|
Et Sjøforsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement.
Av: Kontreadmiral Kjell-Birger Olsen
Med kommunismens fall spådde enkelte at dette ville markere slutten på den historiske utviklingen. Den vestlige liberale demokratimodellen hadde vunnet en endelig seier og vi kunne nå konsentrere oss om å administrere velferden. Det skulle selvsagt ikke bli slik. Fra en farlig, men dog stabil bipolar omgivelse befinner vi oss nå i et sikkerhetspolitisk landskap som kjennetegnes av kontinuerlige forandringer. For at de militære styrkene skal være et relevant og nyttig sikkerhetspolitisk verktøy må de derfor inneha evnen til kontinuerlig endring i takt med omgivelsene. Dette gjelder selvsagt også det norske Sjøforsvaret. Naval Transformation har fått en egenverdi. Sjøforsvaret har vist enestående vilje og evne til endring de senere år. Stasjonære anlegg og støttevirksomhet har blitt ofret på mobilitetens og reaksjonsevnens alter. Helt nødvendige, men smertefulle omlegginger for mange av de involverte. Det er imidlertid viktig å merke seg at maritime kapasiteter ikke utgjøres av strukturelementer eller fartøyer alene. Utvikling av de rette operasjonskonseptene og taktiske retningslinjene er viktige elementer i omstillingsprosessen. Opprettelsen av Norwegian Task Group (NoTG) har gitt oss en profesjonell stab til å lede underlagte enheter på et taktisk nivå. Sjøforsvarets skolesenter, KNM Tordenskjold, har i nært samarbeid med NoTG kommet langt i utviklingen av operasjonskonsepter og taktiske retningslinjer tilpasset nye trusler og nye oppdrag. Forsvarssjefens Militærfaglige Utvalg (MFU) er en ny og omfattende studie som skal være styrende for Forsvarets utvikling og den fremtidige styrkestrukturen. Fundamentale vurderinger om fremtiden gjøres relativt hyppig, ikke bare i Norge men også i andre land. Endringsvilje, endringsevne – Military Transformation, dette er ikke bare forbigående problemstillinger men varige forutsetninger for at Forsvaret skal forbli et sikkerhetspolitisk instrument med verdi og relevans. Samtidig er Sjøforsvaret inne i en fase som preges av tunge investeringer. Tiden som går med fra beslutningen blir fattet om anskaffelse av et nytt strukturelement og frem til det er i operativ drift er svært lang. Fridtjof Nansen prosjektet startet opp i 1995, mens Skjold prosjektet har sine røtter tilbake til tidlig 90-tall. Den lange utviklingstiden er delvis et resultat av det høye teknologiske nivået på moderne militært materiell, og derav tiden som går med til utvikling. Derfor er vi avhengig av å utvikle organisatoriske løsninger som korter ned tiden fra beslutningen er tatt til investering og bygging starter. Dette er absolutt nødvendig for å kunne fremskaffe tidsriktige militære kapasiteter. Den lange ledetiden faller sammen med stadig hyppigere endringer i den sikkerhetspolitiske situasjonen hvor det kreves kontinuerlige og raske endringer og tilpasninger i et lands militære kapasiteter. Derfor må det også eksistere tilstrekkelig fleksibilitet i prosjektarbeidet slik at justeringer på produktet kan gjøres underveis i takt med utviklingen. Mot 2015 Sjøkrigen har endret seg. Tiden hvor de store flåtemaktene møtes på det åpne hav for å utkjempe det avgjørende slaget er forbi. Sjømakt benyttes i dag hovedsakelig til å påvirke en situasjon på land, og dette vil være tilfelle i den overskuelige fremtid. Maktprojeksjon fra havet og innover land fordrer en høy grad av samhandling mellom forsvarsgrenene. Maritime kapasiteter må i enda større grad sees i et fellesoperativt perspektiv og det må utvikles prosedyrer for felles samhandling på det taktiske nivå. NATO alliansen er også i utvikling, men fremstår fremdeles som grunnpilaren i norsk alliansepolitikk. Samtidig er norske styrker engasjert i militære operasjoner sammen med land vi tidligere ikke samarbeidet med. Forsvarsallianser har de senere år blitt dannet ut fra de til enhver tid gjeldende politiske realiteter og de sikkerhetsmessige utfordringer som skal løses. Vår interoperabilitet og evne til å samarbeide må allikevel konsentreres rundt NATO. I arbeidet med å forme våre fremtidige maritime kapasiteter må vi derfor følge nøye med i utviklingstrekk hos våre allierte. Vi skal finne frem til såkalte nisjekapasiteter hvor vi med vår bakgrunn og naturgitte forutsetninger kan gi et verdifullt bidrag til internasjonale operasjoner. Samtidig generer Norges rolle som kyststat og sjøfartsnasjon et betydelig nasjonalt sikkerhetsbehov knyttet til vår maritime virksomhet. Utfordringen i dag består altså i å utvikle maritime kapasiteter som bidrar til å løse det nasjonale sikkerhetsbehovet samtidig som de fremstår som relevante og etterspurte i en alliansesammenheng. Utviklingstrekk hos alliansepartnerne Hva innebærer så en alliansetilpasning for Sjøforsvaret? US Navy (USN) har i sine strategiske studier pekt på Littoral Warfare som den store utfordringen siden tidlig på nittitallet. Det har vært gitt ut en rekke doktrinære dokumenter som har pekt på maktprojeksjon som marinens hovedfokus. Den politiske ledelsen har de siste årene stilt konkrete krav til Pentagon om raske og reelle endringer som tar inn over seg de nye realitetene. USN befinner seg derfor i en betydelig omstillingsprosess som har fått forsterket moment med krigen mot terror. Sea Power 21, Joint Vision 2020 og Naval Transformation Roadmap er grunnlagsdokumenter som beskriver retningen US Navy går i.
Små bevæpnede eller
missilbærende farkoster, miner og konvensjonelle ubåter er ansett som de
viktigste truslene. USN har identifisert det største kapasitetsgapet til å
være nettopp sjøkontroll i kystnære områder i relasjon til disse og andre
asymmetriske trusler. Derfor er det første konkrete resultatet av
omstillingsprosessen bygging av et betydelig antall Littoral Combat Ships.
Dette vil være først ute i en ny familie fartøyer og være designet,
utrustet og bevæpnet for å kunne etablere sjøkontroll i littorale områder. Den britiske marinens fremtidsplaner er beskrevet i ”Future Navy” og ”Future Navy Operational Concept”. Den skiller seg ikke vesentlig fra US Navy sine vurderinger og vektlegger den grunnleggende dreiningen av sjømilitær makt fra ”at sea naval warfare” til ”from the sea naval warfare”. Maktprojeksjon, fleksibilitet, reaksjonsevne og deployeringsevne er stikkordene for hvordan Royal Navy ønsker å prioritere. I tillegg nevner britene ”Optimised Access” som en av grunnpilarene i fremtidens maritime doktrine. Fellesoperative styrkers adgang til teatret forutsetter kapasiteten til å kontrollere de kystnære områder. Littoral warfare nevnes derfor som den store utfordringen, både når det gjelder å utvikle fartøyer, taktikker og prosedyrer. På denne bakgrunn har også Royal Navy i bilaterale samtaler fremhevet Norges kompetanse i kystnære operasjoner som et særdeles viktig fremtidig bidrag til internasjonale operasjoner. Norge har hatt et enestående samarbeid med Danmark og Tyskland innenfor Littoral Warfare i en årrekke. Disse landene satser spesifikt på kapasiteter med relevans i kystnære operasjoner også for fremtiden. Vårt vedvarende samarbeid har medført en høy grad av interoperabilitet – teknisk, konseptuelt og kulturelt. Også innenfor området logistikk og understøttelse finnes det likheter og prosedyrer som sikrer effektivt samarbeid. Samarbeidet med disse nord-europeiske landene muliggjør sammensetningen av en multi-nasjonal littoral task group. German Task Group deployerte til Afrikas Horn og Rødehavet med fem stk 143 klasse MTBer og støttefartøyet Donau umiddelbart etter 11 september som en del av Operation Enduring Freedom. Oppdraget var kontroll med skipsfarten i Aden-bukta, Rødehavet og Bab el Mandeb stredet, samt eskortering og beskyttelse av vennlig skipsfart mot terrortrusselen fra små, hurtiggående fartøyer i området. MTBene viste seg å være ideelle verktøy til dette oppdraget. En midlertidig base ble opprettet i Djibouti hvor støttefartøyet befant seg under største delen av oppholdet. Ved å rotere fartøyene på vakt kunne man holde et stort antall enheter med høyt fartsoverskudd, moderne sensorer og fleksibel våpenlast i operasjonsområdet kontinuerlig. Samtidig som Tyskland nå avhender sine eldre MTB-klasser, bygges og innfases K130 klasse korvetter. Dette vil bli et svært moderne kampfartøyer spesielt beregnet på Littoral Warfare, noe mer deployerbare enn de fartøyene som nå er faset ut. I tillegg beholdes et antall moderniserte 143 klasse MTBer. Utviklingen er helt parallell med den vi ser for oss her i Norge med Skjold og modernisert Hauk. Den danske marinen har definert Littoral Warfare som sitt hovedsatsningsområde. Danmark tok de første skrittene på veien mot modulære fartøyer og høstet mange erfaringer med det. Integrasjonskostnadene er svært høye ved anskaffelse av våpensystemer til fartøyer og ved nybygg. Fordi trusselbildet endrer seg hyppigere enn tidligere er modulære plattformer hvor man kan bytte sensor- og våpenpakke etter et plug-and-play prinsipp et interessant alternativ. Danmark har startet byggingen av sine nye Flexible Support Ship som vil tilføre nye og meget interessante kapasiteter til løsning av det littorale dilemma. Dette er relativt store fartøyer som vil ha betydelig kapasitet til å ta med seg troppestyrker, kjøretøyer, stridsbåter, helikoptere, feltsykehus og så videre. I tillegg vil fartøyet i seg selv få en betydelig slagkraft og ha en fleksibel våpenlast på linje med Standard Flex. Det vil også bli et utmerket logisitikk fartøy. Den danske marinen vil med sine Flyvefisken klasse fartøyer i anti-overflate og mineryddingskonfigurasjon kombinert med de nye Flexible Support Ship ha mye å tilføre en Littoral Task Group. Nasjonal nødvendighet Utfordringene langs Norges kyst står i kø og Sjøforsvarets evne til å etablere kontroll i kystsonen er vesentlig for Forsvarets troverdighet. Det er ingen tilfeldighet at små, mobile enheter med høy slagkraft har vært benyttet til denne oppgaven i flere hundre år. Bakgrunnen ligger i vår særegne topografi, spredte bosetning og de relativt små ressursene vi kan benytte til forsvar av denne uforholdsmessig lange kystlinjen. Dette er konstante faktorer som ikke vil endre seg med endrede sikkerhetspolitiske forutsetninger. MTB våpenet var en viktig brikke i invasjonsforsvaret under den kalde krigen. Vi må ikke av den grunn bli forledet til å tro at invasjonsforsvar er MTBenes eneste styrke. Dette er heller ikke et spørsmål om MTBer, men et spørsmål om hvilke maritime kapasiteter dette landet må ha. Og dette landets velferd og sikkerhet er som kjent uløselig knyttet til kysten og det som passerer ut og inn av denne sonen. Mindre og fleksible enheter vil fortsatt fremstå som en garantist for at vi er i stand til vise tilstedeværelse, bistå viktige samfunnsfunksjoner, hevde suverenitet, eller i verste fall benytte maktmidler langs vår egen kyst når og hvor det måtte bli krevet av oss. Det littorale dilemma Det er altså en oppsiktsvekkende konsensus om at de maritime militære utfordringene finnes i kystsonen. Det åpne havet behersker vi, det er når vi nærmer oss kysten – ”the dangerous littorals” – utfordringene står i kø. Dette synes å være oppfatningen hos alle våre prioriterte samarbeidspartnere. Denne erkjennelsen er av generell karakter og knyttet til de iboende fysiske rammebetingelser kampfartøyer må håndtere i et så komplekst miljø. Utstrekningen til ”the Littorals” er gjerne knyttet til våpenrekkevidder; så langt ut over havet man kan nå med landbaserte våpen, og så langt innover land man kan nå med fartøysbaserte våpen. I denne sonen blir alt vanskeligere. Topografiske, hydrografiske og demografiske forhold kompliserer bruk av sensorer, våpen og sambandsmidler. I tillegg er dette et miljø som favoriserer assymetriske trusler. Til løsning av ”det littorale dilemma” kreves derfor andre våpen og sensorer enn det man benytter på det åpne hav. I tillegg kreves det kompetanse og erfaring i å håndtere dette miljøet. Sjøforsvaret har plattformene, våpnene og kompetansen til å være ledende i denne utviklingen. Kystnære operasjoner; Sjøforsvarets alliansetilpasning Våre viktigste allierte har alle identifisert behovet for sjømilitære kapasiteter som kan operere effektivt i kystnære operasjoner. Dette behovet vil være en vedvarende faktor fordi håndtering av det littorale dilemma er en viktig brikke i evnen til fellesoperativ maktprojeksjon i den videste betydning. Det paradoksale er at NATOs udiskutable behov for disse kapasitetene så langt ikke har kommet tilstrekkelig til utrykk gjennom de tradisjonelle kanalene. NATOs offisielle kanaler for styrkegenerering, herunder NATO Force Goals har hatt et etterslep på opptil to år på grunn av lang saksbehandling. Dette understreker behovet for å analysere utviklingstrekk hos våre allierte, også på uavhengig grunnlag. De siste ukene har imidlertid behovet for MTBenes nisjekapasiteter kommet klarere til utrykk. Det er nå formulert behov for en MTB skvadron til støtte for Operation Active Endeavour i området rundt Gibraltar og i det østlige Middelhav. I dag løses oppgaver knyttet til sjøkontroll i disse områdene av fregatter og andre større overflatefartøyer. Denne typen plattformer har imidlertid vist seg å ikke inneha tilstrekkelig fleksibilitet til denne rollen, og det er heller ikke en kosteffektiv løsning. Forsvarssjefen har oppfordret til en åpen debatt i arbeidet med MFU. Forsvarets Maritime Kapasiteter er et bidrag i denne debatten. The Norwegian Task Group (NoTG) vil fremstå som et fleksibelt instrument hvor Fridtjof Nansen klasse fregatter vil være flaggskipene, egnet til å lede operasjoner og medbringe betydelig ildkraft i form av NSM. Samtidig er evnen til å drive anti-ubåt krigføring med integrert helikopter en sentral kapasitet i forbindelse med oppgaver relatert til maktprojeksjon og sjøkontroll. Moderne ULA klasser er også skreddersydd for operasjoner i littorale områder og kan i tillegg til tradisjonelle ubåt operasjoner bidra til billedoppbygging og infiltrasjon av spesialstyrker. MTBene har ikke gått av moten, tvert i mot. Det er fortsatt mindre, hurtiggående fartøyer med en skreddersydd våpenlast og sensorpakke som opererer mest effektivt i kystsonen. MTBene leverer den ildkraft, mobilitet og fleksibilitet som kreves i moderne littorale operasjoner. Skjold klassen vil gjøre MTB- våpenet deployerbart til alle aktuelle operasjonsområder. Minerydderne har sin naturlige plass i denne konteksten fordi miner fremstår som et billig og lett tilgjengelig våpen i mange aktuelle konfliktområder. Evnen til å rydde miner er en vesentlig del av operasjoner som har til hensikt å sikre tilgang til et kystområde. Kystjegerkommandoen er limet som tilbyr dekning i overgangen mellom sjø og land og som gjør de andre enhetene i stand til å utnytte sin ildkraft ved å levere måldata. KJK vil være en styrkemultiplikator for enheter av alle kulører som skal levere ild utenfor kysten, i kystsonen og på landområder som er i direkte tilknytning til kysten. Dette er en struktur bestående av elementer som har komplementære egenskaper. Derfor kan vi ikke ha en debatt der hver enkelt fartøystype isolert sett stilles opp mot alle Forsvarets oppgaver eller alle militære basisfunksjoner. Tvert i mot skal vi utvikle fellesoperative konsepter som favner hele bredden i det å projisere militær makt. Sensorer og effektorer på de enkelte plattformene er i høy grad utfyllende og overlappende. Forsvarets maritime utfordringer er omfattende. Derfor har jeg som Generalinspektør høye ambisjoner for det fremtidige Sjøforsvaret. En bevisst satsning på konsepter som kan løse allierte og nasjonale sikkerhetsutfordringer i kystnære maritime operasjoner er en forutsetning for et tidsriktig, alliansetilpasset og relevant Forsvar. Og vi er på rett vei. Strukturelementene som er planlagt eller som er under anskaffelse vil kunne settes sammen til effektive styrker som løser våre nasjonale maritime utfordringer samtidig som de representerer en alliansetilpasset nisje i en fellesoperativ kontekst. Sjøforsvarets bidrag til løsning av ”det littorale dilemma” er en alliansetilpasset nisje som er nasjonalt nødvendig og internasjonalt høyaktuell. |
Evnen til å projisere slagkraft
fra sjø mot land til støtte for fellesoperative målsettinger står
sentralt. Videre skal havet utnyttes som transportvei for fellesoperative
styrker og disse skal gjøres uavhengige av faste baser. For å oppnå disse
målsettingene utvikles Sea Shield strategien for å sikre adgangen til
operasjonsområder, oppnå sjøkontroll i littorale områder og beskytte egne
styrker.