| Formål | Fakta | Kontakt | Linker | Artikler | Tidsskrifter |
 | Bøker | Arkiv | Information in English |

 | Forside/Front page |

 

HISTORIELØSHETENS PRIS
Av generalmajor Torkel Hovland

Historieløshet innen vår politiske og militære ledelse synes som en vesentlig årsak til at vi er i ferd med å innføre en ny forsvarsordning som ikke ivaretar nasjonens sikkerhetsbehov. Politisk omskriving av de reelle forhold omkring 2. Verdenskrig og unnlatelse av å klarlegge og ta konsekvensen av de feil som ble gjort av vår sivile og militære myndigheter gjennom denne største krise i vår nasjonale historie, medfører at vi er i ferd med å gjøre feilene på nytt.

Generalløytnant Otto Ruge skrev etter krigen et brev til statsministeren datert 15 sep 1947 som han kalte sitt «militære testamente». Her pekte han blant annet på følgende forhold før krigen: «Jeg bebreider hverken regjeringen Mowinckel eller Nygaardsvold eller noen andre at de tok feil i sin vurdering. Å ta feil er menneskelig. Men jeg har tre ting å bebreide begge disse regjeringer og de fleste som i førkrigsårene stelte med vår forsvarspolitikk, gjerne meg selv med, hvis De ønsker det:
- at de ikke regnet med muligheten av at de kunne ta feil i sitt syn på krigsfaren, men innrettet seg som om deres vurdering var den eneste mulige,
- at de ikke satte seg inn i våre forsvarsspørsmål, hverken de strategiske forhold og de krav som derav måtte følge de forskjellige mulige krigssituasjoner, eller forsvarsberedskapets virkelig status, og heller ikke grundig nok tenkte igjennom hva det ville kreves av tiltak, av penger, og først og sist av tid for å bringe forsvarsberedskapen i orden,
- at ingen av de vekslende regjeringer noen gang la kortene på bordet og åpent forklarte nasjonen resultatet av sine overveielser og undersøkelser om vårt forsvarsberedskap.»

Ruge setter her fingeren på de kardinalfeil som ble gjort i mellomkrigstiden, og som var den direkte årsak til den største katastrofe som har rammet landet vårt i moderne tid. Studerer vi innholdet, finner vi at Ruge her ikke beskriver situasjonsbetingede fallgruber som datidens regjeringssjefer snublet ned i, men erfaringer som burde stå som skriften på veggen hos alle statsledere for ivaretakelse av deres viktigste funksjon, statens sikkerhet. Det er betegnende for dagens historieløse ledere at de nå er i ferd med å gjøre de samme feilene som ble gjort av Mowinckel og Nygaardsvold om igjen. Vi er igjen i ferd med å velge bort muligheten for at vi kan bli dratt inn i alvorlige sikkerhetspolitiske kriser, vi har politiske ledere som på bakgrunn av overflatisk innsikt i forsvarsbehov synes å prioritere kortsiktige, økonomiske og politiske gevinster, og som nå tåkelegger forslag som innebærer en reell nedleggelse av vårt krigsforsvar ved hule påstander om tilpasning og forbedring. 

En viktig grunn til at de som står til rors på «statsskuta», ikke synes å ha lært nødvendig navigasjon av sine forgjengere og derfor styrer inn i de samme urene farvann, er trolig at erfaringene fra håndteringen av de tre svære nasjonale kriser som rammet Norge som nasjon i det forgangne århundre, ikke er lett tilgjengelige. Særlig ville en grundig analyse av de politiske og militære feilgrep som medførte at skuta ble styrt i åkeren i tilknytning til 2. Verdenskrig holdt opp mot den vellykkede krisehåndtering i 1905 og under 1. Verdenskrig, ha vært nyttig lesningen for vår tids ledere. Dessverre synes politisk styrte og inspirerte historikere fram til i dag å ha tåkelagt og omskrevet de reelle ansvarsforhold på en måte som nok fremmet forsoning og forening av et splittet folk i 1945, inspirerte folket til å støtte statsledelsen under den kalde krigen, men feier samtidig under teppet de feil som fremtidens ledere skulle lære av og erstatter disse lærdommer med misvisende myter. Jeg vil i denne artikkelen belyse dette gjennom konklusjoner fra studier i mitt arbeid i Lund-kommisjonen og omfattende forskning i forbindelse med min biografi over general Fleischer.

En av de mytene som ble skapt av Johan Nygaardsvold og Trygve Lie, var at vi i 1940 var offer for et uprovosert og folkerettsstridig overfall av styrker som var så overlegne at norsk motstand ville ha vært forgjeves uansett om vi var bedre forberedt. En slik myte medvirket til at Nygaardsvold-regjeringen vred seg unna en riksrettsdom som i ettertid ville ha skapt et nyttig ris bak speilet for vår statsledelse. Virkeligheten som aldri har kommet klart fram, var at norsk territoriums betydning for ressurstilgang og som baseområde for marine og fly i en ny krig ble fremhevet i tysk og britisk strategi og medførte at da krigen var et faktum, strebet begge parter etter kontroll. Dette sammen med det forhold at Norge vinteren 1939/40 gang på gang viste manglende evne til å håndheve sin nøytralitet, gjorde det tyske angrepet forutsigbart og var trolig i folkeretten hjemlet som forkjøpsangrep. Operasjonen var likevel et «sideshow» for tyskerne som kraftsamlet sine styrker for hovedangrepet i Sentral-Europa. Hadde Norge disponert det forsvar som Gunnar Knutsen etablerte i 1914, kunne et kuppartet storangrep mot landets viktige knutepunkter ikke ha vært gjennomført. Ja selv en mobilisering av det forsvar vi hadde, på bakgrunn av rapportene som forelå de første dagene i april, ville ganske sikkert ha fått tyskerne til å avblåse operasjonen. En mer konvensjonell angrepsform gjennom skrittvise operasjoner nordover gjennom Danmark, Sverige og Norge ville være altfor ressurskrevende til å komme på tale. Jeg skriver dette for å understreke at når evne og vilje er til stede, kan vårt nokså utilgjengelige land med begrensede ressurser gjøre terskelen høy for en inntrenger, og at det neppe er skyggen av tvil om at Nygaardsvoldsregjeringen gjennom å forsømme det militære beredskap, må bære det tunge ansvar for de lidelser, tap og ødeleggelser den tyske okkupasjonen medførte.

En annen myte skapt for å tåkelegge Nygaardsvolds-regjeringens ansvar er at de borgerlige partier var medansvarlig i nedbyggingen av Forsvaret, og at det i folket ikke var vilje til å satse på et sterkere beredskap. Dette er en grov nedvurdering av det ansvar statsministeren har for rikets sikkerhet i den norske konstitusjon. Ingen kan frata Nygaardsvold ansvaret for å ha forsømt Forsvaret i de fem årene han hadde regjeringsansvaret før krigen kom og herunder valgte å leve i «a fool’s paradise» mens krigsfaren dramatisk vokste, nedstemte alle forslag til reell høyning av beredskapen og unnlot å legge kortene bordet overfor Storting og folk om den reelle sikkerhetspolitiske situasjon. Han må anses personlig ansvarlig for at den labre Forsvarsordningen som var vedtatt i 1933, ikke ble fulgt opp etter forutsetningene og for ikke å ha fulgt Gunnar Knutsens eksempel fra 1914 ved å sette forsvaret på krigsfot ved krigsutbruddet i september 1939 slik at norske nøytralitet kunne ivaretas i samsvar med internasjonale forpliktelser. Ansvaret for nasjonens sikkerhet var da som nå et ansvar statsministeren ikke kan delegere eller fraskrive seg. 

Når Ruge nevner Mowinckel i samme åndedrag som Nygaardsvold, er dette ikke tilfeldig. Johan Ludwig Mowinckel var på mange måter en brilliant mann, men som Nygaardsvold sterkt preget av verdenskrigens ufattelige ødeleggelser og hadde et dypt pasifistisk grunnsyn som gjorde tanken om et eksistensforsvar av landet til en utenkelig vederstyggelighet. I sin siste periode som statsminister fram til 1933 iverksatte Mowinckel en prosess som skulle få ødeleggende virkning for forsvaret av Norge, og som hadde sterke likhetspunkter til den styrte nedbygging av vår forsvarsevne som vi nå er inne i.

Hans utgangspunkt var Forsvarsordningen av 1927 som innebar en betydelig reduksjon av krigstidens styrkenivå og var et politisk-militært kompromiss basert på Forsvarskommisjonen av 1920, altså en klar parallell til den gjennomarbeidede forsvarordning som ble vedtatt i 1994 som en konsekvens av at den kalde krigen var avblåst. Fra 1929 startet så Mowinckel underminering av dette byggverket før det kunne tas i bruk. Som nå benyttet han mangel på en klar trussel som begrunnelse. Hans målsetting uttrykt i 1929, var å redusere forsvaret til en kriseløsningsorganisasjon tilsvarende den som ligger til grunn for «Forsvarstudie 2000»: «Vort forsvar må nu bli et utpreget vern om vor nøytralitet. Intet mer. Det vi skal, er å hindre mulige tænkelige overgrep og krenkelser av vor nøytralitet.»

For å nå sitt mål måtte han bryte ned forsvarsledelsens tradisjonelle innflytelse på sikkerhetspolitikken. Fra starten av gjenoppbygningen av de norske styrker mot slutten av 1800-tallet hadde all planlegging og debatt vært basert på Kommanderende General og Admirals trusselvurderinger. Som Fleischer uttrykte det i 1925, var dette det eneste holdbare utgangspunkt: «Mange vil kanskje synes at de oppgaver som her er skissert for norske tropper i en fremtidig krig er for store. ---Så lenge man tenker seg muligheten av at landet kan komme i krig og har til hensikt å verge uavhengighet og integritet, kan kravene til hærens yteevne dog ikke settes lavere.» På bakgrunn av et benkeforslag i Stortinget tok Mowinckel et økonomisk utgangspunkt. Han kastet fram forslag om et forsvar til 30 millioner årlig, nær en halvering av budsjettene forutsatt i 1927-ordningen. Han underminerte deretter de sterke protester fra Kommanderende General ved å støtte seg til utspill fra en opportunistisk generalstabskaptein, Otto Ruge, som lenge hadde vært talsmann for at det var hensiktsløst å presentere for en regjering det som militært sett var behovet. Man måtte isteden vurdere hva politikerne var villige til å gi og gjøre det beste ut av beløpet. Mowinckel slo en bresje i Kommanderende Generals argumentasjon ved bruk av et PM fra Ruge i februar 1930 med følgende hoveinnhold: «Da gjennomgripende endringer i verdenssituasjonen sjelden kommer plutselig, trenger vi foreløpig bare en grunnstamme av et forsvar som fremtidsordningen kan vokse ut fra basert på noen tids varsel.» 

Da verken den garvede general Holtfodt eller hans generalstabssjef Bauck som overtok som Kommanderende General i 1931, lot seg rokke av en slik argumentasjon, skjøv Mowinckel brutalt hele generalstaben til side og etablerte sin egen «generalstab» i Forsvarsdepartementet bestående av sin partifelle, daværende oberst Laake, assistert av den uunnværlige Ruge. Disse utarbeidet så den senere så utskjelte Forsvarsordningen av 1933 som Mowinckel presset gjennom i Stortinget. For å kneble enhver opposisjon fra Forsvarets side beordret så Mowinckel Laake som Kommanderende General med Ruge som generalstabssjef. 

Som en permanent demper på militærledelsens innflytelse, drev Mowinckel også gjennom en endring i Kommanderende Generals instruks vedtatt ved Kongelig resolusjon av 10 februar 1910 som lød: «Kommanderende General har det øverste ansvar med hensyn til Hærens feltmessige brukbarhet.» I den nye instruksen som lød: «Kommanderende General og Chef for generalstaben skal våke over Hærens feltmessige brukbarhet», hadde Kommanderende General mistet sin nøkkelposisjon i spørsmål som gjaldt rikets sikkerhet. Mowinckels eksempel på å redusere den militære ledelses innflytelse gjennom å svekke den militære toppledelses posisjon har vært fulgt en rekke ganger senere. Forsvarsminister Jens Chr Hauge erstattet etter krigen forsvarsjefsstillingen med den langt svakere stillingen som Sjef for Forsvarsstaben i sine bestrebelser på å oppnå total dominans over Forsvaret. Det forslag som nå er på bordet om å integrere Forsvarssjefen i Forsvarsdepartementet, har utvilsomt samme hensikt. Dette vil på sikt svekke Forsvarssjefens autoritet og bryter med den lovfestede militære kommandomyndighet som fastsetter at forsvarssjefen kommandomessig står under Kongen i Statsråd, ikke forsvarsministeren.

Innsetting av militære sjefer basert på politisk hensiktsmessighet og medgjørlighet og på bekostning av faglig dyktighet og evne til å føre kommando har dessverre etter Mowinckels tid snarere blitt regelen enn unntakelsen. Det verste eksempelet er tilsidesettelsen av Fleischer i 1942 til fordel for opportunistiske, lite kvalifiserte og i noen grad politisk inspirerte offiserer. Som jeg klart dokumenterer i min bok, svekket dette Norges krigsdeltakelse og fikk negative konsekvenser for Forsvaret i mange år etter krigen. Det er utvilsomt regjeringens ansvar å tilsette militære sjefer og å foreslå endringer i den militære organisasjon. Regjeringssjefer som herunder prioriterer kortsiktig politisk hensiktsmessighet foran kommandosystemets effektivitet, og den enkelte offisers faglige dyktighet påtar seg dog et dypt ansvar for nasjonens sikkerhet.

Selve Forsvarsordningen av 1933 kan ikke gis hovedskylden for katastrofen i 1940 da den aldri ble fulgt opp i praksis. Hæren ble liten, men fikk aldri den modernisering og den trening som ordningen forutsatte, og den forutseenhet som skulle bringe den opp til seks slagkraftige feltdivisjoner når krig truet, skulle vise seg som en illusjon på tross av at Hitler kom til makten en uke etter at denne minimumsordningen var vedtatt. Mowinckels kyniske manipulasjon og Ruges forræderi mot sine foresatte hadde dog varig ødeleggende virkning på samarbeid og tillit mellom politisk og militær ledelse. Når vi nå for annen gang i nyere historie er i ferd med å vedta en ny forsvarsordning basert på et rent økonomisk utgangspunkt, synes lærdommene fra det første katastrofale forsøk å være glemt. Selv om ikke Forsvarssjefen denne gang er satt ut av spill, er han åpenbart gjennom et systemkollaps framtvunget av et økende sprik mellom mål og midler henvist til å forsøke å redde stumpene av en norsk forsvarsorganisasjon ved å klamre seg til det han anser som den høyeste årlige bevilgning han realistisk kan regne med. Som i 1933 er resultatet at et krigsforsvar av norsk territorium er forlatt til fordel for styrker innrettet mot kriseløsning. Ved å foreslå en Forsvarsordning som ikke er støttet til strategiske mål og vurdering av fremtidige trusselalternativer, har han for å sitere Ruge, ikke lagt kortene på bordet for folket og umuliggjort en realistisk diskusjon omkring det stortingsvedtak som er ventet til våren. En «de facto» nedleggelse av et norsk krigsforsvar kan dermed bli vedtatt uten en forsvarlig debatt.

Siden styrkemålet nå synes å være håndtering av uspesifiserte kriser i inn og utland, tyder den foreslåtte organisasjon å være en slags enhetstøvelstruktur hvor hovedmålet er høy beredskap for deltakelse i internasjonale Nato-operasjoner. Resultatet har for Hæren blitt en liten, tung, mekanisert organisasjon som vil bli meget kostbar i anskaffelse og drift. Siden mobiliseringshæren i praksis er foreslått nedlagt, vil vanlig verneplikt i hovedsak bli erstattet av verving. Heimevernet er i noen grad beholdt med et treningsnivå som tilsier at forsvarsoppgaver ut over vakthold og overvåkning ikke vil kunne påregnes. Når forsvarets ledelse påstår at en slik organisasjon også er den beste med tanke på vår hjemlige beredskap, synes dette igjen som et utslag av historieløshet. 

Noen få elitebataljoner på grensen i 1905 ville ha vært verdiløse som motvekt mot det sterke svenske militære press i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905. Gjenoppbygningen av et norsk folkeforsvar i årene forut for krisen medførte at Christian Michelsen og hans sterke samlingsregjering kunne forhandle ut fra militær styrke med hele folket i ryggen til nasjonens beste. Den effektive håndheving av norsk nøytralitet under 1. Verdenskrig bidrog til å fjerne mulige påskudd for overgrep mot norsk territorium fra de stridende parter. Som Nils Ørvik levende beskriver det i sin bok «The decline of neutrality 1914-1939» demonstrerte krigføringen at partene bare tok hensyn til disse nøytralitetsreglene nå det passet. Den militære terskel som bidrog til å holde oss utenfor krigen var i realiteten vårt anerkjente kystforsvar med kystartillerifort, lagte minefelt og de seks norske feltdivisjonene som stod til rådighet. 

Oberkommando der Wehrmachts instruks for angrepet på Norge av 26/2 1940 oppsummerer det alminnelige syn på Norges motstandsevne både på tysk og alliert side. Her står det i punkt 3: «Lykkes den kuppartede besettelse av regjeringssentra, de viktigste byer, havner og kystbefestninger, er det på grunn av svakheter av det norske forsvar ikke grunn til å vente vesentlig motstand. Heller ikke ved den innledende besettelse behøver den norske motstanden å bli høyt vurdert da nordmennene er uøvd og ikke innstilt på kamp.» Slike vurderinger var grunnlaget såvel for det meget risikable tyske kuppartede storangrep som britiske brudd på norsk nøytralitet og planer om å besette en rekke norske byer med noen få bataljoner i sine bestrebelser på å få kontroll over svensk malmeksport og støtte Finland mot Russland. Ved planlegging av militære overgrep er det offerets alminnelige evne til å føre krig som danner terskelen, ikke eksistensen av noen få forutsigbare kriseløsningsforband.

Tyskerne la også stor vekt på innstilling og manglende kampvilje. Dette skulle på norsk side vise seg å være den største svakheten da angrepet var en realitet. Manglende praktisk og mental forberedelse på krig medførte en nesten total forvirring og lammelse de første avgjørende krigsdager og gjorde feltoget i Sør-Norge ineffektivt og nærmest symbolsk. Bare i Nord-Norge maktet Fleischer å samle landsdelens myndigheter og befolkning bak seg og førte på grunnlag av gjensidig tillit, effektive militære operasjoner etter at fienden første krigsdag hadde satt seg fast i Narvik som et resultat av det lokale forsvarstyrkers manglende beslutsomhet og forståelse for krigens krav. 

Når vi nå er i ferd med å erstatte vår mobiliseringshær med spredte småavdelinger som i realiteten bare kan utnyttes som utrykningsstyrker i krisesammenheng, står både evne og vilje til nasjonalt forsvar i fare. Totalforsvarskonseptet som etter det mønster som ble etablert av Fleischer under felttoget i Nord-Norge, som etter krigen har fylket hele nasjonen bak et folkeforsvar, synes nå glemt. Moral og kampvilje i offiserskorpset har etter krigen vært basert på ønsket om et troverdig forsvar av fedrelandet og tillit til vår militære evne til å avskrekke fra overgrep mot nasjonen og til å sikre vårt territorium lenge nok til at vi kan få assistanse fra våre allierte dersom vi skulle bli angrepet. Den offensive manøverkrigsdoktrine som i 1994 ble lagt til grunn for opersjonsteknikk, styrkeutvikling og trening, er bygget på lærdommer fra det eneste vellykkede felttog vi har hatt i nyere tid, Narvik-felttoget, og er den mest effektive og troverdige vi har hatt. Effekten på moralen i Hæren av at vi nå etter seks år kaster over bord denne vel begrunnede doktrine og fremmer en struktur hvor siktemålet ikke er å slå en fiende under våre geografiske og klimatiske forhold, men deltakelse på taktisk nivå i uspesifiserte internasjonale operasjoner, gjenstår det å se. Skulle det på sikt vise seg at myndighetene som på 1930-tallet igjen legger ønsketenkning til grunn for sin nedvurdering av trusselsaspektet, og vi igjen må forsvare norsk jord vil forvirring, handlingslammelse og defaitisme igjen kunne svekke nasjonens motstandsevne.

Ruge bygget sitt konsept om den lille, men gode hær på at den skulle kunne utbygges til et krigsforsvar i tide gjennom en forutseendede utenrikspolitikk. Sruktur 2000 er dessverre for amputert til å vedlikeholde den taktiske og operative ekspertise som er nødvendig for en gjenoppbygging av et krigsforsvar når mørke skyer dukker opp i horisonten. Ombygning av Hæren til et kavalerikorps og herunder nedleggelse av selve trumfesset for operasjoner på norsk jord, det lette infanteriet, sammen med nedleggelse av kystartilleriet og MTB-våpenet som kunne forsvare nøkkelpunkter på kysten og gi ryggdekning til Hæren, fjerner ekspertise som det tar 20-30 år å gjennoppbygge. Etter tilsidesettelsen av Fleischer i 1942, delte Nygaardsvold-regjeringen den operative brigade han hadde bygget opp i Skottland i småavdelinger på kompaninivå, samtidig som deltakelse av norske offiserer i britiske avdelinger ble nektet. Dette medførte at da frigjøringen kom hadde vi ingen erfarne brigade- og bataljonssjefer eller skolerte operative stabsoffiserer til disposisjon for gjenoppbygging av et nytt norsk forsvar. At det dengang tok oss ca 25 år å gjenopprette en Hær på et forsvarlig operativt nivå, viser hvilken sikkerhetspolitisk risiko som tas gjennom å forsømme vedlikehold av militær kompetanse.

Et motargument mot denne fremstilling av den farlige historieløshet som ligger bak den foreslåtte fremtidige krigsstruktur, er at vårt Nato-medlemskap nå under alle omstendigheter garanterer vår sikkerhet. Dessverre faller den norske minimalisering av de væpnede styrker sammen med reduksjoner av Natos krigsstruktur og øvingsvirksomhet på vårt område. Vår egen synkende troverdighet når det gjelder å sikre mottak og baseområder for militær hjelp, medfører at hjelp utenfra for å få militære kriser under kontroll blir usikker.

Våre sivile og militære myndigheter begrunner forslaget til nedbygging av vårt militære forsvar med at de mener at det ikke lenger er behov for et invasjonsforsvar og at tiden nå er inne til å satse på moderne fleksible styrker som sammen med våre allierte kan møte trusselen der hvor den måtte oppstå. Vi synes igjen å gå i samme felle som Mowinckel og Nygaardsvold. Vi tar ikke i betraktning at vi nå som i 1930-årene kan ta feil med hensyn til krigsfaren og innretter oss som om vårt optimistiske syn på den sikkerhetspolitiske utvikling er den eneste mulige. Ved å unnlate å betale den forsikringspolise et troverdig krigsforsvar koster, spiller vi igjen hasard med vårt lands sikkerhet. Vi risikerer å betale en forferdelig pris for vår historieløshet.

Generalmajor Torkel Hovland har tjenestegjort bl.a. som Sjef 6. Divisjon og Deputy Land ved AFNORTH.