Av: Ole Jørgen Maaø

Innledning
Når man skal studere militær maktbruk og virkningen av denne, enten i form av muligheten for å påvirke en fiende til å gjennomføre ens vilje, eller ved å utslette hans styrker, kommer en naturligvis ikke utenom at teknologi er viktig. I denne sammenheng er det et fremtredende syn innenfor militærvesenet at mer og nyere, dvs bedre, teknologi vil være løsningen på våre utfordringer (eller problemer). 
Men i denne troen på fremskrittet gjennom ny teknologi er det få som stiller kritiske spørsmål. De fleste av oss (forfatteren inkludert), har en tendens til å bli blendet av synet av ny teknologi. De færreste ser gjennom teknologien for å analysere hvilken innvirkning den virkelig vil ha på krigføringen. Denne artikkelens formål er derfor på et generelt grunnlag å forsøke å si noe om hvordan teknologi påvirker krigen. 
I dette spørsmålet kan en si at det hersker to grunnsyn. Det første synet hevder at teknologi endrer krigen gjennom kvantesprang, og at man ved disse kvantesprangene endrer krigens grunnleggende karakter eller det vi kan kalle krigens natur – teknologiens påvirkning foregår gjennom revolusjoner. Det andre hovedsynet er at konsekvensene av ny teknologi er langt mildere, endringene skjer bare ved en endring i krigens metoder eller midler – teknologiens påvirkning skjer gjennom en evolusjon. 
Første del av denne artikkelen søker derfor å finne svar på hvorvidt teknologiske endringer skjer gjennom revolusjoner, som sørger for at det vi dag erkjenner som sannheter om krig i morgen er feilaktige, eller om de skjer gjennom en tilpasning av krigens virkemidler, uten egentlig å endre dens grunnleggende karakter.
Etter at disse spørsmål er debattert, vil resten av artikkelen se mer direkte på informasjonsteknologiens betydning for krigføringen. Denne teknologien er ofte brukt som en begrunnelse for hvorfor vi er midt inne i en krigens revolusjon i disse dager. Det sentrale tema vil være at bruk av datamaskinen for kvantitative analyser og automatisering kan sees som et forsøk på å kontrollere krigen, i form av å gi krigen en logikk som ikke eksisterer.
Revolusjon eller evolusjon?
I etterkant av Gulfkrigen i 1991 har flere forfattere og militærteoretikere formet teorier om at vi nå befinner oss midt inne i en ”Revolution in Military Affairs” (RMA). Denne revolusjonen ble første gang vist verden under Gulfkrigen, der vestens overlegne militærmaktapparat, først og fremst symbolisert gjennom luftmakt, angrep hvilket mål de ville, når de ville, og med hvilket våpen de ville. Koalisjonen var så totalt overlegen Saddam Husseins krigsmaskin, spesielt på det teknologiske nivå, at verden nå hadde fått det første innblikk i en ny type krig. I analyser etter krigen ble det rettet spesielt fokus mot koalisjonens mulighet til å kontrollere krigen gjennom hele tiden å ha det amerikanerne benevner ”Information Dominance” – på norsk informasjonsoverlegenhet. Påstanden var at en ny type krigføring hadde sett dagens lys. Også i Norge ble noen av de samme konklusjoner tatt i militærfaglige artikler. 
Ut gjennom 90-tallet har fokuset på RMA bare økt. Innenfor RMA-skolen finnes det i all hovedsak to hovedsyn. Det første hovedsynet, som kan kalles det teknologisk drevne syn, hevder at den teknologiske utviklingen av og til gjør kvantesprang, tilnærmede revolusjoner, som har slik innvirkning på krigen at det vil endre hele det tankesett vi kjenner rundt krig i dag. Synet er fremtredende i amerikanske doktrinære arbeider fra midten av 90-tallet, og det er en utbredt oppfatning at vi er midt inne i et slikt kvantesprang i disse dager. Dette synet har som utgangspunkt at den militærteknologiske utvikling, drevet av den svært hurtige utviklingen innen informasjonsteknologi og symbolisert gjennom militærmaktens økte overvåkningsmuligheter og presisjon, vil måtte endre vårt tankesett om krig. Ikke bare hva gjelder metodene for krig, men også hva gjelder de grunnleggende faktorene som kjennetegner krigen. Ergo må vi ikke bare adoptere krigens nye midler, men også dens nye natur. Også norske doktrinære arbeider av nyere tid kan sies å være til dels preget av dette synet. 
Det andre hovedsynet kan kalles det økonomisk drevne syn. Innenfor denne retningen er fremtidsforskerne Alvin og Heidi Toffler sentrale. Deres bok "The Third Wave" og senere den mer militære versjonen "War and Anti-War", har et annet teoretisk utgangspunkt enn det at ny teknologi alene endrer krigens natur. Alvin og Heidi Tofflers hovedsyn er at vi kriger som vi tjener penger, og at det økonomiske samfunnet er på vei inn i sin tredje bølge, informasjonssamfunnet. Ergo vil krigens natur og virkemidler endre karakter. Biddle argumenterer i sin artikkel kraftig i mot dette syn, og hevder at selve grunnlaget for teorien, det at vi nå er inne i et nytt samfunn – informasjonssamfunnet - med en helt annen økonomi, ikke bevises godt nok av Alvin og Heidi Toffler. Derimot hevder Biddle at den vestlige økonomien på langt nær endrer seg så hurtig som det denne teorien har som utgangspunkt. I hvert fall skulle det ikke være noen grunn til å snakke om en revolusjon. 
Teknologien som avgjørende faktor alene
Det utgangspunkt at krig avgjøres av teknologi kan kalles teknokratisk eller teknologisk deterministisk. Dette synet innebærer at krigen avgjøres på bakgrunn av teknologisk overlegenhet alene. Den teknologisk overlegne vil vinne, hvis han ikke selv legger slike restriksjoner på seg selv at han ikke får utnyttet sitt forsprang. Er dette tilfelle? 
Svaret på spørsmålet er i utgangspunktet enkelt å gi. Hvor mange eksempler på teknologisk underlegne seierherrer eksisterer opp igjennom historien? David, Hannibal, major Holtermann og Ho Chi Minh, for å ta et noe spredt utvalg, er alle eksempler på at den teknologisk underlegne kan vinne. 
Clausewitz sammenligner krigen med en tvekamp. Det er enkelt da å forstå at hvis en av deltagerne i tvekampen har teknologi, eksvis i form av en klubbe, mens den andre ikke har, så vil den med klubben ha et stort fortrinn. Men betyr det at han uten klubbe er sjanseløs? Historien viser at utfallet av slike ”feige” tvekamper ikke er gitt på forhånd. Som nevnt tidligere er et av de mer kjente eksemplene Davids kamp mot Goliat. Fra vår moderne tid har vi kampene mellom lokale bander i Somalia og det amerikanske marinekorpset, eller Mujahedins kamp mot teknologisk klart overlegne sovjetrussere i Afghanistan. Den teknologisk overlegne er ikke gitt seieren på forhånd, men han har en fordel, hvis han vet å utnytte den.
Teknologiens og krigens natur
Noe av årsaken til det ovennevnte ligger i at tvekampens og teknologiens natur er forskjellig. Teknologi er i bunn og grunn systemer som er satt til å gjøre det samme om og om igjen, med samme resultat. For teknologi vil 2 + 2 = 4 alltid være korrekt, ellers ville selve ideen bak teknologi være bortkastet. En teknologi som ikke gir oss det svaret vi har laget den for å gi, vil være ubrukbar. Et gevær som ikke gjør det samme gang etter gang, er helt ubrukbart. I bruken av teknologi er vi mennesker avhengig av at man med samme "input" alltid får samme "output". 
Hadde denne logikken behersket krigen som fenomen, nærmere bestemt krigens natur, ville krig vært et totalt irrasjonelt virkemiddel. I et slikt tilfelle, hvor begge parter på forhånd kunne kalkulere seg fram til resultatet, ville den svakeste part bøye av, fordi resultatet ville vært gitt på forhånd. Hvis Slobodan Milosevic og hans kumpaner satte seg ned og regnet på hvorvidt NATOs overlegne krigsmaskin ville kunne legge Serbia i ruiner, så ville de neppe strukket strikken så langt som de gjorde. En kan anta at de serbiske styresmakter la inn også ikke-kvantifiserbare ting i sine beregninger før krigen, så som NATOs evne til å holde koalisjonen samlet om den valgte strategien. Krigers utfall beherskes av langt mer enn teknologi og rasjonelle kalkuleringer. Krigen beherskes av det Edward Luttwak kaller den paradoksale logikken. 
Paradoksallogikken
Luttwak hevder at krigens logikk er helt forskjellig fra, ja tildels motsatt av, teknologien. I krig hersker paradoksallogikken, fordi det finnes to (eller flere) tenkende viljer. Disse tenkende viljene er umulig å tolke sikkert. Fiendens neste handling vil aldri være mulig å fastslå med 100 % sikkerhet. Dette faktum er uavhengig av teknologiens nivå, det hjelper ikke med all verdens sensorer som satelitter eller JSTARS, selv om disse kan gi vesentlig og nesten sanntids-informasjon. Det grunnleggende fenomenet, at man aldri med sikkerhet kan tolke motstanderens vilje, forsvinner ikke. Krig er i denne sammenheng et menneskelig anliggende, noe som (i likhet med andre menneskelige anliggender) gjør konfliktens forløp uforutsigbart.
I tillegg kommer at man i krig ikke alltid bør foreta seg det som åpenbart er det riktige eller letteste. Årsaken ligger igjen i tvekampen; det kan være mulighet for at også din motstander har forstått hva som vil være ditt riktige valg. Og dermed vil han kunne iverksette mottiltak mot et slikt trekk fra din side. Luttwak benytter noe så enkelt som som et valg mellom to veier fra A til B for å illustrere sitt poeng. Mellom A og B går det to veier, en 4-felts motorvei som det tar ca 1 time å kjøre, og en kronglete og sølete skogsvei som det tar tre timer å kjøre. Sett at noen skulle hindre deg i å komme fra A til B, men at han kun hadde styrker til å sperre den ene, hvilken vei ville du ha valgt? Og for å komplisere situasjonen ytterligere; hvis du i tidligere kriger var kjent for å velge de kronglete veiene fordi dette ville være mest overraskende, så ligger kanskje overraskelsen i nettopp det å ta motorveien? 
Det siste aspektet er særdeles viktig i denne sammenheng. Flere feltherrer har gjennom tidene gått i den klassiske fellen å tro at en vei til seier en gang vil være riktig vei også neste gang. Men en fiende er også et tenkende vesen, noe som kan føre til at samme handling mest sannsynlig gir et annet svar andre gang det forsøkes. Dette dreier seg om tilpasningsevne og muligheten for å endre adferd – i denne sammenhengen strategi eller taktikk. I krigens verden vil 2 + 2 ikke alltid være lik 4. Mest sannsynlig vil svaret være et annet, i det minste nyansert i forhold til det forrige. Samme "input" vil ikke alltid gi samme "output".
Krigens grunnleggende usikkerhet
Krigen kan på mange måter sees som en tvekamp. Den grunnleggende usikkerheten rundt motstanderens neste trekk er i denne sammenheng mest interessant. Usikkerheten handler ikke bare om hva motstanderen vil foreta seg i neste omgang, men også når, hvor og hvordan. I tillegg vil det være usikkerhet knyttet til hva motstanderen vil foreta seg hvis du tar initiativet. Hvilke mottiltak vil han iverksette, med hvilke midler, vil han gå til en kontra-offensiv osv. I tillegg hviler det usikkerhet rundt hvorvidt både du og din utfordrer vil lykkes med den tenkte utførelsen. Det er ikke slik i verden at det man planlegger alltid er like enkelt å sette ut i praksis. Mye går galt på veien fra plan til utførelse. 
La meg illustrere tvekampens natur med et banalt eksempel; skyting på bevegelige mål. For å treffe et mål i bevegelse, eksempelvis et fly, må man legge inn forsprang. Dette skyldes det enkle fenomen at det man søker å ramme flyet med, i dette tilfellet et prosjektil som ikke kan styres etter avfyring, bruker tid fram til målet. I løpet av prosjektilets flukt vil flyet ha forflyttet seg. Ergo må man kalkulere inn et forsprang, og anta at målet vil være der og der om beregnet flukttid. For å treffe må man derfor sikte på et såkalt treffpunkt istedenfor på målet. Den korrekte forsprangstørrelse er avhengig av en rekke parametre: avstand til målet, målets høyde og hastighet, ditt eget prosjektils ytre ballistikk osv. Tidligere ble dette beregnet manuelt – i dag har de fleste som skal skyte mot et fly med ustyrte våpen en datamaskin som foretar alle disse beregningene. Dette har naturligvis gjort det lettere å beregne korrekt forsprang, men det har ikke eliminert det grunnleggende problemet - skal man treffe, er dette avhengig av at målet holder stabil kurs og hastighet. Hvis motstanderen, i dette tilfelle en pilot, skulle være så uvennlig å røre stikka eller gasshåndtaket i tidsrommet mellom din avfyring og det beregnede treffpunkt, så vil du bomme. Ingen datamaskin i verden kan penetrere motstanderens hjerne og fortelle deg eller din datamaskin hva han har tenkt å gjøre i løpet av det neste sekund. Kanskje vet han det ikke selv engang. Teknologien kan ikke gi alle svar på hvor, når eller hvordan.
Forholdet mellom teknologi og doktrine 
Et vanlig syn på militære doktriners utvikling er at de formes av tre ting: Militærtori, lærdommer fra krigshistorien og den teknologiske utvikling. En doktrine kan defineres som: ”Grunnleggende læresetninger for utvikling og bruk av militære styrker til støtte for nasjonale målsettinger. De er retningsgivende, men krever vurderinger når de anvendes.” Doktrinen skal altså formes av mer enn teknologiske fenomen. Eksempelvis kan militærteori sies å forsøke å besvare to hovedspørsmål: Hva er krig? og Hvordan vinne krigen? Militære doktriner må ikke fokusere på det teknologiske nivå alene, men også på de mer grunnleggende spørsmål - som hva krig egentlig er.
Den svenske historikeren Peter Englund hevder at krigers utførelse er et vekselspill mellom militær teknologi og militær tenkning. Englund hevder videre at disse to fenomenene nesten aldri har vært i balanse. Fra tid til annen har ubalansen vært svært stor, med dertil ødeleggende resultater. Det er to ting som kan skape ubalanse i forholdet. Enten ligger teknologien foran tenkningen, eller omvendt. Englund hevder at ubalansen som regel har oppstått i form av ny teknologi som det militære ikke har klart å se rekkevidden av. Hovedårsaken har vært at den nye teknologiens konsekvenser for taktikk og operasjoner ikke har blitt utredet på grunn av konservatisme i militære kretser. 
1. Verdenskrig er det mest iøynefallende eksempelet, og da dreier det seg ikke en gang om ”ny” teknologi. Defensivens overlegenhet i bakkestriden, illustrert ved teknologiske elementer som maskingeværet og piggtråden, hadde vært synlig lenge. Helt fra den amerikanske borgerkrigen, via Boerkrigen og den Russisk-japanske krig i 1905, hadde det vært mulig å se konsekvensene av de teknologiske nyvinningene. 
Allerede i 1899 skrev militæranalytikeren Ivan Stanislav Bloch følgende:
”…Instead of war fought out to the bitter end in a series of decisive battles we shall have as a substitute a long period of continually increasing strain upon the resources of the combatants.…Everybody will be entrenched in the next war. The spade will be as indispensable to a soldier as his rifle.” 
For å illustrere poenget ytterligere; den britiske generalen Douglas Haig, senere øverstkommanderende for britene under 1. Verdenskrig, gjeninnførte lansen som våpen i den britiske hær i 1907, og rett før utbruddet av 1. Verdenskrig mente mange britiske offiserer at maskingeværet ikke var et egnet våpen for ”gentlemen”. Det tok enorme tapstall og en svært langvarig og blodig krig før man kom i gang med løsninger av verdi. Britene prøvde den teknologiske med de første stridsvogner - tyskerne den doktrinelle med oppdragtsaktikk og sjokktropper. Begge parter hadde delvis suksess. Flyet, og da spesielt forsøkene på såkalt terrorbombing av byer, kan også sies å være et teknologisk forsøk på å løse den fastlåste stillingskrigen, men flyet var på mange måter for ungt til å spille en avgjørende rolle i 1. Verdenskrig. 
Englund hevder at ubalansen sjelden har vært motsatt, det vil si at militær tenkning har vært for prematur i forhold til det teknologiske nivå. Det heter seg om teorier at det eneste som er verre for dem enn døden er å bli satt ut i praksis. Englund argumenterer for at denne type ubalanse var tilfelle med eksempelvis Douhets teorier om bombeflyets gjennomtrengningsevne og Baldwins kjente utsagn om at “The bomber will always get through”. Englund hevder dette var grunnleggende feil fordi bombeflyet ikke kom igjennom. Bombeflyet kom faktisk ikke gjennom før oppfinnelsen av Stealth-teknologien midt på 80-tallet, og med denne tolkningen var Douhet og Trenchard 60-70 år for tidlig ute. Som vi skal se i neste avsnitt er troen på fremskrittet gjennom ny teknologi allikevel en sentral del av dagens militære debatt.
En revolusjon?
Introduksjonen av nye såkalte “revolusjonerende” våpen har alltid gitt grobunn for spådommer om at krig aldri vil bli det samme etter at dette våpenet er tatt i bruk. Et eksempel er flyet, og mest nærliggende i den sammenheng er den italienske generalen Douhets teorier om at flyet alene ville avgjøre neste krig. Et annet eksempel er spådommene rundt atomvåpnenes påvirkning på krigen. En mer moderne og tidsriktig utgave er som tidligere nevnt den såkalte ”Revolution in Military Affairs”, der en retning er det "nye" fenomenet informasjonskrig. Som vi har sett tidligere, hevder enkelte teoretikere at ny teknologi, fremfor alt informasjonsteknologi, totalt vil forandre krigen, ikke bare dens virkemidler, men også dens natur. 
Et eksempel i så måte finnes i en artikkel i Norsk Militært Tidsskrift i 1997, der forfatteren skriver følgende: 
“Informasjonskrigens fremste bidrag til krigskunsten vil bli å redusere den faktoren som til alle tider har voldt militære sjefer de største problemer - informasjonsoverlegenhet vil lette på “the fog of war”, og redusere friksjon til en ubetydelig faktor.” 
Skaarer Johansen argumenterer altså med at friksjonen, dvs det jeg tidligere har benevnt som krigens grunnleggende usikkerhet, vil forsvinne bare vi får mange nok datamaskiner til å tolke bildet våre allstedsnærverende sanntidsoppfatttende sensorer gir oss. Han glemmer imidlertid det grunnleggende i problemet - ingen datamaskin i verden kan forutsi hva et menneske vil foreta seg i neste øyeblikk. Kanskje kan maskinen spå en sannsynlig handling, men den vil aldri med 100 % sikkerhet kunne fastslå handlingen. I tillegg vet alle som noen gang har operert teknologi at selv den svikter. Av og til kan det til og med virke som om den svikter oftere proporsjonalt med hvor avansert den er, noe som skulle tale for at den teknokratiske krigen ikke blir fri for friksjon. Det er også et vesentlig spørsmål om krigens natur vil endre seg fordi vi fra nå av skal krige om informasjon, i stedet for om terreng eller muligheten til å bedrive manøver. Selv om datamaskinen blir et mer og mer sentralt instrument, er det lite som tyder på at gamle klassiske prinsipper av den grunn gjøres ubrukelige. 
Sist ble dette vist oss i Kosovo, der serberne ved hjelp av gamle taktiske prinsipper som skjul, kamuflasje og bevegelighet sørget for at NATO aldri helt klarte å ta ut deres luftvernbatterier eller stridsvogner. Og dette til tross for at USA og NATO (i den rekkefølge) benyttet seg av all tilgjengelig teknologi for å finne serberne. Her kan det naturligvis innvendes at USA og NATO ikke utnyttet sitt teknologiske forsprang til det fulle, all den tid de selv la på seg sterke restriksjoner i sin krigføring, spesielt i forhold til hvor lavt man kunne fly. Allikevel er det forunderlig at all verdens sensorer, inkludert satelitter, såkalte spionfly og ubemannede luftfartøy (UAV), ikke til enhver tid kunne fortelle hvor eksempelvis en såpass stor enhet som et SA-6 batteri befant seg. Det må også poengteres at disse sensorene ikke er ment å fly lavere enn det de gjorde over Kosovo og Serbia, og at USA og NATO gjorde utstrakt bruk av UAVer, som ikke var hindret av den selvpålagte høyderestriksjonen.
 

Artikkelen fortsetter i bladet

Kaptein Ole Jørgen Maaø er assisterende hovedlærer ved avdeling for Luftmakt og teknologi ved Luftkrigsskolen