MÅL OG PRIORITERINGER I FORSVARSPOLITIKKEN I 2003

Refleksjoner etter Forvarsministerens foredrag i OMS den 7/1 – 03

Av generalløytnant Tønne Huitfeldt (p)
 

Forsvarsminister Kristin Krohn Devold innledet sitt foredrag i Oslo Militære Samfund mandag den 7. januar med å ironisere over at vi kunne lese i avisen at: ”Selv himmelen gråt ”da soldater og offiserer marsjerte ut av Gamlebyen i Fredrikstad for siste gang, i fjor sommer.

Jeg vet ikke om Forsvarsministeren selv har spasert i Gamlebyen og på vollene i Fredrikstad, Nordens eneste bevarte festningsby med bebyggelse fra midten av 1600 tallet. Det ville kanskje ha gitt henne en nær forståelse av hvorfor det var grunn til å gråte ved denne anledning, siden den kulturhistorisk uerstattelige bebyggelsen nå blir overgitt til tilfeldig utleie og innvandrermottak mv.

Hoveddelen av Forsvarsministerens nyttårsforedrag henvendte seg imidlertid til hver enkelt i Forsvaret og til hva hun kalte ”nostalgikerne” med beskrivelser og formaninger som mange av de tilstedeværende offiserer vil ha vansker med å forstå berettigelsen av, enn si å godta. I sin iver etter å fremheve nødvendigheten og de utvilsomt gode sider av den pågående omlegging av Forsvaret gikk Forsvarsministeren langt i å karakterisere holdninger og meninger hos offiserene til de store endringer som er underveis og som etter hennes mening hadde ”vekket sorgreaksjoner hos mange som var vant med den gamle kursen” Hun hevdet også at det hadde slått henne hvordan ”enkelte som er tilhengere av et sterkt NATO, samtidig nærmest lengter tilbake til den kalde krigen og det Forsvaret vi hadde før” og ”at det kanskje er konsekvensene av vår hjemlige omstilling som ligger bak den Kaldkrigs-nostalgien som av og til kan skimtes”.

Slike generelle beskrivelser av en ikke nærmere angitt gruppe offiserer er ikke bare uberettigete og uriktige, de er også uheldige for oppnåelsen av de målene som Forsvarsministeren søker å oppnå. Det er nemlig ikke slik at offiserene er nostalgikere som ”tror at fortidens brigader og mange fotsoldater og forrige generasjons våpen kan stå seg mot en motstander med høyteknologiske våpen.” , eller ”at det hjelper å bemanne grensefestninger mot internasjonal terrorisme”. Når Forsvarsministeren har registrert at ikke alle offiserer er begeistret for den omlegging som er vedtatt skyldes det i første rekke at det er mange som ikke uten videre kan avskrive mulighetene for at Norge igjen kan bli utsatt for en situasjon som innebærer en invasjonstrussel mot norsk territorium, og at det blir benyttet beskrivelser av det nye forsvarets evne til å håndtere aktuelle utfordringer som etter offiserenes faglige vurderinger er urealistiske og lite troverdige. Jeg skal komme tilbake til noen konkrete eksempler hvor dette er tilfellet.

      La meg imidlertid først få nevne at de negative reaksjonene til omleggingen trolig første rekke gjelder offiserer som har en bakgrunn fra den kalde krigen. Disse reaksjonene kunne kanskje vært unngått dersom man i prosessen frem til fremleggelsen av Forsvarssjefen forsvarsstudie, og FDs Stortingsproposisjon nr 55, hadde vært mer villig til å inkludere offiserer i og utenfor aktiv tjeneste i drøftingen av aktuelle spørsmål. Det ville ha bidratt til oppnåelsen av de målene som Forsvarsministeren strever for og som det ikke er noen uenighet om.

Så over til noen av de viktigste innvendingene til omleggingen og det nye Forsvaret:

- En uforholdsmessig stor del av de tilgjengelige forsvarsressursene blir anvendt for å etablere innsatsstyrker som kan delta i internasjonale operasjoner, sammenlignet med hva som blir anvendt til å opprettholde evne til å håndtere ulike former for utfordringer overfor norsk suverenitet og territorium.

Hærens del av Forsvarets Innsatsstyrke (FIST-H) for internasjonale operasjoner er allikevel av så beskjeden størrelse og stridsevne (bataljonsgruppe +) at den vil være av tvilsom verdi i en situasjon hvor det skal bygges opp et kollektivt forsvar i en Artikkel – 5 situasjon. Det er også uklart hvordan styrken med sitt tunge og pansrede utstyr skal kunne deployeres til et aktuelt innsatsområde innenfor akseptable tidsrammer. De samme begrensningene vil for øvrig også gjøre seg gjeldende dersom FIST skal deployeres til en utsatt del av norsk territorium. Bruk av honnørordene strategisk mobilitet og fleksibilitet i forbindelse med denne styrken er derfor urealistisk. Avveiningen mellom evnen til løse internasjonale oppgaver og nasjonale oppgaver med ivaretakelse av norsk sikkerhet og suverenitet har ført til uro hos en stor del av norsk forsvarsinteressert opinion, og vil i seg selv bidra til økt diskusjon om Forsvarets legitimitet og berettigelse.

Det må også bemerkes at FIST-styrken ikke er hensiktsmessig organisert og utstyrt for opptreden i lav-intensitets konflikter (fredsbevaring og andre Petersberg-oppgaver) Dette er spørsmål som NATO i første rekke må ta stilling til, og gi nødvendige anvisninger for de styrker som blir meldt inn til organisasjonen.

For deployering av FIST til internasjonale operasjoner i fjerntliggende områder må det etableres strategisk transportkapasitet med fly og/eller skip som kan flytte styrken innenfor de aktuelle tidsrammer. Det er mange mulige løsninger for fordeling av etableringsansvar og kostnadsdeling innen alliansen, og det vil være urasjonelt og unødvendig kostbart hvis hvert av de mindre medlemslandene skulle etablere strategisk transportkapasitet for sine bidrag til internasjonale operasjoner.

- Den gjenværende del av hærens styrker som er til rådighet for håndtering av eventuelle utfordringer overfor norsk territorium eller suverenitet er også av meget begrenset omfang, og dessuten sterkt geografisk konsentrert til Troms innland.

Det er også uklart om styrkene med deres forutsatte utstyr vil være i stand til å deployere i tide til utsatte deler av Nord- eller Sør Norge dersom det inntreffer en situasjon som gjør det ønskelig å styrke den lokale tilstedeværelse.

Opprettholdelse av Heimevernet i dets tidligere omfang (83 000 personell) som da det hadde en rolle innenfor et landsdekkende totalforsvarskonsept er ikke forklart. Og heller ikke hvilke oppgaver det er mulig og ønskelig at det gjenværende Heimevernet kan dekke.

- Det er også andre forhold i forbindelse med omleggingen av Forsvaret som har bidratt til tvil og usikkerhet hos mange offiserer i og utenfor aktiv tjeneste. Det gjelder bl.a. den lave utnytting av vernepliktsmassen, og det store antallet unge menn som slipper unna eller ikke fullfører førstegangstjeneste. Og om det nå blir gjort nok  for å gi de vernepliktige mannskapene en meningsfull tjeneste som de føler at gir dem et utbytte av tiden de er inne. Utilfredsstillende forhold på disse områder kan bidra til å undergrave hele vernepliktsssystemet hvis de ikke blir rettet på, og dermed fjerne grunnlaget for rekruttering av mannskaper til Forsvarets innsatsstyrker.

Den viktigste innvendingen mot omleggingen er kanskje at selv med kompensasjon for en erfaringsmessig uomgjengelig økning av driftsutgiftene på 1.5 % pr år, så vil det budsjettnivået som det ble oppnådd enighet om ved forsvarsforliket i 2002 ikke være tilstrekkelig til å opprettholde forsvarsgrenenes nåværende struktur etter 2005. Vi vil derfor stå overfor behovet for en ny omstilling, og det vil trolig i første rekke gå ut over Forsvarets ”spisse ende”.

I denne sammenheng er det også tvil om de forutsatte innsparinger er gjennomførbare, og om de vil gi det ønskede resultat. Det gjelder for eksempel om den forutsatte innsparing ved avhendelse av forsvarets bygg og eiendommer vil gi det nødvendige bidrag til finansiering av omleggingen, og hvordan innføring av konkurransebasert husleieordning for Forsvarets staber og avdelinger vil virke inn på driftsutgiftene. Det er også andre store prosjekter hvor man ikke kjenner de endelige økonomiske konsekvenser, bl.a. IT-prosjektet Golf.

Forsvarsministeren må ikke tro at en mulig skepsis eller manglende entusiasme for omleggingen hos enkelte offiserer skyldes en inngrodd motvilje mot endringer og et sentimentalt begrunnet ønske om å bevare den tidligere forsvarsstruktur. Derimot skyldes den offiserenes yrkesfaglige vurdering av det nye Forsvarets evne til å løse de oppgaver som gir de landets politiske myndigheter muligheter for å håndtere sikkerhetsmessige og militære utfordringer som landet kan bli stillet overfor i en uforutsigbar fremtid.

Vi har en flott forsvarsminister, som har vist at hun har interesse og vilje til å gi Norge et moderne og tidsmessig forsvar med balanse mellom struktur og finansiering. Det er derfor uheldig dersom hun feilbedømmer holdningene til offiserene som jo representerer en betydelig faglig kompetanse og erfaring, og som ville vært viktige som medspillere under omleggingen av Forsvaret. Vi vil håpe at forsvarsministerens ofte gjentatte utsagn om at det ny forsvaret blir så ”meget bedre” enn det tidligere blir oppnådd, men det er vanskelig å se at dette vil kunne kompensere for redusert antall og tilstedeværelse i både internasjonale og nasjonale forsvarsoppgaver. Vi vil derfor anbefale at Forsvarsministeren benytter mer nøkterne beskrivelser av det nye forsvaret, og at hun henvender seg mer til de problemene som Forsvaret utvilsomt står overfor under omleggingen.