NMT Artikkel: En doktrine for begrenset krig

En doktrine for begrenset krig: Målet er ikke å vinne, men å ikke tape
Major Henning-A. Frantzen (Krigsskolen)
Major Tormod Heier (Forsvarets overkommando)

Innledning
Militær tenkning, også den norske, har etter den andre verdenskrig, forståelig nok, rettet mest oppmerksomhet mot prinsippet om å vinne krigen gjennom avgjørende slag. Endrede strategiske rammebetingelser gir grunnlag for å reise debatt rundt hvilken militære strategi som gir best sikkerhet for et lite land med begrensede ressurser. I forbindelse med FS 2000 ble det hevdet at: ”Morgendagens norske forsvar (…) skal ha kapasitet til å vinne på taktisk nivå, i begrensede konflikter med en gang, hver gang og med god margin” (Diesen 2000: 14). Denne artikkelen vil hevde at dette fokuset passer dårlig med de strategiske omgivelser vi befinner oss i. Innledningsvis drøftes kort betydningen av ’militær seier’ før og etter den kalde krigen. Videre argumenteres det for at den ensidige militære fokuseringen på å vinne taktiske seire ikke samsvarer med de strategiske rammebetingelser Norge befinner seg i. Dette har to årsaker. For det første vil de mest sannsynlige fred, krise, krig scenariene ha meget uklare grensesnitt og i liten grad være så veldefinerte som tidligere. Dersom militærmakt skal brukes som et ledd i en politisk prosess hvor konflikt-spørsmål ikke nødvendigvis kan avgjøres eller løses gjennom parameterne seier og tap, og hvor det i ettertid skal utøves mellomstatlig samkvem, vil en ensidig fokusering på å vinne slaget være misvisende. Begrensede kriger er ikke alene mindre versjoner at totale kriger, men en annen form for krig. For det andre er den militære målsettingen om ”å vinne” en for høy ambisjon for et lite norsk forsvar som vil mangle utholdenhet og troverdighet dersom doktriner og operasjonskonsepter ikke endres. Fokuset på ’taktiske seire’ vil nesten automatisk føre til at Forsvaret satser alt på ett kort; risikoen for at nasjonen taper et viktig sikkerhetspolitisk virkemiddel i forsøket på å vinne et avgjørende slag av kun taktisk betydning er åpenbar. Ved å sikte for høyt, vil man risikere for mye. En småstat med begrensede ressurser til rådighet bør derfor ha en ambisjon om å ikke tape, snarere enn å vinne.
Når vi her kritiserer våre doktriner mener vi både doktrinene slik de foreligger i skriftlig form og den institusjonaliserte praksis slik vi opplever den gjennom Forsvarets skoler og operative miljøer i utdannings-, og øvingsvirksomheten. Det er mulig at det er forskjeller i denne praksis mellom Forsvarsgrenene, men vårt poeng blir ikke mindre relevant av den grunn: Det ’nye’ Forsvaret må fremfor alt etablere en felles oppfatning av Forsvarets rolle og en felles doktrinær forståelse forankret i en relevant og oppdatert militærteoretisk ramme.
Å vinne: militære seire
“…when political authorities do commit forces in pursuit of political aims, military forces must win something, else there will be no basis from which political authorities can bargain to win politically. Therefore, the purpose of military operations cannot be simply to avert defeat- rather, it must be to win” (Simpkin 1985: x).
Militære seire er sentralt i den militære kultur, identitet og tankegang: Dette er ikke unaturlig, gitt de omfattende politiske og samfunnsmessige konsekvensene et eventuelt nederlag ville ha. De eksistensielle konflikter som kjennetegnet forberedelsene til den totale krig, trakk i så måte opp klare grensesnitt mellom sier og nederlag, mellom krig og fred, mellom politikk og militær makt. Den militære logikk var i så måte en naturlig forlengelse av den realpolitiske null-sum tilnærmingen som kjennetegnet internasjonale forhold. I lys av dette maktperspektivet vektlegger gjerne militære doktriner at hensikten med anvendelse av militærmakten er å vinne, gjerne på en overbevisende måte ved å ”… etablere lokale styrkeforhold som ikke gir motstanderen mulighet til å tilrive seg initiativet og oppheve den ubalanse som vår manøver og ildkraft har skapt” Å vinne har derfor vært ensbetydende med å komme ut av konflikten med livet i behold; for statens vedkommende vil det si som suveren politisk aktør. Følgelig utgjorde da også militære virkemidler kjernen i den sikkerhetstenkning som preget internasjonal politikk frem til 1990-tallet. Grunnleggende ideologiske skillelinjer mellom øst og vest gjorde at militær teori og doktriner ble avledet fra en realpolitisk logikk; å vinne slaget var ensbetydende med å vinne freden. Dette var under den kalde krigen en relevant tankeramme fordi politiske, militære og ideologiske målsettinger i overveiende grad var sammenfallende: totale kriger tilsa lite annet enn at det var enten dem eller oss. Derfor var det like lett for politikere som for offiserer å sette militærmakten i en politisk ramme der seier var ensbetydende med nasjonal sikkerhet og nederlag var ensbetydende med underkastelse og tap av suverenitet. I denne realpolitiske hverdagen var det kanskje ikke så rart at Clausewitz ble kanonisert, og bok On War tatt til inntekt for en militær autonomi som fritt kunne operere i et eksistensielt vakuum, fritatt for politiske avveininger, diplomatiske vurderinger og ressursmessige begrensninger på operasjonelt og taktisk nivå. I denne konteksten, der kampen stod om eget territorium og status som suveren politisk aktør, fantes det også tverrpolitisk enighet og offervilje. Når militær makt utgjorde kjernen i sikkerhetstenkningen ble det å vinne slaget det samme som å vinne freden.
Den prøyssiske forkjærligheten til avgjørende slag og kumulative ødeleggelser gjennom formings-, delings- og slå-oppdrag ser imidlertid ut til å overleve til tross for nye straegiske betingelser. Begrunnelsen i en slik logikk er: ”…i krig deles det ikke ut sølvmedaljer” . Dette synet faller innefor klassisk militær logikk som er utledet på realpolitiske premisser og anskueliggjort i spillteorietiske retninger der egen vinning alltid innebærer andres tap (Hovi og Rasch 1993) : For å bruke Colin Gray sine ord: ”There are no prices for coming second. Failure in deterrence means war; failure in war means defeat” (Gray 1990: 18).
Til tross for at den politiske logikken utover på 1990-tallet gradvis forlot den totale krigens eksistensielle problemstillinger, kan det imidlertid virke som om fokuset på klassisk militær seier har blitt videreført gjennom tankegangen Diesen representerer. I lys av den utvikling som har funnet sted på 1990-tallet kan det argumenteres for at denne tankerammen omkring avgjørende taktiske seire er mindre relevant av to grunner. For det første kan det hevdes at Diesens eksplisitte fokus på å vinne på taktisk nivå ikke er konsistent med begrensede konflikters logikk. Dernest kan det hevdes at ambisjonen om å vinne med god margin hver gang ikke er realistisk i forhold til de ressurser og kapasiteter som gjøres tilgjenglig for det norske forsvaret i de fleste aktuelle kriser og konflikter. Den seieren vi søker, hvis den skal ha noen mening, er den strategiske seier. Denne innebærer realisering av politiske målsettinger eller å nekte motstanderen å realisere sine. Det er nærliggende å tro at den tankegangen Diesen argumenterer ut i fra, bygger på en antakelse om at det eneste man kan bidra med på det taktiske nivå er seire i avgjørende slag, som kan utnyttes politisk i en påfølgende forhandlingssituasjon. Denne tankegangen har nok en viss gyldighet i totale kriger, der Clausewitz argumenterte for at uansett hva målsettingen med krigen er, så er taktiske seire i avgjørende slag det ultimate virkemiddel som gir politisk uttelling

Clausewitz reduserte således strategiens sett av virkemidler til ett: det avgjørende slag. Det kan imidlertid argumenteres for at i en tidsalder hvor begrensede kriger er mer sannsynlig, vil småstater ha større strategiske fordeler av en militær logikk som søker å støtte opp under politiske løsninger og kompromisser ut fra en ambisjon om best mulig løsning. Militær tenkning knyttet til begrensede kriger, der militærmakten søkes å avpasses, nyanseres og balanseres opp imot andre statlige virkemidler og den til enhver tid gjeldende politiske kontekst, ser imidlertid ikke ut til å gjøre seg gjeldende i våre doktriner.
I Clausewitz’s verdensbilde stod statens og territoriets eksistens i sentrum. Med Prøyssens ydmykende og totale nederlag i 1806 utgjorde målsettingen om statlig suverenitet det realpolitiske bakteppet for en militær skoleretning hvor det avgjørende slag fikk dominere den militære logikk uansett politisk kontekst. Når Clausewitz i 1827 gradvis erkjente at kriger også kunne føres med begrensede mål for øyet startet imidlertid en revisjon av On War som dessverre ikke ble sluttført, og som de færreste av hans disipler i ettertid ser ut til å ha fått med seg. Det eneste militære styrker kunne bidra med var derfor taktiske seire i avgjørende slag. Clausewitz definerte taktikk som utnytting av stridsmidler for å vinne slaget, og strategi som en utnyttelse av slaget for å nå målene med krigen. Poenget er at hans tanker om det ’avgjørende slag’ dominerte hans strategiske tankeramme fordi hans tanker omkring krig med begrensede mål aldri ble ferdig utviklet. Slik ble da også de militære doktriner og etos formet; forventningene om at dersom du vant krigen, så satte du også alle premisser i de påfølgende fredsforhandlinger. Det er denne tilnærmingen til bruk av militærmakt som bør vurderes kritisk hvis småstaten Norge skal ivareta sine sikkerhetsbehov innenfor konteksten av begrensede kriger og med begrensede militære ressurser til rådighet. Vi vil hevde at Simpkin’s argument om at militære styrker må vinne, ikke bare unngå nederlag, er misvisende for små-stater. Dette har to årsaker som vil bli drøftet nedenfor.
Å vinne: feil ambisjon i begrenset krig eller krisehåndtering
Et sentralt karakteristika ved 1990-tallets konfliktbilder er nettopp vanskeligheten ved å definere klare kriterium for seier og suksess. Konfliktenes natur og de intervenerende aktørers interesser og derved deres strategier for krisehåndtering, har gjort det vanskelig å transformere politiske målsettinger om til kriterium for seier. Titlene på bøker om NATO’s ’krig’ i Kosovo illustrerer dette: ’Winning Ugly’ og ’NATO’s Empty Victory’. Den store krigen, med den tilhørende avgjørende og imponerende militære seier passer ikke inn i denne type begrensede kriger. Det er heller ikke slik at store taktiske seire har relevans som et forhandlingskort. Militærmaktens handlingsrom er begrenset av opinionen, påvirket av media, og den etter hvert sterke aversjonen mot menneskelige lidelser og tap. Nå vil det kanskje kunne hevdes at disse karakteristika for begrensede kriger er spesielle fordi det her dreier seg om konflikter som er perifere i forhold til vestlige staters egentlige interesser. Dersom Norges sikkerhet eller interesser er direkte truet, vil krigen eller krisen bli håndtert på en måte som gjør konseptet ’militær seier’ relevant. Troen på at enhver konflikt som berører det ’nasjonale’ vil være eksistensiell eller ’total’ med en klar begynnelse og klar slutt er i beste fall en antakelse, og det kan være en farlig antakelse. Det er mer sannsynlig at sikkerhetsutfordringer for Norge vil falle innenfor kategorien ’krise’ eller ’begrenset krig’ og dele karakteristika med andre konflikter av denne typen. Som nevnt tidligere er ikke begrensede kriger mindre versjoner av totale kriger, eller enklere å forholde seg til. Det er snakk om en annen form for krig.
Begrensede kriger er i større grad politiske dueller der kompromisser og alternative forhandlingsløsninger dominerer, og der militærmakten manøvreres for å sende politiske signaler uten å gå til avgjørende slag. Når krigen endrer karakter fra å være dominert av totale til begrensede politiske ambisjoner, endres imidlertid de grunnleggende forutsetninger for den militære logikk. Det viktigste blir ikke lenger å vinne krigen, men å oppnå målsettinger ved hjelp av en nasjonal strategi som knytter nasjonens ulike sikkerhetspolitiske virkemidler sammen til et konsistent hele.
Militærmakten må nyanseres, avpasses, kontrolleres og balanseres opp imot de øvrige virkemidler og den til enhver tid gjeldende kontekst. I begrensede kriger finnes det nemlig også et liv etterpå. Den gjeldende konseptualiseringen av manøverkrigføring bygger imidlertid på en politisk logikk der diplomaten forlot forhandlingsbordet og etterlot seg et vakuum som det var opp til militærmakten å fylle. Innenfor begrensede krigers logikk vil politikken legge strenge premisser for anvendelse av militær makt og begrense den fagmilitær integritet og institusjonelle autonomi som har utviklet seg i skyggen av forberedelsene til den totale krig.
Og her ligger da også kjernen i lille Norges problem: Gir en militære strategi som satser alt på å vinne det enkelte slag på taktisk nivå en tellende sikkerhetspolitisk gevinst som politiske myndigheter kan bygge videre på? Hadde militærmakt utgjort kjernen i den sikkerhetspolitiske verktøykassen hadde svaret vært ja. Når så ikke er tilfelle i begrensede kriger blir imidlertid svaret nei. Den politiske frykten for å tape et viktig forhandlingskort i ett eneste slag vil mest sannsynlig føre til en politisk strategi som Liddell Hart kategoriserte som ’en strategi med begrensede mål’:
”It may desire to wait until the balance of force can be changed by the intervention of allies or by the transfer of forces from another theatre. It may desire to wait, or even to limit its military effort permanently, while economic or naval action decides the issue. It may calculate that the overthrow of the enemy’s military power is a task definitely beyond its capacity, or not worth the effort- and that the object of its war policy can be assured by seizing territory which it can either retain or use as bargaining counters when peace is negotiated. Such a policy has more support from history than military opinion hitherto has recognized, and is less inherently a policy of weakness than some apologists imply”.
Dette innebærer uthaling over tid, tilbakeholdenhet, aktiv bruk av diplomatiske og politiske utspill, kompromisser, bruk av media, koalisjonsbygging, påvirkning av egen opinion men også motstanderens politiske og militære beslutningssystemer – alt mens militære avdelinger manøvrerer for å signalisere og underbygge diplomatiske signaler og politiske ambisjoner. Denne form for spill er ikke forenlig med en militær kultur og tankeramme hvor ”(…) tempo (hurtighet over tid) betraktes … som et våpen i seg selv fordi det øker sjansene for overrumpling og overraskelse”. Troen på utmanøvrering, for derigjennom ”… å gjennomføre omfattende ødeleggelse av motstanderens formasjoner” må snarere ses på som en militær kultur og tenkemåte som har fått leve sitt eget liv i 6. divisjon og på Forsvarets skoler. Disse miljøene er for så vidt unike, fordi de representerer det operative miljø for opparbeiding og videreutvikling av fagmilitær kompetanse i konvensjonell krigføring. Spørsmålet vi stiller er imidlertid om dette er relevant kompetanse når den politiske logikken i begrensede kriger primært søker å unngå avgjørende slag, og heller vente i det lengste med å satse alt på ett kort.

Innføringen av manøverkrigføring har også vektlagt vilje til å ta kalkulerte risiki og delegere kommandomyndighet. Våre doktriner setter opp oppdragsbasert ledelse innenfor den klassiske nivå-tenkningen som et ideal, men understreker samtidig at kommandokjeden blir mer uklar i ’forskjellige former for fredsstøttende operasjoner.’ Troen på at en ’krig’ i Norge som står om norske interesser vil være vesens forskjellig fra de kriser og kriger vi har sett på 1990-tallet kommer således tydelig frem. Nå må det understrekes at det også vil være slike forskjeller. Imidlertid kan det stilles spørsmål ved om behovet for og graden av politisk kontroll vil være mindre i en nasjonal enn i en internasjonal krise samt hvorvidt det er relevant å operere med en slik geografisk inndeling av potensielle kriser og kriger. Det kan være uheldig å idealisere en ledelsesform på en måte som gjør at den blir et mål i seg selv, når erfaring fra den senere tid viser at detaljstyring vil skje, og av og til er både nødvendig og hensiktsmessig ut fra krav om utvidet politisk kontroll i ulike former for krisehåndtering og begrensede kriger. Også her vil det kunne være et motsetningsforhold mellom tradisjonell militær logikk og politiske realiteter. Dersom risikovillighet innebærer vilje til å ’risikere alt’ i søken etter en absolutt seier i et avgjørende slag, risikerer man for mye i en politisk prosess som primært har som målsetting å finne politiske løsninger på konflikten. Delegert kommandomyndighet vil også i slike sammenhenger kunne gi katastrofale følger på politisk og militærstrategisk nivå, som følge av den politiske spenningen på taktisk nivå. En vellykket delegering av kommandomyndighet forutsetter i så fall at offiseren er så politisk skolert at han til enhver tid er i stand til å se de politiske og diplomatiske konsekvenser ved sine handlinger. Med andre ord må offiseren forstå den begrensede krigs logikk.
Videre vil det i en krise være et stort behov for forutsigbarhet for å unngå eskalering som følge av misforståelser mellom aktørene, noe som vil gå på bekostning av militære prinsipper som offensiv holdning, risikovillighet, initiativ, tempo og villedning. Utkastet til Landmilitær Doktrine sier eksplisitt at i ’fred, væpnet konflikt, krise og krig vil villedning være en del av den formende operasjonen’ for å sørge for at motstanderens beslutninger utsettes eller tas på gale premisser.’ Det bør påpekes at i krisehåndtering vil det politiske behovet for forutsigbarhet kunne være større enn det militære behovet for overraskelse. I lys av denne politiske logikken kommer også militærmaktens finere nyanser frem, balansert, avpasset og satt i system med de andre virkemidlene som staten kan oppdrive. Våre doktriner foreskriver ’klarhet’ i politiske målsettinger som absolutt nødvendig for suksess i militære operasjoner. Dette er selvfølgelig ønskelig ut fra tradisjonell militær logikk, men erfaringer viser at uklarhet karakteriserer krisehåndtering. Vi må akseptere at militær makt anvendes i en ramme hvor absolutt klarhet er uoppnåelig. Militærmakt er en del av en sammensatt prosess uten klart definerte start og ende punkter og slutt-tilstander. Disse skapes gjennom prosessen. Et mye viktigere spørsmål er hvordan militære sjefer skal håndtere uklarhet. Spørsmålet hvordan man skal forholde seg til uklare mål og rammer, uklare oppdrag og situasjoner hvor entydige tyngdepunkter, klart definerte start- og endepunkter eller uttalte slutt-tilstander er fremtredende karakteristika. Militærmakt forventes imidlertid å bidra i slike prosesser på en måte som skjermer, avgrenser, stabiliserer og terminerer krigen, samt å bevare freden når politiske og diplomatiske forhandlinger er sluttført.
Militærmakten tjener således nasjonale interesser best, dersom den bidrar til å kommunisere norsk vilje, fleksibilitet og tålmodighet: Samtidig må den kunne true motstanderens maktbase på en måte som virker strategisk, som får politiske konsekvenser i motstanderens beslutningsprosesser, og som gir egen sikkerhetspolitisk uttelling. En taktisk seier er således irrelevant dersom den ikke genererer politiske konsekvenser og ikke bidrar til fremdrift i den politiske prosessen. I begrensede kriger ligger hovedutfordringen i å klare å formulere og transformere politiske mål til relevante taktiske disposisjoner og målsettinger. Dette er enklere i den store, eksistensielle krigene fordi de politiske og militære målsettingene i større grad er komplementære og til dels sammenfallende. Denne konsistens mellom mål og middel er vanskeligere å oppnå i begrensede kriger. Seire fremstår ikke som absolutte, men blir gjenstand for diskusjon, debatt og evaluering. Følgelig er ikke lengre krig, langt mindre felttog og utkjempelse av enkelt slag offiserens enevelde; politikeren er den nye feltherre fordi enkelthandlinger på taktisk nivå gir direkte utslag på politiske beslutningsprosesser. Dette vil muligens være atskillig mindre heroisk for offiseren, men det er uansett nødvendig å justere den militære tankegang i forhold til de strategiske realiteter.
Begrensede kriger ender ofte i kompromiss. Kompromissløshet i militære konsepter som eneste alternativ er således lite egnet til å tjene norske interesser i denne type konflikter.
For Norges del er dette en problematisk overgang fordi USA som vår nærmeste allierte i all hovedsak fokuserer på militær seier i klassisk forstand: “Winning is our first line of our national security. If deterrence fails, our objective is winning the nation’s wars”. Fra et maktpolitisk perspektiv er det naturlig for en småstat å følge opp denne hovedlinjen, gitt det faktum at USA i stor grad utgjør ”… den fremste referansemakt. Ledetråden i norsk tenkning på 90-tallet er langt på vei den samme som i 1960” og er delvis importert gjennom kompetanse ervervet på amerikanske militære skoler. Målsettingen om ”Winning the nations wars” danner også bakteppet for hvorfor amerikanske militære ikke har kommet lengre i utviklingen av militære doktriner som søker å vinne freden framfor slaget. Fokuset på å vinne nasjonens kriger kan muligens forsvares for en stat som er globalt dominerende, militært så vel som finansielt, kulturelt og politisk. Noe annet er det for en småstat. Som en små-stat må Norge balansere mellom å finne sin egen strategi og samtidig vektlegge interoperabilitet med våre Allierte. Å vinne blir i norsk sammenheng det samme som ikke å bli den tapende part. Det vil altså si å komme ut av en konflikt med en politisk ambisjon om at mål er oppnådd uten at den militære komponenten er risikert tapt i et avgjørende slag.

Strategi for en småstat: Begrensede ressurser
En forsvarsstruktur bestående av tre brigader, fem fregatter, seks ubåter, 48 jagerfly samt territorielle styrker, gir lite rom for å satse alt på ett kort. Selv om det første slaget ble vunnet ville det likevel ha medført så store materielle og personellmessige kostnader at sannsynligheten for at også neste slag ble seier ville være begrenset. Og skulle det, selvfølgelig mot all formodning, bli tap, ville noen videre form for organisert motstand være uaktuelt. Det norske forsvaret vil være av så lav kvantitet at noen sikkerhetspolitisk gevinst vil være vanskelig å se. Ett ’slag’ vil sannsynligvis være mer enn nok, selv om prinsipper som tempo, kraftsamling, ildkraft og lokal styrkeoverlegenhet hadde blitt etterfulgt i en avgjørende operasjon. Skulle man klare å oppnå en innledende seier, vil denne sannsynligvis ha lav strategisk verdi fordi motstanderen sannsynligvis vil vite at den innledende seier neppe kan følges opp i et videre felttog uten en lengere pause til reorganisering. Dersom man følger doktrinens fokus på å forme fienden for deretter å møte ham i et avgjørende slag, et perspektiv som gjeldende doktriner holder fast ved, vil man satse alt på ett kort og risikere å tape, ikke bare et slag men hele krigen. Derfor kan Diesens perspektiv kritiseres da man i forsøket på å oppnå en rask, taktisk seier vil risikere å tape politisk. For de som har fulgt implementeringen av manøverorientert doktrine i Norge på 1990-tallet er scenarioet og tankegangen velkjent. På Forsvarets skoler og i operative miljøer ble manøverkrigføring synonymt med en lineær og fasedelt tenking hvor fienden fremre enheter skulle formes og til slutt ødelegges, nedkjempes og slås. Uavhengig av en diskusjon om realismen og derved relevansen av slike scenarier og om tankegangen ble manifestert på en så vidt rigid og stereotyp måte at den fremmer forutsigbarhet fremfor overraskelse, vil vi hevde at det er en brist i den underliggende tankegang. Dette fordi man gjennom en slik innledende seier skulle påvirke motstanderens vilje slik at han oppga videre forsøk på å nå sine mål. Motstanderens vilje skulle kollapse. Videre er det ikke nødvendigvis er nok å påvirke fienden på operasjonelt og taktisk nivå gjennom å ødelegge hans fremre enheter. Man må samtidig true kapasiteter og egenskaper av politisk verdi. Det kan stilles spørsmål ved hvilken strategisk verdi taktiske seire vil ha dersom slagene utkjempes på norsk territorium eller i norske farvann. Forventningen om at det norske Forsvaret på taktisk nivå vil kunne skape en situasjon hvor motstanderen preges av ’panikk og lammelse’ og anser slaget som tapt og derfor oppgir sin politiske ambisjon, kan synes å være for høy. Å påvirke motstanderens strategiske beslutninger krever mer enn ’panikk og lammelse’ i hans taktiske enheter. Det vil være problematisk å oppnå en slik ambisjon om kollaps i fiendens vilje med et slikt konsept som utgangspunkt uten en struktur som har adskillig større utholdenhet. Dersom motstanderens vilje skal kollapse etter et innledende, taktisk tap må han være overbevist om at han også vil tape i fortsettelsen. Dette krever en betydelig større utholdenhet som kan oppnås på to måter. Enten ved en betydelig større struktur (noe som ikke er realistisk på kort sikt), eller ved at man velger å føre operasjonene på en annen måte. ”Limited wars are intended not to be won, but not to be defeated. The essential is to be there when the fighting ends” (Coker 2001: 12). Dette illustrerer vårt poeng: Norsk ambisjon må være å fortsatt ha militær makt i besittelse og såldes overbevise motstanderen om at han ikke kan bekjempe Norge militært. For en stat med begrensede militære ressurser er ikke det viktigste å vinne, men å ikke tape de innledende slag.
Et alternativt doktrinært perspektiv og operasjonskonsept vil ha som overordnet ambisjon og som utgangspunkt å unngå et avgjørende tap. Vår målsetting må være å nekte fienden og påtvinge sin vilje, ikke å påtvinge ham vår. Taps-, og smertepåføring vil være den taktiske ambisjon samtidig som avgjørende slag, og dermed risikoen for avgjørende nederlag for oss, minimaliseres. Fienden må engasjeres gjennom kortvarige ’raids’ og operasjoner i hele stridsfeltets dybde uten at man lar krisen nå et kuliminasjonspunkt gjennom et stort slag. Samtidig må egne kapasiteter bevares og skjermes. Kraftsamling av ressurser i rom må for enhver pris unngås. Kraftsamling av ressurser i avgjørende slag innebærer for stor risiko og kan gi motstanderen håp om mulighet for snarlig seier. Kampkraft må vedlikeholdes for dersom den forsvinner gjennom for store tap vil motstanderen vite at det er lite som hindrer han i å oppnå seier. Operasjonene vil føres gjennom en desentralisert organisasjon med langt mindre, selvstendige kampenheter enn det vi har i dag. Organisasjonen vil være preget av et mindre behov for personell og et større behov for ildkraft med lengre rekkevidder. Soldater vil måtte fylle både den tradisjonelle rollen og samtidig kunne virke som sensorer ift langtrekkende ild.. Målsettingen må være at norske styrker skal utgjøre en konstant trussel mot motstanderens ambisjoner og at våre militære ressurser er organisert og opererer på en måte som gjør at de ikke kan bekjempes. Militære prinsipper fra Napoelon, Clausewitz og Fuller må revurderes og omformuleres slik at de passer inn i den strategiske sammenheng.
Avslutning
I en tid hvor risikovillighet, offensivitet og vilje og evne til seier, har blitt en verdi i seg selv, vil kanskje mange hevde at synet presentert i denne artikkelen fremstår som en retur tilbake til utmattelseskrigføringens kontrollerte nederlag. Det er ikke dette argumentasjonen dreier seg om. Det sentrale er å tilpasse manøverteorien, vår organisasjon og våre konsepter til strategiske realiter. Napoleonske slag er lite egnet både pga av de sannsynlige konflikter og krisers natur og fordi det sannsynligvis vil være en for høy ambisjon for det norske forsvaret. Vi må derfor tenke nytt i forhold til den tradisjonelle utdannelsen med fokus på divisjons-, og brigadeoperasjoner i anti-invasjonsrollen som har preget Forsvarets skoler og operative miljøer på 1990 –tallet. Som en små-stat kan vi ikke basere oss på samme tankegang som USA. Med et kvalitativt lite forsvar kan vi ikke føre striden på samme måte som vi skulle gjøre med en større organisasjon og med en organisasjon som bare er en mindre versjon av tidligere strukturer. Vi må tenke nytt.
Det har lenge blitt hevdet at Forsvarets nye oppgaver er knyttet til krisehåndtering og begrensede kriger. Det er nødvendig å analysere hva dette innebærer for vår doktrine, organisasjon og taktikk og gi krisehåndtering et militært innhold som tydeliggjør hvordan Forsvaret har tenkt å støtte opp under den politiske håndteringen av kriser. Dette innebærer også at vi må bidra til å forene den militære og politiske logikk. I denne prosessen må man vurdere de gamle sannheter kritisk. Doktrineprosessen som ledet fram til FFOD og den pågående prosessen i å utvikle grenvise doktriner er viktige steg fremover. Det er da også mye bra ved disse dokumentene. Men fremdeles spriker de i ulike retninger, delvis fordi man sitter fast i den gamle virkeligheten mens man er på vei over i den nye.