| Formål | Fakta | Kontakt | Linker | Artikler | Tidsskrifter |
| Bøker | Arkiv | Information in English |

  | Forside/Front page |

Feltherren i vår tid

JACOB BØRRESEN
 
Innledning
Feltherren er den øverste militære leder for et felttog, en militær operasjon. Feltherrens rolle og de personlige egenskaper rollen tilsier at han bør ha, er en funksjon av flere faktorer:
For det første er den en funksjon av den alminnelige samfunnsutviklingen, for det annet en funksjon av den våpen- og kommunikasjonsteknologiske utviklingen. Og for det tredje er krigens rolle og funksjon i forholdet mellom klaner, fyrster, stater og organisasjoner, hvordan krigen utspiller seg, formålet med krigen og virkningene av krigen på den samfunnsstrukturen den utspiller seg innenfor og til dels også er et produkt av, også en funksjon av de samme to faktorene, av samfunnsutviklingen og av utviklingen innen våpen- og kommunikasjonsteknologi.
Det er åpenbart at det stilles andre krav til og fordres andre personlige egenskaper hos en feltherre som fører en begrenset krig for begrensede mål enn hos en som fører en total krig for overlevelse eller utslettelse. Man ser etter andre karaktertrekk og en annen type kompetanse hos en feltherre som følges hvert minutt av en politisk ledelse med evne til å kommunisere med ham i sann tid, enn av en feltherre som er avskåret fra sine foresatte over lang tid og som kanskje møter helt andre omstendigheter enn dem som var grunnlaget for hans oppdrag, men uten at han er i stand til å formidle dette til sin oppdragsgiver innen han må handle. En feltherre som er uavsettelig og ikke kan kreves til regnskap av andre enn den fienden som måtte klare å nedkjempe ham, trenger ikke de samme karakteregenskaper som den feltherren som hele tiden står overfor kravet om å levere resultater eller gå. Og man krever noe annet og mer av en feltherre som leder eller er del av en mer eller mindre skjør koalisjon, enn av en feltherre som kun leder egne tropper og kun har én herre å stå til regnskap for. De samme karakteregenskapene som, for eksempel, gjorde Douglas MacArthur til en så framgangsrik general og sjef for de allierte styrkene i Det sørvestre Stillehav under den annen verdenskrig fra 1942 til 45; kompromissløs vilje til seier i en krig med betingelsesløs kapitulasjon som mål, var medvirkende til at han ble avsatt som sjef for FN-styrkene i Korea i 1951. MacArthur’s berømte devise som hadde brakt ham slik suksess i stillehavskrigen: ”There is one single message, one sole idea, written in red on every beached from Australia to Tokyo: there is no substitute for victory!”. Denne devisen var ikke like relevant i en begrenset krig for begrensede formål.

Men det er én egenskap ved krigen som verken samfunnsforhold eller teknologi har endret eller noen gang vil komme til å endre og det er det uforutsigbare og kaotiske ved krigens vesen. Krig er alltid og vil alltid være preget av kaos, frykt og stress, det Clausewitz kalte friksjon. Det kreves derfor av en framgangsrik feltherre at han makter å beholde sinnsroen, at han enten greier å skape orden av kaos eller at han fungerer i eller til tross for kaos. Feltherrens viktigste personlige egenskap i fravær av sikre kunnskaper om fiendens disposisjoner er således evne til intuisjon som følge av erfaring. Krigen er preget av at to viljer står mot hverandre der begge av alle krefter forsøker å framtvinge sin egen vilje samtidig som de like energisk forsøker å hindre motstanderen i å gjennomtvinge sin. Krig er derfor ingen vitenskap der den vinner som kjenner krigens prinsipper og lojalt etterlever dem og der den materielt sterkeste alltid vinner selv om begge parter kjenner krigens prinsipper og etterlever dem. Om man studerer utfallet i et hundretalls historiske slag er det overraskende i hvor liten grad det er korrelasjon mellom materielt styrkeforhold og slagets utfall. I større grad enn vitenskap er krig derfor kunst i den forstand at den mest kreative med evne til å foreta seg det uventede gjerne går av med seieren. Clausewitz sammenlikner feltherren med en kunstmaler. Uansett hvor teknisk dyktig maleren er kan han ikke skape levende kunst med mindre han har evnen til å besjele teknikken med kunstnerisk ånd.

Krigen og samfunnsutviklingen
De meningsløse slakteriene i den første verdenskrigs skyttergraver gjorde slutt på den tiden da krig blant mange ble sett på som noe positivt, noe som lutret nasjonen og foredlet sinnene. Det ble vanskeligere enn før å gripe til krig som et middel for å nå politiske mål. Krig var noe som måtte unngås. Dette endret for en tid militærvesenets rolle fra å være et aktivt politisk instrument til å bli en slags nasjonal livsforsikring som bare skulle utløses i ytterste nødsfall. Militærvesenet forandret status i mange land, særlig de små, fra å være det ypperste uttrykk for nasjonens suverenitet og makt, et symbol på landets styrke, vitalitet og økonomiske og teknologiske framgang, til å bli betraktet som et nødvendig onde. Velgernes, og derfor politikernes skepsis til å begi seg ut på militære eventyr var sterk. Dette ga seg blant annet utslag i at når autoritære regimer kom til makten i Tyskland, Italia og Japan som åpenbart hadde et annet syn på krig reagerte de vestlige demokratiene med handlingslammelse. Uttrykk for denne reaksjonen var britenes appeasement politikk før utbruddet av annen verdenskrig og amerikanernes nøling med å engasjere seg i krigen. Og når krigen først var et faktum var politikerne fast bestemt på å ha full kontroll med de militæres, med feltherrens utøvelse av krigen. ”Krig var for viktig til å kunne overlates til generalene”, som frankrikes statsminister under den første verdenskrig, Georges Clemenceau uttrykte det.
USAs nederlag i Viet Nam førte til at de militæres status i samfunnet ble ytterligere redusert, og dessuten til at det ble politisk meget vanskelig å akseptere tap på slagmarken. Amerikanerne benyttet sine store økonomiske ressurser til å satse på teknologi for å redusere sannsynligheten for tap. Langtrekkende presisjonsvåpen, roboter og fjernstyrte fly skulle overta mest mulig av personellets oppgaver. Problemet var bare at dette på en måte var en negasjon av krigen selv. Krig går ut på å drepe og å bli drept. Klarer ikke motstanderen å drepe fiendens soldater på slagmarken finner han alltid en annen utvei for å påføre fienden smerte og kostnader i form av tap av menneskeliv. For eksempel gjennom terror og asymmetrisk krigføring. Dette kom til å prege krigene både under og etter den kalde krigen og etter den 11. september i år er det blitt en del av vår hverdag.
En annen årsak til behovet for stor grad av politisk kontroll med den militære ledelses disposisjoner i krig var at krigen nå var blitt total krig der samfunnets samlede ressurser var mobilisert for krigsinnsats, der ingen samfunnssektor forble uberørt av krigen, og der sivilsamfunnet i økende grad faktisk ble et mål for krigshandlingene for dermed å knekke motstanderens vilje og evne til å fortsette krigen. Det er ikke tilfeldig at den første teoretiker som med intellektuell kraft og tyngde forfektet politikkens primat i krig nettopp var Carl von Clausewitz. Han skrev under inntrykket av Napoleonskrigenes, de første totale folkekrigenes, ødeleggelser og hadde som mål blant annet å undersøke hvordan krigen kunne bringes under politisk kontroll for at den ikke skulle degenerere til meningsløs ødeleggelse.
En tredje årsak til at den politiske ledelsen i de vestlige land fører slik tett kontroll med utførelsen av militære operasjoner er at de er demokratisk valgt og står til ansvar overfor sine lands parlamenter og i siste instans overfor velgerne. De er lite tilbøyelige til å ta unødig risiko i forhold til økonomiske tap eller tap av menneskeliv som følge av militære operasjoner, med mindre det dreier seg om statens overlevelse. I denne sammenheng hører det med, som Janne Haaland Matlary påpekte i en artikkel i Aftenposten forleden, at i vår tid er både utenriks- og sikkerhetspolitikken blitt demokratisert. I det klassiske diplomati var det en liten elite som utformet utenrikspolitikken, som tok beslutningen om landet skulle gå til krig eller ikke. Diplomatiet var dominert av hemmelige avtaler og traktater. I vår tid er derimot hensynet til menneskerettigheter blitt realpolitisk viktig, åpenhet og lydhørhet overfor ”folkeviljen” er blitt en del av den politiske ledelsens legitimitet og dermed for statens evne til å tåle de politiske påkjenninger som alltid oppstår når den er i krig.

En fjerde årsak til at ledelse i krig etter hvert ble sterkt politisert var at krigen ikke lenger var én stats krig mot en annen, men allianser eller koalisjoner av stater i krig mot en annen stat eller koalisjon av stater. Alle koalisjonsmedlemmene og deres eksistens var direkte truet og koalisjonens suksess var i stor grad avhang av om koalisjonslandene i fellesskap maktet å samordne sine felles ressurser og av om koalisjonens styrker effektivt maktet å kjempe sammen under en felles militær ledelse. Den første moderne feltherre i den forstand at han ledet en koalisjonshær under tett politisk oppfølging og kontroll var Dwight D. Eisenhower. Han var typisk nok ingen operativ offiser men derimot en logistikkekspert som kom til å stige i gradene til de alliertes øverste militære sjef i Europa under den annen verdenskrig rett og slett i kraft av sine overlegne sosiale evner som teambuilder, til å skape tillit hos de viktigste koalisjonslandenes politiske og militære ledere, kombinert med solid kompetanse i militær strategi og planlegging. Det var da heller ikke tilfeldig at han også kom til å bli en dyktig politiker.
Og i den organisasjonen, Nato, som på sett og vis videreførte koalisjonen som ble skapt på vestfronten i Europa i kampen mot Nazi-Tyskland under den 2. verdenskrig, (det var ikke tilfeldig at Natos første militære leder i Europa, SACEUR, ble General Eisenhower og hans nestkommanderende, DSACEUR, General Montgomery), i Nato er politikkens primat institusjonalisert. Her er det utenriksministrene gjennom sine representanter, ambassadørene, i Det Nordatlantiske råd, NAC, som sitter i førersetet. Forsvarsdepartementene er bare representert med en forsvarsråd som inngår i landets delegasjon til alliansen og med forsvarssjefen og hans representant i Militærkomiteen, et organ underordnet Nato-rådet.

Krig og utviklingen innen våpen- sambands- og informasjonsteknologi
Inngrep i feltherrens ledelse av felttoget fra politisk nivå er selvsagt også et resultat av at det er blitt teknisk mulig. Radiosamband og flytransport revolusjonerte den politiske ledelsens mulighet for oversikt og kontroll av militære operasjoner. For eksempel i USA har det under hver eneste president siden Lyndon Johnson som personlig valgte ut bombemål fra Det hvite hus, foregått en debatt om hvor stor grad av kontroll den politiske ledelsen skal utøve over feltherren i krig, om hensiktsmessigheten av at den politiske ledelse involverer seg i ledelsen av militære operasjoner, og av hvordan dette i tilfelle best kan skje. Og tendensen er vel at graden av detaljkontroll fra den politiske ledelsens side er omvendt proporsjonal med krigens intensitet, eller karakter av full krig i tradisjonell forstand med omfattende kamphandlinger på bakken støttet av fly- og marinestyrker. General Norman Schwarzkopf’s handlefrihet under Golf krigen var således mye større enn General Wes Clarks handlefrihet under krigen i Kosovo.
Utviklingen av moderne rekognoseringssystemer og presisjonsvåpen har gjort det mulig å identifisere og treffe enkeltmål som flyplasser, broer, bygninger og bunkere, med stor treffsikkerhet og samtidig med ganske stor grad av pålitelighet unngå å treffe sivile mål som sykehus, skoler og boliger eller grupper av sivile. Mens amerikanske bombefly for eksempel måtte bruke rundt 200 tonn og britiske Mosquito-bombere rundt 40 tonn bomber for å ødelegge en enkel utskytingsrampe for V-1 raketter under den andre verdenskrig kan et slikt mål i dag ødelegges med en eneste Mk82 laserstyrt bombe på 227kg. Dermed er det ikke bare blitt mulig, men ofte også politisk hensiktsmessig, ja til og med nødvendig, for den politiske ledelsen å gripe direkte og detaljert inn i utvelgelsen av angrepsmål og i godkjenningen av det enkelte enkelt angrep. Om den ikke det gjorde, kunne den med rette bli beskyldt for ikke å ha tatt nødvendig ansvar for eller vist tilstrekkelig vilje til å unngå utilsiktet drap av sivile og skade på sivile mål.
Moderne informasjonsteknologi innebærer en ny revolusjonerende utvikling vi antakelig ennå ikke fullt ut overser konsekvensene av. Mulighetene for overføring av begivenheter på slagmarken i lyd og bilde i sann tid åpner nye, og for mange militære ledere skremmende, muligheter for direkte politisk innsyn og kontroll. Mengden av informasjon som genereres i de nye systemene har gjort at Clausewitz’ observasjon om friksjon, nå som følge av for mye informasjon og ikke av for lite, fortsatt har gyldighet. Samtidig gir de nye systemene mulighet for å organisere og systematisere informasjonen og knytte den til for eksempel det sett med forutsetninger egne planer bygger på en slik måte at det kan bidra til å gjøre beslutningsprosesser lettere og minske faren for feil.
Men det er ikke bare de militære styrkene som har tilgang på moderne informasjonsteknologi. Det har også de sivile mediene, TV , radio og aviser. Kombinasjonen av moderne informasjonsteknologi og media gjør at selv militært sett bagatellmessige hendelser har potensial i seg til å få store politiske konsekvenser. Dermed får enhver militær beslutning på strategisk nivå både et politisk, et strategisk, et operasjonelt og et taktisk aspekt ved seg.

Rettferdig krig?
Etter den kalde krigen, da faren for at væpnet konflikt utilsiktet skulle føre til opptrapping til atomkrig ikke lenger var til stede, eller i alle fall var sterkt redusert, viste det seg allikevel at viljen blant de vestlige land til å bruke krig som politisk instrument slett ikke var blitt redusert. Særlig ikke dersom det gjaldt å sikre stabil tilgang til strategiske råvarer og da spesielt olje. Men også ønsket om å skape og opprettholde en verdensorden som i størst mulig grad befordret fri handel og sikret markeder for de vestlige lands industrivarer, og dermed fortsatt velstandsøkning for de vestlige industrilandenes innbyggere, ønsket om å skape og opprettholde regimer som var i stand til å sikre sine borgere en viss rettsikkerhet, holdt seg med lover, rettsvesen og politi som kunne sikre forutsigbarhet for investorer, viste seg å være casus belli. Fordelen med disse krigene var at de kunne utkjempes i demokratiets og menneskerettighetenes navn. De vestlige land var kommet i den gunstige situasjon at kampen for demokrati og menneskerettigheter samtidig var en kamp som gagnet vestens økonomiske interesser. Og dette er ikke noe nytt. Den britiske historikeren E.H. Carr har vist hvordan stormaktene alltid har framholdt at deres egennyttige mål også har vært moralsk høyverdige mål til gode for menneskeheten i sin alminnelighet.
Fokus på almene menneskerettigheter skapte på den annen side nye utfordringer for feltherren og hans politiske ledelse. Det ble et krav at krigen ikke måtte skape unødige lidelser for sivilbefolkningen, at det ikke måtte brukes makt ute av proporsjon med den maktbruken fra motstanderens side som hadde ført til at man valgte å gå til krig. For at den politiske ledelse skulle opprettholde sin legitimitet blant velgerne måte krigen føres, eller det måtte skapes et inntrykk av at krigen ble ført, strengt etter folkerettens regler. For hvert sykehus, nødhjelpsalger eller boligområde som ble rammet ble denne legitimiteten svekket. Den gamle teorien om ”Rettferdig Krig” er igjen på mote. Og den har ført til at valg av mål for bombefly og langtrekkende kryssermissiler blir løpende godkjent helt opp på politisk nivå før det gis tillatelse til å angripe dem.
Og det er her vi står i dag. Statene i vår del av verden viker ikke tilbake for å føre krig men det er begrenset krig for begrensede mål. For å skape større legitimitet og dermed større gjennomføringskraft er dagens kriger koalisjonskriger. Men fordi krigene ofte ikke føres for mål som direkte angår statens egne vitale interesser, er de tilbakeholdne med å ta politisk, økonomisk eller militær risiko. Dagens feltherre har derfor en svært krevende oppgave. Ikke bare skal han planlegge felttoget og lede de militære styrkene, men dette skal skje i tett og løpende dialog med den politiske ledelse ikke bare i eget land men i alle koalisjonslandene. Og etter at operasjonene har begynt, bildene av døde og lemlestede mennesker og ødelagte bygninger begynner å komme på TV-skjermene i de tusen hjem, og dermed også kritikken og de alternative analysene fra en akademisk motekspertise som lever høyt på krigen og den anledning den gir til å komme i rampelyset, begynner kampen om ”sannheten” om dagsordenen og om hvem som skal definere kriteriene for suksess. Feltherrens arbeid med å få informasjon fram til koalisjonslandenes politiske ledelse i tide og i en form de kan bruke og forholde seg til slik at de blir beroliget, bevarer tilliten til at det vil gå godt og derfor opprettholder støtten til koalisjonen, kan i perioder være like krevende og ta like mye av hans tid som selve stridsledelsen. Fordi krigen er så politisert, og berører et så bredt spektrum av sentrale samfunnsinteresser, bør feltherren være samfunnsinteressert og bredt orientert. Det er ikke noen tilfeldighet at de fleste militære toppledere i dag har en eller flere akademiske grader fra et sivilt universitet, hvorav minst en i et eller annet samfunnsfag som statsvitenskap eller historie.

To moderne feltherrer
For å illustrere skal jeg nå kort omtale to moderne feltherrer, hvilke problemer de var konfrontert med og hvordan de tilnærmet seg dem. Det er ingen tilfeldighet at de begge er amerikanere: George Joulwan og Operasjon Joint Endeavour i Bosnia 1995 til 97, Wes Clark og Kosovokrigen, Operasjon Allied Force 1999.

Joulwan
Den 20 desember 1995 gikk den NATO-ledede flernasjonale styrken IFOR inn i Bosnia Herzegovina etter anmodning fra FNs sikkerhetsråd. Oppdraget var å gjennomføre en fredsoperasjon under FN-paktens kapittel VII for å iverksette Dayton-avtalens militære del. Etter hvert kom troppekontingenter fra 35 forskjellige land til å delta i IFOR. Øverste militære leder for Operasjon Joint Endeavour var SACEUR, sjefen for Natos Europakommando, den amerikanske generalen George Joulwan. Det spesielle med SACEURs stilling er at han for det første er militær sjef i en allianse av suverene stater. Hans nærmeste foresatte i Natos kommandosystem er Natos Generalsekretær og formannen for Natos militærkomité. Men SACEUR bærer ikke ansvaret for operasjonen alene. Regjeringene i hvert av Natos medlemsland står ansvarlige overfor sine respektive nasjonalforsamlinger for at landets tropper ikke anvendes på en måte som ligger utenfor rammen eller er i strid med forutsetningene som lå til grunn da det ble fattet vedtak om å bidra med styrker, og at de ikke utsettes for unødig fare eller risiko. Og det går direkte nasjonale kommandolinjer fra de respektive lands troppekontingenter i operasjonsteateret og hjem. Mens de nasjonale myndigheter har alminnelig kommando har Nato som regel bare operativ kontroll.
Samtidig som han er sjef i Natos kommandosystem er SACEUR også samtidig CINCEUR, øverste sjef for USAs militære styrker i Europa og rapporterer i denne sammenheng til den amerikanske Chairman Joint Chiefs of Staff, til USAs forsvarsminister og, i siste instans, til USAs president. Mens SACEURs hovedkvarter ligger i Mons, Belgia, er CINCEURs hovedkvarter i Stuttgart i Tyskland, et helt annet sted med helt andre kommando- og rapporteringslinjer. Der USA og Nato har forskjellige målsettinger og opptrer i henhold til forskjellige agendaer, kommer SACEUR lett under dobbelt ild, befinner seg fort mellom barken og veden. Og SACEURs effektivitet som militær sjef er i stor grad avhengig av hans autoritet som sjef i USAs kommandokjede med myndighet til å be om amerikanske ressurser og støtte. Men kanskje enda viktigere er hans evne til å vinne tillit og støtte blant de Europeiske Nato-landenes militære og politiske ledere. Han er ofte henvist til å spille på amerikansk politisk press for å vinne støtte i Europa og på å samle europeisk støtte for å påvirke USA.
Joulwan gjennomførte oppdraget til punkt og prikke i en, rent militært sett, nesten forbilledlig operasjon. Blant de viktigste suksessfaktorene var den militære sjefen, George Joulwans, diplomatiske evner, det faktum at han fikk et oppdrag som var militært gjennomførbart og styrker tilpassert oppdraget, og sist men ikke minst et sett med engasjementsregler som ga ham den handlefrihet han trengte for å kunne sette seg i respekt overfor de tre fraksjonenes væpnede styrker og deres politiske ledere.
Partene var nærmest blitt tvunget til forhandlingsbordet og Joulwan kunne ikke være sikker på om de tre fraksjonene i Bosnia, serberne, kroatene og de bosniske muslimene, ville føle seg forpliktet av hva deres ledere hadde undertegnet i Dayton Ohio eller om de ville åpne ild mot IFOR for å motsette seg Natos okkupasjon av landet deres. Joulwan var derfor ikke i tvil om at det var nødvendig med et sett med robuste engasjementsregler både for å gjøre det klinkende klart for partene at IFOR ikke var det samme som FN-styrken UNPROFOR men at man øyeblikkelig ville svare med bruk av makt dersom styrkens autoritet ble utfordret eller det ble lagt hindringer i veien for dens mandat. Allikevel var utviklingen av engasjementsregler for styrken et felt der det var en viss uenighet mellom NATO-landene. Joulwan var imidlertid helt på linje med Washington i dette spørsmålet og fikk det som han ville.
Det var på langt nær alltid tilfelle verken at han var på linje med sin egen regjering eller at han fikk det som han ville. En av Joulwans utfordringer i Bosnia var at toneangivende land, ikke minst hans eget USA, hadde andre hensikter i tillegg til målsettingen om å løse krisen i landet. For eksempel besluttet USA allerede i november 1994 ensidig å oppheve våpenembargoen mot Bosnia. USA besluttet deretter å lansere et våpenhjelp program til fordel for en av de to partene i Dayton-avtalen: Føderasjonen mellom bosniske muslimer og kroater. Begge tiltak var resultat av et innenrikspolitisk behov i USA for å identifisere serberne som de skyldige aggressorene i konflikten i Bosnia. Og begge tilfeller inntraff til tross for Joulwans protester. Våpenhjelpen «Equip and Train» la for eksempel press på IFORs bestrebelser for å behandle partene i konflikten på like fot i tråd med sitt mandat, bidro til å redusere NATO-styrkens troverdighet i de bosniske serbernes øyne, og dermed til å redusere IFORs muligheter til å løse sitt oppdrag.
Nettopp fordi alliansepartnernes vitale interesser ikke er truet, kommer samholdet i NATO fort under press dersom alt ikke går etter planen i en fredsoperasjon der Alliansen er involvert med militære styrker. Joulwan definerte tidlig det han kalte «Keeping Consensus at Sixteen» bevare konsensus i Nato-rådet, som et avgjørende suksesskriterium og dermed som en av sine viktigste oppgaver. Og metoden han brukte var informasjon; rettidig og relevant informasjon om alle aspekter ved utviklingen i operasjonsteateret, rask informasjon hver gang det skjedde en ulykke eller oppsto en episode der IFOR personell var involvert, informasjon på forhånd, men med omhyggelig hensyn til kravet om operasjonssikkerhet, når det var aksjoner på gang som kunne medføre fare for tap av liv, skade på eiendom og fokus i media. Delvis som følge av denne informasjonsstrategien var det vært få, om noen, tilløp til splittelse i Det nordatlantiske råd over IFORs disposisjoner i Bosnia.
Det samspillet som etter hvert fikk utvikle seg mellom Joulwan og den politiske ledelsen i Brussel var en viktig årsak til suksessen på flere områder. Ikke minst takket være det nære og tillitsfulle forholdet mellom SACEUR og NATOs Generalsekretær Javier Solana fikk han til en dialog der den politiske ledelses retningslinjer til SACEUR ble utformet i nært samråd med SACEUR. Resultatet var at Joulwan kun fikk retningslinjer som hadde mening og kunne gjennomføres rent militært. Og han unngikk retningslinjer han ikke trengte eller hadde bedt om. En annen medvirkende årsak var det tette samvirket og den dype gjensidige tilliten som hersket mellom General Joulwan og hans overordnede i den nasjonale kommandokjeden, Chairman JCS general John Shalikashvili. Når det av og til, og det var uunngåelig, oppsto uenighet mellom Joulwan og Washington var den stort sett av politisk, og ikke av militær art og Joulwan fikk den støtten og de ressursene han trengte fra USA.
Innsats av militære styrker i krisestyringssammenheng skjer i rommet mellom det maksimalt militært oppnåelige, og det minimalt politisk akseptable. Å komme fram til den optimale kombinasjon av oppdragets formulering og sammensetningen av styrkene, forutsetter derfor en iterative prosess mellom militære og politiske myndigheter og fordrer tett og løpende kontakt og konsultasjoner mellom dem. Noe av hemmeligheten ved Joulwans og NATOs militære suksess i Bosnia var at SACEUR fikk ett oppdrag som ga mening og var gjennomførbart sett med militære øyne. Dette skjedde blant annet fordi Joulwan - ikke offisielt, men i praksis og under hånden - var representert ved forhandlingsbordet og hadde en hånd på pennen som skrev Dayton-avtalens Annex 1a, dens militære del, som han ville få i oppdrag å iverksette. Likeledes var han representert og hadde en diskret hånd på pennen da FNs sikkerhetsråd forfattet sin resolusjon nr 1031, der NATO ble bedt om å sette inn styrker for å gjennomføre Dayton-avtalens Annex 1a. Dette er én fordel ved at supermakten USA besetter de militære nøkkelstillingene i NATO-alliansens integrerte militære struktur. Den har tilgang i fora som dette og på et nivå små land ikke kan regne med å ha. Og Joulwans ”hånd på pennen” var den amerikanske generalen Wesley, (Wes), Clark, som skulle komme til å avløse ham i jobben som SACEUR.

Clark
Operasjon Allied Force, Natos luftangrep mot Jugoslavia våren 1999 hadde en helt annen karakter enn Operasjon Joint Endeavour i Bosnia. Mens operasjonen i Bosnia tok sikte på å håndheve en inngått fredsavtale var formålet med Allied Force å framtvinge en slik avtale. Mens operasjonen i Bosnia var en såkalt fredsbevarende operasjon var Natos operasjoner mot Jugoslavia en fredsopprettende operasjon, et uttrykk mange vil mene bare er blomsterspråk for krig. Og det var nettopp krig det var. Den første krigen noensinne utkjempet av Nato.
Men alliansens medlemsland var ikke blitt angrepet, krigen hadde ingen ting med Nato-landenes nasjonale overlevelse å gjøre. Natolandene mobiliserte ikke, medlemslandenes økonomiske ressurser ble ikke underlagt statlig kontroll og satt inn i krigsinnsatsen og det ble ikke gjort noen ting for å legge lokk på eller styre informasjon, slik det gjerne gjøres i krig. Valg av våpen var gjenstand for nøye vurdering, og beslutningen om hvilke våpen som kunne brukes var i siste instans ikke opp til den militære ledelsen. Sivilbefolkningen og rene sivile mål kunne ikke angripes. Ja – det var faktisk ikke lov til å kalle operasjonene mot Jugoslavia for krig. Bondevik, som ble så kritisert for ikke å ha kaldt spaden for en spade og Jugoslavia-krigen for krig var faktisk ikke alene, men opptrådte lojalt i henhold til Natos vedtatte strategi.
Operasjon Allied Force var således en typisk krig i vår tid: begrenset for begrensede mål og dermed nøye begrenset både geografisk, med hensyn til omfang, intensitet og virkning. Hvert eneste steg i opptrappingen var gjenstand for inngående og omfattende politiske diskusjoner og behandling. Tett diplomatisk dialog ikke bare mellom de styrkebidragsytende land i Nato, men også med nøytrale land og med land, slik som Russland, som var mot bombingen, og dialog selv med Beograd, pågikk under hele krigen. Parallelt med krigshandlingene ble tillitskapende tiltak og andre konfliktdempende initiativ introdusert og selve krigshandlingene ble utført med det ypperste som kunne frambringes av høyteknologi for best mulig å kunne kontrollere våpnene og deres virkning.
General Clarks utgangspunkt var på mange måter dårligere enn Joulwans. For det første var han blitt utnevnt til firestjerners general mot rådet til sjefen for Hæren, General Dennis Reimer, og hadde hatt en kontrovers med Reimer etter utnevnelsen til sjef for US Southern Command, om lokaliseringen av kommandoens hovedkvarter, som Hærsjefen, tapte ved at forsvarsminister Cohen avgjorde den til Clarks fordel. Han ble også av mange, med skepsis, betraktet som en ”politisk” general. Det gjorde ikke saken bedre at Clark kom fra samme sted som President Clinton, Little Rock, Arkansas og at Clinton, en ”draft dodger” fra Viet Nam krigen i vide militære kretser i USA hadde en meget lav stjerne.
Det er også en kjent sak at det eksisterer et nærmest permanent motsetningsforhold mellom USAs State Department, utenriksdepartementet og forsvarsdepartementet i Pentagon. Forsvarsledelsen ser det som sin oppgave primært å utkjempe og vinne USAs kriger. De skiller klart mellom det og utenriksdepartementets oppgave å ivareta amerikanske interesser, og ser for eksempel med misbilligelse på tidligere Forsvarssjef Colin Powells forsøk på å utviske dette skille gjennom å snakke om ”fredstidsengasjement” for USAs væpnede styrker. Fredstidsengasjement kan nemlig føre til at styrkene svekkes eller forbrukes slik at de ikke lenger er klare til krig. Ved siden av motviljen mot tap er dette antakelig en viktig årsak til at USA nødig engasjerer seg med soldater på bakken i operasjoner som ikke er krig, og er en forklaring på mange av de vanskelighetene Joulwan, men spesielt Clark, hadde med å få amerikanske styrkebidrag på plass i det tidligere Jugoslavia til tross for at USA hadde forpliktet seg, ja til og med hadde tatt initiativ til å iverksette operasjonene. Forpliktelsene var inngått og initiativene var tatt av State Department og ikke av Pentagon. Både Joulwan og Clark, men særlig Clark, følte seg derfor dratt mellom to lojaliteter, på den ene siden lojaliteten over for retningslinjene fra Nato som var initiert i State og godkjent i Det Hvite Hus, og retningslinjene fra forsvarsministeren i Pentagon.
Operation Allied Force var også, som nevnt, noe helt annet enn Joint Endeavour. Dette var krig. Risikoen var dermed mye større. Det samme var konsekvensen av å mislykkes. I tillegg, og i motsetning til Operation Joint Endeavour i Bosnia, så fantes det ikke i utgangspunktet noen helhetlig plan for hvordan luftkampanjen skulle bidra til å nå Alliansens politiske mål eller hva de politiske mål egentlig var. Skulle for eksempel Kosovo bestå som en del av Jugoslavia, eller skulle provinsen få en mer uavhengig stilling, Skulle Milosevic fjernes fra makten eller kunne han bli sittende? Dette var det delte meninger om. Og hva skulle skje dersom luftmakt alene ikke var tilstrekkelig til å få Milosevic til å bøye nakken?
På mange måter var imidlertid Allied Force et klassisk eksempel på bruk av militær makt for et begrenset politisk formål. Man har ikke noen klar forestilling om hva, nøyaktig det er man vil oppnå, det eksakte målet blir til under veis. Det viktigste formålet med bruk av militær makt blir dermed ”å hugge over den gordiske knute”, å velte spillets brikker og i stedet sette i gang et nytt spill med andre regler, fortrinnsvis på egne premisser. Bruk av militær makt på denne måten skaper dermed nye diplomatiske og politiske handlingsalternativer, løsninger som var umulige eller usynlige før våpnene fikk spille opp blir plutselig aktuelle. Man går derfor ikke inn i en slik operasjon med noen klar eksit-strategi. Målet blir til underveis. Men en slik operasjon er uendelig meget mer kompleks enn en fredsstøtte operasjon i henhold til en klar plan og et veldefinert mål. Det er rent håndverk. En operasjon som Allied Force krever derimot noe mer. Den krever intuisjon og kreativitet og, ikke minst, lagspill der alle støtter opp om den ansvarlige militære sjef så lenge han holder seg innenfor de rammer som er trukket opp for operasjonen. Det skulle aldri lykkes Clark å samle slik støtte.
En annen faktor som gjorde dette vanskelig for Clark, var kontrasten mellom det amerikanske perspektivet på bruk av militær makt, og perspektivet til de europeiske Nato-landene. I følge den framherskende analysen av krigen i Viet Nam, blant amerikanske militære, var en viktig årsak til nederlaget at USA i stedet for å gå inn med overveldende makt mot Nord Viet Nam for å vinne en militær seier, hadde lagt opp til å overbevise nord vietnameserne om at de var best tjent med å holde seg utenfor borgerkrigen i sør mellom Viet Cong og regjeringen i Saigon. Metoden var å signalere vilje til å stå ved USAs forpliktelser i Sør Viet Nam gjennom en avgrenset og politisk tilpasset bombekampanje mot mål i Nord Viet Nam som ikke tok sikte på å frambringe militært avgjørende resultater. Årsaken til at det ikke virket hadde, slik mange amerikanske offiserer så det, sammenheng med forholdet mellom bombetoktenes styrke og intensitet og nordvietnamesernes viljestyrke og motivasjon, og det at de fikk tid mellom toktene til å reparere skaden og forberede forsvaret mot neste tokt. Den leksen man etter mange ledende offiserer av Viet Nam generasjonen hadde lært, var at skulle man gå inn med militær styrke så måtte styrken være overveldende stor og hensikten med å gå inn måtte være militær seier og ikke å sende politiske signaler.
Den mest innflytelsesrike proponenten for dette syn var Colin Powell, amerikansk forsvarssjef under Golf krigen, der dette prinsippet ble anvendt med suksess. Men tesen om bruk av avgjørende militær styrke hadde ikke slått rot i Nato. Den var uforenlig både med faren for opptrapping til atomkrig mellom Nato og Warszawa pakten og de europeiske Nato-landenes styrker var heller ikke utrustet for å kunne føre krig etter slike prinsipper. For mange europeere fortonet det seg som en tilbakevenden til fortidas mer primitive forestillinger om skille mellom det politiske og det militære, at når diplomatiet måtte melde pass så overtok generalene, og da fikk diplomatene holde kjeft. Fra USAs side forholdt det seg tvert imot slik at avgjørende bruk av makt ville garantere at maktbruken lyktes i å overtale motparten til å oppgi det forsett som foranlediget maktbruken og at diplomatene dermed kunne gå i gang med å stake ut kursen mot en bedre fred parallelt med at det ble brukt makt.
Prosessen for å godkjenne mål, angripe målene, vurdere virkningen og angripe igjen, var kompleks. I den opprinnelige planen var det lagt opp til at Clark skulle ha myndighet til å angripe mål innenfor de rammer som var trukket opp av Nato-rådet. Men, blant annet på grunn av motvilje i USA mot at amerikanske styrker skulle engasjere seg i Kosovo-konflikten, bestemte President Clinton at alle angrepsmål i det tidligere Jugoslavia først skulle godkjennes i Det hvite hus. Det gjorde Clarks samarbeid med Nato vanskelig, at Natos 18 medlemsland var avskåret fra innsyn i målporteføljen på forhånd, mens det nittende landet, USA, satt på all informasjonen. Og det var fellesstaben i Pentagon som bestemte i hvilket format målene skulle fremmes, ikke SHAPE.
Dersom Natos flyangrep ikke resulterte i at Milosevic ga seg og etterkom FNs krav om å trekke seg ut av Kosovo og akseptere en internasjonal fredsstyrke, var det nødvendig å ha en plan for å gå inn i Kosovo med bakkestyrker. Sjefen for den amerikanske hær var sterk motstander av at USA skulle engasjere seg på bakken i Kosovo og hans motstand gjorde at Clark ikke fikk den støtte til planleggingen av en bakkeoperasjon han ba om, verken i Washington eller i Brussel. Og når planleggingen omsider kom i gang gikk det sent.
Hærens motstand mot å engasjere seg på bakken og US Air Force’s skepsis mot å engasjere seg i noe annet enn den pågående luftkrigen, kom også til å stikke kjepper i hjulene for en annen av Clarks ideer som han hadde lagt mye prestisje i og brukt mye tid til å få til, nemlig innsats med Apache kamphelikoptre mot serbernes landstridskrefter i Kosovo. De serbiske bakkestyrkene hadde hele tiden vært et prioritert mål for bombekampanjen, men det hadde vist seg vanskelig å få ram på dem fra høytflygende jagerfly så lenge de opererte spredt og la vekt på skjul kombinert med dyktig bruk av attrapper og andre kamuflasjeteknikker. Motstanden fra hans egne undergitte sjefer i Air South som kommuniserte direkte med Flyvåpenets ledelse i Pentagon og fra Hærsjefen i Pentagon, General Reimer, ble for mye og Clark måtte oppgi forsøkene på å få engasjert Apachene. Tap av Apachehelikoptere i strid inne i Kosovo ville være en for stor pris å betale for amerikanerne og Clark lyktes ikke å sannsynliggjøre at risikoen ved en Apache-operasjon ville være akseptabel. At to Apacher styrtet under trening for Kosovo-operasjonen med tap av menneskeliv, bidro ikke til å styrke Clarks sak. Resultatet var at når luftkrigen var over, kunne en nesten intakt serbisk hær rulle ut av Kosovo og tilbake til Serbia mens soldatene triumferende viste V-tegnet.
Men det skulle bli flere ”Apache-problemer”. En spesiell episode som på mange måter bærer i seg alle sidene ved Clarks problemer som SACEUR oppsto da det kom melding om at Russiske styrker hadde inntatt Pristina i Kosovo og var på vei for å besette flyplassen. Det skjedde på et tidspunkt da det ennå ikke var etablert enighet om formen på og omfanget av russisk deltakelse i KFOR og om russerne skulle ha en egen sektor i Kosovo eller om de skulle arbeide i den amerikanske sektoren slik som i Bosnia. Av samme grunn var innrykket i Kosovo for de amerikanske styrkene utsatt i påvente av en løsning på problemet med russerne. For å hindre at russerne skulle ta seg til rette gjennom å sette inn flere styrker og skape problemer for KFOR, besluttet Clark å blokkere rullebanen med Apache helikoptre, og fikk muntlig godkjennelse av Pentagon v/ Deputy CJCS, General Joe Ralston. (Blokade av rullebanen med Apache helikoptre var for øvrig, i følge Clark, Ralstons ide). Javier Solana var også enig. Men det var derimot ikke den britiske styrkesjefen Generalløytnant Mike Jackson. Hans oppdrag var av humanitær art, påpekte han og han hadde derfor ikke myndighet til å konfrontere russerne på denne måten. Dessuten var alle styrkene hans opptatt med sine egne oppdrag og han hadde ingen reserver som kunne trå til dersom russerne satte seg til motverge og forsøkte å tvinge KFOR styrken tilbake med makt. Clark beslutter seg til å reise ned til Kosovo for å snakke med Mike Jackson på tomannshånd, men det hele ender i munnhuggeri. Jackson nektet å ta flere ordre fra Washington, hvorpå Clark svarte at ordren ikke kom fra Washington men fra ham. Jackson spør nå med hvilken autoritet Clark gir en slik ordre og når Clark svarer at det er i medhold av sin autoritet som SACEUR, avviser Mike Jackson at SACEUR har slik myndighet. Det er nå Jackson kommer med sitt berømte utsagn: ”Jeg har ikke til hensikt å starte den 3. verdenskrig for din skyld”. Clark innser at han må gi seg i denne omgang. Men når han henvender seg til Washington for å få drahjelp oppdager han til sin forskrekkelse at Washington ikke lenger vedkjenner seg at de har støttet ham og setter foten ned for operasjonen.
Det var britene som befant seg ved fronten med styrker. USA hadde besluttet ikke å rykke inn i Kosovo før det russiske spørsmålet var avklart. Og når britenes styrkesjef ikke ønsket å konfrontere russerne men heller forhandle med dem, ble han støttet av sin regjering. Det var lite amerikanerne kunne gjøre med det. Episoden ble et prestisjenederlag for Clark og dermed også for amerikanerne og den ble en medvirkende årsak til at han ble avløst i stillingen som SACEUR før tiden. Episoden hadde vist at Clark ikke hadde de nødvendige antenner og følsomhet for hvor grensene for hans autoritet gikk i praksis og han hadde heller ikke gjort det nødvendige forarbeide i form av å skaffe seg politisk ryggdekning, ikke bare hos sin egen regjering men også hos britene, i hvis sektor episoden hadde hendt, og hvis tropper ville måtte bære de eventuelle konsekvensene av russiske mottiltak. Han hadde heller ikke sørget for å ha en militær plan eller et operativt konsept for hvordan russerne kunne blokkeres som var god nok til at Mike Jackson følte han kunne forholde seg til den. Det var for mange spørsmål uten svar, ikke minst i forhold til hvilke handlemåter som ville være tilgjengelig for Nato dersom russerne valgte å bekjempe KFORs blokade av flyplassen med makt.
Ikke desto mindre: Krigen om Kosovo endte i militær seier for Nato i den forstand at Milosevic til slutt bøyde av og aksepterte en flernasjonal fredsstyrke i Kosovo og at hans egne styrker ble trukket ut. Etter hvert ble han også fjernet fra makten i Jugoslavia av sine egne.

Konklusjon
Den vestlige verdens demokratiske samfunn har liten toleranse for militære tap i form av falne på slagmarken. Den vestlige verdens kriger er begrensede kriger for begrensede mål, og der de krigførende landenes vitale interesser vanligvis ikke er direkte berørt. Detaljert politisk ledelse og kontroll er derfor sentrale trekk ved vår tids militære operasjoner. I krisestyringsoperasjoner kan politisk ledelse gå helt ned på taktisk nivå. I rene militære felttog, vil politisk ledelse derimot som regel nøye seg med å trekke opp målsettingen og de generelle rammene for operasjonene, men vil forlange å bli konsultert hver gang det dukker opp uforutsette ting eller når forutsetninger som operasjonsplanen bygger på endrer seg. Effektiv ledelse av militære felttog fordrer således stor grad av gjensidig tillit og empati mellom det politiske og det militære lederskap.
Feltherren i vår tid er derfor svært langt fra arketypen av den ensomme, autoritære og geniale militære sjef som treffer sine beslutninger i suveren isolasjon høyt hevet over politikernes tarvelige spill. Vår tids feltherre er derimot teambuilderen med sosiale antenner, nettverksbyggeren med politisk innsikt og teft og med en kontaktflate langt ut over den snevre krets av militære eksperter. Feltherrens viktigste utfordring består i at han må ha velutviklede politiske antenner, forstå og ha empati med de politiske prosessene, at politikk er noe helt annet og utspiller seg i henhold til andre lover, en annen rasjonalitet og en annen logikk enn militære operasjoner, samtidig som han ikke må bli politiker men holde fast på sin faglige autoritet som militær leder.


Artikkelen er en bearbeidet versjon av et foredrag som ble holdt Clio og Mars-seminaret ”Hærføreren. Kritisk lys på feltherrerollen 1800 – 2000” på Forsvarsmuseet, Akershus festning, onsdag 14 november 2001. Som del av seminarrapporten vil den også bli publisert i Forsvarsmuseets småskriftserie i 2002.