Norsk militært Tidsskrift - Norwegian Military Journal

DET NORSKE KAVALERIET MOT SLUTTEN AV 1700-TALLET

Av Major (R) i Luftforsvaret Alf R. Bjercke

Som forsvarsgren har kavaleriet en meget lang og til dels meget ærerik historie. De fleste av antikkens hærførere hadde beredne avdelinger og mange er de slag og kriger som er blitt avgjort ved innsats av massive rytterstyrker.
I sitt verk om de galliske krigene har Julius Cæsar nøye redegjort for sin bruk av rytteravdelingene. De tilhørte sjelden den romerske hær, som jo bestod av infanteri-legioner, men var rekruttert fra undertrykte eller allierte land og folk. Særlig de numidiske og spanske rytterne fra provinsene Ifrica (nå Tunisia) og den iberiske halvøya var meget effektive, men også allierte gallere hadde tusener av beredne tropper til de romerske generalenes disposisjon.
Tidlig i middelalderen oppstod riddervesenet i de sentraleuropeiske land og Storbritannia. Etter hvert ble det disse rustningsklædte adelsmennene som kom til å overta de mer folkelige kavaleristenes rolle - de fleste med sin personlige væpner til assistanse. Med datidens skytevåpen var det vanskelig å nedkjempe en stålklædt ekvipasje som fremstod som om "rytter og hest var ett."Tilspissete stolper rammet ned foran fotfolkets stillinger var imidlertid et effektivt forsvarsvåpen.
Da munken Barthold Schwartz' oppfinnelse av kruttet nådde de enkelte staters arsenaler og kunne anvendes i de første primitive kanonene revolusjonerte dette krigføringen. Den "kinesiske sne" - som egentlig var oppfunnet i Kina århundrer tidligere - betydde et paradigmeskifte for adelskavaleriet. Både muskettkuler og skrå kunne nå penetrere selv den mest kunstferdige rustning. Det ble derfor nødvendig å legge om kavaleriets taktikk og endre dets rolle innen hærene.

Det nye kavaleriet etter kruttets innførsel i armèene

Det moderniserte kavaleriet som etter hvert oppstod opptrådte nå i flere versjoner og fikk navn etter den spesialisering som var foretatt, den mundering som ble anvendt og den taktiske rolle avdelingen ble tildelt.
Et fremtredende rytterland var Ungarn, landet som var blitt det nye hjemlandet for de ville rytterskarene til Attila, hunnerkongen. Magyarerne falt inn i landet på 800-tallet og var av finsk-ugrisk opprinnelse. Den første kongen i Ungarn var Stefan, som 300 år senere kristnet sitt folk og ble kanonisert til helgen under navnet St. Stefan.
De karakteristiske magyar-draktene med den korte dolmanjakken hengende løst over den ene skulderen ble standard i mange nasjoners tunge kavaleri - de som fikk navnet husarer. Etter hvert var det de armerte kyrassèrer med sine blanke brystpanser og kraftige ridedyr som overtok betegnelsen tungt kavaleri.
Husarene ble nå de lette kavaleristene på sine mindre og raskere hester. Et stort antall slike avdelinger var i bruk også i Første verdenskrig - ja av polakkene og russerne endog i den andre.
En annen spesialgren innen kavaleriet var lansenèrene - med en lang slank lanse som hovedvåpen. Keiser Napoleons slike avdelinger var berømte, men også andre nasjoner hadde lansenèrer fra 1600-tallet av.
For å få et godt inntrykk av de nevnte tunge kavaleristene - kyrassèrene - kan vi ta en kikk på et bilde av Dronning Elizabeths hestegarde - The Household Cavalry. Rytteren var beskyttet av et brystpanser - et kyrass -, mens den relativt tunge hesten også var pansret. Hovedvåpenet var en kraftig lanse. Å utruste og holde et slikt regiment var uhyre kostbart og det var en stor ære for ungdommen å få tjenestegjøre i et så praktfullt utstyr - ikke minst med en gullforsiret hjelm med fjærbusk.

Alf R. Bjercke er vernepliktig major i Luftforsvaret og selvstendig næringsdrivende.

Resten finner du i bladet

Offiser fra 3. Sønnenfjeldske Dragonregiment 1774