| 40 år etter:
Fransk tortur i Algerie avdekkes
Av: Frank Bjerkholt
Det tar ofte lang tid før en historisk hendelse blir fullt oppklart.
Eksemplene er mange. Nå, førti år etter, er søkelyset satt for fullt på
den franske armes bruk av tortur under den åtte år lange krigen i
Algerie. Det har lenge vært kjent at tortur forekom, men saken har vært
skjøvet under teppet. Men nå er det blitt åpent tema og statsministeren
har måttet ta standpunkt til kravet om en granskingskommisjon. Så å
langt har han nøyd seg med å si at sannheten må fram, men at en
kommisjon ikke er veien. Han henviser til historikerne.
Den sentrale figur i denne pinefulle historie er fallskjermgeneral Massu,
som av regjeringen Mollet, sosialist, fikk overlatt seg politiansvar i
departementet Alger. Det skjedde etter en massakre der av 71 europeere,
menn kvinner og barn, i 1955. Ved synet av dette groteske skuespill endret
Massu holdning. Før erklærte han seg mot tortur, etterpå ga han ordre
omuforsonlig bekjempelse av terroren, i følgende vending: De mistenkte må
snakke, og det fort. Overfor sine offiserer erklærte han: Vi må vinne
ved bruk av alle midler. Det dreier seg om å skaffe rask operasjonell
informasjon som er nødvendig for å hindre at uskyldige liv blir
lemlestet av FLN.
I dag sier Massu seg lei for at tortur blir praktisert, men han ser ikke
hvordan den kunne ha vært unngått, så anspent og forbitret som
situasjonen var. Andre går dypere og skammer seg. I et par helsider i Le
Monde under tittelen "Da Frankrike torturerte i Algerie" står
flere offiserer fram med sin bekjennelse. En oberstløytnant forteller at
han som sjef for etterretningen i et distrikt ble bedt om å være
tilstede ved "avhørene". Det var særlig elektrosjokk som ble
benyttet. Jeg var syk av vemmelse over det jeg så, men hadde ikke mot til
å skrike ut mitt nei, forteller han. Noen få gjorde det, med tilsvarende
notat på rullebladet. Så torturen gikk sin gang. Hvis tortur først
aksepteres, vil dessuten personer med sykelige tendenser få fritt
spillerom og klimaet forderves.
Veteranforeningen fra Algerie krigen, en halv million franskmenn
tjenestegjorde der, lar høre fra seg med advarsel mot å generalisere.
Torturen må fordømmes, men det store flertall hadde ikke noe med den å
gjøre, heter det. Foreningen flytter i en erklæring ansvaret over på
politikerne, som overlot til armeen å håndtere terrorsproblemet, selv om
de visste at tortur forekom. I en meningsmåling sier 58% av franskmenn at
torturen var uakseptabel og ikke kan unnskyldes, mens 23% sier at den var
forståelig.
Det algeirske opprøret 1 1954 kom overraskende på Frankrike, som visste
lite om revolusjonær krigføring, der terror er hovedmidlet. I Indochina
hadde det mest vært konvensjonell krig. FLNs planmessige massakre av
sivile som armeen fikk ansvaret for å hindre var et nytt
problem. Normalt ville en spesiell politistyrke under justisdepartementet
hatt en slik oppgave. Etter som tiden er gått, og det algeirske drama er
kommet på avstand, er den toneangivende opinion klar til å fordømme
anvendelsen av tortur, som uforening med et demokratis forpliktelse til
respekt for menneskerettene. Men armeen vil helst slippe å bære hele
ansvaret. Politikerne få ta sin del.
Det historiske oppgjør, som ofte kan ta både førti år og mer, må
rimeligvis gå lenger tilbake og se på den villfarelse det i sin tid var
å gjøre Algerie til en fransk provins. De Gaulles uoffisielle
begrunnelse for å gi slipp på Algerie var at dersom det ble beholdt,
ville Frankrike
snart få et flertall av muslimer! Villfarelsen var enormt kostbar i liv
og lidelse. Krigen kostet
30 000 franskmenn livet og en halv million algierere, halvparten sivile.
En voldsnerve synes å
ha satt seg fast. 60 000 harkis, det vil si algeirske
hjelpemannskaper i den franske hær, ble
massakrert av FLN etter frigjøringen. Og i dag fortsetter likvidasjonene
av menn, kvinner og
barn, på det mest bestialske vis, nå av muslimske fundamentalistgrupper.
Den algeirske
tragedie er ikke over.
Frank Bjerkholt er bl.a. tidligere utenriksredaktør i Morgenbladet, nå
bosatt i Frankrike
|
