| Forside/Front page |

Av: Lars Borgersrud

Det er med forundring jeg leser at Odd T. Fjeld, i NMT 1/2001, tillegger meg "en livsoppgave å trekke norske offiserers motiver og handlinger ned i sølen" (s. 33). Fjeld, som jeg ellers kjenner som en vennlig og kunnskapsrik saksarbeider i Riksarkivet, angriper med denne og liknende tirader to av mine arbeider på det voldsomste. Det vil fullstendig sprenge rammen for et svar her å ta opp alle hans bemerkninger, men jeg skal ta opp det vesentlige.
Militære veivalg 1940-45 (1999) undersøker omfanget av NS-medlemskap blant Forsvarets sentrale fastlønte offiserskorps pr. 9.4 1940. Fjeld skriver at utvalget av offiserer er gjort på en måte som ikke lar seg etterprøve, og at det derfor ikke er vitenskapelig. Dette er selvfølgelig ikke korrekt. For hver eneste offiser som er undersøkt er det utarbeidet et eget skjema. Samleskjemaer summerer opp antallet. Alt lar seg lett etterprøve. Fjeld hevder at fast ansatte offiserer ikke er skilt ut fra ulønte og vernepliktige. Det er heller ikke riktig. I et eget avsnitt (Utvalg og registrering, s. 154-157) er kriteriene for utvalget av de 648 offiserene gjort rede for, og der står det at "vernepliktige og ulønte offiserer er stort sett ikke tatt med". Så mener Fjeld at han ikke kan forstå hvordan studien har funnet frem til de som etter planen skulle sitte i de aktuelle stillingene pr. 9.4. 1940. Også her kan jeg vise til det som står i studien: "Militærkalendrene for hær og marine..er lagt til grunn" (s. 153). 
For å begrunne "to grove feil", "slurv" osv. (s. 34) mener Fjeld at undertegnede ikke kjenner forskjellen på artilleriet i Hæren og Sjøforsvaret. Her blander Fjeld sammen to forhold. Det at jeg har valg en presentasjonsmåten i studien hvor grupper av offiserer er slått sammen, betyr selvsagt ikke at jeg mener at deres institusjoner er slått sammen i Forsvarets organisasjon. Dette er uttrykkelig beskrevet: "For å forenkle presentasjonen har jeg slått sammen Hærens artilleri, festningsartilleriet og kystartilleriet, og Hærens våpentekniske korps" (s. 202). Dette er altså bare en av flere måter å summere på. Fjeld må gjerne mene at andre måter å summere på hadde vært bedre eller enklere. Det kan godt være. Uansett er sluttallene de samme. Denne undergruppen på ni offiserer inneholder dessuten ingen løytnanter (s. 217, nr. 26 A), som Fjeld hevder. Noen få løytnanter er riktignok med i undersøkelsen, men med en definert begrunnelse (s. 153). En beslektet feil mener Fjeld å finne ved at studien ser bort fra at Sjøforsvaret og deler av Hæren var satt opp for nøytralitetsvern. Slik er det ikke. Studien har selvfølgelig tatt utgangspunkt i dette. Endelig mener Fjeld at undersøkelsen "mister troverdighet" fordi det ikke kan være tatt hensyn til rene dekkinnmeldinger i NS. Noen få slike forekommer i utvalget, og er drøftet i hvert enkelt tilfelle. Disse tilfellene er fanget opp på grunn av egenopplysningene i hovedkildene, Wærness-kommisjonens granskingsmateriale, som er kontrollert mot politigransking og DK-enes security, samt landssvikssaker, hvor den tiltalte selvsagt også brakte opp slike forhold. 
Som eksempel på en enkeltfeil, hevder Fjeld at det ikke ble fremmet landssviksak mot kommandanten på Kristiansand festning, og at "han kom aldri for retten" (s. 34). Her er Fjeld på tynn is. Det er ikke tvil om at det ble fremmet landssviksak mot ham. Han ville fått streng straff, hvis han ikke hadde dødd før saken ble pådømt (s.203). 
Fjeld mener at undersøkelsens konklusjoner om NS-medlemskap er feil, og begrunner dette med andre analyser av befalsgranskingen. Jeg må minne om at Militære veivalg er en begrenset studie, av økonomiske grunner gjennomført på fritiden i en 3-måneders periode, og et utvalg var ikke til å komme forbi. Det var viktig at utvalget omfattet den helt sentrale krets av offiserer, siden forekomsten av NS-medlemskap her måtte forventes å ha større betydning enn blant mer perifert befal. Det viser seg også at forekomsten av NS-medlemskap er langt høyere i det egentlige offiserskorpset enn gjennomsnittstallene for alt K- og B-befal skulle tilsi. Man kan jo lure på hvorfor ikke dette viktige temaet har vært belyst i sin fulle bredde etter 50 år. En mer omfattende gransking som omfattet alle ville være på sin plass. Det hadde jo for eksempel vært svært interessant om Fjeld selv hadde gått inn på dette emnet i sin bok om Kystartilleriets historie, på bakgrunn av det voldsomme engasjementet han oppviser her. Men det har han ikke gjort. Tross svakheter og innvendinger ved undersøkelsen gis det en begrunnelse for at utvalget fanger opp de fleste K-offiserer med stilling og kommando i det sentrale offiserskorpset over løytnants grad, samt noen få løytnanter. Majoriteten under kapteins grad er imidlertid ikke undersøkt, som understerket i studien, og her ligger en usikkerhet.


Siste del av Fjelds innlegg angår boken Konspirasjon og kapitulasjon (2000) som han gir sammenhengende strykkarakter. Her er det vanskelig å forstå hvor Fjeld vil, og å ta opp alle trådene i et kort svar ville sprenge alle grenser. Det kan se ut som at han er opptatt av å illustrere hvor grenseløst lattelig og uvitende undertegnede er på hans spesialområde, ved en samling eksempler, som at det heter kommandant på en festning, ikke ved, at det var stor forskjell på faktisk og fungerende fortssjef osv. En ting er at det ikke er lett å unngå feil, hvorav Fjeld har sett noen, som at Blücher selvfølgelig sank ved Askholmene, ikke ved Småskjær, at et bilde burde hatt kildeangivelse til FMU, og at Fjeld er kommandørkaptein, ikke kapteinløytnant. Det siste beklager jeg (selv om "kp.lt" bare står i litteraturlisten. Jeg skal ikke falle for fristelsen her til å underlegge Fjelds innlegg en liknende gjennomgang). Selv om feil ikke er til å unngå i store verk, og det finnes også flere her, er det vurderingene av sammenhengene Fjeld ironiserer mest over. 
Men Fjeld er så polemisk at han finner feil der de ikke ser ut til å være, som at jeg skulle mene at batteriet Nesset lå på østsiden av Oslofjorden, som at jeg bare skulle oppgi tapstall for Blüchers skipsbesetning (og ikke tropper), at Horten ikke skulle ligge utenfor Drøbak, hvilket tidspunkt en tysk ubåt skulle ha passert inn forbi Agdenes (mitt poeng var bare at den ikke ble beskutt) osv. At denne hangen til polemikk fører lett ut på viddene, gir Fjeld selv mange eksempler på. Han polemiserer mot at det ble kastet bort tid på Rauer på grunn av varselskuddene, mens han i egen bok skriver "Det ble bare tid til 4 skudd før tåken kom.." (Klar til strid, s. 179) Han viser forståelse for at tekniske problemer på Måkerøy (lav skuddtakt pga reladbare hylser) samt flyangrepsfare, var gode grunner for ikke å skyte der og da, men glemmer at de samme argumentene ville gjelde uansett tid og anledning. I en polemikk i Aftenposten 15.10.99 skrev Fjeld at skytset "bare kunne skyte to skudd i det hele". Det var jo ikke tilfelle. Da burde de bare sprengt skytset og kommet seg unna. At dette topp moderne skytset ble overlevert tyskerne intakt synes ikke Fjeld er så rart "siden det ikke forelå instrukser om det" (s. 37). Et annet tilfelle er at jeg skulle gi oberst Eriksen skylden for at Horten ble tatt. "Det er jo det reneste sludder." Ja, det er jeg enig i. Men hvis man slår etter så ser man at jeg heller ikke skriver det. En oppmersom leser vil på samme måte se forskjell på å skyte to skudd mot et mål (Blüchers kommandoseksjon) og faktisk treffe der med begge (s. 225), og forskjellen på å forklare en begivenhet og å utdele skyld. For Fjeld gir slikt og mangt mer anledning til sarkasmer, som han øser ut. Jeg oppfordrer leserne til å lese hva jeg faktisk skriver.
I formidlende retning kan sies at Fjeld har et intenst ønske om å skape et positivt bilde av sitt våpen og sin etat, og ære være ham for det. Men det medfører et annet syn på kilder og metode enn historikens. Selvfølgelig finnes det kildegrunnlag for min fremstilling av kampene med kystfestningene, blant annet i FKA-materialet og Den militære undersøkelseskommisjonen. Men Fjeld er heller ikke nådig mot Den militære undersøkelseskommisjonen, som han beskylder for å lete etter syndebukker og skjerme myndighetene (Klar til strid, s. 214). Det er uvant for undertegnede å bli satt i en slik bås.


Dr.Phil Lars Borgersrud er historiker