| Formål | Fakta | Kontakt | Linker | Artikler | Tidsskrifter |
 | Bøker | Arkiv | Information in English |

 | Forside/Front page |
Strukturutvikling i Hæren etter FS2000 – hva nå?
Av: Major Lars Skaarer Johansen

I en tidligere utgave av NMT (2 - 01) stiller Generalløytnant (p) Tønne Huitfeldt en rekke spørsmål ved den struktur og innretning og ikke minst det volum Hæren synes å få som følge av FS2000. Siden jeg har vært med i Hærens seneste strukturutviklingsprosjekt, Hær2010 – som med basis i FS2000 har videreutviklet Hærens krigsorganisasjon som innspill til langtidsproposisjonen (St prp 45), føler jeg behov for å komme med noen personlige betraktninger omkring resultatet.
Nå er Huitfeldt på ingen måte alene om å være skeptisk. Det er ikke til å unngå at den svært drastiske omlegging av Forsvaret – og da spesielt landforsvaret – som nå innledes, uunngåelig medfører prioriteringer som oppleves som smertelige i mange miljøer. Krybben er tom, og da bites både kjepphester og hellige kuer. Det er imidlertid liten tvil om at det er behov for drastiske tiltak for å bringe Forsvaret ut av dagens uføre.
Huitfeldts artikkel reiser to forskjellige – men for så vidt like interessante spørsmål. For det første: er den foreliggende struktur det beste landforsvaret innenfor gitte rammer? For det andre: Gitt at Stortinget ville være villige til å bevilge mer penger for å møte landoperative behov – hva slags kapasiteter og hvilken struktur burde da landforsvaret få?
Prosjekt Hær2010
Prosjekt Hær2010 ble etablert av Generalinspektøren for Hæren (GIH) høsten 2000. Prosjektet skulle – med utgangspunkt i anbefalingene i Forsvarsstudien 2000 (FS2000), Forsvarspolitisk Utvalg (FPU) og Stortingsmelding 38 – fremme en anbefalt målstruktur for Hæren i perspektiv 2010. Det vesentlige for prosjektet har vært å beskrive en realiserbar struktur innenfor de angitte ressursrammer, samtidig som det opprettholdes størst mulig handlefrihet og tilpasningsevne. Dette vil gi grunnlag for en hurtigst mulig omstilling av Hæren, som er en helt avgjørende forutsetning for i det hele tatt å kunne bevare en nasjonal landoperativ kapasitet på sikt.
Strukturutvikling i Hæren
Strukturutvikling i Hæren er en relativt komplisert prosess. Et landoperativt "system" som Hæren består for det første av en betydelig mengde ulike funksjoner og kapasiteter som alle er gjensidig avhengige av hverandre, og som derfor også må avstemmes mot hverandre innenfor det Forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD) benevner "basisfunksjoner" – dvs kommando og kontroll (K2), ildkraft, mobilitet , beskyttelse, etterretning og logistikk.
For det andre består enhver operativ kapasitet/strukturkomponent av minst fem ulike elementer:
· et operasjonskonsept,
· materiell,
· en organisasjon (tilpasset operasjonskonsept og materiell) ,
· kompetanse, og
· samtrening i avdelingsforband.
Mangler ett eller flere av disse elementene er strukturkomponentene altså ikke operative. Lengst tid tar det å anskaffe nytt materiell og bygge opp nødvendig kompetanse. Derfor tar det i praksis minst 10-15 år å skape helt nye operative kapasiteter. Konflikten mellom behovet for langsiktighet i strukturplanleggingen, og behovet for hurtig omstilling for å møte nye eller endrede behov håndteres best ved å bygge inn størst mulig "oppgaverobusthet" i strukturkomponentene.
For det tredje må landoperativ strukturutvikling settes inn i en fellesoperativ ramme. Forsvaret har etter min oppfatning syndet mot dette i hele etterkrigstiden, og resultatet er store mangler i teknisk og prosedyremessig interoperabilitet, ulike organisasjonskulturer og til og med et ulikt begrepsapparat forsvarsgrenene imellom. Dette forholdet må også ta hovedansvaret for Forsvarets manglende evne til å implementere kapasiteter som i operativ anvendelse krysser den tradisjonelle ansvarsdelingen mellom forsvarsgrenene.
For det fjerde må all nasjonal strukturutvikling også ta hensyn til at vi faktisk er medlemmer av NATO. Alliansen stiller blant annet krav til medlemslandene gjennom:
· overordnede strategiske konsepter for bruk av alliansens samlede styrker.
· styrkemål (Force Goals) for medlemslandenes operative kapasiteter. Det nylig vedtatte Defence Capabilities Initiative (DCI) programmet er en sentral del av denne prosessen.
· standarder (STANAG / ACE Forces Standards) for teknisk, prosedyremessig og organisasjonsmessig interoperabilitet og kapasiteter på ulike nivåer og innenfor ulike funksjoner.
Endelig må strukturutviklingen ta hensyn til de rammefaktorer som eksisterer nasjonalt, med hensyn til økonomi, tilgjengelige garnisoner, øvingsområder og annen infrastruktur. I tillegg vil andre samfunnsøkonomiske forhold også påvirke sluttresultatet. Lokalisering av militære avdelinger, behovet for en nasjonal forsvarsindustri og løsning av oppgaver som strengt tatt ikke bidrar nevneverdig til økt forsvarsevne, faller i denne kategorien.
Strukturutvikling handler altså ikke primært om å konstruere "firkanter" med et eller annet innhold, men er snarere en komplisert prosess hvor ulike oppdrag, føringer og rammer må sees i sammenheng med operative behov. Prosessen må imidlertid skape et best mulig forsvar for pengene over tid .
FS2000
Forsvarssjefen vektlegger at FS2000 ikke er en anbefaling, men derimot en studie rettet mot å beskrive hva slags forsvar det vil være mulig å få innenfor et flatt (indeksregulert) forsvarsbudsjett på 25 milliarder kroner årlig, i 20-års perspektivet 2002-2021. Dette budskapet synes imidlertid å ha "druknet" i debatten etter at studien ble overlevert statsråden i fjor sommer. 
Norges forsvars- og sikkerhetspolitiske situasjon er i endring. For å unngå å bli marginalisert og plassert militært, forsvars- og sikkerhetspolitisk på sidelinjen må Norge i tiden som kommer vise både evne og vilje til å tilpasse oss til denne virkeligheten. En fagmilitær anbefaling ville derfor måtte baseres på NATOs nye strategiske konsept, politiske målsettinger, et revidert forsvarskonsept og derved også et revidert operativt konsept for Forsvaret. Det blir derfor for enkelt å hevde at den gjeldende fagmilitære anbefaling fortsatt er FS96, som igjen i hovedsak er en videreføring av anbefalingene i FS91. 
Forsvarssjefens hovedproblem var imidlertid at både FS91 og FS96 konsekvent ble underfinansiert – selv om Forsvaret selv må bære en del av ansvaret gjennom en i hovedsak mislykket omstilling på 90-tallet. FS2000 synliggjør derimot med all mulig tydelighet hva et moderne Forsvar faktisk koster. Det var tvingende nødvendig å "sette næring etter tæring", og sørge for at ambisjoner og bevilgninger faktisk var rimelig samstemte. Hvis FS2000 bidrar til å bringe både opinion og politikere ut av illusoriske forestillinger om hva det er mulig å få til innenfor rammene, er derfor mye oppnådd.
Konsekvenser av de økonomiske rammer
Reelle operative kapasiteter skapes gjennom den virksomhet som drives i fred – ikke, som enkelte synes å tro, gjennom krigsorganisasjonen. Behovet for kompetanse og samtrening innebærer at det er vanskelig å redusere driftsandelen av budsjettet særlig under 70-75%. Hvis vi på toppen av dette baserer oss på en urasjonell driftsmodell, vil denne undergrave enhver struktur over tid. Det er verd å merke seg at det ikke er overambisiøse investeringsplaner som må bære hovedansvaret for Forsvarets nåværende situasjon. En videreføring av Hærens nåværende driftsnivå vil i 20-års perspektivet innebære at hele investeringsbudsjettet må overføres til drift, i tillegg til at Hæren akkumulerer et overforbruk på 12-13 mrd.
Det er klar sammenheng mellom krigsorganisasjonens innhold og organisering og driftskostnadene i fred. Videre er det de personellrelaterte kostnadene (lønn og tillegg, personlig utrustning, reiser, kost, forlegning osv), som utgjør hoveddelen av disse kostnadene – ikke materiell, vedlikehold eller ammunisjon. Rasjonell drift i fred forutsetter derfor også en rasjonell krigsorganisasjon. Jo flere ulike strukturelementer som inngår i krigsorganisasjonen, jo dyrere blir også fredsorganisasjonen å drifte. FS2000 strukturen inneholder for eksempel 11 bataljoner (infanteri/kavaleri), fordelt på 7 ulike typer. Hær2010 har derimot foreslått 11 bataljoner fordelt på 5 ulike typer, noe som åpenbart gir betydelige driftsmessige besparelser. 
Når det gjelder investeringer, opererer FS2000 med et investeringsvolum for felthæren på 22 mrd kroner i 20-års perspektivet. I 10-års perspektivet er det også verd å merke seg at en betydelig andel av antatt tilgjengelige investeringsmidler for Hærens del allerede er bundet opp i materiell som enten er under anskaffelse, eller som er av en slik art at Hæren vil måtte anskaffe materiellet uansett innretning . Den tilgjengelige økonomi gir derfor sterke føringer på hvilke kapasiteter Hæren har muligheter for å anskaffe eller reanskaffe/erstatte i perioden. Hva vi i dag disponerer av materiell, personell og kompetanse ("arven"), blir derfor sterkt førende for operasjonskonsepter, organisasjon og kapasiteter i 10-års perspektivet.
Stortingsmelding 38
St m 38 beskriver et omfang for Forsvarets internasjonale engasjement, hvor Hæren skal kunne stille en internasjonal innsatsstyrke på inntil 2100 mann fordelt på reaksjonsstyrker, forsterkningsstyrker og oppfølgingstyrker. Stortingsmeldingen angir ambisjonen om å kunne stille en mekanisert bataljonsstridsgruppe , med høy kvalitet og reaksjonsevne, og som skal kunne løse/delta i alle typer oppdrag.
Med unntak av et vervet kampelement (Telemark bataljon) i reaksjonsstyrken , må innsatsstyrkene produseres gjennom ordinær førstegangstjeneste. Selv med en knallhard styring av "interesserte" vernepliktige til de avdelinger som skal produsere det internasjonale bidraget, er det tvilsomt om det er mulig å rekruttere mer enn maksimalt 20-25 % av utdanningsstyrken i snitt. Dette innebærer at Hæren som et minimum må produsere en rekrutteringsstyrke som er fire til fem ganger så stor som det årlige "produktet" som skal overføres til innsatsstrukturen – innenfor et fremtidig driftsbudsjett som ligger betydelig under dagens. Dette har åpenbart konsekvenser:
· For det første er det Hærens internasjonale engasjement og behovet for kompetansegivende miljøer – ikke krigsstrukturens størrelse – som blir dimensjonerende for fredsorganisasjonen. Fredsorganisasjonen vil derfor produsere en tilnærmet komplett krigsorganisasjon for felthæren over fire år. Dette innebærer på den ene side at det er mulig å kutte ut repetisjonsøvelsene for de fleste avdelinger, og således oppnå betydelige driftsbesparelser i blant annet logistikkapparatet. Det er også en fordel at felthærens mobiliseringsavdelinger fylles av personell med relativt "fersk" erfaring og kompetanse. Uten repetisjonsøvelser vil vi imidlertid også få en sterkere sammenheng mellom hva som etableres, organiseres og trenes i fred, og hva som vil kunne fungere i en stadig mer kompleks politisk/militær virkelighet i krise og krig, både nasjonalt og internasjonalt.
· For det andre må hoveddelen av Hærens styrkeproduksjon i fremtiden rettes mot å produsere personell og avdelinger som utgjør rekrutteringsgrunnlag for internasjonale operasjoner, siden det av driftsmessige årsaker ikke er rom for å etablere to "produksjonslinjer" i særlig grad. Dette innebærer ikke at Hæren kun produserer til innsatsstyrkene, men derimot at det må være en utstrakt strukturlikhet mellom innsatsstyrken og øvrig nasjonal struktur – slik at styrkeproduksjonsapparatet kan levere "produkter" til begge strukturer parallelt. Den begrensede kapasitet Hæren har til å produsere avdelinger/kapasiteter som ikke inngår som rekrutteringsgrunnlag for innsatsstyrkene, må derfor prioriteres mot å skape en best mulig strukturbalanse i nasjonal struktur. Dette styrer dermed Hæren mot en pansret/mekanisert struktur også i den nasjonale krigsorganisasjonen.
Hvorfor en divisjonskommando?
Jeg registrerer at det stilles spørsmål ved om det – sett i forhold til Forsvarets økonomiske situasjon og internasjonale utviklingstrender – er fornuftig å beholde et divisjonsnivå i Hæren. Både FS2000 og FPU begrunner en fortsatt satsing på en divisjonskommando blant annet ut fra ønsket om å bevare nødvendig operativ kompetanse for å lede allierte styrker på taktisk nivå. Men det er etter min oppfatning også andre grunner til å beholde et taktisk nivå over brigadenivået:
· uten divisjonsnivået vil det ikke være mulig å oppnå den synergieffekt som ligger i integrerte landoperasjoner, der landmilitære styrker – støttet av fellesoperative ressurser – kombinerer operasjoner på dypet med brigadeoperasjoner gjennomført etter et mobilt operasjonskonsept.
· uten kompetanse i å lede allierte landmilitære styrker på høyere taktisk nivå vil vi bli marginalisert, også i forsvaret av eget territorium. Vi må være klar over at det er våre alliertes vurdering av vår kompetanse som er avgjørende i denne sammenheng, ikke hva vi selv tror vi kan.
· divisjonen vil produsere offiserer til Forsvarets fellesoperative hovedkvarter. Uten divisjonen vil Hæren ha svært begrenset evne til å produsere den kompetanse som i dag kreves på operasjonelt nivå.
· divisjonsnivået gir Hæren større handlefrihet i fremtidig strukturutvikling
I stedet for å kutte divisjonsnivået burde vi etter min mening ha gått lenger. Vi burde vurdere å skape et mobilt taktisk hovedkvarter med betydelig fellesoperativ integrasjon – en nasjonal "joint task force" (JTF) kommando som var i stand til å planlegge og lede integrerte operasjoner med deltagelse fra alle forsvarsgrener i et gitt operasjonsområde. Dette burde vært prioritert høyere enn å opprette to statiske landsdelskommandoer.
Myten om et billig, men effektivt lett infanteri
Huitfeldt fremholder at "hærstrukturen må opprettholde to lette lendemobile infanteribrigader… Dersom vi ikke disponerer lendemobile infanteriavdelinger er de mekaniserte avdelinger henvist til bare å føre direkte stillingsforsvar mot fiendens hovedstyrke" og "[lendemobile infanteriavdelinger] kan med fordel være tradisjonelle mobiliseringsavdelinger, delvis med rekvirerte sivile lendegående kjøretøyer. [Disse] er betydelig mindre kostbare i investering og drift enn de avdelinger som inngår i den mekaniserte hærstrukturen".
Nå er det selvfølgelig ikke slik at mobiliseringsavdelinger oppstår av seg selv. Følgelig må krigsorganisasjonen – også for det lette infanteri – gjenspeiles i den daglige styrkeproduksjon. Forøvrig fremsettes det to påstander som det er grunn til å stille spørsmålstegn ved. For det første – lett infanteri er billigere i investering og drift enn mekaniserte avdelinger. For det andre – mekaniserte styrker kan bare føre strid "langs veiene" mot fiendens front. 
Jeg vil hevde at et moderne lett infanteri på ingen måte er billig. Dagens motoriserte infanterikonsept ble blant annet basert på betydelige investeringer i form av kjøretøyer med høy lendemobilitet og rimelig beskyttelse, samt et betydelig innslag av panserbekjempelsessystemer med ulik rekkevidde og egenskaper . I sum innebar dette en prislapp som ikke sto tilbake for prisen på mekaniserte avdelinger. De sterkt reduserte investeringsrammer tilsier imidlertid at Hæren ikke vil være i nærheten av å kunne realisere alt dette – selv i et langsiktig perspektiv på 20 år.
Siden det er de personellrelaterte kostnadene som dominerer driftskostnadene i fredsorganisasjonen, er heller ikke lette infanteriavdelinger spesielt billige i drift. Dette forsterkes av at infanteriavdelinger typisk er noe mer personellrike enn mekaniserte avdelinger. Verken Hæren eller Infanteriet er tjent med at det skapes et inntrykk av at vi kan skape et betydelig volum reelle operative kapasiteter for en billig penge. Vi må fremfor alt komme bort fra tankegangen om at det vernepliktige personellet er tilnærmet gratis. Realiteten er at en vernepliktig soldat i styrkeproduksjonen koster 200.000 kroner årlig.
Lendemobilitet i norsk terreng er en utfordring, og denne avhenger primært av hva slags kjøretøyer avdelingene er satt opp med. Et optimalt kjøretøy for lendemobile avdelinger bør derfor ha høy fremkommelighet, høy forflytningshastighet, gi mannskapet beskyttelse mot vær og våpenvirkning, ha lastekapasitet til å få med seg nødvendige våpen, personell og materiell, samt gi mulighet for effektiv ildgivning – også under marsj . Siden deler av den "typisk norske" topografi må kunne beskrives som ekstrem, ville antagelig en kynisk vurdering av mulige løsninger ende med at den beste plattform ville være kamphelikoptre, og ikke et "lendegående" infanteri som kanskje ikke er så lendegående som man skal ha det til.
Nå har imidlertid infanteriet andre egenskaper som er svært viktige i en landoperativ sammenheng – herunder betydelig stridsutholdenhet – og spørsmålet om kjøretøy er derfor fortsatt gyldig. Det finnes imidlertid ingen løsninger i dag som fullt ut tilfredsstiller alle ønskelige krav. Forsvaret har imidlertid anskaffet det kjøretøyet som samlet sett utgjør det beste kompromisset – nemlig CV90. Det er etter min oppfatning ikke riktig at beltevognoppsatte avdelinger har høyere taktisk mobilitet enn eksempelvis stormpanservognoppsatte avdelinger. Terrengfremkommeligheten er muligens marginalt høyere for BV206, men CV90 scorer høyere både når det gjelder forflytningshastighet, styrkebeskyttelse og evne til å løse primærfunksjoner under marsj.
Hvis fremkommeligheten er av avgjørende betydning, bør derfor lette infanteriavdelinger gis en bedre mobilitet enn BV206 kan gi dem. Det eneste realistiske alternativ i dag er lette terrengkjøretøyer (LTK). Disse har imidlertid lav lastekapasitet og gir ingen beskyttelse mot verken våpenvirkning eller vær, noe som uvegerlig vil gå ut over nettopp stridsutholdenheten.
Fire brigader
Ifm FS2000 anbefalte Generalinspektøren for Hæren at en fremtidig hærstruktur tilpasset ambisjonen terskelforsvar burde bestå av minst fire brigader samt en divisjonskommando. En struktur på fire brigader lar seg imidlertid neppe realisere uten en betydelig økning av Hærens investerings- og driftsrammer. 
Forsvaret har gjennom mange år demonstrert svært mangelfull evne til å forutse de reelle kostnadene forbundet med ulike strukturalternativer. Ett av problemene har vært at regnskapssystemene våre ikke gir riktige svar, blant annet på grunn av fragmentering av ansvarsforhold og mange "skjulte" kostander. Det er derfor nedlagt et betydelig arbeid de senere år for å gjøre oss i stand til å gjøre denne jobben. Jeg vil hevde at vi nå har en betydelig bedre kvalitet på grunnlagstall og kompetanse enn vi noen gang tidligere har hatt.
Beregninger Hær2010 har gjort for en fire brigaders struktur (hvorav to lette infanteribrigader), viser at det samlet sett er behov for å øke Hærens årlige investeringsbudsjett fra 1,2 til 2,5 milliarder pr år, og driftsbudsjettet fra 3,7 til 5,7 milliarder. Disse beregningene baserer seg på:
§ At forutsatte driftsinnsparinger på driftssiden realiseres, og at vi klarer å "strømlinjeforme" styrkeproduskjonen i langt større grad enn i dag
§ At materiellarven utnyttes i hele sin levealder
§ At sivilrekvirering nyttes der dette er mulig.
§ En nøktern investeringsstrategi (bruktkjøp, "hyllevare", oppgraderinger og levetidsforlengelser)
Dette illustrerer etter min mening at påstanden om at det er mulig å få til fire brigader bare man stryker divisjonsnivået, rett og slett ikke har rot i virkeligheten.
Grunn til bekymring?
Er det så grunn til bekymring omkring Hærens utvikling? Selvfølgelig er det det. Mine bekymringer er imidlertid ikke de samme som Huitfeldt fremsetter. Jeg tror for det første ikke at det er en matematisk sammenheng mellom strukturens størrelse og dens operative kapasitet. Hovedproblemet med den nye Hæren er imidlertid at den – i tillegg til å bli mindre – over tid også blir dårligere. Dette skyldes blant annet at Hærens reelle evne til å erstatte materiell som allerede i dag er operativt foreldet, er svært begrenset. Strukturen inneholder betydelige mengder materiell som riktignok fortsatt har en viss gjenstående teknisk (driftsmessig forsvarlig) levealder, og som fortsatt kan brukes for å skape kompetanse. Materiellet er forutsatt levetidsforlenget etter 2010 for å holde driftsutgiftene nede, men det sier seg selv at 40-50 år gammelt materiell neppe er noe å gå i krig med.
Selv de avdelingene som inngår i anbefalt struktur, har et lavere volum og en lavere stridsutholdenhet enn operativt ønskelig. Gitt økte ressurser, bør man derfor prioritere å rette opp dette før man ser på muligheten for å få til flere brigader.
Strukturen er tung – men begrenset operativ og strategisk deployeringsevne er mer bekymringsfullt enn strukturens taktiske lendemobilitet. Prosjektet har anbefalt å beholde to lette infanteribataljoner og en jegerbataljon i strukturen, men det er også det meste vi kan klare innenfor gjeldende rammer og føringer.
Med fjerning av landgangsfartøyene fra Sjøforsvaret mister Forsvaret muligheten til å utnytte kysten som fremrykningsakse. Nå tror jeg ikke en videreføring av tradisjonelle landgangsfartøyer automatisk ville være den beste løsningen for fremtiden, men resultatet er uansett at denne evnen er fraværende.
De reelle muligheter for en landoperativ strukturutvikling i samme retning som våre allierte (såkalte DCI-kapasiteter) er – selv i et midlere til langsiktig perspektiv – svært begrenset. Norge er eksempelvis i en etter hvert svært eksklusiv gruppe av NATO-land (som også omfatter Island, Luxemburg og Portugal), som verken har, eller har planer om å anskaffe stridshelikoptre. Det er videre begrensede muligheter for å satse på presisjonsstyrte våpen – selv på mindre komplekse systemer med begrenset rekkevidde. Totalt sett vil en utfyllende liste over slike kapasiteter kunne bli svært lang. Det er imidlertid viktig å være klar over at Hærens tilgjengelige investeringsmidler ikke øker selv om vi kvitter oss med materiell vi allerede har.
Konsekvensen er at Hæren i svært stor grad fortsatt må satse på tradisjonelle kapasiteter, i en tid hvor våre allierte i stadig større grad blant annet utnytter moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi for å utvikle nye operative konsepter og kapasiteter tilpasset de utfordringer alliansen står overfor. Det er sannsynlig at dette over tid vil medføre en økende marginalisering av norske landoperative styrkebidrag, og en gradvis degradering av den reelle tekniske og prosedyremessige interoperabilitet.
Med så store utfordringer – både innenfor strukturbalanse innenfor "tradisjonelle" kapasiteter, og ikke minst innenfor den begrensede evne til å følge med i alliansens landoperative utvikling – mener jeg at det er her en eventuell økning av rammene bør settes inn – ikke mot å skape et større volum av tradisjonelle avdelinger.
Konklusjon
De reelle muligheter Hæren har er i realiteten svært begrensede. Selv om den forutsatte effektivisering av fredsorganisasjonen realiseres, en svært nøktern investeringsstrategi, og med et svært redusert landmilitært ambisjonsnivå (fra invasjonsforsvar til terskelforsvar), så er det fortsatt ikke samsvar mellom dette ambisjonsnivået og de ressurser som stilles til disposisjon.
Gitt at Stortinget ikke er villige til å bruke mer penger på landoperative kapasiteter, vil den foreslåtte strukturen:
· være en struktur som samsvarer med Forsvarssjefens prioritering av kvalitet og reaksjonsevne
· sikre fremtidig handlefrihet fordi strukturen ivaretar kompetanse, et divisjonsnivå som kan lede nye kapasiteter som måtte komme, og en materiellmessig mulighet for å dreie Hæren i ulike retninger.
· være operativt anvendelig, selv om den totale operative evne ikke tilfredsstiller en nasjonal terskelforsvarsambisjon
· være praktisk gjennomførbar med hensyn til utdanning, kompetansebygging, beredskap, materielldisponering, garnisoner, infrastruktur, bemanning mm
· helhetlig sett være det beste vi kan få til innenfor gitte rammer
Jeg tror ikke løsningen er å undergrave hele strukturens operative evne og anvendelighet i krise og krig ved å late som at det er mulig å skape en større struktur enn vi er i stand til. Dette vil å såfall være jevngodt med folkebedrag. Vi får det forsvar vi er villige til å betale for.

Major Skaarer Johansen har tjenestegjort i Brigaden i Nord-Norge, 6. Divisjon, Østfold regiment og Forsvarets Forskningsinstitutt. Han tjenestegjør nå ved planavdelingen i Hærstaben, som prosjektoffiser i Prosjekt Hær2010.