| Forside/Front page |

Av John Berg

Det viktigste trekket ved den nye europeiske virkeligheten er at forsvarsmateriell i raskt økende grad utvikles og anskaffes innenfor nye, flernasjonale storkonserner.
Dette er ikke den gamle ordningen vi kjenner fra f.eks. AWACS-prosjektet, der NATO fattet vedtak om anskaffelse av en flåte tidlig varslings-, overvåkings- og kontrollfly, utviklet i USA men i modifisert versjon for Europa. NATOs AWACS-prosjekt bygde på politisk omforent fordeling mellom deltakerlandene av kostnader og industrikontrakter.
Heller ikke dreier det seg om en avtale lik utviklingen av det europeiske kampflyet Panavia Tornado, der tre land etter mye strev nådde frem til kompromisser om de operative kravene og fordelte kostnadene seg imellom, og utviklings- og produksjonskontraktene mellom sine nasjonale industrier, avhengig av hvor mange fly hvert enkelt land anskaffet. Slike ordninger hører fortiden til.
Den nye virkeligheten har bred politisk støtte, men bygger ikke først og fremst på politisk regulering av kostnader og kontrakter. Den bygger på forretningsmessige realiteter som er skapt gjennom meget store oppkjøp av industri og sammenslåinger over grensene. Særlig i Frankrike forutsatte dette omfattende privatisering av sentrale forsvarsbedrifter for å frigjøre eierandeler til de nye, flernasjonale storkonsernene som dannet seg. Slik havnet store deler av fransk forsvarsindustri i et storkonsern sammen med store deler av tysk forsvarsindustri, og etter hvert spansk flyindustri og med en tett og langsiktig samarbeidsavtale med store deler av Italias (fremdeles statseide) forsvarsindustri. EADS (European Aeronautics, Defence and Space) er ikke en avtale men et flernasjonalt konsern. Konsernet har forøvrig en meget stor sivil virksomhet og er dominerende i Airbus.

Ikke gjenkjøp

En konsekvens av dette er at der den nye virkeligheten er fullt etablert, er gjenkjøpsregimet smadret. Dette sier seg selv: Det foregår ikke gjenkjøp mellom land med felles forsvarsindustri. I den nye virkeligheten fremstår gjenkjøp som en absurd "kjøpe av seg selv" ordning. Det inngås selvsagt rammeavtaler basert på politisk enighet mellom land, og også i fremtiden vil en del slike rammeavtaler sikkert være forholdsvis detaljerte, men deretter overtar den forretningsmessige planleggingen i de flernasjonale styrerommene og mellom konsernsjefene og deres administrerende direktører og staber. Alle, både landene som kjøper materiell, konsernene og deres stort sett private eiere i de forskjellige landene, ønsker selvsagt høyest mulig effektivitet fordi det gir de beste og billigste produktene, og fordi det gir de sterkeste industribedriftene som vil kunne kjøre utviklingsprogrammer og levere varen effektivt også i fremtiden. De viktigste eierne er forøvrig store investeringsselskaper, som Lagardère i Frankrike. For å si det litt spissformulert: De kapitalistiske mekanismene har overtatt.

Norge

Konturene av dette var tydelige allerede i 1998. Men omtrent samtidig begynte Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) å arbeide med en norsk strategi for fremtidige gjenkjøp. FFIs aktører har meg sikkert unnskyldt at jeg gjentar hva jeg sa i en replikkveksling om dette på et seminar: En gjenkjøpsstrategi med sikte på fremtiden er å prøve å bygge om et damplokomotiv til en jetjager.
I langtidsplanen, St.prp. nr. 45 (2000-2001) pkt 4.3.2, fremgår at Norge ser for seg medlemsskap i OCCAR (Organisme Conjoint de Co-operation en Matière d'Armame), en ny europeisk organisasjon for felles materiellprosjekter. Uten tvil kan vi være medlemmer og høste en del fordeler av det. Men medlemsskap og deltakelse er to forskjellige ting. Norge kan bare i begrenset grad bli deltaker så lenge vi holder oss utenfor den europeiske industriutviklingen. OCCAR vil bli et instrument for koordinering med de flernasjonale konsernene, der vi ikke er med.

St.prp. nr. 55

Hvis vi legger denne nye målestokken på St.prp. nr. 55 (2001-2002), Gjennomføringsproposisjonen for perioden 2002-2005, virker det sannsynlig at Forsvarets økonomiske ramme kommer til å sprekke i løpet av forholdsvis få år, kanskje senest en gang ute i neste planperiode. Fordi Norge er så lite innstilt på å bli en del av den nye europeiske virkeligheten, risikerer vi å avskjære norsk forsvarsindustri fra store og viktige samarbeidsprosjekter, fordyre utviklingen av våre egne produkter og gjøre det vanskelig å konkurrere på eksportmarkedet. Særlig på det europeiske markedet der de nye flernasjonale konsernene dominerer, men også utenfor Europa.
Hvis vi ikke får eksportert, vil prislappen på de enheter vi selv kjøper bli høy mens utviklingskostnadene i sin helhet vil måtte belastes våre egne forsvarsbudsjetter. Dette i tillegg til at vi allerede i utgangspunktet i liten eller ingen grad vil ha delt forsknings- og utviklingskostnadene gjennom samarbeider innen en flernasjonal eierstruktur. Vi vil bare i begrenset grad ha kunnet trekke på andres forskning og utvikling fordi vi ikke er med i en felles eierstruktur, men er konkurrenter.
Her ser vi OCCARs begrensninger for et land som isolerer seg slik Norge gjør: OCCAR vil ikke kunne pålegge et stort flernasjonalt konsern som f.eks. EADS å dele høyt sensitive forretnings- og teknologihemmeligheter med en liten, nasjonalt og statlig eiet, konkurrerende forsvarsbedrift i Norge. Sånt gjør industrien selvsagt bare i meget begrenset grad, og EADS vil jo heller ikke vite om den vesle norske bedriften i neste omgang kanskje går inn i et eller annet samarbeid med en av EADS' store, internasjonale konkurrenter, kanskje et amerikansk konsern.
Hvis EADS derimot hadde hatt en betydelig eierpost i den norske bedriften, og hadde sittet i styrerommet og på generalforsamlingen og vært aktiv i den norske bedriftens prosjekter, ville det ha stilt seg helt annerledes. Da ville EADS ha hatt egeninteresse i den norske bedriftens videreutvikling, for å dra nytte av dens kompetanse.

Brente broer

Norge har allerede brent broene i viktige saker. Dessuten er utgangspunktet vårt dårligere enn det mange vil innse. Et eksempel på dette siste er at St.prp. nr. 48 (1999-2000) om anskaffelse av fregatter, angir en brutto kostnadsramme på 17,3 milliarder kroner. Men allerede da saken passerte Stortinget var det klart for alle som ville se at det lett kunne bli mer enn 20 milliarder. Kostnadene til helikoptere var underbudsjettert, det var kanskje også kostnadene til Kongsbergs NSM (Ny Sjømålsmissil), mens flere våpen og systemer var holdt helt eller delvis utenfor. Dette vil måtte betales innenfor den ramme det legges opp til i St.prp. nr. 55, gjennomføringsproposisjonen. I tillegg valgte vi den gangen et verft med reelle risiki for overskridelser.
I dag ser det enda styggere ut. Istedenfor å gå inn i et tett, langsiktig og økonomisk fornuftig samarbeide om fregatter med Tyskland og Nederland, eller Storbritannia og eventuelt Frankrike og Italia, ble vi en perifer og stort sett begrenset aktør i et amerikansk dominert prosjekt der neste partnerland kan se ut til å bli Sør-Korea. Fregattkonseptet kjøres i dag av konsortiet AFCON (Advanced Frigate Consortium) der spanske Izar er med, men der de dominerende aktørene er amerikanske Lockheed Martin og Bath Iron Works, som eies av General Dynamics. Her er det knapt mulig å se for seg noen vesentlig norsk rolle.
Slik kortene er lagt, har vi etter alt å dømme allerede tapt en meget viktig kontrakt på sjømålsmissiler til Tyskland. Kongsbergs NSM konkurrerte med Saab Rbs15 Mk3 til den tyske marines nye K130 korvetter. Tyskerne valgte svensk, og det skal et mirakel til for å omstøte dette etter at fløyta er gått. Foreløpig er fem K130 vedtatt, men det blir trolig to serier til på fem fartøyer hver, og i neste tur planlegges samme sjømålsmissil for den nye F125 fregattklassen, som skal erstatte F122 Bremen-klassen. Dette kan vise seg å være et sviende tap.
Dette betyr at våre egne missiler blir dyrere. Kanskje mye dyrere. Vi har også valgt et unødvendig kostbart helikopter, i et nordisk prosjekt der finnene og svenskene tar de økonomiske gevinstene. Forklaringen er enkel. Finland, og særlig Sverige, har internasjonalisert forsvarsindustrien og er for fullt med i Europa. Det er ikke vi.

Regnestykket

Europeerne selv beskriver de siste fire årenes industriutvikling som historisk, og avgjørende for å lykkes med å skape en selvstendig europeisk forsvarsevne. Men intet tyder på at forsvarssjefen, general Sigurd Frisvold, har lagt denne nye virkeligheten til grunn i sin kalkyle, som konkluderte med at den struktur Stortinget vedtok ifjor sommer ville ha kostet ca. 4 milliarder mer per år. Dermed har han ikke lagt inn i beregningene at hvis Norge fortsetter å holde seg i periferien av den europeiske utviklingen, vil det uten tvil fordyre mange og store materiellkjøp. Og dermed er disse kostnadene også undervurdert i St.prp. nr. 55, gjennomføringsproposisjonen, der en redusert struktur er beregnet å koste ca. 1 milliard mer per år.
Og omvendt: Hvis Norge går for fullt inn i den europeiske prosessen, ville fjorårets stortingsvedtak neppe ha krevd så mye som 4 milliarder ekstra. Følgelig vil også Krohn Devolds økonomiske ramme holde, kanskje med en margin som vil kunne anvendes til hardt tiltrengte tiltak det i dag ikke er satt av penger til.
Til tross for at stadig flere gir uttrykk for at de ser problemet, hersker det utad nær total taushet om vårt forhold til den europeiske utviklingen. Problemstillingen burde ha vært hovedtema i gjennomføringsproposisjon. Det er den ikke.

Løsningen

Det er neppe mer enn én vei ut av uføret. Regjeringen bør rådes til å nedsette en forsvarsøkonomisk kommisjon, med mandat til å utrede hvordan Norge skal integrere forsvarsindustri og materiellkjøp i den nye europeiske virkeligheten. De politiske partiene og det sikkerhetspolitiske miljøet bør ikke være med i denne kommisjonen. Hvis de hadde hatt noe å bidra med, ville de ha latt høre fra seg for lenge siden. Kommisjonen bør ha følgende sammensetning:
Det bør være med tre, fire ledende aktører fra de tyngste delene av norsk næringsliv, med bred internasjonal erfaring. Av formelle habilitetsgrunner bør de ikke ha, eller ha hatt, former for tilknytning til forsvarsindustrien.
Det bør være med et par ledende økonomer, også de med bred internasjonal erfaring på høyest mulig nivå.
Det bør være med minst én forretningsadvokat, også med omfattende internasjonal bakgrunn. Fordi kommisjonen vil måtte se en del bakover i tid, ikke minst på fregatt- og helikoptersakene for å klarlegge og vurdere hva som egentlig skjedde der og hva vi kan lære av det, vil en forretningsadvokat eller to være viktig for kommisjonen.
Kommisjonen bør ha ett eller to medlemmer med bred ledelses-, planleggings- og organisasjonserfaring fra universitet eller høyskole. Kommisjonen vil nemlig måtte forholde seg til at Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) i denne saken har gjort seg selv til en del av problemet, og ikke av løsningen.
Videre bør kommisjonen ha to tilknyttede rådgivende grupper. Forsvarssjefen bør utpeke en offisergruppe med oppdrag å se til at kommisjonen ikke mister av syne hva som er Forsvarets materiellbehov i et tidsperspektiv fremover.

Internasjonale råd

Den andre rådgivende gruppen vil imidlertid bli langt viktigere:
Den bør bestå av tre tunge aktører fra europeisk forsvarsindustri. En nærliggende løsning vil være en brite, en tysker og en svenske. De vil ha ting å fortelle til den forsvarsøkonomiske kommisjonen. Lesere med tradisjonelle syn på norske forsvarsanskaffelser bes holde seg fast i stolen:
Det er ikke særlig tvil om at gruppen vil be oss glemme gjenkjøpsregimet. Det er ubønnhørlig på rask vei til å bli foreldet. Den nye europeiske industrien vil nok fortsette å inngå gjenkjøpsavtaler, men bare med dem som insisterer på det. Dette vil stort sett bli B- og C-nasjoner, vil de tre fra europeisk forsvarsindustri fortelle oss.
De tre europeiske industrirepresentantene vil mest sannsynlig forelå at Kongsberg Gruppens sentrale forsvarsdel, Kongsberg Defence & Aerospace (KDA), helprivatiseres. Den nåværende statlige eierandelen på 50,1 prosent bør selges ned til 0, eller til nød ned til ca. 5 til 15 prosent, for å få inn én, to eller kanskje tre store europeiske, flernasjonale eiere.
Noe lignende vil nok gruppen anbefale at bør skje med NAMMO på Raufoss. Men der er det mulig at man bør vurdere en amerikansk medeier. Det kan her være grunn til å nevne at svenskene, som i motsetning til oss har skaffet seg en fremtidsrettet posisjon i Europa, har solgt arvesølvet, Bofors, til amerikanske United Defence.

Konsekvenser

I det flernasjonale men britisk ledede storkonsernet BAE Systems har det nylig vært et overraskende sjefskifte som forteller oss at kursen fremover ikke gir seg selv. Det er strid og debatt. Konsernsjef gjennom mange år, John Weston, måtte etter alt å dømme gå fordi hans strategi for å utnytte BAE Systems' nye tyngde til å utvikle et bredt, likeverdig samarbeide med amerikansk forsvarsindustri ikke virker like lovende i dag som for et par år siden. Amerikanerne, som først erklærte seg positive til den nye europeiske utviklingen, synes å være i ferd med å stramme inn. Det strekkes fremdeles ut hender over Atlanteren, men tegn tyder på at det kan bli en mer enn hard kamp om bl.a. det europeiske kampflymarkedet mellom Eurofighter konsortiet, der EADS er tyngste aktør men BAE Systems allikevel ledende, og det amerikanske Lockheed Martin ledede JSF (Joint Strike Fighter) utviklingsprosjektet. Dette til tross for at britene er tungt inne i JSF.
Her vil det gjelde for Norge å holde tungen rett i munnen og oversikte konsekvensene. I kampflysaken velger vi ikke bare flytype, vi foretar også et grunnleggende strategisk valg mellom USA og Europa. Det nytter ikke å prøve å tie seg unna dette. I og med at vi i realiteten valgte amerikansk i fregattsaken, uten å skaffe oss oversikt over konsekvensene, har vi spilt kortene våre slik at kampflyvalget blir ganske skjebnesvangert.

Svensker og finner

I dag eier BAE Systems 35,1 prosent i svenske Saab AB. Det er ingen tvil om at det er dette eierskapet som har åpnet veien for svenskenes salg av JAS 39 Gripen kampfly i Øst-Europa. Tross nådeløs amerikansk konkurranse, er det gode muligheter for at dette utvikler seg til en glitrende svensk suksess. Eller for å være helt korrekt, i den nye virkeligheten: En svensk-britisk suksess.
I Finland har EADS nylig fått kjøpe 26,8 prosent i Patria. Det resulterte i at finnene fikk sivile Airbus kontrakter som følge av det nordiske helikopterkjøpet. For norske KDA vil det være vesentlig å komme inn i den nye europeiske missilgiganten MBDA, der både EADS og BAE Systems er tungt inne. Før den europeiske forsvarsindustrielle omveltningen startet, gikk KDA inn i et samarbeid med franske Aerospatiale om utviklingen av Norges nye sjømålsmissil. Men først ble Aerospatiale slått sammen med Matra, som samarbeidet om missiler med britene i Matra-BAE Dynamics. I dag er både Matra og Aerospatiale blitt del av EADS, mens Matra-BAE Dynamics ble absorbert av MBDA, som nevnt med både EADS og BAE Systems tungt inne. Det er vanskelig å se at KDAs gamle kontrakt kan gi tilstrekkelig eksport av vår nye sjømålsmissil til å forhindre at kostnadene for Norges egen del blir meget høye.

Veien videre

Hva står det om alt dette i gjennomføringsproposisjonen? Bare noen puslete formuleringer i pkt 6.4 om "en mer fleksibel, langsiktig og overordnet tilnærming til internasjonalt industrisamarbeid og gjenkjøp." Man klamrer seg til gjenkjøpsregimet, og nøyer seg med en kosmetisk endring i regelverket. Dette truer med å bære galt avsted.
Saken har også en annen side, som vi alt har vært inne på i forbindelse med kampflysaken: De nye europeiske forsvarsindustrienes konkurranseevne overfor USA er avgjørende for en selvstendig europeisk forsvarsevne. Mens Europa strever hardt med dette, og utsettes for både tilnærminger og ytterst hard konkurranse fra USA, foretar Norge sine materiellvalg uten å diskutere problemstillingen. Vi risikerer at mens Europa må slåss med ryggen mot veggen for å mestre konkurransesituasjonen, foretar Norge over noen år materiellkjøp som legger 60 milliarder kroner i den amerikanske vektskålen. Det vil være et kursvalg vi bør tenke meget nøye igjennom.