Norsk militært Tidsskrift - Norwegian Military Journal

Det store statsranet
Slik forsvant den russiske nasjonalformuen

Av Frank Bjerkholt

Knapt tidligere i historien har et land ramlet så totalt sammen som Russland etter sovjetregimets sammenbrudd. En tendens med synkende folketall og levealder og økende spebarnsdødelighet, på ulands-nivå, gjorde seg gjeldende allerede i sovjettiden og har fortsatt. At folketallet i et land synker med nær en halv million i året er et alarmerende tegn. I år 2000 var det to millioner færre russere enn i 1995, dvs 146 mill. Fortsetter det slik, vil det i 2025 være ytterligere ti millioner færre. Og i 2050 ville Russland bare ha 121 mill. mens USA ifølge prognosen kan ha nådd 349 mill. Russland må da oppgi drømmen om posisjon som supermakt.
Like forbløffende er den generelle og forsterkede fattigdom mens et lite mindretall er blitt styrtrike ved å tilegne seg storparten av de nasjonale råstoff- og industri-verdier. Og milliardfortjenesten ble i stort omfang plassert ulovlig i utlandet, slik at staten ikke engang fikk skatteinntekter av dem. De statlige finanser kunne nå bare dekke en brøkdel av de tradisjonelle kostnader, f.eks. med den følge at militærkapasiteten ble redusert fra annenplass til noe rundt tyvende plass.
Kan da Russland aldri reformere seg mot et livskraftig fellesskap og et levedyktig samfunn? De siste tsarene forsøkte seg løfterikt i den retning, og den nyetablerte republikken var på ambisiøs vei i 1917. Men så kom Lenin og gjennomførte sin spesielle reform som ble en katastrofe. Hvordan kunne det nå gå til at også de påbegynte reformene etter sovjetmisæren kunne spore så helt av?
Det skyldes en spesiell form for kapitalisme, hvis lureri kan minne om genialitet. Og dette lureri skjedde i nært samvirke mellom de nye kapitalistene og statslederne. Fordi det ikke var noe solid statsapparet å overta etter sovjetperioden - da var det jo partiapparatet som styrte i ett og alt - kunne de nye potentatene manøvrere uten synderlig juridisk kontroll. En rekke mord konkurrenter i mellom preget hverdagen. Chicago i 20-årene blir bare barnemat mot den serie av drap som fulgte i de nye kapitalistenes kjølvann, og de fleste forble uoppklarte. Rettsvesenet var underlagt den politiske ledelse. Siden også presidenten var involvert, kunne en pinlig etterforskning lett bli henlagt ved å avsette vedkommende statsadvokat. Etterfølgeren ville notere seg poenget.
Vi kan følge karrieren til en av de mer kjente nye tykonene, Boris Berezovsky. Egentlig videnskapsmann, matematiker, fant han ut at han heller ville bli rik, og så den nye og geniale mulighet. Den var allerede i full blomst. I første omgang trengtes ikke kapital for å kjøpe seg inn i statsbedriftene - det kom senere. Første skritt bestod i å etablere handelsselskap som mellomledd for en produksjonsbedrift, med en prisavtale som ville gjøre det mulig å selge varene på markedet med en eventyrlig fortjeneste. Slik avtale forutsatte altså at statsbedriften aksepterte en slik form for handel, noe som innebar et visst kameraderi. Bedriftsdirektørenes bankkonti fikk sine tips som takk for billige varer. Det er bemerkelsesverdig å notere at flere av disse nye kapitalistene var unge menn i 30-årene. I Russland mangler det åpenbart ikke på unge begavelser.
Berezovsky ville inn i dette markedet og kastet først sine øyne på bilprodusenten Avtovaz. Den hadde høysesong og produserte hva remmer og tøy kunne tåle. Men økonomisk gikk det dårlig. Årsaken var at mellomleddet var blitt overtatt av diverse mafiaselskaper som kontrollerte den store fortjenestemarginen. Berezovsky etablerte sitt eget selskap, Logovaz, hvilket innebar stor risiko, for mafiaen hadde det med å skyte ned nye konkurrenter. Men Berezovskys eget vaktselskap, rekruttert fra den tsjetsjenske mafia som var velkjent i Moskvas underverden på 90-tallet, holdt stand og vant et par dueller. Denne mafia, altså i stor utstrekning tsjetsjensk, dominerte forretningsverdenen tidlig på 90-tallet ved sitt “tilbud” om sikkerhet, mot en klekkelig avgift. Tilbudet var så solid at den som avslo, ville få det svært ubehagelig, eventuelt bli drept. Medmindre han selv skaffet et enda bedre vern. Snart var Logovaz den største Lada-forhandleren. Og noen fra ledelsen i Avtovaz kom med som aksjonærer i Logovaz. Det sikret god forretningkontakt.
Da den radikale økonomiske liberalisering begynte på 90-tallet, skjedde det hodestups uten oversikt over konsekvensene i et samfunn som manglet en næringsstruktur av vestlig type, med tilsvarende lovverk, og som manglet en ansvarlig bevissthet om et sosialt fellesansvar. Den var utryddet under sytti års kommunistregime. Da gevinst-mulighetene bød seg, kastet de flinkeste og de nådesløse seg over dem til personlig vinning, med bruk av ethvert middel. Da utenrikshandelen ble privatisert, skjedde det slik at de nye handelsselskapene etablerte filialer i utlandet. Dit ble produktene overført til billig innenlandspris og videresolgt med enorm fortjeneste. Men statsapparatet hadde ingen kontroll med transaksjonene, slik at fortjenesten i stor utstrekning forble ute. Nasjonen tapte milliarder i utenlandsvaluta.
Siden statens ledelse også var involvert i denne lukrative gesjeft, kunne det ikke bli noen fart i rettslige forsøk på å korrigere. I boken “Godfather of the Kremlin - Boris Berezovsky and the looting of Russia” har den amerikanske journalisten Paul Klebnikov, (Harcourt), etter årelangt detektivarbeid klart å avdekke dette nykapitalistiske prinsipp, som førte til at milliarder av dollar årlig forlot det nasjonalrussiske regnskap, mens hjemmebedriftene ikke maktet å utbetale lønn til arbeiderne, og heller ikke hadde penger til skatten.
Et dramatisk eksempel, av en rekke, på denne form for trafikk er det som skjedde med det nasjonale flyselskap Aeroflot. Berezovsky fikk ved sine kontakter i Kreml til en avtale der flyselskapets salg i utlandet skulle bokføres i et sveitsisk finansselskap, Andava, som eides av Avtovaz Bank, der han hadde en større andel. Dette Andava viste seg å være mest en regnesentral, med et par ansatte, for den betydelige kommisjon som kunne beregnes for håndteringen av Aeroflots utenlandssalg. Med sin doktorgrad i matematikk hadde Berezovsky sans for tall. Det ble et par titalls millioner dollar i året i kommisjon for eierne. Disse pengene forble naturligvis ute, mens de etter vanlig standard burde ha kommet det russiske statsbudsjettet til gode. Konstruksjonen ble uttenkt og gjennomført ut fra den ide at en kunne robbe et statsselskap uten å overta noen eierandel. Men det forutsatte altså en “forståelse” mellom de nye kapitalistene og den politiske ledelse. Det er ikke uinteressant i denne forbindelse at Jeltsins svigersønn ble sjef for Aeroflot.
Berezovsky, i likhet med noen hundre andre, øynet nå muligheter for det helt store varpet. Hvorfor ikke også eie bedriftene og kontrollere produksjonen? På sikt ville det være tryggere. Igjen kom sjansen gjennom den nye liberalisering. Russisk industri skulle privatiseres. Ideen var jo god, forutsatt at prisen var i samsvar med verdien og at det skjedde ved korrekt konkurranse. Men slik skulle det ikke gå.
Av de mange råstoffressurser som nå skulle over på private hender, var oljen den mest verdifulle. Store deler av den skulle privatiseres. Noen bankfolk klekket ut den ide at det kunne skje ved en auksjon, der en bank fikk aksjer mot et lån til selskapet. Det kunne la seg høre. En stipulert markedsverdi ble annonsert, og så kunne auksjonen begynne. Så viser det seg i flere tilfelle at det er den eller de banker som Berezovsky kontrollerer, som får tilslaget, mens andre banker med et langt høyere bud, mer i samsvar med den reelle markedsverdien, blir utmanøvrert ved diverse formelle innsigelser. For en stor del ligger forklaringen hos Jeltsins datter Tatyana. Hun var sin fars rådgiver. Berezovsky hadde fått innpass hos henne og blitt finansiell veileder. Mot sin andel av utbyttet var Tatyana aktiv i utvelgelsen av de banker som burde få tilslaget i auksjonene. Hun forklarte sin far at den eller den bank ikke var til å stole på, mens andre var det. Og slik ble det. De nye eierne overtok enorme rikdommer og demonstrerte det ved sine hus og leiligheter i vestlige hovedsteder, ferieopphold på luksushotell i Nice, kvinnenes innkjøpsrunder i Paris og New York og ved å sende barna til dyre kostskoler i Sveits. Der er de russiske elevene kommet på folkemunne som en spesiell kategori, ikke alltid med godt rykte. En av de største eiendommene på Cap d’Antibes, som en engelsk familie ikke lenger hadde råd til å holde, ble kjøpt av Berezovsky for 22 mill. dollar, ifølge forlydender i de lokale meglerkretser, der noen mener at det egentlig er Tatyana som eier den.
Berezovskys store konkurrent er Vladimir Gusinsky og hans finansgruppe MOST. Begge ble utsatt for attentat. Begge mistenker den andre for å stå bak. Mens Berezovsky hadde sin politiske base i Kreml, var Gusinsky alliert med den mektige ordfører Luzhkov i Moskva. Begge tykonene kontrollerer hver sin TV-stasjon, den ene mer regimeorientert og den andre mer frittstående. Den russiske tradisjon har sans for kontroll av media, noe den nye president Putin synes å nære også. Gusinskys TV-selskap NTV er derfor i overvåkningens søkelys. KGB-tradisjonen, nå under sin nye betegnelse FSB, er fortsatt sentralt plassert i statsapparatet. Putin hadde ikke bare sin karriere derfra, han ble også sjef og har omgitt seg med tidligere KGB-folk. Men det har andre også. Gusinsky, likeledes med fabuløse rikdommer i utlandet, omgir seg med en sikkerhetsstab på et par hundre mann, mange av dem med fartstid i KGB.
Det sier seg etter dette at uavhengige media har en vanskelig tilværelse. Journalister som nærmer seg ømtålige temaer blir truet eller fristet med kjøp av taushet. Det mest dramatiske tilfelle er TV-kjendisen Vlad Listjev i den statlige Kanal 1. Den var blitt delvis privatisert med Berezovsky som hovedmann i den omdøpte kanal ORT. Listjev ble direktør for selskapet og begynte snart å se på den snuskede måte reklameinntektene ble behandlet på. De gikk stort sett til underselskaper. Han ville se til at eget selskap selv fikk inntektene. Det var noe Berezovskis krets ikke kunne akseptere. Listjev selv visste at hans liv sto i fare, og en kveld på vei hjem ble han skutt. Mordet er aldri blitt oppklart. Begravelsen ble den rene folkevandring, en protest mot gangstermetodene.
Mistanken rammet Berezovski. En etterforskning mot ham ble iverksatt. Nå var gode råd dyre. En appell til Jeltsin var siste utvei. Den ble begrunnet med at presidentens fiender nå var på offensiven, der en prosess mot Berezovsky ville være et fatalt nederlag. Jeltsin lot seg overbevise. De som ledet an i etterforskningen mot Berezovski ble avsatt og etterfølgerne fikk beskjed om å la ham være i fred. Berezovsky sørget senere for å få en plass i Dumaen, som gir et visst vern. Han kom også inn i regjeringen, som medlem av Sikkerhetsrådet. Ved en senere anledning, i 1999 under statsminister Primakov, kom rettsvesenet igjen på offensiven og innledet etterforskning for økonomisk svindel hos en rekke av kapitalmogulene, inklusive Berezovsky. Det var tydelig at han ikke var utenfor fare. Men igjen hadde han hellet med seg. Jeltsin ble selv skjelven over Primakovs antikorrupsjonsiver og avsatte ham.
Så har vi det store drama rundt presidentvalget i 1996, da Jeltsin ikke kunne være trygg på å bli gjenvalgt. Misnøyen i samfunnet var enorm og andre handlekraftige menn syntes å kunne utfordre. Den mest fremtredende var fallskjermgeneral Lebed, som hadde klart å få landet ut av den første tsjestjenske krigen med en foreløpig fredsavtale. Hva kunne gjøres? Det var ikke bare presidenten det dreide seg om, men hele det forretningskonglomerat som var avhengig av kontakten med ham. En gruppe av dem kom derfor sammen og la opp en plan for finansiering av valgkampen, med Tatyana som viktig medspiller. Pengebruket ble antatt å dreie seg om mellom en og to milliarder dollar. Presentasjonen av Jeltsin i alle de tilgjengelige media var så dominerende at de øvrige kandidatene, som Lebed, kom helt i skyggen. Heller ikke kommunistpartiets mann kunne hamle opp. Argumentet at man ikke måtte slippe til det gamle systemet igjen, virket nok også ved egen tyngde. Det hører med til historien at en stor del av valgpengene havnet på ulovlig vis i utenlandske konti. En prosess mot svindelen ble behørig stoppet på det politiske plan.
Nå var neste presidentperiode sikret. Men Jeltsin var skuffende syk og det var klart at det måtte komme til et skifte. For ham og for business-kretsen rundt ham var det maktpåliggende å finne en kandidat som kunne sikre arven. Den ukjente Vladimir Putin var ved tilfellets luner og etter flere skuffelser blitt hentet inn i Kreml av en gammel kjenning som var Jeltsins stabssjef. Putin avanserte til visestabssjef og ble lagt merke til av Jeltsin, og av Berezovsky. Da kretsen trengte en ny og pålitelig mann til å lede FSB, ble den tidligere spion med oberstløytnants grad i KGB utpekt. Putin var også en periode ansatt hos Kremls intendant, Borodin, som Sveits mistenkte for pengevasking (antatt sum 25 mill. dollar) og som ble arrestert i USA etter sveitsisk krav. Borodin var da utnevnt som sekretær for unionen Russland-Hvite-Russland, av Putin. En stilling som skulle gi ham immunitet. Det holdt i Russland, men i USA hadde Borodin glemt å ta med seg diplomatpasset. Arrestasjonen vakte naturligvis enorm indignasjon på russisk hold, der den ble tolket som et bevisst forsøk på å sverte Russlands anseelse. Ifølge Newsweek 12.2. forsøkte Putin seg med en henvendelse til kollega Bush om han ikke kunne se til at Borodin fikk reise hjem, men fikk til svar at presidenten ikke blandet seg inn i rettsvesenet.
Putin fikk straks prøve seg som sjef for FSB. Sjefsanklager, general Skuratov, hadde begynt å se på forretningene til Jeltsin-kretsen med mistanke om korrupsjon og misbruk av statens midler. FSB får beskjed om å foreta seg noe og Putin benytter seg av et gammelt KGB-trick Skuratov blir lokket opp i et værelse med en prostituert, der et kamera står klart. I TV, i beste sendetid, vises så det hemmelig opptak av Skuratov i sengen. Han suspenderes og etterforskningen stoppes. Men Overhuset ante sammenhengen og nektet å godta avsettelsen av ham. Så han forble en irritasjon for Jeltsin, men nå ufarlig. Derimot hadde Jeltsin-kretsen funnet det den lette etter, en mann en kunne stole på som etterfølger: Putin. Med ham kunne det etablerte systemet fortsette å fungere og Jeltsin med familie være sikret mot fremtidig nærgående interesse fra rettsvesenets side. Det var da også det første Putin gjorde etter å være valgt, nemlig å gi ikke bare Jeltsin men også hans familie immunitet. En ganske kraftig hån mot juridisk standard i et demokrati. Med Jeltsins tillit sikret, ble Putin utnevnt til statsminister.
Men hvordan få Putin valgt som president? Han var jo nokså farveløs og ukjent og som mulig kandidat fikk han bare et par prosents oppslutning, for folk var nå gått trett av den ineffektive Jeltsin og hans styrtrike krets. Alliansen Luzhkov-Gusinsky lå godt an. Her var gode råd dyre. Det måtte en kraftig opinionsendring til, som bare en katastrofe kunne skaffe. Det ytre handlingsforløp er det følgende: Tsjetsjenske utbrytergrupper invaderer nabostaten Dagestan og Russland forbereder seg på motstøt. En krig snur ikke nødvendigvis opinionen, for den var gått inderlig trett av den forrige krigen i Tsjetsjenia. Men så skjer det kraftige eksplosjoner i to leilighetsbygg i Moskva. De raser sammen med over 200 døde. Skylden legges på tsjetsjenske terrorister og folk er i opprør. Putin kan sette igang krigen. Plutselig blir han enormt populær ved sin nådesløse besluttsomhet om å eliminere terroristene en gang for alle.
Men hva var egentlig sammenhengen? Her er teoriene mange, men få tror at den offisielle versjon er den riktige. I sin bok beretter Klebnikov at Tsjetsjenias president Maskhadov forsikret ham i en samtale at han ikke hadde noe å gjøre med angrepet i Dagestan, besørget på egenhånd av kommandant Basayev, og heller ikke noe med bombene i Moskva. Hans teori er at kretsen rundt Jeltsin sto bak. Han kunne fortelle at Berezovsky hadde gitt Basayev en million dollar i kontanter før overfallet i nabolandet og at det også foregikk russisk våpenforsendelse til ham. Det er kjent at Berezovsky hadde forbindelser med tsjetsjenske terrorister, offisielt for å kjøpe fri gisler. Det er altså en nærliggende fristelse å tro at bombene mot blokkene var bestilt. Le Figaro spurte general Lebed, som en periode hadde vært sjef for Jeltsins sikkerhetsråd, om han trodde regjeringen sto bak attentatene i Moskva, og han svarte “jeg er omtrent sikker på det”. (29.9.99).
Det politiske sluttresultat er iallfall at Putin ble valgt med enormt flertall og Jeltsin og hans krets er sikret. Foreløpig. Den store utfordring til Putin er om han våger, etter hvert, å gi seg i kast med businessadelens utarming av landet. En enda større utfordring, som er beslektet med den første, er å bygge opp en samfunnsmoral i landet, den som er ødelagt av sovjetsystemet. Det forutsetter et moralsk oppgjør med kommunismen - i likhet med tyskernes oppgjør med nazismen etter krigen. Men lite tyder på at Putin har innsett det.
Visse tegn peker i retning av at Putin akter å stramme inn på oligarkenes handlefrihet. Gusinski er ettersøkt og ble arrestert i Spania. Men hans media var jo frittalende, så det kunne være en grunn. Men så reiser også Berezovsky fra landet. Newsweek kunne 5.2 fortelle at han for sikkerhets skyld hadde slått seg til på slottet sitt på Cap d’Antibes. Putin ser at landet er kommet i miskreditt pga all svindelen. De vestlige kreditorer er stive under forhandlingene om de 40 milliarder dollar som Russland skylder dem, og IMF vil ikke gi flere lån siden det forrige i 1998 forduftet i det russiske systemet. Under den siste økonomikonferansen i Davos glimret russerne ved sitt fravær, mens de tidligere gjorde seg bemerket der. De var enten ikke invitert eller holdt seg borte. F.eks. fikk aluminiumsmagnaten Oleg Deripaska beskjed om at hans invitasjon var kansellert, etter at amerikanske partnere hadde innledet søksmål mot ham. Den kjente storinvestor George Soros bekjentgjorde at ingen lenger ville risikere sine penger i det russiske marked. Putin møter veggen i vest. Til overmål måtte han tåle en avhopper - en russisk diplomat i FN, Sergei Tretyakov, ba om å få slå seg ned i USA.
I et par hundre år har Russland strevd med å modernisere seg. Ved siste århundreskifte var viktige reformer lansert og utsiktene håpefulle, med innførelse av republikk og industrialisering på gang. Lenins statskup satte en stopper for det, som Russland-forskeren Helene Carrere d’Encausse sier det i sin nye bok “La Russie inachevée” (Fayard): “Lenin innledet en spesiell moderniseringsprosess som dømte Russland tilbake til barbariet”. Dagens Russland strever stadig med å finne basis for en reell modernisering der både rettsstat, demokrati, markedsøkonomi og sosiale verdier har sin plass. Det krever et krafttak som vi hittil bare har sett spede ansatser til.

Frank Bjerkholt er free lance skribent bosatt i Frankrike