Forside/Front page

VAR DET KORREKT KUN Å FRIGJØRE KUWAIT I 1991?

Var det riktig å begrense de alliertes mål til kun å omfatte frigjøringen av Kuwait i 1991, og var det riktig å stanse krigføringen da dette målet var nådd ? Det har blitt hevdet at målet burde ha vært å ødelegge mer av Iraks militære kapasitet eller å fjerne Saddam Hussein fra makten og i realiteten ”frigjøre” Irak.

DET POLITISK STRATEGISKE NIVÅ (1)

Her vil jeg ta for meg de viktigste aktørene med vekt på den politiske alliansen og dens mål. Okkupasjonen av Kuwait med det påfølgende opphør av ett av FN sine medlemsland gjorde at ingen nasjon kunne gjøre noe annet enn å offentlig fordømme Irak sin handling. Saddam sitt grove brudd på internasjonal lov gjorde det lettere for verdenssamfunnet å akseptere den internasjonale responsen ledet av USA i spissen for en vestlig dominert allianse. Det var meget viktig for USA å sørge for nødvendig støtte, for derved å kunne danne en allianse som kunne være sterk nok til å både bli enig om og også forfølge både politiske og militære mål. Det var et historisk øyeblikk da FN Resolusjon 678 ble vedtatt den 29. november 1991, fordi det var første gang siden Korea krigen at FN hadde truet et av sine medlemsland på denne måten.

Det var kun USA, den eneste gjenværende supermakt, som hadde kapasitet til å iverksette en effektiv respons. Troverdigheten til USA og det internasjonale samfunnets rykte stod på spill. Saudi Arabias sikkerhet og sikre oljeleveranser var viktige nasjonale amerikanske interesser. Dersom Irak kontrollerte det meste av den arabiske olje så kunne de bruke dette til å fremme fremtidige militære og politiske formål. Hovedutfordringen for USA var å holde alliansen sammen både økonomisk, militært og ikke minst politisk. Dette innebar å sørge for enighet om de politiske mål, skaffe til veie nok militære styrker og ikke minst å være villig til å betale det meste av kostnadene. Et betydelig arbeid ble satt i gang for å sikre økonomisk støtte, spesielt fra de landene som ikke stilte militære styrker. De fleste landene i verden bidro til slutt på en eller annen måte i isolasjonen av Irak.

Den amerikanske presidenten satte følgende nasjonale mål2 :

a.       Umiddelbar og betingelsesløs tilbaketrekning av alle irakiske styrker fra Kuwait.

b.       Gjeninnsetting av Kuwaits lovlige nasjonale styre.

c.       Sikkerhet og stabilitet for Saudi Arabia og hele den Persiske Gulf.

d.       Sikkerhet og beskyttelse av amerikanske statsborgere i utlandet.

President Bush ville trenge støtte fra Kongressen gjennom hele konflikten. Han lovet at de amerikanske styrkene skulle forlate området så snart krisen var over, fordi USA foretrakk en kort og rask krig. Dette var ønskelig både hjemme i USA og ikke minst i Saudi Arabia som helst ville ha de amerikanske styrkene i landet kortest mulig. Under luftkampanjen forsøkte Bush å håndtere bekymringene til den amerikanske opinion ved å poengtere at alliansens mål var begrensede og klart definert. Det skulle ikke ende opp med okkupasjon av Irak, men kun frigjøring av Kuwait og gjeninnsetting av Kuwait sitt lovlige styre. Bush fremmet imidlertid noen mål som gikk lengre enn selve frigjøringen av Kuwait. Han kunngjorde at alliansen skulle ødelegge Iraks kjernefysiske, biologiske og kjemiske (ABC) våpenproduksjon, samt deres leveringsmidler, herunder ballistiske raketter. I tillegg understreket han at det meste av Saddams artilleri og stridsvogner ville bli ødelagt. Disse tilleggsmålene ble kilden til betydelig uenighet innen alliansen. Det ble hevdet av flere at USA hadde definert og satt seg egne mål som gikk utover FN mandatet.

Vesten måtte følge sin viktigste allierte for å oppnå sine egne målsetninger i Gulfen. Intet land alene eller en Europeisk – Arabisk allianse kunne risikere en militær konfrontasjon med Irak uten betydelig amerikansk hjelp og støtte. Russland og Kina forsto at de kunne bare fremme sin egen utenrikspolitikk i området ved å godta amerikansk ledelse. Alliansen var bekymret for at frigjøring av Kuwait skulle medføre store egne tap. Den effekten dette kunne ha på opinionen både i USA og i Europa ble tatt svært alvorlig.

Saddam ble sett på som en stor leder i den Arabiske verden. Dette var innledningsvis en av grunnene til at noen arabiske land var så tilbakeholdne med å støtte den politiske alliansen. Trusselen fra den massive oppbygningen av styrker ved den tidligere Saudi – Kuwait nøytrale sone overbeviste Kong Fahd om at den irakiske utfordring ikke kunne demmes opp med verken økonomisk godtgjøring eller diplomati. Av disse grunner inviterte han amerikanske styrker til å beskytte Saudi Arabia. En annen grunn til Saudi Arabias manglende forståelse av den trussel Irak utgjorde var deres overbevisning om at Irak fremdeles var utslitt etter krigen mot Iran. En i etterkant klar feilvurdering av Iraks militære kapasitet. Saudi Arabia hadde også en overdrevet tro på sitt eget personifiserte diplomati. Den virkelige utfordringen var å holde de arabiske land som en del av alliansen. Den innledende arabiske holdning var at problemer mellom arabiske land først og fremst skulle løses uten ekstern, spesielt vestlig, innblanding. Gulfstatene, Egypt og Syria følte seg imidlertid så truet av Irak at de oppmuntret til hard motstand under amerikansk ledelse. De var pådrivere slik at man etter hvert fikk støtte fra de fleste arabiske land for å frigjøre Kuwait. Saddams angrep med SCUD-raketter på Israel hadde kun til hensikt å få Israel til å overreagere, noe som sannsynligvis ville ha medført at det hadde blitt umulig å få alliansen til å stå samlet.

Alliansens evne til å forfølge sine mål var følgelig avhengig av:

a.       Samarbeid internt i den politiske alliansen mellom USA, de arabiske stater og Europa.

b.       Støtte fra det internasjonale samfunn og egen nasjonal opinion i det enkelte deltagerland.

c.       Nødvendig militær styrke og økonomisk støtte til å oppnå ønsket sluttsituasjon3 .

d.       Vilje til å tåle egne tap samt å påføre fienden betydelig tap av menneskeliv.

Den politiske, militære og økonomiske allianse som ble dannet mot Irak hadde en internasjonal, global bredde som gav den stor tyngde, men samtidig betydelige utfordringer. President Bush lovet at de amerikanske styrkene skulle reise hjem så snart krisen var over, slik at han trengte en begrenset og kortvarig krig. En rask krig med få egne tap ville også gjøre det lettere å holde alliansen samlet. En annen grunn kan ha vært ønsket om å bevare Irak som en balanse mot det mer fundamentalistiske Iran. Denne balansen i regionen ville trolig skape trygge oljeleveranser til forutsigbare priser. Frigjøringen av Kuwait var den samlende og viktigste politiske grunn for alliansen og verdenssamfunnet.

DET MILITÆRSTRATEGISKE NIVÅ (4)

Her vil jeg kort beskrive de militære målsetninger for koalisjonen. Ønsket sluttsituasjon og fiendens kraftsenter5  eller tyngdepunkt6  (Centre of Gravity) vil også behandles.

I henhold til det amerikanske Forsvarsdepartementet7  var de sentrale militærstrategiske målsetningene:

a.      Bekjempe Iraks politiske og militære ledelse samt deres kommando og kontrollapparat.

b.      Tilrive seg og beholde luftoverlegenhet.

c.      Bryte Iraks forsyningslinjer.

d.      Ødelegge kjente eksisterende kjernefysiske, biologiske og kjemiske produksjons-, lagrings- og leveringsmidler.

e.      Ødelegge den Republikanske Garde innen operasjonsområdet.

f.        Frigjøre Kuwait.

Dannelse av en bred militær koalisjon var avgjørende, på lik linje med etableringen av den politiske alliansen. Det var viktig at arabiske og andre muslimske styrker, f. eks fra Pakistan, var delaktige, for derved å skape legitimitet for offensive operasjoner mot Irak. USA tolket FN resolusjon 678 som en godkjennelse for bruk av makt for å oppnå fred og sikkerhet i området. Dette inkluderte ødeleggelsen av Iraks offensive militære kapasitet og mulige trussel ovenfor sine naboland. Som en militær målsetning inkluderte dette ødeleggelsen av Iraks ABC kapasitet og samtidig en betydelig del av landets konvensjonelle militære styrker. Saddam var øverstkommanderende for de irakiske styrker. Hans død ville derfor trolig ha svært stor betydning for Iraks evne til å lede militære operasjoner. Av denne grunn måtte han kunne betraktes som et legitimt militært mål. General Powell så det som svært viktig å fjerne irakiske styrker fra Kuwait og deretter bygge opp igjen det lovlige styresett i Kuwait for derved å hindre at Irak kunne gjenta sin invasjon. De militærstrategiske målsetninger gikk derved utover den rene frigjøringen av Kuwait til også å omfatte ødeleggelsen av Iraks offensive evne og kapasitet. Dette ble ansett som en meget viktig del av felttoget.

På det militærstrategiske nivå var Iraks tyngdepunkt bygget opp omkring deres kommando og kontroll apparat samt landets offensive militære kapasitet. Iraks mulige evne til B og C krigføring var også ansett som et tyngdepunkt. Ønsket sluttsituasjon var derfor først og fremst å få ødelagt Iraks evne til å føre effektiv kommando og kontroll over sine militære styrker. Videre var det avgjørende å få ødelagt den Republikansk Garden slik at Irak mistet sin evne og mulighet til å foreta offensive operasjoner eller på annen måte true koalisjonens styrker i operasjonsområdet. Ødeleggelsen av Iraks B- og C-kapasitet ble også sett på som svært viktig.

Alle disse militærstrategiske målsetningene ble nådd helt eller delvis. Koalisjonen ønsket å nå sin militære sluttsituasjon primært ved å frigjøre Kuwait, ikke nødvendigvis ved å ødelegge hele Iraks maktapparat. Den militærstrategiske sluttsituasjon ble nådd da Kuwait ble frigjort, det irakiske kommando og kontroll apparat sluttet å fungere og den Republikanske Garden ikke lenger utgjorde noen trussel. Alle identifiserte og kjente Irakiske produksjonssteder for B- og C-stridsmidler ble ødelagt.

DET OPERASJONELLE NIVÅ (8)

Her vil jeg behandle sammenhengen mellom militære målsetninger og virkemidlene for å oppnå disse. Jeg vil også kort kommentere om man oppnådde målsetningene, som primært var å ødelegge fiendens tyngdepunkt i den hensikt å oppnå ønsket sluttsituasjon.

De operasjonelle målsetninger ble hentet direkte fra og/eller utledet fra det militærstrategiske nivå. Den Irakiske Republikanske Garden representerte det viktigste operasjonelle tyngdepunkt9  for alle de militære styrkene i koalisjonen. Den totale ødeleggelse av den Republikanske Garden ser ut til å være den eneste målsetning som ikke ble nådd fullt ut. De fleste arabiske land i koalisjonen ville sannsynligvis ha foretrukket en ennå større grad av ødeleggelse. For koalisjonens vestlige land var nok ødeleggelsen av Iraks B- og C-kapasitet det viktigste. I tillegg kommer selvfølgelig den overordnede politiske målsetning med frigjøringen av Kuwait.

Mot slutten unnslapp minst 5 irakiske divisjoner. General Schwarzkopf uttrykte sin misnøye fordi selv om han hadde mulighet til å unngå dette så ville ikke de politiske myndigheter, den amerikanske president, la ham nedkjempe de gjenværende irakiske styrker i operasjonsområdet. Ødeleggelse av disse divisjonene ville ikke ha forandret Saddams militære styrke i avgjørende grad.

De over 20 divisjonene han hadde i reserve var allikevel mer enn nok for å nedkjempe interne opprør, som f. eks det påfølgende kurdiske opprøret i nordre del av Irak. General Schwarzkopf hevdet at over 40 irakiske divisjoner var mer eller mindre i oppløsning, og at det meste av den irakiske hær var på retrett. Det kan med god grunn hevdes at Iraks offensive militære kapasitet var tilintetgjort.

I sin bok, Desert Command10, hevder Sir Peter de la Billiere at ” the main difficulty was exhaustion.” Egne soldater begynte også å stille spørsmål om nødvendigheten av de irakiske tap av soldater. Dette var et stigende problem for den vestlige opinion. Forsyningssituasjonen begynte å sinke operasjonen og slitasjen på personellet på bakken begynte å bli merkbar, men det ville imidlertid vært mulig å fortsette fremmarsjen. Blant annet var over 60 000 krigsfanger en betydelig belasting og utfordring.

De operasjonelle målsetningene ble således nådd, med unntak av den totale ødeleggelse an den Republikanske Garden. Imidlertid var General Schwartzkopf villig til å fortsette fordi koalisjonen fremdeles hadde militær kapasitet til dette.

SAMMENSTILLING

Hovedgrunnen for å begrense alliansens mål til kun å omfatte frigjøringen av Kuwait var behovet for samarbeid mellom USA, de arabiske stater og Europa. Dette var helt avgjørende for samholdet i alliansen. Samlet hadde alliansen både politisk og økonomisk støtte fra det internasjonale samfunn samt militær styrke til å frigjøre Kuwait. Det viktigste politiske målet var å frigjøre Kuwait, som kun kunne løses med militære midler. For å oppnå dette var ødeleggelsen av Iraks offensive militære kapasitet avgjørende, og den Republikanske Garden utgjorde kjernen i denne kapasiteten. President Bush hadde lovet at de amerikanske styrkene skulle forlate området så snart som krisen var over. Han trengte derfor en begrenset og rask krig både av innenriks- og utenrikspolitiske årsaker. En rask og begrenset krig med relativt få tap ville også gjøre det lettere å beholde samholdet innen alliansen. Ingen av deltagerne kunne tåle store egne tap, verken militært eller politisk. Nasjonal ømtålighet ovenfor egne tap og manglende vilje til å påføre fienden betydelige tap av menneskeliv var en begrensende faktor.

En offensiv mot Bagdad etter frigjøringen av Kuwait ville ha medført en storm av internasjonale protester og sannsynligvis ha splittet den politiske allianse. En utvidelse av målsetningene med krigen til også å omfatte okkupasjon av Irak ville ha bygget opp under de verste antagelser om USAs utenrikspolitikk, nemlig at USA ønsket å utnytte både FN mandatet og alliansen for å oppnå og sikre egne politiske og militære målsetninger. Den viktigste politiske målsetning, spesielt for de arabiske land, ble nådd da Kuwait ble frigjort. FN mandatet gav mulighet til å benytte Iraks territorium for å frigjøre Kuwait. Mandatet gav imidlertid ikke koalisjonen frie hender til å styrte regimet i en selvstendig stat, et medlem av FN, selv om dette regimet hadde en totalitær karakter. Om USA hadde fortsatt felttoget helt til Bagdad, så ville de indirekte ha påtatt seg ansvaret for å bygge opp et nytt troverdig regime i Irak. Da hadde man blitt involvert i intern irakisk maktkamp, noe USA ikke ville ha vært i stand til å kontrollere.

På det militærstrategiske nivå var alle de viktigste mål i operasjonsområdet nådd. Koalisjonen ønsket å frigjøre Kuwait, ikke nødvendigvis ødelegge hele Iraks konvensjonelle militære styrke. Saddam var fremdeles i live, men Iraks offensive kapasitet var så godt som borte. Irak kunne ikke lenger bli sett på som en trussel ovenfor sine naboer selv om den militære kapasitet fremdeles kunne håndtere innenrikspolitiske problemer, og derved utgjøre en betydelig trussel for egen befolkning. Det viktigste operasjonelle mål var ødeleggelsen av den Republikanske Garden. Under planleggingen av selve felttoget ble dette vurdert til å omfatte en total ødeleggelse, slik at ingen av dens divisjoner kunne føre effektiv strid lenger.

Usikkerheten var omfanget av ødeleggelsen av den Republikanske Garden, men en fullstendig ødeleggelse av den Republikanske Garden var ikke ønsket grunnet faren for store egne tap. En fortsatt tapspåføring med store tap av irakiske soldater ble også sett på som uønsket.

Om det var riktig å stanse krigen da det ble gjort, må bestemmes ut i fra om krigen hadde tjent sin hensikt. De politiske mål ble nådd ved frigjøringen av Kuwait og ved at Irak ikke lenger kunne true sine naboer militært. Fiendens militære tyngdepunkt, den Republikanske Garden, hadde blitt påført betydelige tap og var på retrett ut av operasjonsområdet. De militærstrategiske målsetningene ble nådd. En offensiv mot Bagdad ville ha skapt en storm av internasjonale protester og splittet alliansen. Den internasjonale politiske enighet var å frigjøre Kuwait, ikke å bli involvert i intern irakisk maktkamp. Mot slutten av krigen ønsket trolig den amerikanske presidenten å vise Kongressen at han hadde full politisk kontroll over det militære maktapparat ved å beordre det til å stanse krigføringen. På tross av General Schwarzkopf sin vilje og koalisjonens militære evne til å fortsette, så må det konkluderes med at det var en riktig beslutning å stanse videre krigføring. Det var trolig også et behov for å bevare Irak som en balanse til det langt mer fundamentalistiske Iran, for balanse i regionen ville trolig gi trygge oljeleveranser til forutsigbare priser.

General Sir Peter de la Biliere oppsummerer slik11, ”Our UN mandate, flowing from Resolution 678, authorised us to use all necessary means to eject Iraqis from Kuwait. We did not have a mandate to invade Iraq or to take the country over, and if we had tried to do that, our Arab allies would certainly not have taken a favourable view. Even our limited incursion into Iraq territory had made some of them uneasy. The Arabs themselves had no intention of invading another Arab country. The Islamic forces were happy to enter Kuwait for the purpose of restoring the legal government, but that was the limit of their ambitions. No Arab troops entered Iraqi territory.”

KONKLUSJON

Alliansens politiske hovedmålsetning ble begrenset til kun å omfatte frigjøringen av Kuwait. De allierte klarte å oppnå dette målet med støtte fra alle deltagerne og det internasjonale samfunn. I ettertid kan man hevde at det hadde vært ønskelig å ødelegge hele den Republikanske Garden og fortsatt fremrykningen til Bagdad,  for derved å styrte Saddam Hussein. Slik som situasjonen fortonet seg der og da i 1991, var riktig å stanse krigføringen da det ble gjort, fordi det ikke var mulig å presse den politiske enighet noe lenger. Alliansen hadde fremdeles militær kraft, men hadde nådd sitt politiske kulminasjonspunkt .1 2

1      ”Politisk-strategisk nivå". De politiske myndigheters fastsettelse av de forsvars- og sikkerhetspolitiske målsettinger for en nasjon eller allianse. Anvendelse av de samlede strategiske virkemidler, herunder de militære ressurser. ”Forsvarets fellesoperative doktrine (FO 2000), Del A – Grunnlag, vedlegg A s150.

2      USA Department of Defence. Final Report to Congress : Conduct of the Persian Gulf War. (US Government Printing Office 1992), s 19.

3      ”Sluttsituasjon". Beskrivelse av en politisk og/eller militær situasjon som må være etablert før en vellykket operasjon er avsluttet. Sluttsituasjonen skal være uttrykt før operasjonen gjennomføres. ”Forsvarets fellesoperative doktrine (FO 2000), Del A – Grunnlag, vedlegg A s152.

4      ”Militærstrategisk nivå". Deployering og anvendelse av en stats eller allianses militære ressurser innenfor et overordnet politisk rammeverk for å nå fastsatte politisk-strategiske målsettinger.” Forsvarets fellesoperative doktrine (FO 2000), Del A – Grunnlag, vedlegg A s148.

5      Professor Nils Marius Rekkedal : Begrepene ”Centre of Gravity” og ”Schwerpunkt”. NMT nr 6/7 2002 side 16 – 24. Her fører Professor Rekkedal et lengre og meget godt resonnement omkring Centre of Gravity som er mer forklarende enn det man finner i gjeldene FFOD. (Se sluttnote 6) Det norske ordet Kraftsenter beskriver etter min menig bedre Centre of Gravity på norsk enn tyngdepunkt, som lett kan forveksles med det tyske Schwerpunkt.

6      "Tyngdepunkt (Centre of Gravity)". Et sentrum av kraft og bevegelse som alt avhenger av. Formålet med tyngdepunktbetraktningen er å avdekke hvorfra en motstander får sin handlefrihet, fysiske styrke eller vilje til motstand.
Forsvarets fellesoperative doktrine (FO 2000), Del A – Grunnlag, vedlegg A s153.
FFODs definisjon unnlater å omtale at eget COG også må vurderes. Vi burde benytte oss av et bedre og mer beskrivende ord enn tyngdepunkt. Ved revidering av FFOD bør dette rettes opp. (Se også sluttnote 5)

7      USA Department of Defense. Final Report to Congress : Conduct of the Persian Gulf War. (US Government Printing Office 1992), s 74.

8      ”Operasjonelt nivå". Dette nivå utgjør forbindelsen mellom militærstrategiske målsettinger og taktiske deployeringer av enheter og avdelinger i et bestemt operasjonsområde. Det er fra dette nivå nasjonale og allierte fellesoperasjoner planlegges og ledes.
Forsvarets fellesoperative doktrine (FO 2000), Del A – Grunnlag, vedlegg A s149.

9      Professor Nils Marius Rekkedal : Begrepene ”Centre of Gravity” og ”Schwerpunkt”.
NMT nr 6/7 2002 side 21.

10   General Sir Peter de la Billiere, Storm Command
(London: Harper Collins Publishers, 1992), s 297.

11   Ibid, s 304.

12   ”Kulminasjonspunkt". Et kvalitativt vendepunkt hvor en oppadgående kurve (fremgang) plutselig begynner å flate ut eller vende nedover (tilbakegang). Når en operasjon mister sitt momentum eller fremdrift”.
Forsvarets fellesoperative doktrine (FO 2000), Del A – Grunnlag, vedlegg A s146.
 

Oberstløytnant Morten Kolbjørnsen tjenestegjør ved HQ ACLANT i Nordfolk
med hovedansvar for krisehåndtering på strategisk nivå.