![]() |
| Formål
| Fakta | Kontakt | Linker
| Artikler | Tidsskrifter
| | Bøker | Arkiv | Information in English | |
|
Trygve Andersen: Varanger bataljons historie 1898-1995 Utgitt av Finnmark landforsvar 1997. |
|
| Det er ikke hver dag at norske myndigheter forsøker
å stanse utgivelsen av en bok, men det ble denne boka til del. Boka
som er forfattet av pensjonert major Trygve Andersen ble beordret stoppet
av FD da den kom ut. Begrunnelsen var at det var kommet klage fra samisk
hold at boka forfalsket samisk historie. Saken var i ferd med å havne
i rettsapparatet, men Regjeringsadvo0katen så vel komikken og sørget
for et forlik som ente med at forfatteren fikk et godtgjørelse på
60000,- kroner samt at restopplaget ble gitt til Alta forsvarsforening som
kunne disponere det fritt. Episoden forteller at i Finnmark er historie
også politikk. Kampen om dagens rettigheter skal også historisk
begrunnes noe som neppe er en nyhet. Det får også sies at stridsspørsmålet
i denne boka må man være involvert for å få øye
på. Andersen legger an sin bok noe bredere enn det som kjennetegner mange av de andre bøker om Hærens avdelinger etter som han prøver å sette utviklingen av Forsvaret i Øst-Finnmark inn i en distriktsmessig ramme. Selv om Vardøhus hadde eksistert som et forsvarsverk helt siden middelalderen var innføringen av verneplikten i nord i 1897 det som la grunnlaget for organiserte avdelinger. Helt i øst ble Varanger kredskompani og etter hvert korporalskolen i Vadsø stablet på bena. Med et mellomspill med Finnmark bataljon, ble så Varanger bataljon etablert i 1918. I 1921 kom så garnisonskompaniet i Kirkenes som den andre garnisonerende avdeling ved siden av Garden i Oslo. Kompaniet ble underlagt Varanger bataljon som også hadde sitt standkvarter i Kirkenes. Nyborgmoen i Nesseby kommune ble bataljonens øvingsplass for den tids korte rekruttskole. De forsvarsplaner som i mellomkrigstiden ble utarbeidet for Øst Finnmark viser at det var nord-norske avdelinger som skulle forsterke Varanger bataljon. I 1937 var dette en bataljon fra henholdsvis IR14 og IR 15 eventuelt også to ytterligere bataljoner fra IR 14. Dette viser at Forsvarets innsats i Øst-Finnmark i tilfelle krig var meget beskjeden noe som avviser påstandene om at de militære myndigheter var mest opptatt med trusselen fra Sovjet Unionen. Forfatteren gir krigstiden stor plass i boka. Dette er rimelig. Varanger bataljon ble mobilisert alt 19 oktober 1939. Bataljoner fra IR 14 og IR 15 gjorde også for en kortere tid nøytralitetsvakt vinteren 1939740 i Øst Finnmark. I slutten av februar 1940 sto tre bataljoner og støttetropper til sammen nære 3000 mann i Øst Finnmark. Under hele felttoget ble Varanger bataljon og BN2 av IR 14 stående i Øst Finnmark. Det kan synes rart, men Polens skjebne et halvt år tidligere har vel spøkt i bakgrunn og at man av den grunn ikke ville la disse grenseområder være uten militær beskyttelse. Styrkene ble stående også etter at de norske styrker i resten av landet hadde lagt ned våpen, først 8 juli 1940 dimitterte Varanger bataljon. 19 desember i 1944 begynte så oppsetningen av Varanger bataljon på nytt i det Norge som hadde blitt fritt etter den tyske tilbaketrekningen. Trygve Andersen har en levende beretning om forholdene i Øst Finnmark under krigen ikke minst den siste krigsvinteren med evakuering, men hvor også norske styrker overtar kontrollen over det befridde fylket Generalmajor A.D.Dahl som sjef i Finnmark i 1944-45 og senere som distriktskommandosjef
i Harstad satset ganske klart på at det skulle bli Porsangermoen
som det fremtidige militære sentrum i fylket. Imidlertid da forsvaret
ble bygget opp etter krigen ble det organisert på samme måte
som før krigen, nemlig med Varanger bataljon i øst og Alta
bataljon i vest og en garnisonsstyrke i Kirkenes som fikk navnet Garnisonen
i Sør-Varanger. Mens Varanger bataljon tidligere hadde hatt sitt
standkvarter i Kirkenes fikk nå kontorer i det nybygde Tanahus i
Tana kommune, men fortsatt med Nyborgmoen som øvingsplass. |