| Formål | Fakta | Kontakt | Linker | Artikler | Tidsskrifter |
 | Bøker | Arkiv | Information in English |

 | Forside/Front page |
12.7 MILLIMETER MULTI-PURPOSEAMMUNISJON.

Av: Terje Lund

St.Petersburgdeklarasjonen av 1868 har følgende ordlyd:
”I betraktning av at virkningen av civilisasjonens fremskritt bør være så vidt mulig å minske krigens ulykke, at det eneste berettigede mål som statene bør søke å nå under krigen er svekkelse av fiendens militære styrker, at det til opnåelse herav er tilstrekkelig å gjøre et så stort antall menn som mulig kampudyktige, at man vilde gå lengre enn nødvendig til opnåelsen av dette mål dersom der anvendtes våben som unødvendig øket de menns lidelser som er gjort kampudyktige eller som gjorde deres død uavvendelig, at anvendelse av slike våben vilde stride mot menneskelighetens lover, forplikter de kontraherende parter seg til gjensidig, i tilfelle krig mellom dem, å gi avkall på at deres styrker til lands eller til vanns anvender prosjektiler av mindre vekt enn 400 gram som er eksplosive eller ladet med sprengstoffer eller brennbare stoffer.”

Hvorfor sette grensen til 400 gram? Svaret er at på denne tiden var dette den nedre grense for effektiv størrelse på artilleriammunisjon, og benevnt ”avoirdupois”. 

Eksploderende rifleammunisjon ble demonstrert første gang i Storbritannia i 1824, og senere anskaffet av en rekke europeiske stater. I praksis ble slik ammunisjon brukt i Krimkrigen (1854-55) og i den amerikanske borgerkrig (1861-65). 
Etter 1868 ble konvensjonens ordlyd fulgt bokstavelig i praksis i de følgende flere tiårs kriger frem til begynnelsen av 1900-tallet. Da ser verden en rivende militærteknisk utvikling. Nye militære trussler kommer med zeppelinere, observasjonsballonger, sperreballonger og ikke minst fly. 
Svaret på disse trussler blir å utvikle mitraljøser og kanoner av mindre kaliber og ladet med mer effektiv og raserende ammunisjon. Kanoner og tilhørende ammunisjon, særlig til bruk av og mot fly kommer i stadig mindre kaliber. Nedre grense for kanonkaliber synker. Både 20-og 30 millimeter kanonammunisjon er i vekt godt under 400 gram. Fra denne tid benyttes eksploderende ammunisjon i flykanoner og luftvernkanoner uten noen folkerettslig diskusjon herom.
Jeg legger derfor til grunn at 1868-konvensjonen har vært tolket innskrenkende således at eksploderende ammunisjon til bruk i kanoner uansett kaliber og prosjektilvekt har vært akseptert som lovlig i de siste 100 år.
Til støtte for dette syn viser jeg til Haag 1923-protokollen om luftkrig, art 18:”Bruk av sporlys, brann eller eksplosive prosjektiler av eller mot fly er ikke forbudt”. Selv om denne konvensjonen ikke trådte i kraft gir den etter mitt skjønn uttrykk for den da rådende folkerettslige oppfatningen.
Jeg legger samtidig til grunn at det etter 1868 heller aldri har vært akseptert eller påstått fra noen stat som folkerettslig lovlig å benytte eksploderende pistol-eller geværammunisjon mot personell (selv om bruk i meget begrenset omfang i væpnede konflikter kan påvises).
Jeg legger videre til grunn at utviklingen av luftkrigsvåpen (fly og luftvern) inkludert eksploderende ammunisjon under 400 gram – også brukt av fly mot flygende personell og personer på bakken beskutt fra luften – ikke har medført grunnlag for å kunne påstå at dette har undergravet 1868-konvensjonens forbud mot eksploderende ammunisjon mindre enn 400 gram i alle henseender. 
Jeg legger for det tredje til grunn at entydig statspraksis opp til våre dager viser at statene aksepterer at et eksploderende prosjektil konstruert eksklusivt for antipersonellbruk vil være forbudt, idet det ikke er noen militær hensikt å ha slikt.

Cal 0.50 (12.7 millimeter) Browning Heavy Machinegun (mitraljøse) ble konstruert av amerikanerne i 1920 for bekjempning av flymål og tyngre materiellmål på bakken.
Prosjektilvekten er 40-50 gram avhengig av type. Standard ammunisjon opp til 1980 var panserbrytende brann (armour piercing incendiary/API M8) og brann (incendiary/I-M1 og I-M23). Flere fremstøt ble gjort for å kombinere prosjektilet med eksplosiver for å oppnå en lignende effektivitet mot materiellmål som 20 millimeter. 
Dette lyktes først i 1981 med Raufoss Multipurpose prosjektil, konstruert av Kåre R. Strandli. Ved anslag på en 2 millimeter metallplate, som tilsvarer skroget på et fly, vil prosjektilet eksplodere etter en forsinkelse på ca 30 cm. Deretter vil splinter, brann og trykkeffekt bli levert videre inn i målet.

Denne ammunisjonen er av amerikanske eksperter evaluert til å være den absolutt mest presise 12.7-ammunisjon som finnes. Med en stykkpris på ca 2 amerikanske dollar er den kosteffektivtmessig og operativt en sterk konkurrent til kostbare og tunge rakettsystemer til bruk mot fly, helikoptre, pansrede kjøretøy, radarskjermer og andre lettpansrede materiellmål.

12.7 millimeter multipurposeammunisjonen ble i slutten av 1900-tallet koblet til bruk i nykonstruerte 12.7 skarpskytterrifler, og i praksis nyttet mot irakisk personell i Gulfkrigen av amerikanske styrker. Da reagerte ICRC (Den Internasjonale Røde Kors-Komiteen) i Geneve. Nu kom den folkerettslige lovlighet av denne ammunisjonen på dagsordenen. Var den i strid med 1868-konvensjonen?

ICRC tok kontakt med Raufoss ammunisjonsfabrikk (nu NAMMO). En dialog mellom norsk UD, FD, Norges Røde Kors, ICRC og NAMMO ble etablert. En klart uttrykt skepsis fra ICRC har ført til gjentatte prøveskytinger med forskjellige produksjonstyper av dette prosjektilet. (Konstruksjoner fra 1989, 1991 og 1994). Prøveskytingene har vært mot blokker med gelatin eller såpe, som tilsvarer treff i det menneskelige legeme. Det ble nyttet to såpeblokker stilt opp i dybden. Såpe har en noe hard overflate, og det er uttrykt en viss usikkerhet om det bør nyttes en enkelt såpeblokk slik at den harde såpeoverflaten i den bakerste blokken ikke påvirker prosjektilet under gjennomgang på en måte som ikke er sammenlignbart med effekten i et menneskelig legeme.

Prøveskytinger har vist at fra de tidligere produksjonstyper som går av (deflagerer) i det menneskelige legeme, ble det i 1994 konstruert en ny type som synes ikke å gå av på avstander på 500-1500 meter, som er den praktiske skuddvidden med denne ammunisjonen.
En deflagering er en tregere reaksjon enn en eksplosjon eller detonasjon. Ved deflagering rives ikke den trufne personen i stykker, men skuddet lager en sårkanal som i deflagrasjonsøyeblikket utvides. Branneffekt og splintvirkning kommer i tillegg.
Underlig nok kan konstruktøren eller fabrikken ikke gi noen forklaring på at kun 1994-ammunisjonen synes å ha den egenskap ikke å deflagere ved treff i det menneskelige legeme på disse avstander. En viss ulikhet mellom produksjons-seriene må også forventes fordi justering av produksjonsmaskineriet varierer fra serie til serie.
Noen garanti om ikke-deflagrasjon kan i dag ikke gis fra produsentens side.
ICRCs standpunkt er at testskytingene og den konstruksjonsmessige utviklingen må fortsette inntil slik garanti kan gis. Dette må ogå inkludere ikke-deflagarasjon på avstander mindre enn 500 meter. Det er ICRCs syn at det er ingen presedens i folkeretten for å innføre virkning på forskjellige avstander inn i evalueringen av lovligheten av et våpen eller av ammunisjon. Dette vil medføre usikkerhet i tillegg til at det er urealistisk å forvente at oppsatte minstestandarder vil bli respektert i felt av soldater verden over.
Videre må det testes på virkningen der et slikt prosjektil treffer ben. 

Et moment som ikke har vært drøftet eller tatt opp er den økende bruk av splintvester i felt. Det er all grunn til å tro at slik ammunisjon vil gå av ved treff i en slik beskyttelsesvest. Her kan en ikke tolke 1868-lovgivers hensikt. Skal ”pansret” personell bli vurdert folkerettslig på lik linje med ubeskyttet personell i relasjon til 1868-konvensjonen? Og hva med feltuniform, vintertøy og grunnutrustning? Såpe- og gelatin tilsvarer nakne personer.

Det har gjennom statspraksis utviklet seg en standard ved vurdering av et våpens eller en ammunisjons lovlighet. Et våpens hensikt (planlagt bruksområde, hva det er konstruert til bruk mot), og den forventede militære nytteverdi av det må veies opp mot den forventede lidelse og skade det påfører ofrene.
Vi har således også her et proporsjonalitetsprinsipp. Hva som er en akseptabel menneskelig lidelse eller unødig skade er ikke nærmere fastlagt, men prinsippet er allerede å finne i 4,Haagkonvensjon fra 1907, Landkrigsreglementets artikkel 23e, som forbyr ”at anvende vaaben, prosjektiler eller stoffe, som er egnet til at volde unødige onder.” 1.tilleggsprotokoll fra 1977, artikkel 35 legger til et forbud mot unødige skader og unødige lidelser.

ICRCs engasjement når det gjelder 12.7 millimeter multi-purposeammunisjon må sees i sammenheng med krigens folkeretts forbud mot personellminer, stridsgass, biologiske stridsmidler, dum-dum ammunisjon og nylig forbudet mot blindende laservåpen. 
Det er et uttrykt ønske i folkerettssamfunnet å unngå en forråing av markstriden. Det må også i fremtidige væpnede konflikter være et realistisk håp om å ha en forventet sjanse (”odds”) til å kunne komme hjem etter kamphandling som såret men med hel eller delvis rehabilitering i utsikt. 
Et stridsbilde der teknologien har satt ikke bare materielt men menneskelig utryddelse og tilintetgjørelse i system fremfor kun å gjøre soldater kampudyktige som såret er for uhyrlig til å kunne ønskes.

For meg står ICRCs engasjement i 12.7 millimeter muliti-purpose ammunisjonssaken som et eksempel på hva som kan etterstrebes og oppnås ved en god og konstruktiv dialog allerede i utviklingsprosessen der konstruktøren stadig blir konfrontert med folkerettens krav, og hvor utviklingsprosessen tar en folkerettslig positiv vending. Det er ikke alltid i folkeretten et spørsmål om å kvitte seg med et våpen, men å få det utviklet slik at det blir folkerettslig lovlig.

Denne saken er videre et praktisk uttrykk for prinsippet i LKR art 22 og P1 art 35; Konfliktpartenes rett til å velge krigføringsmetoder og virkemidler som skader fienden, er ikke ubegrenset.


Terje Lund er vernepliktig major, advokat og rådgiver i folkerett for Norges Røde Kors