| Forside/Front page |

Ofotbanen og forsvaret av Nord-Norge.

9. april 1940 ble Narvik angrepet og tatt av tyske styrker. Snaut to måneder senere var byen og områdene rundt gjenerobret av en kombinert land-, sjø- og luftstyrke fra Storbritannia, Frankrike og Polen i tillegg til de norske avdelingene i Nord-Norge. De tyske styrkene var presset mot svenskegrensen og i ferd med å bli avskåret fra Ofotbanen. Så ble dette felttoget tapt av de allierte, kjørt i senk av tyske panserdivisjoner på de nord-franske slettene.
Dette er i et historisk perspektiv en interessant erfaring. Emil Stang beskrev under forsvarsdebatten i 1889 Norges strategiske situasjon i tilfelle stormaktsangrep som "…skulde de nu gaa for Alvor løs, vilde sandsynligvis vor skjæbne afgjøres søndenfor eller nordenfor Stockholm". Geostrategisk var da Nord-Norge en del av landet som ikke var tilgjengelig for militære operasjoner av noen størrelse, og landsdelens skjebne var knyttet til "centralförsvaret" av de forente riker på de svenske slettene. Dette hang sammen med det svenske synet på de nordlige delene hvor "… altså Norrlands öde i sista hand avgöras på den mellansvenska hovudkrigsskådeplatsen."
Dette foredraget tar utgangspunkt i min hovedoppgave i historie ved Universitetet i Tromsø og videre hvordan datidens bruk av Forsvaret i norsk sikkerhets- og innenrikspolitikk på mange måter har vært toneangivende også de siste 100 år. Det er først disse dager med Forsvarets utvidede internasjonale engasjement at denne nasjonale territorialforsvarstradisjonen er blitt utfordret - hvis den da er utfordret i det hele tatt. Foredraget vil legge vekt på de militære vurderingene og hvordan disse var knyttet til samtidens militærteoretiske forståelse og skoleretninger innen doktrine og forsvarstenkning.
1 Bakgrunn.
Tilbake til start. Under Napoleonskrigene opererte britiske sjøstridskrefter langs kysten av Nord-Norge for å bryte Norges sjøverts forbindelser til Nord-Russland. Hensikten var å avskjære pomorhandelen som del av britenes "motblokade" av Napoleons fastlandssperring. Britene opererte med krigsskip, som hadde marineinfanteri om bord for bording og oppbringing av fiendtlige fartøyer, samt landstigninger.
Den norske responsen var todelt, en på lokalplanet med befestning av viktige havner og opprettelse av lokalt kystvern. I tillegg ble det fra 1810 etablert en egen marinestyrke, Finnmarkseskadren, bestående av halvparten av de gjenværende havgående norske krigsskip. Disse tiltakene gjorde det mulig å holde pomorhandelen gående de neste somrene. Her ser vi at det ikke var Nord-Norge i seg selv som er interessant for krigførende stormakter, men behovet for å kontrollere de sjøverts kommunikasjonslinjer som går langs kysten.
I slutten av dansketiden ble det i Kgl. Res. av 21. mars 1800 bestemt å gjeninnsette garnisonen på Vardøhus festning. Etter 1814 og unionsinngåelsen med Sverige, foretok norske myndigheter seg en del for å markere norsk suverenitet i Øst-Finnmark. Garnisonen på Vardøhus festning ble igjen etablert, selv om den vesle festningen ikke var noe formidabelt forsvarsverk, var den viktig for regjeringen som et instrument for å markere, og til en viss grad hevde norsk suverenitet i et utsatt grenseområde.
Rett etter Napoleonskrigene var det interessekonflikter i Øst-Finnmark mellom nordmenn og russere med bakgrunn i lokale motsetninger knyttet til næringsvirksomheten utfor Finnmarkskysten. Samtidig som det var lokale konflikter, var spesielt nordmennene avhengige av pomorhandelen. Våren 1816 ble en krigsutrustet marineekspedisjon sendt fra Trondheim til Finnmark. Oppdraget var bl.a. å håndheve norsk suverenitet over sjø- og landområdet, og om nødvendig bruke makt for løse oppdraget. Finnmarksekspedisjonene ble innstilt i 1818, da det viste seg at de oppnådde ønsket effekt. Ekspedisjonene var beskjedne i antall fartøyer og militær slagkraft, noe som viser at det var politioppgaver som skulle løses, ikke møte russiske marinefartøyer. Av dette kan en lese at Norge ikke vurderte russernes aktivitet som noen militær trussel, snarere at normal sivil virksomhet i de fjerne grenseområdene måtte reguleres. Samtidig er det tydelig at regjeringen mente alvor, da det var gitt vide fullmakter for militær maktbruk.
Nå flytter vi oss til siste del av 1800-tallet. Dette var i en tid da jernbanebygging var det fremste uttrykk for sivilisasjonens frammarsj, og det var en parallell prosess i Norge, Sverige, Finland og Russland om å utvikle de nordlige delene av landene. Dette var Nordens "frontier" - sivilisasjonsgrense, som skulle erobres av storsamfunnet. Samtidig var det behov for markering av nasjonal suverenitet og utvikling av disse fjerne og underutviklede landsdelene. Dette var midt under nasjonsbyggingen og kommunikasjons- og næringsutvikling var viktige virkemidler i den nasjonale integrasjonen. Etter at Forsvaret fikk en viktig rolle i nasjonsbyggingen, ble Forsvarets oppgave å bringe Nord-Norge inn i den nasjonale varmen klarere. Mye av argumentasjonen for verneplikt i Nord-Norge, dreide seg om å bidra til fornorskningen av Samer, og spesielt Kvenene. Etter at den finske nasjonalismen begynte å gjøre seg gjeldende var det mange som fryktet at Finnmark og Nord-Troms var utsatt for storfinske ambisjoner. Dermed kunne Kvenene være en femte kolonne som en måtte være på vakt over for, og aller helst fornorske med alle midler. Med dagens språkbruk kan vi si at minoritetene i nord ble sikkerhetiserte, og ble et viktig argument i forsvarsdebatten om Nord-Norge. Nå skal det sies at begrepet "Nord-Norge" også dukket opp på denne tiden. Det ble unnfanget på hovedstadens kaféer av studenter fra Hålogaland og Finnmarken.

Resten finner du i bladet

Eksempel på illustrasjon fra artikkelen.