Norsk militært Tidsskrift - Norwegian Military Journal

Manglende norsk-britisk samarbeid om krigsoperasjoner under krigen

av: Torkel Hovland

På bakgrunn av egne erfaringer fra tjeneste ved Hærens Overkommando og Forsvarets Overkommando under krigen, har generalmajor Paul M Strande en del kritiske merknader til at jeg i mitt foredrag om general Fleischer 13 mars då uttalte: «Samarbeid med britene i planlegging av krigsoperasjoner ble aldri oppnådd.» Utsagn i et kort foredrag om et meget omfattende emne kan av og til bli litt unyansert og siden Nygaardsvold-regjeringens forhold til britisk krigsplanlegging er vesentlig både for å forstå regjeringens uverdige behandling av Fleischer og den politisk inspirerte historieskrivning omkring dette emne, finner jeg det nødvendig å presisere grunnlaget for uttalelsen.

Med krigsoperasjoner mener jeg i denne sammenheng raids på Norskekysten og operasjoner som hadde til hensikt å gjenerobre deler av eller hele Norge. Jeg bestrider ikke at det forekom et militært samarbeid på lavere plan som omfattet styrkeproduksjon, etterretning, sabotasje og hemmelig etablering av en militær undergrunnsorganisasjon i Norge. Som jeg inngående har beskrevet i min bok om Fleischer, medførte regjeringens ønske om å forhindre krigsoperasjoner og ødeleggelser på norsk jord at dette arbeidet ble mindre effektivt selv om dette bedret seg mot slutten av krigen.

For igjen å komme på offensiven iverksatte Churchill etter nederlaget i Frankrike i juni 1940 en ny strategi hvor målsettingen var angrep med begrenset målsetting, kalt «raids» mot mål på den meget lange, utsatte europeiske kyst. På bakgrunn av lærdommene fra felttoget i Norge skapte han en ny, slagkraftig organisasjon i den britiske krigsmaskinen, Combined Operations, for ledelse av amfibieoperasjoner med deltakelse av alle forsvarsgrener. Churchill hadde utsett seg norskekysten som særlig sårbar for slike operasjoner. Han hadde også lært at operasjoner på norsk jord ville kreve spesialtrente landstridskrefter.

Churchills tillit til Nygaardsvold-regjeringen var sommeren 1940 på et lavmål. Av de norske myndigheter i London var det trolig bare Fleischer som hadde britenes fulle respekt. Dette bekreftes av at Fleischer 29 juni ble innkalt til operasjonssjefen i War Office, general Richard H Dewing, som åpnet møte med et direkte spørsmål om nordmennene ville fortsette krigen mot Tyskland. Fleischer viste ingen usikkerhet. Han svarte et absolutt ja. Dewing orienterte deretter om den nye offensive strategien og tilbød nordmennene høyeste prioritet på tildeling av utstyr og våpen dersom de ville delta i raids på norskekysten. Fleischer erklærte seg prinsipielt villig til å delta i slike operasjoner. I sin argumentasjon overfor regjeringen noen dager senere slo han fast: «Deltakelse i streiftog mot den norske kyst vil være en naturlig oppgave.......som innledning til større oppgaver.»

Det var et tungt slag for Fleischer da Nygaardsvold i en erklæring til britene primo juli gjennom ulne politiske formuleringer utsatte en avgjørelse om norsk deltakelse i operasjoner i Norge på ubestemt tid. For Churchill må dette ha vært bekreftelsen på den norske regjerings lunkne holdning til krigføringen, og han glemte trolig aldri den norske krigsledelsens manglende vilje til å støtte Storbritannia i nasjonens mest desperate og mørkeste time.
Bulldoggen Churchill gav ikke opp. Forberedelsene for operasjoner på norskekysten fortsatte, og herunder startet britene direkte verving og trening av norske patrioter i det som senere skulle bli Norwegian Independent Company No 1(Kompani Linge). Raidet mot Lofoten 4 mars 1941 med deltakelse av norske soldater gjorde det klart for eksilregjeringen at britene kom til å føre krig på norsk område uten hensyn til norsk motstand.

Fleischer satte alt inn på å få innflytelse på operasjonene for at disse skulle bli effektive og ikke medføre unødige tap og ødeleggelser i Norge. Han fant det meningsløst at de fåtallige norske hærstyrkene skulle deles i en norsk og en britisk del og arbeidet derfor for å få kontroll over Kompani Linge. Han blåste liv i Forsvarsrådet som ikke hadde vært samlet siden lenge før krigen, og på møtet 12 mai 1941 anbefalte han på grunnlag av en presis sikkerhetspolitisk vurdering hvordan organisering og bruk av norske styrker og samarbeid med britene kunne gi mulighet til å påvirke fremtidige operasjoner på norsk jord i samsvar med nasjonale interesser. I samarbeid med Special Operations Executive (SOE) tilstrebet Fleischer å forandre det nyskapte Milorg i Norge fra å være en hvilende beredskapsorganisasjon til et støtteapparat for britiske operasjoner. Vel vitende om at skulle norske myndigheter være interessante i forbindelse med krigsplanlegging, måtte vi ha noe å tilby, organiserte Fleischer gjennom et glimrende samarbeid med britene en redusert norsk brigade som alt sommeren 1941 ble erklært operativ. I Hærens Overkommando etablerte han en etterretningsorganisajon som var innrettet mot å skape grunnlag for allierte operasjoner i Norge.

Fleischers bestrebelser ble fra regjeringens side møtt med motstand og iskald taushet. Professor Olav Riste forklarer motstanden mot tiltak som kunne føre til operasjoner på norsk jord slik i sin doktoravhandling om «London-regjeringa»: «Truleg kjende både statsministeren og Hjelmtvedt uro for kva reaksjoner blant nordmenn ville bli dersom regjeringa fra sin - relativt - trygge eksil skulle sende norske soldatar på krigstokt til Norge og således provosere tyskarane til harde represaliar mot folket heime.» At en slik tankegang også hadde gjennomslag i resten av regjeringen viser et PM benevnt «Gjenerobringen av Norge» datert 1 des 1941 som var utarbeidet i fellesskap av fungerende forsvarsminister Oscar Torp og hans nærmeste hjelper rittmester Bjørn Christophersen hvor London-regjeringens underliggende dilemma er satt på papiret: «Skal en fra norsk side tilskynde en frigjøring av Norge, eller bør en motsette seg at Norge på nytt blir slagmark for stormaktene - og under betydelig mer skjebnesvangre forhold enn i 1940?»

På denne bakgrunn er jeg glad for at general Strande understreker at manglende samarbeid med britene når det gjaldt raidene i 1941 slett ikke skyldtes general Fleischer. Den oppvask i forbindelse med raidene som Strande nevner, er omtalt av militærattacheén, oberstløytnant Nils Petersen, i rapporter til Torp i des 1941 og jan 1942. Han anfører at han har brakt på det rene at raidene mot Lofoten og Måløy var gjennomført av Combined Operations uten at War Office var underrettet. Han uttaler videre: «Senere har War Office latt meg forstå at det er kommet eller vil komme i nærmeste fremtid en definitiv instruksjon om at Fleischer alltid skal holdes á jour om de forhandlinger som måtte pågå om operasjoner i Norge, forsåvidt War Office selv deltar i forhandlingene.»

Som general Strande nevner, ble opprettelse av Anglo-Norwegian Cooperation Comittee(ANCC) et resultat av nevnt oppvask. Britiske dokumenter viser at denne samarbeidskommiteen som mange beskriver som et gjennombrudd i alliert samarbeid fra Torps side, bare var en avledningsmanøver fra den britiske ledelsen. Torp begrunnet opprettelse av komiteen med behovet for felles planlegging av gjenerobring av Norge. Forutsetningene for samarbeidet var direkte møter med den britiske Joint Planning Commitee som hadde planlegging av krigsoperasjoner som målsetting. 26 feb 1942 ble første og siste møte på dette nivå holdt, hvor britene overleverte to åpenbart lite aktuelle operasjonsutkast som omhandlet allierte landgangsoperasjoner i henholdsvis Stavanger-området og Troms- Narvik-området. Uten at norske myndigheter ble involvert, pågikk samtidig planleggingen av Operation Jupiter som var en høyst realistisk operasjon for å avskjære tysk angrep mot Murmansk ved å erobre Kirkenes Luostari-området. Forklaringen på saboteringen av avtalen er å finne i britiske saksbehandlerdokumenter hvor general Ismay som ledet en liten stab direkte under Churchill siteres slik: «General Ismay gjorde det klart at hensikten med møtene i ANCC var utelukkende å tilfredsstille nordmennene, og at formålet på ingen måte var reell fellesplanlegging.» Selv om ANCC skulle få betydning for samarbeid på lavere nivå som anført av Strande, gav den intet inngrep i reelle krigsoperasjoner.

På bakgrunn av at foranstående i dag kan dokumenteres, er det selsomt å konstatere hvordan Torp snur realitetene på hodet i sin begrunnelse for fjerningen av Fleischer. Han skrev 4 mars 1942 til statsråd Frihagen i Stockholm bla: «Jeg måtte ha nye menn som så friskt og uforferdet på saken, folk som fullt ut forstod at vi var kommet over til England for å bygge opp de militære styrker for å brukes i krig, at oppgaven vår her ute var så langt det stod i vår makt å forberede oss på å føre krig for å få vårt land tilbake.»

Rett før sin avgang skrev Fleischer 16 feb 1942 sin siste forsvarspolitiske vurdering, hvor han med stor presisjon fastslo at krigen nå var kommet inn i en ny fase. Den voldsomme, tyske styrkeoppbygning i Norge medførte at det gunstige tidspunkt for operasjoner i Norge foreløpig var forbi. Med nesten uhyggelig presisjon fortsatte han: «De eneste operasjoner mot Norge som i øyeblikket synes nærliggende er derfor russiske operasjoner mot Sør-Varanger og Øst-Finnmark»: Han beskrev deretter hvordan Norge burde forberede en slik eventualitet gjennom samarbeid med russiske myndigheter og avsluttet som følger: «Blir det planlagt større russiske operasjoner mot Nord-Norge, bør vi ikke vike tilbake for å sette inn hele Norske Brigade. Det er av avgjørende betydning for oss i tilfelle å opprette norsk administrasjon og kontroll i Finnmark.»

Utviklingen skulle bekrefte Fleischers nesten profetiske evne til å forutsi den militære utvikling. Planlegging av store fellesoperasjoner sammen med amerikanerne fikk Churchill til å miste interessen for operasjoner på norskekysten. Tre dager etter at den storstilte landgangsoperasjonen i Nord-Afrika, operasjon Torch var vedtatt, 23 juli 1942, skrev Churchill til Roosvelt og foreslo å bruke Jupiterplanen som dekkoperasjon for Torch. Opprettholdelse av spesialtrente styrker for operasjoner i Norge i Skottland og på Island var fra nå av en bevisst villedningsoperasjon for å binde tyske ressurser i Norge.

Fleischers krigspolitiske vurdering som var den siste som ble fremlagt for våre myndigheter under krigen, skulle bli neglisjert. Den nye norske, uerfarne krigsledelse skulle i flere år basere sine forberedelser på at operasjoner på norskekysten var nær forestående. Det første offer for de «nye menns» krigspolitiske bevisstløshet ble hærstyrkene. Fra å være et operativt kampforband ble Norske Brigade omorganisert til en rekke småavdelinger på kompaninivå, bataljonsnivået fjernet og brigadekommandoen endret til en administrativ ledelse. Ideen var at norske avdelinger skulle være representert i så mange allierte forband som mulig ved større amfibieoperasjoner mot Norge. Da samtidig den britiske organisasjonsformen ble forlatt til fordel for norske hjemmestrikkede oppsetninger som ikke passet inn i britisk operasjonsmønster og logistikk, mistet britene interessen for de norske avdelingene. Sjefen for Scottish Command, general Sir Andrew Thorne, uttalte på et møte i august 1944 at de norske bergkompaniene ikke var hensiktsmessige ved fronten hverken i Norge eller f eks i Frankrike. Selve nøkkelen til å bli tatt inn i krigsplanleggingen, norske hærstyrker med interessant kapasitet var ikke lenger tilstede.

Som general Strande anfører, ble riktignok norske myndigheter i januar 1944 invitert til å delta i forberedelse av den såkalte «Rankin , Case C» planen. Men som han også nevner, var dette ingen plan for en krigsoperasjon, men en plan for besettelse av Norge under forutsetning av en samlet tysk kapitulasjon. Planens farligere alternativer, gjenerobring av Norge under tysk motstand var ikke inkludert. Mens nordmennene svevet i den villfarelse at Norge skulle frigjøres gjennom amfibieoperasjoner ledet av Scottish Command, hadde den allierte øverstkommanderende, general Dweight Eisenhower, forlengst kommet til følgende konklusjon: «Norway can only be entered in strength through Sweden» og staben hans utviklet en rekke planer for «Assault Operations in Norway.» Kronprins Olav som nå var Forsvarssjef, sendte 14 april 1945 et brev til general Thorne med anmodning om norsk deltakelse i planleggingen av befrielsen av Norge. Henvendelsen ble overhodet ikke besvart, og først 2 mai ble den norske regjering orientert om at Eisenhowers stab hadde forhandlet frem en avtale med svenske myndigheter om et alliert angrep ført fram over svensk område og med svensk deltakelse. Den norske krigsledelsens manglende evne til å organisere adekvate landstridskrefter hadde medført at selv når det gjaldt frigjøringen av Norge, var Sverige blitt en viktigere alliert enn Norge.

Det var våren 1945 høyst usikkert om tyskerne ville forsvare Norge selv etter et tysk sammenbrudd. Skadevirkningene for land og folk av en alliert krig i Norge uten tilstrekkelig norsk operativ innflytelse kunne ha blitt meget store. Selv om Nygaardsvold-regjeringen ble reddet av gongongen ved den tyske våpennedleggelsen i mai, var skaden på dette tidspunkt forlengst skjedd i Finnmark. På tross av Fleischers anbefaling i februar 1942 var nødvendige diplomatiske og militære forberedelser i samarbeid med russerne og øvrige allierte for å ivareta norske interesser ved et russisk angrep som omfattet deler av eller hele Finnmark ikke iverksatt. Da den russiske offensiven i månedsskiftet oktober/november 1944 hadde drevet tyskerne ut av Sør-Varanger og stanset ved Tanaelven, var det deres forutsetning at norske styrker skulle fortsette frigjøringen. Manglende forberedelser, handlekraft, innflytelse i den allierte krigsledelse og hensiktsmessige landstridskrefter, medførte at den norske innsatsen kom for sent og var for liten til å forhindre at en hel landsdel ble totalt brent og rasert og 20 000 innbyggere som etter anmodning fra norske myndigheter hadde unndratt seg evakuering, måtte kjempe seg gjennom en lang arktisk vinter uten underbringelse eller forsyninger og ble jaget som dyr av gjenværende tyske tropper.

Finnmarks skjebne er en bauta over Nygaardsvold-regjeringens mislykkede forsvarspolitikk. Smålig politisk revirtenkning stod i veien for en helhjertet støtte til alliert strategi for operasjoner i Norge. Denne lunkenhet førte til at den norske krigsledelse ble holdt utenfor alliert krigsplanlegging og undergravde den solidaritet fra alliert side som det var behov for i Finnmark. Fleischer ble fjernet, ikke fordi hans samarbeid med britene var for dårlig, men fordi hans glimrende resultater i dette samarbeidet ble oppfattet som en fare for regjeringens hemmelige agenda om å hindre operasjoner på norsk jord. Fjerningen av Fleischer til fordel for en svakere militær ledelse svekket norsk og alliert krigsinnsats og medførte at da Norge hadde behov for operative forband for å ivareta kritiske nasjonale interesser i Finnmark, stod adekvate landstridskrefter for et slikt oppdrag ikke til rådighet.

Generalmajor Torkel Hovland er forfatter av biografien om general Fleicher.