| Forside/Front page |

Mytene om Rambouillet
Et del- svar til Svein Ødegården
AV: JØRGEN LØVLAND

"Egentlig var "avtalen" mer å beskrive som et rent diktat fra Vestens side (les: USA) - -" skriver Ødegården. Til en viss grad var selvfølgelig avtalen et slags diktat. Det var en økende bruk av vold i Kosovo, som slett ikke var så likt fordelt som Ødegården skriver. Det internasjonale samfunn var særlig skremt av serbernes overdrevne ("disproportionate") voldsbruk, med store tall for drepte og fordrevne. Det er mulig det var KLAs taktikk å fremprovosere overreaksjoner, men det forandrer ikke fakta. Volden toppet seg i massakren i Rajak, med 45 drepte. (At noen har klart å trekke sammenhengen her i tvil er et interessant eksempel på hvordan uvitenhet, propaganda, rykter og konspirasjonstro kan virke sammen). OSSE hadde observatører i Kosovo som følge av en tidligere avtale, men de kunne lite gjøre, og ble mer og mer tilskuere til volden, foruten at de ble utsatt for serbisk press som f.eks. forsøket på å utvise lederen general Walker.

I denne situasjonen ble serbere og albanere innkalt til Rambouillet til en konferanse 30. januar 1999. Denne konferansen foregikk i regi av den såkalte kontaktgruppen: USA, UK, Frankrike, Italia og Russland. Så det blir meningsløst å kalle dette for bare Vesten eller bare USA. Hensikten med konferansen var å komme frem til en ordning som kunne sikre fred og en stor grad av albansk selvstyre i Kosovo. Dette var uforenlige mål sett fra serberenes og albanernes side; serberne ønsket ikke å gi opp en tøddel av sitt styre i Kosovo, og albanerne ønsket full selvstendighet.

Skulle en oppnå en omforent avtale er det klart at det måtte legges betydelig press på begge parter, og det ble da også gjort. En hovedsvakhet ved forhandlingene var at serberne stilte med en delegasjon på lavt nivå med få eller ingen fullmakter, og som derfor ikke forhandlet stort i det hele tatt. Forhandlingene foregikk via mellommenn, og var uansett serbisk passivitet særdeles vanskelige. Det ble også en utsettelse, bl.a. fordi albanerne forlangte å drøfte forslagene med befokningen i Kosovo.

Da delegatene kom tilbake 15. mars underskrev albanerne, antagelig til serbernes forbløffelse og skuffelse. Det serberne gjorde samtidig var imidlertid å presentere et helt nytt og totalt endret forslag til avtale, så forskjellig at det var åpenbart for dem at den ikke kunne godtas. Som Judah sier det: "About half the origianl text had simply been struck out and a Serbian wish list had been written in." Dermed viste serberne at de ikke hadde forhandlet på alvor; de pekte nese av det internasjonale samfunn kan man si, vel vitende om kosekvensene.

Ødegården viser stor forståelse for at serberne avviste avtalen, bl.a ut fra serbernes historieoppfatning fra sine tidligere kriger. Nå er det vel kjent at serberne ser på seg selv som historiens offere, og hensynet til deres myter kunne ikke stå i veien for å stoppe deres langvarige (fra 1912) og intensiverte (fra 1987 ) undertrykkelse av albanerne. De styrker som var tenkt utplassert var ment å være (og er jo blitt) svært så multinasjonale, bl.a. med serbernes tradisjonelle venner russerne inkludert. Riktignok omtales styrkene som NATO-styrker, men det står i avtalen at dette er en forkortelse for en internasjonal styrke under NATOs ledelse. At de utplasserte tropper måtte ha full immunitet mot serbiske myndigheter er nokså åpenbart, man kunne ikke ha en situasjon hvor serbisk politi eller serbiske veimyndigheter kunne stoppe den internasjonale styrken i sine oppdrag.

At Kosovo skulle få sin egen forfatning var selvfølgelig del av det nødvendige økede selvstyre for albanerne, og forfatningen hadde mange garantier og bremser for de enkelte nasjonaliteter. Kosovo hadde mye mer selvstyre tidligere som provins; i Rambouillet-avtalen kom de på mange måter litt nærmere del-republikkenes autonomi. Det var derfor ikke noe spesielt oppsiktsvekkende ved den foreslåtte forfatning sammenlignet med det Serbia og Montenegro hadde og har innenfor den føderale republikk.

"The economy of Kosovo shall function in accordance with free market principles" sier avtalen. Når Ødegården sier at dette skal gjelde hele Rest-Jugoslavia er det direkte feil, siden Rest-Jugoslavia betyr Serbia og Montenegro. Ødegården siterer videre til dette uten kommentar en kilde fra 1996 som ser menneskerettigheter som et vestlig påfunn for å gi fritt frem for foretaksomme utlendinger til å sikre seg adgang til statsapparater for derved å dirigere økonomien. Sitatet er både irrelevant og stikk i strid med hensikten til påbudet om markedsøkonomi. Dette kravet må i stedet ses på bakgrunn av de monopoler på mye økonomisk virksomhet som fantes i det tidligere Jugoslavia i 1990-årene, hvor makteliten og kriminelle nettopp dirigerte enhetenes økonomi til egen vinning. Forøvrig var kravet om markedsøkonomi et av de få punktene serberne ikke endret da de skrev om hele avtalen.

Mest mytedannelse har oppstått i forbindelse med avtalens vedlegg B, som beskriver forholdene for de utplasserte NATO-styrkene, og som isolert sett gir NATO svært vide fullmakter også i Serbia. Reglene i vedlegg B er skrevet etter mønster av avtaler som gjelder for FN's fredsbevarende styrker. Reglene ble modifisert i Dayton-avtalen, hvor det Kroatia undertegnet angående IFOR er praktisk talt ordrett det som ble tatt inn i Rambouillet-avtalen. Denne utformingen av vedlegget var aldri noe stort poeng for NATO i Rambouillet, men siden serberne ikke brød seg om å forhandle seriøst om avtalen, ble vedlegget bare stående.

Ødegården kritiserer at mange sentrale politikere ikke har lest hele avtaleteksten. Det er likevel adskillig bedre at politikere ikke leser hele avtaleteksten men skjønner poenget med den, enn at bokstavfortolkere leser teksten men ikke forstår sammenhengen. Også den britiske forsvarskomites rapport - som Ødegården roser sterkt - gjør samme feil i forståelsen av avtaleteksten. At mytene omkring avtalen og særlig vedlegg B dukker opp igjen over to år senere viser at både NATO's og nasjonale informasjonsorganer har gjort en slett jobb i forbindelse med særlig Rambouillet-avtalen, men også med andre sider av Balkan-konfliktene.