|
Jeg må innrømme at da jeg satte meg til med denne boken
for å anmelde den, så trodde jeg det skulle bli en øvelse
i selvdisiplin. Å skrive interessant om et så trangt emne
som øverstkommanderende i Nord-Norge var knapt mulig. Trodde jeg.
Kjell Inge Bjerga har gjort mine bange anelser til skamme. Bjerga har
skrevet en interessant bok. Det har han klart først og fremst ved
å beskrive fremveksten av institusjonen øverstkommanderende
i Nord-Norge (heretter ØKN) som et resultat av det samfunn den
vokser frem i. Bjerga har derved skrevet en bok i den moderne militærhistoriske
tradisjonen hvor Forsvaret oppfattes som en funksjon av det samfunn som
omgir det. Den nærsynthet som lett kan prege bøker om Forsvarets
enkeltinstitusjoner og avdelinger er her ikke tilstede. Derfor er Enhet
som våpen ikke bare blitt en bok for spesielt interesserte, boken
har almen interesse.
Som god historiker har Bjerga valgt en kronologisk fremstilling. Boken
er delt inn i fire hoveddeler.
I første del beskrives Nord-Norge som en landsdel i skyggen av
Sør-Norge. I siste halvdel av 40-årene var forsvaret av Norge
fremskutt til Tyskland hvor det var ivaretatt av Tysklandsbrigaden i samarbeid
med de store okkupantene. Nord-Norge utgjorde, skriver Bjerga, noe av
et militært tomrom. Riktignok gikk Hærens Overkommando inn
for Lyngenlinjen som forsvarslinje i tråd med de tyske erfaringene
fra 1944, men dette ble knapt fulgt opp i praksis. Det var først
med NATO-medlemsskapet at Nord-Norge kom mer i fokus.
Bokens del 2 tar for seg den lange oppbyggingsperioden fra 1953 til 1971.
Denne perioden var preget av diskusjonen om hvilken rolle A-våpen
skulle ha i forsvaret av Norge. Bjerga viser hvordan denne diskusjonen
speiles i kampen om hvor hovedkvarteret for forsvaret i nord skal ligge.
Hæren holdt til i Harstad og ønsket ikke at A-våpen
skulle ha noen dominerende rolle i forsvaret, Luftforsvaret holdt til
i Bodø og så nok dette ganske annerledes. Etter hvert ble
Forsvarskommando Nord-Norge etablert i Bodø, i tråd med Luftforsvarets
ønske.
Del 3 omhandler Forsvarskommandoens storhetstid. Den kalde krigens våpenteknologiske
utvikling førte til at nordområdene kom i fokus. Forsvaret
i nord ble rettet inn mot invasjonsforsvaret. Et sterkt invasjonsforsvar
i nord ble synonymt med forsvar av riket. Det var som en integrert del
av dette forsvaret at tenkningen om holdetid og forsterkninger vokste
frem. Men Forsvarskommandoen i nord vokste seg også sterk av en
annen årsak. Bjerga kaller den med Rolf Tamnes' begrep "det
norske havnåmet." Med utvidelsen av den økonomiske sonen
og opprettelsen av fiskerivernsoner, fikk man et svært område
å kontrollere. Hvor store krav dette stiller til effektiv evne til
overvåkning, er vel knapt gått opp for oss ennå. Og
allikevel, det er nok riktig som forfatteren hevder, hovedaktiviteten
for Forsvarskommandoen var planlegging og øving av det integrerte
invasjonsforsvaret med basis i indre Troms. Til tross for "havnåmet"
holdt man i fjellet på Reitan blikket på Sovjetunionen.
Forfatteren antyder i del 3 også at noe av årsaken til Forsvarskommandoens
fall ligger i beslutninger som ble fattet i storhetstiden. Dette drøfter
Bjerga videre i bokens siste del, del 4. Her forsøker han å
svare på spørsmålet om hvorfor det nasjonale hovedkvarteret
ble lagt til Jåttå snarere enn til Reitan. Hans balanserte
svar inneholder mange faktorer. Det er interessant at han viser hvordan
landsdelen selv gjennom nærsynte regionalpolitiske kamper svekket
hovedkvarteret i nord. I 1991 flyttet Landkommandøren tilbake til
Harstad. Flytningen ble begrunnet ved en kombinasjon av fagmilitære
og regionalpolitiske argumenter, og svekket åpenbart Reitan. I 1993
ble det vedtatt -"etter påtrykk fra politikere i Troms"-
å investere betydelig i Luftforsvarets anlegg i Sørreisa.
Deretter ble det tilsvarende anlegget for kontroll og varsling (CRC Reitan
på luftforsvarsk) på Reitan lagt ned. Slik viser forfatteren
hvordan konkurrerende regioner i nord har ført til en samlet svekkelse
av landsdelens ene store hovedkvarter. Man svekket hverandre til ingens
gevinst. Dernest kom bortfallet av den kalde krigen, og dermed bortfallet
av de scenarier man har konsentrert seg mest om i nord.
Bjergas bok er en viktig bok av flere årsaker; den inneholder mye
god faktainformasjon og gir således et godt bidrag til å forstå
utviklingen av det norske forsvaret. Boken er et lærestykke i byråkratisk
internkrangel. Den viser også det mangfold av hensyn som spiller
inn når de forsvarsbyråkratiske vedtak fattes. For å
få frem dette mangfold har Bjerga benyttet et rikt kildetilfang.
En av bokens sterke sider er hans evne til å sammenfatte omfattende
begivenheter på noen få linjer. På den annen side så
kan man også ane forfatterens nærhet til sine kilder. Særlig
kan dette bli påtrengende når de gamle generaler selv forteller
om sin innsats i nord. Her må historikeren passe seg så han
ikke reduserer seg selv til en slags hoffreporter. Men dette er vansken
for den som skriver moderne forsvarshistorie. Blir man for kritisk vil
ikke kildene fortelle mer, er man for bejaende blir man uinteressant.
I moderne Forsvarshistorie ligger historikerens handlingsom mellom det
meget forsiktig kritiske og den ukritiske gjengivelse.
Boken er bygget godt opp langs flere konfliktlinjer: forsvarsgrenene imellom,
Forsvaret og politikerne, Forsvaret og NATO, og politikerne og NATO. Boken
viser også at vi i så godt som hele perioden har planlagt
vårt forsvar mot det mest sannsynlige angrepet, snarere enn mot
det verst tenkelige. Derfor har vi disponert våre ressurser for
å kunne fange opp en landinvasjon i nord heller enn å stoppe
et strategisk overfall mot våre sentrale styringsorganer i sør.
Denne dimensjonen er ikke bare en strategisk dimensjon, det er også
et element av landsdelspolitikk her. I forsvarspolitisk sammenheng var
Nord-Norge viktigere enn Sør-Norge fra om lag 1950 og i 40 år
fremover.
Opprettelsen av Forsvarskommando Nord-Norge er også en fortelling
om forsøkene på å få til en dyptgående
integrering av forsvarsgrenene. Dette har ikke vært en enkel prosess.
Allikevel er det etter Bjergas bok åpenbart at Forsvarskommandoen
ledet an i utviklingen. Stillingsbetegnelsen Øverstkommanderende
ble ikke innført direkte. Den sentrale Sjefsnemda utpekte i april
1948 sjefen for Sjøforsvarskommando Nord-Norge til formann i Sjefsnemd
Nord-Norge. Men Den sentrale Sjefsnemda bestemte også at admiralen
i tilfelle krig ville bekle stillingen som Øverstkommanderende
for Nord-Norge. Denne beslutningen var, sier forfatteren, en direkte refleks
av erfaringene i 1940. Ett år senere ble ØKN gjort til en
stilling også i fredstid. Han skulle også i fred ha en stabssjef
og en mindre, kombinert stab. Denne utviklingen skyldtes ikke bare en
at fiendebildet av Sovjet ble klarere, utviklingen var også en refleks
av behovet for å berolige den nordnorske befolkning. Myndighetene
ville vise folket i nord at man hadde ikke glemt dem og at man var opptatt
av forsvaret i nord.
Det viste seg imidlertid ikke helt enkelt å bemanne en stab for
Øverstkommanderende i nord. Det var mangel på offiserer i
de enkelte forsvarsgrener og man var derfor lite villige til å "avgi".
Man bør smake på verbet avgi. Det er altså hva man
gjør i den enkelte forsvarsgren når en offiser går
over i fellesstab. På kort sikt ble spørsmålet om bemanning
løst ved at ØKN ble overført til Hæren, dvs.
den ble overført til DKN i Harstad. Først i 1954 fikk staben
til ØKN status som selvstendig institusjon med 14 stillingshjemler.
Det er sjelden vanskelig i Forsvaret å opprette nye kommandoledd
og -strukturer. Vanskelig er det derimot å legge ned de gamle. Det
er en ironisk vri hos Bjerga at det skjedde en betydelig forenkling i
Nord-Norge da det ble bestemt fra NATO-hold at de vitale forsvarsinstallasjoner
skulle legges i atomsikre fjellanlegg. Men det kostet å legge alt
i fjell. Man måtte forenkle av kostnadshensyn. Det var det følte
nærvær av sovjetiske A-våpen som fremtvang en forenkling
av det norske militærbyråkratiet i nord. Noe godt kom det
slik ut av sovjeternes kjernevåpen.
Den samme utviklingen førte til at det militæradministrative
tyngdepunktet i nord ble forskjøvet sørover til Bodø.
Bodø var Luftforsvarets valg. Eller som Bjerga skriver, Luftforsvaret
ble et gravitasjonsfelt i Bodø. Konsekvensen av denne utviklingen
var at fjellfestningen på Reitan ble bygget, at forsvarskommando
Nord-Norge ble strukturelt hamret ut, og at Hæren ble omorganisert.
Bjerga viser også hvordan ØKN ble en sentral aktør
i norsk forsvarspolitikk på 1950-tallet. Her ble ØKN, -ikke
minst Odd Lindbäck-Larsen- en viktig talsmann for nordnorske interesser.
Bjerga konkluderer med at det sivil-militære samarbeid som ble iverksatt
førte til en "felles, målrettet strategi for å
øke regjeringens interesse for landsdelen"(s 93). Det er etter
dette riktig å hevde at ØKN som institusjon var en viktig
støttespiller for regjeringens moderniseringsplaner. ØKN
ville ikke bare forsvare landet, han ville bygge det også.
Det var en av forsvarsminister Hauges kongstanker at landet skulle moderniseres
og at Forsvarets etterspørsel etter avanserte produkter skulle
bidra til dette. Med NATO i ryggen ble også infrastrukturen bygget
ut i en takt vi neppe ville maktet med nasjonale midler. For Nord-Norges
del kan man derfor neppe påstå at ressursene som gikk til
Forsvaret kunne gitt større effekt om de hadde gått til sivil
utbygging. Det var Forsvaret, med NATO-midlene i ryggen, som i betydelig
grad bygget landsdelen.
Episoden med U-2 førte til at norske politikere, særlig Einar
Gerhardsen i følge Bjerga, ønsket å styrke den politiske
kontrollen med Forsvaret. I praksis ville man på politisk hold redusere
posisjonen til våpengrenenes lokale sjefer og ha èn sterk
øverstkommanderende i nord å forholde seg til. "Èn
sterk sjef i Nord-Norge ville skape bedre oversikt og lette regjeringens
arbeid med å bevare nasjonal kontroll."(s 105) Dette var nettopp
hva NATO fryktet. NATOs skepsis til ordningen med ØKN var basert
på den oppfatning at han kunne bli for sterk og derved en konkurrent
til sjefen på Kolsås. Hvor politikerne ville ha èn
sterk sjef, ville man på Kolsås ha selvstendige kommandører
for de enkelte forsvarsgrener i landsdelen. Nordkommandoen på Kolsås
oppfattet ikke ØKN bare som et unødvendig mellomledd, men
også som et institusjon som var troende til å sette hele NATO-strategien
i fare. Særlig var flysjefen i Nordkommandoen skeptisk; "..the
existence of this command [ØKN] jeopardizes the full control which
he must have over all air action in North Norway during the final phase
of any major war.."(s 93). Det spørs om vi ikke her aner også
en viss skepsis til norsk atompolitikk. ØKN kunne kanskje brukes
til å hevde norske interesser. Fra NATOs side kunne dette være
problematisk for så vidt en norsk skepsis til A-våpen kunne
sies å svekke alliansens avskrekkingsstrategi.
Her ser vi også klart avtegnet det norske politiske ønsket
om å ha kontroll med NATOs styrker. Man fryktet i en krigssituasjon
at NATO kunne komme til å føre sin egen krig i landsdelen.
Og det var vel liten grunn til å tro at for eksempel amerikanske
unnsettningsstyrker ikke ville bringe med seg sine egne atomvåpen
om de først kom.
Bjergas bok er fortellingen om Forsvarskommando Nord-Norges vekst og fall.
Så kan man spørre seg om det siste ord er sagt. Bjergas bok
handler om at det siste ordet aldri er sagt når det gjelder den
løpende omorganiseringen av vårt Forsvar. Alle blir aldri
fornøyd, og det er med den praksis vi har lagt oss til i Forsvaret,
aldri umulig å fortsette arbeidet for å få en beslutning
omgjort.
Nils E Naastad
Førsteamanuensis
Luftkrigsskolen
|
|
