Hans Olaf Brevig:

Et regiment i krig og fred IR 11, 1911-1995, Nytt I Ukas Forlag, Ålesund 2001.

Et av Hærens yngste regimenter, IR 11, har fått en historie som det er all grunn til å gratulere både forfatter og initiativtakere med. Av rekken med historier om Hærens regimenter vil denne bli stående som et eksempel. Det er flere grunner til dette.

Først, boka er skrevet av en forfatter som rekke bøker av historisk art bak seg og med bakgrunn fra det distriktet hvor regimentet hørte hjemme. Regimentet er dermed plassert inn i det samfunn og det fylke det var fra.

Videre har forfatteren klart å skille det vesentlige fra det uvesentlig. Selv om kanskje tjenesten under første verdenskrigen for den vanlige soldat ikke skilte seg stort fra en vanlig regimentssamling var betydningen for landet helt forskjellig. Her blir ikke nøytralitetsvakten avspist med et par sider som i andre lignende regimentshistorier. Billedmaterialet et kapitel for seg selv. Et stort antall fotografier fra øvelser og personer av alle grader illustrerer meget godt en historie som ellers kunne ha blitt fargeløs.

IR 11 ble opprettet ved hærordningen av 1909, en ordning som forøvrig har hatt stor anseelse i Hæren og hvor de siste rester gikk i graven i 2000 med St prp 45. Dette har gjort at forfatteren har fått en håndterlig tidsperiode å skrive om. Han beskrivelse er da også strengt kronologisk.

Da regimentet ble opprettet fikk det oberst Henrik August Angell som sjef. Nå var Molde et for fredelig sted for obersten Angell ble frivillig deltager på fransk side under første verdenskrigen.

Regimentet merket også verdenskrigen ved å stille vaktstyrker både ved Agdenes festning og ved den internerte tyske hjelpekrysser Berlin. Forfatteren har fått fram at IR 11 gjorde en viktig innsats i krigsårene 1914-1018.

Mellomkrigstiden var en forfallsperiode også for IR 11, men forfatteren vise hva som likevel ble gjort. Hans skildring av rekruttskolene i denne perioden gir et bilde av nøysomhet og hvor det ble gjort mye med lite å hjelpe seg med. Vi får et levende og nært bilde av aktiviteter, forlegningsforhold og ikke minst kosthold. Men også av den radikalisering som skjedde blant rekruttene og de reaksjoner og ofte fravær av reaksjoner som fant sted. Det er forbausende å se hvor lite midler som ble stilt til disposisjon for øvelser selv etter at en opprustning ble satt i verk fra 1938 av.

Vi får også en detaljert beskrivelse hvordan ordensvernet var organisert i Møre og Romsdal. I motsetning til mange andre ser forfatteren dette som en helt legal ordning sett i den situasjonen som oppsto. At det var og er politisk uenighet om ordningen har intet med legitimitet å gjøre. At ordensvernet aldri kom i bruk, er intet bevis for at det var unødvendig. Hæren har ingen grunn til å skamme seg over denne delen av sin historie.

Den krigen som i følge politisk myndigheter ikke skulle komme, ivertfall ikke før etter lang forberedelser tid brøt ut i september 1939. Igjen ble det aktuelt med innkallinger til nøytralitetsvern. Forsvarets sto langt dårligere rustet enn i 1914. Faren for en direkte invasjon kunne myndighetene ikke se bort fra og Hærens nøytralitetsvakt ble kalt inn bataljonsvis. Bataljonene ble så plassert i truede områder som Øst Finnmark og Rogaland-Sørlandet. Man økte dermed den militære beredskap, men kanskje like viktig så fikk Hæren tatt igjen noe av det som var forsømt i militær utdannelse. Kunne man få alle Hærens bataljoner gjennom en 60 dagers bataljonsøvelse ville mye være vunnet. 9 april sørget for at dette ikke skjedde, men for IR 11 ble Bataljon II sendt til Madla ved Stavanger i slutten av januar 1940. Den ble værende til 1 april da den dimitterte.

IR 11 var et av de få regimenter som ikke fikk sine mobiliseringsdepoter eller vesentlig del av sitt distrikt besatt raskt av tyskerne. Dersom kunne det skje en velordnet mobilisering. Dog fikk regimentet ingen bekreftet ordre om mobilisering før 10 april. En episode er vel verdt å nevne. Møre Fylkes Ruteselskap sine fartøyer var avgjørende for en ordnet mobilisering i dette veifattige fylke. Dette var tenkt på og direktøren for ruteselskapet hadde forseglet instruks for hva han skulle foreta seg. Direktøren var både den 9 og 10 april på regimentskontoret for å få tillatelse til å bryte forseglingen, men fikk beskjed om å vente. Om aftenen 10 april brøt han likevel seglene, innstilte alle normale ruter og sendte fartøyene til sine samlingssteder i henhold til planen. Da fremmøtet startet 11 april var fartøyene på plass og transportene kunne begynne.

Totalforsvar var også den gangen en realitet og viser at besluttsomhet I den sivile delen av samfunnet kan være minst like stor som i den militære delen. Gulltransportene er et lignende eksempel.

Forfatteren søker å se regimentets innsats i april dagene i en nasjonal kontekst og at IR 11 innsats hadde nasjonale konsekvenser som kanskje har vært undervurderte.

Regimentet satte opp fire infanteribataljoner på nærmere 3000 mann tilsammen. Kampene om Dombås hvor et tysk fallskjermjegerkompani var satt ned er de mest kjente, men Nåverdalen 1940 står også på regimentets fane. Slutten på kampene i Sør Norge førte til at regimentes personell dimitterte, men noen fortsatte kampen. Den mest kjente ble løytnant Martin Linge som var reserveoffiser ved IR 11. Nevnes må også sjefen Oberst David Thue som under ledelse av regimente og tok seg tid til et oppgjør med Trygve Lie. Han var ikke mindre stri mot tyskerne, han døde i juni 1943 etter grov tortur på Falstad.

Etterkrigstiden begynte med å få ordnede militære forhold i regimentets distrikt for deretter å bygge opp de militære styrker i Møre og Romsdal. Her skiller ikke IR 11 seg vesentlig ut fra de øvrige regimenter i Hæren. Tiden ble preget av administrasjon av personell og materiell til mobiliseringsoppsetningene og til planlegging og gjennomføring av repetisjonsøvelser. Selv om det var førti år med kald krig var det også en lang fredsperiode og en periode med stabilitet og ro. Med slutten på den kalde krigen var det også slutt på stabilitet og ro og relativt snart slutt på regimentet selv. I og med den sterke reduksjonen av Hæren som skjedde på nittitallet samt en revolusjonerende omlegging av forvaltning av personell og materiell i Hæren var regimentets tid ute. Vi fikk Møre regiment med operative oppgaver, men det var ikke nok til å holde liv i en lokal organisasjon for Hæren. Stortinget satte sluttstreken i 2001, 0tti år etter at IR 11 ble opprettet.

Forfatteren er forsiktig med å gå inn i regimentets operative oppgaver under den kalde krigen, men han har gitt oss et lite blikk ved å gå inn i operasjonsordren for forsvaret av Molde by av 1971.

Hans Olaf Brevig har gitt IR11 et verdig minnesmerke.