiendens luftforsvar enn det teoretikerne hadde forstilt seg, og heller ikke kombinasjonen av sprengkraft og presisjon var av det kaliber som krigsoperasjonene fordret. For det andre viste det seg at moderne industrisamfunn ikke var så sårbare overfor bombeangrep som det teoretikerne antok. Tvert imot viste det seg at industrisamfunnet var både motstandsdyktig og hadde stor tilpasningsevne i møtet med de strategiske flystyrker.

I det femte og siste kapitlet viser Biddle hvilke veivalg som ble foretatt av den allierte ledelsen etter hvert som svakhetene ved deres strategiske flystyrker ble åpenbare. Problemet med bombeflyenes sårbarhet ble ikke løst, men de allierte klarte å tilrive seg en gunstig luftsituasjon ved å utvikle og innføre langtrekkende eskortejagere som P-51 Mustang. Heller ikke problemet med presisjon ble løst på en tilfredsstillende måte, selv om amerikanserne nedla store ressurser i utviklingen av Norden bombesikter. Både briter og amerikanere modifiserte derfor sine operasjonsmønstre i en stadig mer voldsom og stadig mindre diskriminerende retning. Ønsket om å få en snarlig slutt på krigen førte til det Biddle kaller et ”aerial Armageddon”, eller dommedag, over både Tyskland og Japan, og store byer ble regelrett utslettet i løpet av et bombetokt.

Dr. Tami Davis Biddle har levert et solid bidrag til vår forståelse av fenomenet strategisk bombing. Hun gir oss ny innsikt særlig ved å avdekke det manglende samsvar mellom den empiri som forelå etter første verdenskrig, og de konklusjoner som ble trukket i de institusjoner som ønsket å utvikle såkalte strategiske bombeflystyrker. Samtidig er dette en bok som gir en innsikt av mer allmenn betydning. Den omhandler tilbøyeligheten til selektiv bruk av forskning og vitenskap. Både britiske og amerikanske flyoffiserer hadde et brennende ønske om selvstendige flyvåpen. Det krevde en selvstendig oppgave, og til denne rollen var strategisk bombing fortreffelig. Med vitenskap og empiri som alibi ble det trukket konklusjoner som fikk vidtrekkende konsekvenser i møtet med krigens vesen, men det var til en høy pris. Og den prisen var det de unge flymannskapene som måtte betale. Den statistiske sjansen for å overleve en beordringsperiode (30 operative turer) ved en bombeflyavdeling var på 17,5 %, mens den for to perioder var på skarve 2,5 %.