| Forside/Front page |

Hva kan vi lære av "Enduring Freedom"?
Av Marius Rekkedal

Nøkkelen til suksess i Afghanistan var amerikansk hangarskipbasert luftmakt.
Likevel, konflikten avslørte også noen alvorlige problemer. Den amerikanske militærmakt står i fare for å lære noen feilaktige operasjonelle erfaringer ved å overdrive betydningen av teknologi, målutvelgelse og riktige angrepsmetoder. ("Targeting").
Operasjon "Enduring Freedom" var imidlertid svært vellykket, og en oppnådde de fleste av de uttalte amerikanske strategiske mål. Det fundamentalistiske Taliban-regimet kollapset etter få uker, og det afghanske folk nyter i dag mer frihet enn det har gjort noen gang i løpet av de siste 20 år.
Al-Qaedas internasjonale terroristnettverk og dens støttestruktur i Afghanistan har fått en alvorlig, om ikke ødeleggende sammenbrudd. Tusener av talibaner og al-Qaeda krigere ble drept eller fanget. USAs seier var relativ rask, og ble oppnådd med bare 31 drepte, og mindre enn 100 såret. På tross av denne suksessen, er det ennå alvorlige politiske- og sikkerhetsproblemer i Afghanistan.
Operasjon "Enduring Freedom" bekrefter at relasjonene mellom politikk og strategi ennå er den meste kritiske faktor ved utførelsen av krig. Politikk dominerer alltid strategien, og selvsagt, militært mulige politiske målsetninger er viktige å stille opp om endelige suksess skal kunne oppnås i en konflikt. Å fastsette et ønsket "end state" er det første og viktigste steg før en setter inn militærmakt, nasjonalt eller fra koalisjonspartnere.
Operasjonen viste en høy grad av profesjonalisme og innsatsvilje fra soldatenes side. Amerikansk luftmakt var uten tvil nøkkelfaktoren, men selvsagt ikke den eneste faktor, i forbindelse med den U.S.-ledede seieren. "Smart" ammunisjon, ubemannede fly (UAV), satellittkommunikasjon og avansert informasjonsteknologi, ble utstrakt og vellykket utnyttet under konflikten. Imidlertid avslørte operasjonen noen potensielt alvorlige problemer i forbindelse med krigføring på operativt nivå. Dessuten står det amerikanske forsvaret nå i fare for å trekke feil strategiske og operative erfaringer ved å overdrive betydningen av teknologi og såkalt "targeting".

Ønskelig "end state" og strategiske målsetninger
Enhver militær aksjon med det strategiske mål å avsluttet fiendtligheter, forutsetter et klart formulert ønske om et såkalt "end state" på det høyeste nasjonale ledelsesnivå. En slik erklæring av politiske målsetninger gjør det klart for alle hvilke politiske, diplomatiske, militære, økonomiske, informasjonsmessige mål og andre betingelser som gjelder på en krigsskueplass; etter at fiendtligheter er avsluttet. Bare i etterkant av en konflikt kan de strategiske mål bli endelig fastsatt.
Jo større bredden i forbindelse med formulering av "end state", desto større er ens egen fleksibilitet i forbindelse med å fastsette strategiske mål, og å modifisere, utvikle eller endre disse underveis i en konflikt. Og ved å tydelig formulere et militær oppnåelig mål/slutterklæringen, vil den høyeste nasjonale ledelse være i en mye bedre situasjon for å kunne måle fremgangen i forbindelse med en kampanjen, eller ved en større operasjon.
USA hadde to mulige fremgangsmåter i forbindelse med valg av avslutningen for "Enduring Freedom": etablering av en for alle parter akseptabel sentralregjering i Kabul ville lede til slutten av borgerkrigen; alternativt så ville borgerkrigen fortsette, basert på de etniske skillelinjer.
Etablering av en stabil regjering ville muliggjøre en avslutning på krigen, inkl frie valg og starten på en økonomisk rekonstruksjon og gjenoppbygging av landet. En situasjon med så høye ønsker for både de militære og politiske målsetninger, er spesielt vanskelig å oppnå gitt landets nyere historie. Et oppdelt Afghanistan er kanskje et mer realistisk endelig resultat? Likevel vil en slik utvikling (oppdeling) lede til større instabilitet i regionen, da de nærliggende makter da vil støtte hver sine "klienter", og forsøke å dele opp landet i for dem gunstige innflytelsessfærer. Ironisk nok vil en oppdelt stat redusere muligheten for at det dukker opp et nytt islamsk regime som evt kan tilby et "oppbevaringssted" for et internasjonalt nettverk av samme type som al-Qaeda. Et oppdelt Afghanistan vil nemlig være for svakt til å fremstå som en alvorlig trussel mot noen av sine naboer, skjønt det vil da heller ikke tjene som en buffer mellom konkurrerende makter. Andre aspekter av en ønskelig sluttsituasjon ("end state"), kan inkludere betingelser for landets økonomiske gjenoppbygging, herunder redusere betydningen/avhengigheten av opiumsproduksjonen, og appellere og påvirke betydningen av de militante islamske sekter innen den afghanske befolkningen.
USAs nasjonale strategiske angrepsmål i krigen mot internasjonal terrorisme inkluderer ødeleggelse av alle komponenter av al-Qaedas nettverk over hele verden, og andre radikale grupper som er innstilt på å angripe USA, og samtidig nekte terroristene sikkert ly og andre former for støtte. Det maksimale mål for disse tiltak vil være å redusere drastisk evnen som internasjonale terroristgrupper har til å påføre politisk, økonomisk, psykologisk og andre skader på USA og deres allierte.
Oppgaven til "Commander in Chief, US. Central Command" (CinCCent) var å omforme disse nasjonale strategiske målsetninger til strategiske angrepsmål innen krigsteateret. 7 oktober 01 annonserte president George W. Bush at USAs militære aksjon var utformet for å avbryte bruken av Afghanistan som base for terroristoperasjoner; å angripe den militære evne til Taliban- regimet, samt å bringe bin Laden og andre al-Qaeda ledere inn for retten som del av et nettverk av terroristtrusler.

Metoder for bruken av de operative kapasiteter
Selv i et underutviklet krigsskueplass slik som Afghanistan, kan strategiske angrepsmål vanligvis ikke oppnås i ett ødeleggende raskt angrep. Følgelig blir normalt planleggerne "arbeide baklengs" for å ta frem operasjonsjonelle angrepsmål. I en konvensjonell krig vil planleggingen og gjennomføringen av hver operasjonell operasjon være noe en gjør ved alle større operasjoner. Det endelige strategiske mål oppnås gjennom en enkelt større offensiv luftoperasjon og består av en serie med større taktiske aksjoner med det mål å ta den nordre, østre, sydlige og vestlige delen av Afghanistan. Den unike ved denne operasjonen var at hver av de fire operasjonelle mål på bakken, ble oppnådd gjennom en større taktisk aksjoner, og ikke ved én større operasjon. "Enduring Freedom" kan bli betraktet som en "anti-terrorist" kampanje, den første av sitt slag i historien.

Kritiske faktorer og tyngdepunkt (CoG)
I alle konflikter er den optimale bruk av ens militær og ikke-militære kilder for maktmidler, oppnås ved å fokusere på å overvinne eller nøytralisere fiendens tyngdepunkt (Center og Gravity). For et hvert militært mål eksisterer det et korresponderende tyngdepunkt (CoG). Dess større en krig er, jo mindre er antallet av CoG; dette fordi det er færre men større mål som må oppnås. På det strategiske nivå er det et enslig CoG, mens det på operasjonelt og taktiske nivå normalt vil eksistere flere CoG.
Et CoG blir alltid funnet blant fiendens kritiske styrke (critical strengths), aldri blant hans kritiske svakhet (critical weakness). Det kan ikke bli påvist i isolasjon sett i forhold til et spesifikt militært mål, dersom målet skal bli oppnådd. Både målet og det korresponderende CoG er tett koblet. Alltid når målet skifter, må fienders kritiske styrke og svakhet bli revurdert. Dette i sin tur vil medføre modifiseringer eller rafinering av det eksisterende CoG, eller i tilfelle en dramatisk bytte i mål og tilfredshet av et mål; identifisering av et nytt CoG.
For USAs planleggere lå det fiendtlige strategiske tyngdepunktet på lederskapet til al-Qaeda og Taliban regimet, og deres vilje til å sloss. Fordi Taliban regimet var så avhengig av al-Qaeda for sin egen overlevelse, representerte bin Laden og hans indre sirkel den viktigste delen av det fiendtlige strategiske tyngdepunkt. I mange tilfeller kan en fiendes vilje til å sloss ble degradert alvorlig ved å påføre han en serie nederlag i felt. Dette er vanskelig å oppnå når det gjelder kjempende fanatikere som f eks "hard-core" Taliban eller al-Qaeda krigere. Den eneste måten å oppnå ens målsetning er ved en fysisk ødeleggelse eller ved å ta lederne til fange. Av de 20 til 25 nære medarbeiderne til bin Laden, er det rapportert at bare en tredjedel har blitt eliminert eller tatt til fange. I alle fall er 15 av toppfigurene rundt bin Ladens nå på flukt. Det meste av de 550 al-Qaeda medlemmer som holdes som fanger i Kandahar og Guantanamo er "fotsoldater." Så lenge lederskapet er såpass intakt, vil det være vanskelig å oppnå det strategiske målet i Afghanistan.
I planlegging og utførelse av en kampanje mot terrorister, burde en være fokusert mot fiendens strategiske CoG. I kontrast til under en konvensjonell krig, må en internasjonal terroristorganisasjons lederskap bli direkte utryddet eller i det minste tatt til fange. Ellers er det vanskelig å befeste og utnytte ens egen strategiske fremgang.
For hvert av de operative mål i Afghanistan, var det et tilsvarende CoG. Innledningsvis var Taliban regimets taktiske jagerfly og bakke-til luft missiler, det operative CoG. Siden ble Taliban og al-Qaedas styrker som forsvarte de nordre, østre, sørlige og vestlige deler av landet, også betraktet som operative CoGs.
Konflikten i Afghanistan bekreftet den varige verdi av en gunstig militær posisjon i forbindelse med planlegging, forberedelser og iverksettelse av større operasjoner eller felttog. USAs maritime styrker, taktiske landbasert flystridskrefter og bakkestyrker med deres logistikk/forsyninger måtte flytte fra transittleire - i noen tilfeller over flere tusen miles.
I det innledende stadium av operasjonen manglet USAs militære tilstrekkelig med vertsnasjonsstøtte til å kunne sette inn sine bakkestyrker og taktisk landbaserte fly fra nærliggende områder til Afghanistan. Derfor spilte U.S. Navys hangarskipgrupper, deployert i det Arabiske hav, en kritisk rolle i den innledende fase av operasjonen. De gjorde det deretter mulig å få fortsatt fremgang ved å utføre størsteparten av de innledende angrepsoperasjoner. Uten deres bidrag ville kollapsen av Taliban regimet helt sikkert tatt lengre tid. En kombinasjon av lange avstander og den korte effektive rekkevidden på flyene gjorde at det begrenset hangarskipene gjennomsnittlige angrepskapasitet til 100 angrep (sorties) utfall pr dag. I tillegg behøvde flyene et stort antall tankinger for å nå sine mål. De hangarskipsbaserte flyene fløy omtrent 500 miles hver vei. Til sammenligning behøvde B-1 og B-52 som fløy fra øya Diego Garcia og B-52 fra USA flere refuelinger i luften og i tillegg nødvendige diplomatiske anstrengelse for å få de nødvendige base og overflyvningsrettigheter. B-1 og B-52 måtte fly en distanse på totalt ca 5500 miles, og hver tur varte da også 12 til 15 timer.
Konflikten i Afghanistan bekrefter mange tidligere erfaringer, bl a hvor viktig geografiske posisjoner og distanser er for resultatet av en større operasjon. Mens informasjon har en stadig økende effekt på en faktor som rom, må fortsatt styrker flyttes i relativt lavt tempo og over store områder/i store rom. Styrkene må også forsynes og støttes for å overvinne faktorene rom og tid. Derfor er det meningsløst å påstå at geografi og distanse i dag er devaluerte størrelser i krig. USA var i stand til å maktprojisere sin militære styrke tusenvis av miles fra hjemmebasene, og opprettholde denne styrken over lang tid. Imidlertid var denne gangen USAs evne til å planlegge og utøve sin maktprojeksjon, fordi man manglet effektiv støtte fra vertsnasjoner i innsatsområdet, og restriksjoner pålagt styrkene som var satt inn i Afghanistan. Som ved tidligere anledninger, er havet fortsatt den enkleste mulighet USA har for å få tilgang til delen av verdens landmasse. Konflikten i Afghanistan var kanskje den første der hangarskipsbasert luftmakt var selve grunnlaget for senere suksess i anvendelse av landbasert taktisk luftmakt.

"Operational Command and Control"
En fornuftig kommunikasjonsorganisasjon er en av de mest kritiske forutsetninger for en vellykket anvendelse av styrker på et hvert nivå, men spesielt gjelder dette for operasjoner på høyt nivå. CinCCent opererte selv hele tiden fra Tampa, Florida. Valget av kommandoplass langt utenfor selve krigsteateret ble forklart med at fordelen i kommunikasjon og telekonferanser tillot øverstkommanderende å kontrollere sine styrker uten å ta hensyn til distansen. Det ble også argumentert med at moderne krigførende ikke trenger å være fysisk i operasjonsområdet for å effektiv utføre "command and control", eller for å lede og motivere sine underordnede styrker. Å lokalisere CinCCents hovedkvarter til Saudi Arabia ville ha resultert i en symbolsk større US tilstedeværelse i regionen som potensielt kunne ledet til større politiske komplikasjoner og også øke sikkerhetsriskoen.
Noen eksperter påstår det som betyr noe er om befalingsmannen kan være der det er behov for ham for å personlig påvirke slagets gang. Dette synspunktet glemmer imidlertid å ta hensyn til et hovedpoeng i forbindelse med moderne kommando og kontroll på operativt nivå. En sjef på strategisk nivå skulle oppholde seg i sitt hovedkvarter siden det er derfra som han mest effektiv kan overvåke og kontrollere handlinger i hele sitt ansvarsområde, og ikke bare den delen av krigsteateret hvor slag blir utført. CinCCent har ansvar ikke bare for konflikten i Afghanistan, men er også involvert i planlegging og forberedelser for mulige eventualiteter i andre deler av området som er deres ansvar. Ideelt sett skulle han hatt full oppmerksomhet på det strategiske aspekt i situasjonen. Evnen til å bruke avansert kommunikasjons- og informasjonsteknologi skulle ikke bli brukt som en rettferdiggjørelse for ikke å etablere et mellomliggende nivå for kommando. Sted og tid betyr fremdeles noe, og behov for en sjef til å lede og motivere sine styrker er fremdeles en av grunnsetningen for et suksessrikt operativt lederskap.
En løsning ville ha vært å etablere et operasjonsområde (theather of operations, kanskje kalt "the Southwest Asia Theater of Operations"). Et slikt operasjonsområde skulle ha vært ledet av en tre stjernes flaggoffiser direkte underordnet til CinCCent og med et hovedkvarter nær Afghanistan. Det ville da blitt trukket opp et ansvarsområde der Afghanistan og nærliggende land som blir brukt som baser for USA og andre koalisjons styrker, den Arabiske Gulfen, Oman Gulfen, Arabiske Sjø og deler av det indiske hav, ville ha inngått. Dette vill ha vært en signifikant forbedring i kontroll av underordnede styrker innsatt i krigsteateret, og muliggjort en stor reduksjon i mengden av informasjon som blir sendt til CinCCents hovedkvarter.
En av grunnsetningene til U.S. kommando og kontroll er sentralisert ledelse og desentralisert utførelse. Desentralisering av utøvelsesprosessen er en forutsetning for å gi underordnede sjefer tilstrekkelig handlingsfrihet. Til kontrast, vil en sentralisert utførelse lede til mangel på initiativ for delen av de underordnede, og tvinger høyere sjefer til selv å ta over ansvaret i strid. Dette er ikke bare dårlig for moralen, men forstyrrer øverstkommanderende i det han egentlig har som oppgave å gjøre. Konfliktene i Kosovo og Afghanistan har forsterket trenden mot mer sentralisering innen det amerikanske militærvesenet. Heller enn forsterke desentralisert ledelse og kommando, har fremskrittene i informasjonsteknologi ført utviklingen i motsatt retning.
Kanskje er det mest alvorlige problemet innen den amerikanske militære organisasjon i dag den forsatte svekkelsen av tidligere vel prøvede metoder av sentralisert ledelse og desentralisert utførelse i planlegging av militære aksjoner på alle nivå. Fremskrittet innen informasjonsteknologi og kommunikasjon skulle kunne lede til ytterligere desentralisering. Sjefer på teater-strategisk nivå skulle fokusere på hele sitt ansvarsområde og la planlegging og utførelse av en større operasjon eller felttog gjøres av en underordnet sjef. Dette ville ikke bare forhindre at den øverste sjef forstyrrer underordnede sjefer unødvendig, men ville også forhindre at han ble overbelastet med taktiske detaljer. Den amerikanske fellesdoktrinen angående ledelse på operativt nivå er fornuftig og har tidligere vist sin verdi i krig. Problemet er nå at den ikke blir anvendt i det hele tatt, eller blir feil brukt. Dette er en potensiell ødeleggende feil som kan koste oss dyrt i en konflikt med sterkere og smartere motstander.

Luftmaktens rolle
Bruken av amerikansk luftmakt var den viktigste faktor i forbindelse med den raske kollapsen av Taliban regimet. I den innledende fase av operasjonen ødela tunge amerikanske bombefly og hangarskipbaserte angrepsfly raskt Talibanenes luftforsvar, kommunikasjoner og militære installasjoner. Det var imidlertid ikke før i den fjerde uken av offensiven som luftmakten skiftet om til å støtte "stedfortrederne" (Nordalliansen) på bakken. Slutten på Taliban regimet kom da ganske raskt på grunn av kombinasjonen av kraftige luftangrep og bakkeoffensiven til afghanske allierte på bakken. Nøkkelen til suksess var tilgangen på spesialstyrker på bakken som kunne identifisere og merke ut mål for flyene. I mange tilfeller var responstiden mindre enn 20 minutter fra det øyeblikk målet var identifisert og til det var ødelagt. Færre fly og færre enkelttokt ble nødvendige for å ødelegge mål enn tidligere. Noen tokter ble rapportert utført med bare et par bombefly eller jagerbombere.
Hangarskipenes rolle som "plattform of Choice" ble på nytt stadfestet. Det bør ikke være noen diskusjon om vi trenger hangarskip eller landbasert luftmakt. Vi trenger begge fordi deres kapasitet are komplementær. Uten hangarskip i området er det vanskelig å se hvordan suksessen i Afghanistan ville vært mulig.
Operasjon Enduring Freedom demonstrerte at effektiviteten til luftmakt mot fiendtlige styrker på bakken var mye høyere enn i tidligere konflikter på grunn av den utstrakte bruk av "smart" ammunisjon, og mye mer nøyaktig informasjon om målene enn tidligere, skaffet til veie av spesialstyrkene på bakken. En kunne oppnå ønsket effekt med færre sorties enn tidligere, og med mye høyere effektivitet pr. enkelttokt. Nettopp fordi denne taktikken viste seg å være svært suksessfull i Afghanistan, betyr det ikke at dette kan ble gjentatt med samme resultat i en annen konflikt mot en mye større og mer resurssterk fiende. For eksempel å sette inn spesialstyrker for å skaffe målinformasjon i rett tid, ville bli både vanskeligere og farligere i et urbaniserte området eller på et territorium under effektiv kontroll av fiendtlige styrker. Kort sagt, bruk av luftmakt i kombinasjon med spesialstyrker på bakken kan forventes å bli vellykket i anti-terroristoperasjoner eller kampanjer i fremtiden, men denne operasjonsteknikken vil kunne få store problemer i forbindelse med en større regional konflikt.
Den største faren i forbindelse med erfaringene fra Afghanistan, er at amerikanske politikere vil primært satse på landbaserte flystyrker for å løse neste krise. Luftmakt burde bli brukt i kombinasjon med styrker på bakken og på sjøen for å oppnå best resultater.

"Targeting"
Målutvelgelsen fulgte et tilsvarende mønster som under NATO's Allied Force (Kosovo), hvor mål ble valgt og angrepet uansett om angrepet ville medvirke eller ei for å oppnå en gitt militær målsetning. Man bør her merke seg at en overfokusering på målvalg og angrepsmetode gjøre det mye vanskeligere å bestemme hvordan og når et visst mål er oppnådd, og gjør det sannsynlig at det hele medfører et overforbruk av ens tid og resurser. Som Kosovo viste, en slik tilnærmingsmåte til krigføring leder nesten alltid til en krig preget av utmattelse ("attrition") på det operative og strategiske nivå. Dette er trolig ikke viktig i en operasjon som Enduring Freedom hvor seieren var sikret, men det er annen sak når man kjemper mot en mye sterkere motstander.
Et annet problem ved bruken av amerikansk luftmakt i Afghanistan var en klar overdrivelse av å unngå sivile skader og tap under bombing av militære mål. Det ble rapporter at praktisk talt alle planlagte angrep eller angrep ble godkjent av CinCCent i Tampa. Advokater var tungt involvert i godkjenning av listen for mål, på alle kommandonivå. Advokater deltok også når man skulle vurdere om et spesielt mål ble brukt til militære formål, ved evaluering av retten til å bruke en viss type ammunisjon, og var med å bestemte om angrepet på målet var fornuftig, veiet opp i mot muligheten for tap av sivile. Selv om den aktuelle sjef tok den endelige beslutning, var prosessen unødvendig komplisert, tung og tidskonsummerende. Det er i ettertid rapportert at ved alt for mange anledninger ble utmerkede etterretninger og store fordeler ved en rask avgjørelse før et angrep, ikke utnyttet fordi det tok så lang tid å få godkjennelse fra øverste hold. I noen tilfelle ble planleggerne tvunget til å fjerne angrepsmål fra sin liste på grunn av protester fra de involverte legale rådgivere, selv om de ut i fra en militær vurdering var viktige. Når hensynet til å unngå sivile tap er kritiske for å forsvare og underholde offentlig støtte for krigen, må en bedre balanse bli funnet så legalistiske råd ikke får stå i veien for nødvendige militær aksjoner.
Mål og oppgaver - ikke targets - skulle dominere planleggingsprosessen på et hvert kommandonivå. En målstyrt ("targeteering") tilnærming blir alltid basert på utmattelsestenkning, og vil medføre bortkastet tid og effektivitet fordi targets er valgt og angripes disse uten hensyn til oppgaver og/eller målsetninger. Mer alvorlig, en slik tilnærming til krigføring, spesielt ved operasjoner på høyere nivå, vil lede til tap av et bredere perspektiv på situasjonen ved delen av operasjonskommandør og deres stab. Enduring Freedom forsterket denne negative trend mot overvurdering på teknologi og taktikk for plattformer og våpen i stedet for å vektlegge combined arms taktikk og operativ krigføring. Målutvelgelse og godkjenning av målvalg er blitt økende komplisert og tidkrevende. Resultatet er manglende militær effektivitet som ikke kan rettferdiggjøres ved å bruke tilsynelatende politiske og legale synspunkter.

"Ground Forces versus Proxies"
Såkalte "stedfortredere på bakken" viste seg å bli nøkkelen til den raske kollapsen av Taliban regimet i Afghanistan. Nord Alliansen og Øst Alliansen sine tropper tvang Taliban og al-Qaeda styrkene til å konsentrere seg. Derved ble de samtidig et lett mål for de ødeleggende amerikanske luftangrep. Amerikanerne hadde et valg: enten å stole på Nord Alliansen og andre afghanske "stedfortreder styrker" eller selv hente inn en større amerikansk bakkestyrke. En fordel med å stole på afghanske styrker var en signifikant reduksjon av de politiske komplikasjoner og større sjanse for suksess i den etter-fiendtlige fasen. En ulempe var at afghanske "stedfortredere" ofte hadde ulike målsetninger en amerikanerne. I kontrast til amerikanernes egen krigføringsmåte som ønsker tydelige seire, så foretrakk afghanerne forhandlinger i forbindelse med overgivelse, og bytter heller side enn å la seg nedkjempe i forsvaret av deres hjemlige interesser.
Kampene ved Tora Bora i desember 2001 og Shahi Kot i februar 2002 var mindre avgjørende for amerikanerne og deres støttespillere enn de offisielle fremstillinger kanskje ellers gav inntrykk av. I begge operasjoner, overlevde opplagt størstedelen av de engasjerte Taliban og al-Qaeda krigere; de "forsvant" for å kjempe en annen dag. Offisielt i løpet av kampene i Tora Bora, "forsvant"flere hundre al-Qaeda krigere over White Mountain inn i det dårlig kontrollerte nordvestlige grenseområdet i Pakistan. Mange eksperter mente at dersom amerikanerne hadde fått inn ett større antall bakketropper i løpet av krigen, ville bin Laden og hans nærmeste menn blitt fanget. Konsekvensen av denne "glippen" er at lederskapet til al-Qaeda fremdeles ikke er tatt til fange.
På grunn av den begrensede størrelsen på de amerikanske bakkestyrkene medførte dette om ikke annet at amerikanerne unngikk en langvarig og kostbar konflikter med størstedelen av den afghanske befolkningen, fordi USA nå ikke kunne oppfattes som en ny fremmed okkupant. På samme tid var det en høy pris å betale for at en måtte bruke Nordalliansen og andre afghanske "surrogat-styrker" i stedet for å sende inn en større amerikansk bakkestyrke. (Man oppnådde ikke sitt politiske mål: uskadeliggjøre al-Qaeda.)

Teknologiens betydning
Mange eksperter har vurdert det slik at suksessen i Afghanistan har bevist verdien av den såkalte "revolution in military affairs." Mens mye ny teknologi opplagt har passerte testen, bør man ikke glemme at de amerikanske styrker disponerte en overveldende makt og møtte en svak motstander. Seieren i Afghanistan var lett og billig fordi Afghanistan hadde få økonomiske sentra og en dårlig utbygget infrastruktur. Det talibanske luftforsvarer var praktisk talt ikke-eksisterende og det la grunnlaget for at USA oppnådde total luftoverlegenhet i løpet av noen få timer. Talibanene hadde få, om noen, luftvernsystemer med en pålitelighet, rekkevidde og tilhørende styringssystemer for å kunne utgjøre en troverdig trussel mot høytflyvende fly, utrustet med de mest avanserte sensorer. UAV-er ble brukt mot omtrent ikke-eksisterende motstand, og spesialstyrkene kunne bevege seg fritt på landsbygda. På havet hadde amerikanerne og koalisjonsstyrkene ingen motstand i det hele tatt. Ei heller hadde Taliban-regimet noen kapasitet til å gripe inn mot, eller evne til å angripe amerikanernes datanettverk.
Nettverksbasert krigføring entusiaster har hevdet at deres ideer nå har blitt prøvet og bevist i Afghanistan fordi "targeting"-informasjon fra "sensorer-til-skytter" ble oppnådd omtrent øyeblikkelig. Viktige fremskritt innen datanettverk og bredbånds satellittkommunikasjon gjorde det mulig å sette sammen etterretninger fra UAV-er og andre kilder, slik som radaren ombord på E-8 "Joint Surveillance Target Attack Radar System" (J-STARS) fly, kunne bli kjørt sammen med elektroniske etterretninger og satellittbilder. Men konflikten i Afghanistan beviste bare at "netting" av forskjellige plattformer teknisk sett kan fungere i vennligsinnede eller lavtrusselområder. Det en til nå har sett forteller ikke om amerikanernes nye systemer er robuste nok til å operere effektivt i et område med en kvalifisert motstander som iverksetter fysiske og elektroniske motangrep.
For mye vekt på teknologi er usunt fordi den menneskelige dimensjon av krigføringen er neglisjert i moderne amerikansk krigføring. Teknologisk fremgang har stadig redusert usikkerhet i forbindelse med krigføring, men teknologi kan ikke fjerne det som Clausewitz kalte "krigens tåke" og friksjon.
Denne trenden må snarest endres, da det en nå ser kan få negative konsekvenser over tid. Hvis ikke kan amerikanerne kanskje raskt oppleve at de blir utmanøvrert (egentlig "out-thought") og nedkjempet av en relativ svakere men en mer smidig motstander som legger stor vekt på ikke kun taktikk, men også på den operative kunst og strategi, og derfor blir i stand til å sette sammen sine virkemidler på en mer effektiv måte for å oppnå seier.

NMR aug 02

Basert på en artikkel i U.S. Naval Institute Proceedings, Juli 2002.
Forfatter: Professor Milan Vego, Naval War College, USA.

Oversatt til norsk og tilrettelagt av Nils Marius Rekkedal
Professor Nils Marius Rekkedal er lærer ved Forsvarshøgskolan/Krigsvetenskapliga Institution, Stockholm