NMT: TERRORISME OG BEKJEMPELSEN AV EN ASYMMETRISK MOTSTANDER Av

TERRORISME OG BEKJEMPELSEN AV EN ASYMMETRISK MOTSTANDER
Av: Per Olav Vaagland

Bakgrunn/innledning

Terrorangrepet på USA 11 sep 2001 vil bli stående som en merkedag i historien. De menneskelige konsekvenser av udåden, TV-bildene og omfanget av katastrofen vil sannsynligvis sette et preg på vestens tilnærming til konflikt generelt og terrorisme spesielt. NATO har valgt å anse angrepet som en artikkel 5 - hendelse, noe som medfører at også Norge er involvert i denne konkrete hendelsen. Mange, vår tidligere utenriksminister inkludert, har hevdet at vi står ovenfor den nye type krigføring. I denne sammenheng kan det være interessant å se på hva terrorisme egentlig er, hvordan trusselbilder oppstår og hvem som synes å være vestens eller USA’s fiender. Det kan også være nyttig å se på utviklingstrekk innen krigføring, hvorav asymmetrisk krigføring må defineres og beskrives. Videre er det et mål med denne artikkelen å avslutningsvis gi en kort beskrivelse av hvordan man kan bekjempe en fiende i en asymmetrisk krig, med en konkretisering av Afghanistankrigen til slutt.

Begreper

Avgrensningen mot forbrytelser
Selve begrepet terrorisme er vanskelig å definere. De fleste mennesker har antakeligvis en felles oppfatning om hva en typisk terrorhandling er, mens det er vanskelig å foreta en eksakt avgrensning. En avgrensning må foretas opp mot kriminalitet. Hvis en gruppe truer med å sprenge FN-bygningen, dersom de ikke mottar en løsesum, er det da terrorisme? Lawrence Freedman har hevdet at betingelsen for at en handling kan defineres som terrorisme, er at den må ha et strategisk mål, og at den ønsker å fremtvinge en strategisk respons. Terrorisme er med andre ord en fortsettelse av politikken, men med andre midler enn tradisjonell krig, for å trekke veksler på et kjent sitat fra Clausewitz. Derfor blir eksempelvis drapet på Kennedy ikke ansett som en terrorhandling (så lenge vi ikke fester lit til diverse konspirasjonsteorier, men heller til oppfatningen at Oswald var sinnsforvirret og handlet på egen hånd)

Terrorisme nedenfra
Terroren i det revolusjonære Frankrike og Stalins prosesser i 1930-årene ble utført av den sterkeste part (staten) mot opposisjonelle grupper. Mange vil sikkert kalle Tysklands bombing av engelske byer og den allierte bombing av f.eks. Dresden for terror. I denne artikkel vil jeg behandle den terror som utføres av den part som er underlegen i maktmidler. Når vi i dag snakker om terrorisme mener vi som oftest terrorisme ”nedenfra”, ved at en opposisjonell gruppe eller stat begår terrorhandlinger mot et teknologisk og militært utviklet samfunn.

Krig eller terrorisme
Begrepet krig er i dag moralsk betent. Angrepskrig er sågar forbudt i henhold til FN-charteret. Derfor benektet vår egen statsminister at vårt land var i krig, mens tusenvis av mennesker ble drept på Balkan i 1999. Dersom vi skulle komme i en situasjon hvor vi definerer terrorhandlingen mot sivile amerikanere som krig, har utøverne av denne udåden paradoksalt nok også krav på behandling som krigsfanger (inntil de blir dømt for krigsforbrytelser), i motsetning til norske piloter, som i tilfelle tilfangetagelse ville ha tilhørt en stat som benektet at de var i krig med Jugoslavia. Av denne årsak kan det være klokt å unngå begrepet krig, men å la terrorister gå under betegnelsen forbryter, i stedet for soldat. Dette krever også en revisjon her hjemme, da den palestinske flykapreren Sohaila Andrawes lyktes i å karakterisere seg som soldat og dekke seg bak at hun hadde kjempet i en krig (en uttalelse som de etterlatte etter den avrettede tyske flykapteinen vil ha store problemer med å akseptere). Hun ble riktignok utlevert til Tyskland og dømt, men etter stor motstand i deler av opinionen. Når så den amerikanske presidenten likevel har fastslått at landet er i krig, er dette fordi krigs-definisjonen også kan gi noen fordeler. Ved å erklære krig, har man åpnet for en maktbruk som er legalisert. Parallelt med krigserklæringen mot de hittil ukjente terrorister har USA sørget for å innhente solid støtte i egen befolkning og utenrikspolitisk. Det internasjonale samfunn er på vei inn i en periode, hvor krigserklæringer mellom stater forlengst har blitt avleggs. Militærmakt vil sannsynligvis kunne bli nyttet i samvirke med justismakt og humanitær innsats, uten at det nødvendigvis finnes en statsdannelse man retter militærmakten mot.

Kategorisering av terroraksjoner

Terrorisme er ikke et nytt fenomen. Begrepet ble først nyttet under den franske revolusjonen, men fenomenet har sannsynligvis forekommet like lenge som politikken. Enkelte av de viktigste utøverne av terrorisme det siste århundret har vært høyreekstremister, venstreekstremister, nasjonalister og religiøse grupper. Disse har hatt en form på sine aksjoner som i grovt følger tre skillelinjer.

Diskriminerende/ikke diskriminerende
Med diskriminerende menes her at terroristene skiller ut det de anser som legitime mål fra uskyldige mennesker. Russiske opposisjonelles angrep på Tsar-familien og sjefene for Tsarens hemmelige politi var således diskriminerende. Det samme kan sies om tyske og italienske venstreekstremisters jakt på borgerlige politikere (italienske Røde Brigades kidmapping og drap på tidligere statsminister Aldo Moro) og industriledere (Rote Arme Fraktions kidnapping og drap på industrilederen Hans Martin Schleyer), som representanter for det kapitalistiske samfunn. At sivile blir drept er slikt som skjer i krig, men uskyldige sivile er ikke en målgruppe. Høyreekstreme grupper har hellet mer over til ikke-diskriminering i sine terroraksjoner, og Bin Ladens angrep på USA 11. september var definitivt ikke-diskriminerende. Her var målet ikke først og fremst å markere seg selv, men å spre frykt i den amerikanske befolkningen.

Åpenhet/hemmelighold
Et annet skille er mellom åpenhet og hemmelighold med tanke på ansvar for terrorhandlinger. For de fleste terrorister har det vært et mål å knytte et politisk program til terrorhandlinger. Mange nytter derfor mediaoppmerksomhet til å gi intervjuer, utgi manifest og komme med politiske uttalelser. Hvis det å spre frykt blir et mål i seg selv, kan en slik åpenhet imidlertid gjøre en organisasjon enklere å spore opp. Det blir i tillegg enklere for det etablerte samfunn å samle oppslutning rundt bekjempelsen av terroristene. Derfor kan man se at terrorister i enkelte tilfeller velger å ikke stå frem og ta ansvaret for sine handlinger. Terroraksjonen 11. september var en slik aksjon, og den deler av den vestlige opinionen har stilt spørsmål ved bevisene for at det var Bin Laden som stod bak terrorhandlingene.

Mellomnasjonal/nasjonal
Nasjonal terrorisme er en form for terrorisme som foregår internt i ett land. Den baskiske frigjøringsbevegelsen ETA er en aktuell eksponent for nasjonal terrorisme. I de senere årene har islamske fundamentalister utført aksjoner mot Vesten, i første rekke USA og Storbritannia. Det antas at mange av aksjonene kan være støttet av andre land, såkalte ”bandittstater” som Libya, Syria, Iran, Irak, Nord-Korea og Afghanistan. Sistnevnte land har ved å nekte å utlevere Bin Laden gitt stor indirekte støtte til terroraksjonene 11. september.

Trusselbildet

Trusselbilder i fortid og fremtid
At helt spesielle begivenheter setter sitt preg på virkelighetsoppfatninger er ikke enestående. Som nevnt innledningsvis vil 11 sep 2001 fremstå som en historisk dag, som vil påvirke amerikansk og vestlig mentalitet. Inntil denne dagen var det et annet tankesett som preget vesten, nemlig at vesten var uovervinnelige, og at vestlig (og spesielt amerikansk) teknologi gjorde oss trygge. Avslutningen av Gulfkrigen 21 feb 1991, med Iraks nederlag og gjenerobringen av Kuwait produserte dette synet. Gulfkrigen kan anses som skjellsettende i troen på teknologisk overlegenhet som ledd i sikkerhet. Det er tankevekkende å se hvor lite vekt det har blitt lagt på andre konflikter i moderne tid, som f.eks. Afghanistan og Tsjetsjenia. Det tankesettet som ble født i Gulfen erstattet kald krigs-tankegangen, som i den politiske ledelse av vår allianse var preget av 2. verdenskrig: Aldri mer ettergivenhet overfor et totalitært regime, eller på norsk: Aldri mer 9. april. Ettergivenheten som preget mellomkrigstidens politikere var i sin tid begrunnet med 1. verdenskrigs erfaringer. Mentaliteten etter 1. verdenskrig kan karakteriseres som: Aldri mer krig. Nevnte eksempler burde være nok til å belyse at våre trusseloppfatninger skapes i etterkant av dramatiske hendelser. Reelt sett hadde USA den samme (foreløpig ukjente) fiende 1 time før terroranslaget som de hadde 1 time etter. Det er viktig å understreke at det ikke er trusselen som er øket, men opinionens bevisstgjøring om trusselen. Frykten for å reise med fly og komme i nærheten av hvitt pulver er derfor en reaksjon på historiske hendelser, ikke begrunnet med hva som vil skje i fremtiden. Til tross for at en del “eksperter” mener seg kompetente til å uttale seg om den nye tids trusler: Hva som er fremtidens trussel, er det umulig å si noe sikkert om.

Terrortrusselen
Mentalt forstyrrede mennesker vil alltid utgjøre en trussel for enkeltpersoner, også lederne i samfunnet. Likevel vil slike personer normalt ikke være i stand til å designe operasjoner av en slik karakter som ble demonstrert i USA. For å planlegge og iverksette en operasjon lik den som ble gjennomført 11. september, trengs det intellekt og gode organisasjonstalenter. Likeså må de som planlegger og utfører slike handlinger være fanatiske og representere et annet tankesett enn det som er normalt i vesten. Slike kulturer finnes i politisk ekstreme miljøer i vesten, noe vi så i Oklahoma-aksjonen i 1996. Likeså finnes det stater som kan anses som rivaler til USA i det internasjonale samfunn, som Russland og Kina. Disse har etter 11. september gitt USA sin fulle støtte. Stater som Nord-Korea, Afghanistan, Iran, Irak og Libya har regimer og tankesett som er milevis fra vestens. Likevel vil ofte tanken på konsekvensene ved å bli avslørt som organisator bak terrorhandlinger av et slikt omfang som 11. september, være avskrekkende i seg selv. Da står man igjen med ikke-statlige terrororganisasjoner. Disse har helt andre grunnleggende verdier enn vesten. Derfor kan ikke deres mål forklares ved vestlig rasjonalitet. Det de sannsynligvis har til felles med Vesten er forståelsen for å ramme avgjørende punkter. Slike avgjørende punkter kan f.eks. være det militære hovedkvarter, det økonomiske kraftsentrum eller statsoverhodet (sistnevnte er ikke legitime mål i Vesten). De to førstnevnte punktene ble rammet 11. september, og statsoverhodet kan ha vært målet for det flyet som styrtet. Problemet i denne sammenheng er at anslagene ikke bidro til å senke amerikanernes kampvilje på kort sikt, men i stedet medførte økt kampvilje.

Vestens fiender
Krig i den europeiske betydningen av ordet synes å ha blitt avleggs mellom stater tilhørende den vestlige kultur. Vesten, og i første rekke USA, har et teknologisk og militært forsprang på resten av verden. Dette kom klart til syne under Gulf-krigen, hvor den USA-ledede koalisjonen beseiret en motstander som, i antall hoder, var dobbelt så stor. Fordi vi i vesten ikke synes å ha interesse av å slåss innbyrdes, og fordi ingen motstander vil seg selv så ondt som å utfordre vesten i tradisjonell krig (tradisjonell i vestlig forstand), aktualiserer det asymmetrisk krigføring. Lawrence Freedman ved King’s College i London hevder i sin bok Revolution in Strategic Affairs at det i fremtiden vil være to typer kriger: De USA er involvert i og de de ikke er involvert i. Førstnevnte vil alltid ha en innebygget asymmetri, fordi det ikke er mulig å slå USA konvensjonelt.

Den kjente britiske forskeren ved London School of Economics, Christopher Coker, har definert symmetriske konflikter som konflikter mellom like typer styrker, som gjør at overlegenhet i antall, trening, lederskap og teknologi vil bestemme resultatet. Asymmetriske konflikter blir da mellom ulike typer styrker, og slike konflikter innebærer vansker med å forsvare seg mot den styrken som angriper. Coker argumenterer også med hvorfor asymmetrisk krigføring er relevant for vesten:
1. Gulfkrigen viste at ingen kan utfordre vesten - spesielt USA - i en konvensjonell krig (som nevnt ovenfor)
2. Asymmetrisk krigføring er den fundamentale måten ikke-vestlige samfunn fører krig på
3. Omstendighetene etter den kalde krigen, som humanitærisme og gryende avsmak for krig gjør vesten sårbar.

Asymmetriske konflikter, herunder terrorisme, er således den underlegnes krigføring. Hvem er det så som er underlegen i forhold til vesten. Teknologisk og militært kan vi vel svare at alle er underlegne i forhold til vesten. Teknologisk underlegenhet betinger imidlertid ikke et ønske om å gå til angrep på vesten. Derfor må vi forsøke å finne hvem som kan komme i konflikt med oss. Ett forsøk på å trekke opp konfliktlinjer ble gjort av den amerikanske sosiologen og statsviteren Samuel Huntington i hans artikkel (1993), og senere bok (1996), som bar navnet The Clash of Civilizations. I denne boken delte Huntington opp verden i flere sivilisasjoner, bl.a. den vestlige, ortodokse, hinduismen, den kinesiske og islam. Huntington underbygger sin teori med å henvise til historiske hendelser, hvor sivilisasjons-tilhørighet har vært bestemmende for hvilke parter i det internasjonale samfunn man skal alliere seg med og sympatisere med. Blant annet Tysklands fordømmelse av serbiske krigsforbrytelser men ikke kroatiske, Russlands støtte til Serbia og arabisk støtte til bosniakene brukes til å støtte Huntingtons teori. Videre påpeker Huntington at islam, som den eneste sivilisasjonen, ikke har noe kjernestat Dette kan selvfølgelig anses som et problem i bekjempelsen av en muslimsk ekstremist, på den annen side kan mangelen på kjernestaten være noe av den underliggende årsaken til ekstremismen. Huntingtons teori er omdiskutert. Fordi den retter fokus mot kulturforskjeller, hevder mange at teorien er farlig, og at en stadig terping på disse forskjellene skal gjøre tittelen på Huntingtons bok til en selvoppfyllende profeti. Det skal imidlertid sies at forfatteren selv ikke er krigshisser, han ønsker at fokuset på at sivilisasjonene er forskjellig skal medføre en bedret samhandling mellom disse. Det er viktig at de amerikanske toppolitikerne har presisert at den krig de nå fører mot Taliban-regimet er en krig mot terrorister, ikke mot verdens muslimer. Dette syn støttes forøvrig av Huntington selv.

Den nye typen krigføring

Etter Gulf-krigen har de vestlige forsvar rettet fokus mot utvikling av kvalitet innen teknologi, organisasjon og doktrine. Fokus i militære miljøer har vært rettet mot mulighetene for å utrette noe mot en militær fiende. Noen har hevdet at vi står ovenfor en Revolution of Military Affairs (RMA). Visjonen med RMA er å oppnå raske seire med minimal risiko for tropper, folk og eget territorium. Tanken er at vi i overgangen fra industrisamfunn til informasjonssamfunn vil se en utvikling tilsvarende den som preget overgangen fra bondesamfunn til industrisamfunn. Viktige trekk i RMA er utviklingen av informasjonssystemer og ”et system av systemer”, hvor ledelse, informasjon om fienden og hurtig distribusjon av all informasjon er sentrale elementer. Utviklingen av koordineringen av våpen, herunder treffsikkerhet er større enn utviklingen i våpnenes sprengkraft. Små avdelinger på lags-og tropps størrelse med høyteknologiske våpen kan dekke områder som før var dekket av et stort antall personer, kanskje bataljoner og brigader.

I forhold til troen på militær teknologi og RMA er hendelsene 11. september interessant. En overdreven tro på langrekkende våpen, dvs. bombing og kryssermissiler, som effektive maktmidler har gitt seg utslag i trusselvurderinger i bl.a. USA. Ut fra tanken at missiler er en hovedtrussel mot USA, har amerikanerne planer om å bygge et rakettskjold. Som kraftig korreksjon på denne trusseloppfatningen har man altså oppnådd å lamslå hele verden ved hjelp av fire helt alminnelige transportfly og noen lommekniver. Det eneste avanserte i denne operasjonen er selve planen. Som en korreksjon til vektleggingen av RMA har Lawrence Freedman sagt: “Så lenge RMA-styrker ikke håndterer hverdagsutfordringene, vil de ikke danne grunnlaget for en ny militær rangorden” I stedet for å snakke om RMA, har han beskrevet RSA (Revolution of Strategic Affairs). Han mener at parallelt med at RMA har gjort vestlig militærmakt uovervinnelig i åpent område, har strategiske affærer forandret seg og, delvis, gjort RMA irrelevant. I stedet for å møte organiserte hær-styrker vil vi møte krigere (beskrevet av Ralph Peters) som kun slåss når de har en overveldende fordel: Disse kan ha taktikk preget av bruk av skarpskyttere, bakhold, bedrag, konfrontere soldater med fremmed lokalbefolkning. Skille mellom høy og lav intensitet med tanke på bruk av teknologi er falskt. I stedet kan man skille mellom kriger adskilt og iblandet det sivile samfunn. Den dårlige mediaeffekten USA oppnår ved å bombe militære mål som ligger tett inntil uskyldige sivile, med de sivile tap det medfører, belyser problemet med å bruke høyteknologi i konflikter hvor de militære blander seg med sivile. Selv i NATO-landet Norge har enkelte grupper trukket den slutning at USA bomber uskyldige sivile som hevn for tapene 11. september.

Mottiltak

Forståelse av fienden
Det første tiltak i å bekjempe en fiende er å forsøke å forstå ham. Hvis det er en høy sannsynlighet for at det mest aktuelle scenario for vesten er å slåss asymmetriske kriger i andre verdensdeler, kommer kulturforståelse inn. Coker har sagt at hvis vi skal klare oss i strid, må vi forsøke å forstå taoistiske, islamske og kanskje afrikanske tradisjoner. Ett eksempel på hvor forskjellige andre kulturer er fra oss, kan vi finne ved å betrakte den vietnamesiske lederen Ho Chi Minh, som rangerte tid som den viktigste faktor for å oppnå seier, fremfor terrenget og folkets støtte. Han mente at man kun kunne bekjempe (den teknologisk overlegne franske og deretter amerikanske) fienden ved å bruke lang tid.

Direkte kontroll og indirekte innflytelse
Bekjempelse av terrorisme kan grovt sett deles i to deler. Den ene måten å bekjempe terrorismen på er å bruke maktmidler direkte mot terroristene. Den andre måten er å tenke langsiktig og redusere grobunnen for terrorisme. Således minner synspunktene om debatten omkring kriminalpolitikken: Skal man ta forbryterne eller fjerne årsakene til at folk blir forbrytere. Briten Lawrence Freedman kaller disse to hovedretningene direkte kontroll og indirekte innflytelse. Tradisjonelt har militær strategi rettet seg mot å oppnå direkte kontroll, som går ut på å kontrollere et territorium, eller å nedkjempe en fienden i et slag eller kampanje. Tradisjonelt har det begrensede omfanget av terroraksjoner gjort at den direkte kontroll har vært Politiets oppgave, gjennom deres arbeid for å pågripe terrorisene. Problemet med ensidig fokus på direkte kontroll har vært at man ved å nedkjempe terroristen, ikke nødvendigvis har fjernet grobunnen for terrorismen. Et problem med mellomnasjonal terrorisme, hvor terroristen ikke kan knyttes direkte til en stat, er at det er nesten umulig å nytte en direkte kontroll uten at den staten som huser terroristen samarbeider med offeret for terrorhandlingen.

For å fjerne grobunnen for terrorisme, må man derfor nytte en indirekte strategi. Denne kan gå ut på å gjennomføre reformer eller imøtekomme politiske krav som danner grobunn for terror. Indirekte innflytelse kan også utøves ved å legge press på stater som støtter opp om terrorisme, eller å presse stater til å ta stilling til terrorhandlinger. Sistnevnte forhold kjennetegner det diplomatiske arbeid USA gjorde etter 11. september, bl.a. overfor Pakistan. Uttalelser fra det amerikanske utenriksdepartement om at det bør opprettes en palestinsk stat kan også ses som et tiltak for å fremme indirekte innflytelse overfor stater som tilhører den samme kulturkrets som Bin Laden. Indirekte innflytelse kan også gjøres gjeldende med maktanvendelse mot den stat som er vert for terrorister. I den grad vi ser på begrepet krig, kan vi si at det kun er en form for retorikk i den grad man snakker om krig mot terrorisme. De krigshandlinger vi nå ser er imidlertid en krig mot det Taliban-styrte Afghanistan, hvor målet er å få utlevert Bin Laden, uskadeliggjøre hans terrornettverk al-Qaida og å oppnå et regimeskifte i Kabul.

Problemer med direkte kontroll
Etter angrepene mot World Trade Center og Pentagon ville det være nærmest utenkelig at verdens sterkeste militærmakt skulle forholde seg passiv til tapet av 5-6000 egne borgere og vente på neste terrorangrep. Det å pågripe Bin Laden har blitt en sentral utenrikspolitisk målsetting for USA. Dette nødvendiggjorde sannsynligvis direkte kontroll. Utfordringene i slike operasjoner er å knytte disse til politiske mål, som terroristbaser, treningsfasiliteter, samt tvinge vertsregjeringen til å revurdere sin politikk. Hvis en direkte kontroll medfører okkupasjon, kan man pådra seg terrorhandlinger fra geriljakrigere og dermed tap av egne soldatliv. Samtidig kan bombing og deretter okkupasjon gi politiske kostnader. Derfor er det sannsynligvis fornuftig å utvise forsiktighet i bruk av vestlige bakkestyrker En udiskriminerende respons kan gi muligheter for et dårlig rykte internasjonalt, og derigjennom øke basen for støtte hos terroristene. Man ser at bombingen av Afghanistan allerede fører til uro i en del miljøer i Vesten.

Problemer med indirekte påvirkning
Mange har, kanskje ut fra en antakelse av at de fleste terrorister kjemper for en rettferdig sak, påpekt at man må se på årsakene til terrorisme. Antakelsen går kanskje ut på at slike årsaker kan være sosial urettferdighet (som årsak til terrorisme i Latin-Amerika) eller vestlig maktarroganse (årsaken til at islamske fundamentalister har angrepet Vesten). Ved å komme terroristene i møte kan man således fjerne grobunnen for terrorisme. Dette kan synes som en positiv tanke, men dette kan sannsyligvis ikke være en universell oppskrift for bekjempelse av terrorisme. Hva med høyreekstrem terrorisme: Skal man jage ut alle mørkhudede for å fjerne grobunnen for rasistisk vold? Og hva med islamske fundamentalister som kjemper mot vestlig innflytelse: Skal vi slutte å utbre verdier som demokrati og menneskeverd, verdier som står sterkere i Vesten enn resten av verden?

Ett problem med indirekte påvirkning, er at den ikke umiddelbart medfører fysisk kontroll eller uskadeliggjøring av terroristene. I en sak som er så alvorlig som den nåværende, hvor islamske ekstremister har drept 5-6000 mennesker og hvor de muligens forsøker å skaffe seg kjernefysiske våpen, er det sannsynligvis uakseptabelt å unnlate å pågripe de skyldige. Samtidig er det viktig at bekjempelsen ikke danner basen for nye terrorister.

Mange av de som er skeptiske til bruk av militærmakt forfekter bruk av økonomiske sanksjoner som en mer legitim type påvirkning. Økonomiske sanksjoner kan i beste fall gi indirekte innflytelse over lang tid, ofte har de ingen effekt i det hele tatt. I den grad de får effekt, vil de ofte forårsake stress og lidelse for de uskyldige. Slik sett er økonomiske virkemidler mindre diskriminerende enn militære. Effekten er større når den staten som blir utsatt for øk.virk. søkes påvirket i målsettinger som ikke er vitale. Sponsing av terrorisme er sjelden en vital interesse.

Bekjempning av Taliban

Intensjoner
Som nevnt er det viktig å forstå fienden. En intensjon bak flystyrtene kan ha vært å provosere frem et slag i løse luften, eventuelt en hevnaksjon som rammer for mange sivile, som igjen vil splitte USA fra allierte og vennligsinnede nasjoner. En annen intensjon kan være å hemme amerikanernes vilje til å engasjere seg ute i verden. En slik intensjon vil da bygge på den amerikanske todelingen, med tanke på orientering i internasjonal politikk: Aktivt engasjemet versus isolasjonisme. En tredje intensjon, og som kanskje er den mest skremmende, kan være spesielt aktuell, hvis det viser seg at gjerningsmennene har bakmenn som har sitt idemessige fundament i Østen. Der har man et helt annerledes forhold til tid enn i vesten (hvor alt skal skje i meget høyt tempo). Her kan intensjonen være langsiktig rettet, og gå ut på å bryte ned amerikansk - og vestlig - dominans over en lang tidsperiode, f.eks 20 - 50 år. I en normaltilstand av fred skal det amerikansk/vestlige samfunn rystes av gigantiske katastrofer, slik som 11. september, spredt over et tidsrom med kanskje flere års opphold mellom anslagene.

Direkte kontroll – Nedkjempelse av Taliban og al-Qaida samt pågripelse av Bin Laden
Den direkte reaksjon mot angrepene mot USA 11. september har som hovedmål å pågripe Bin Laden og å fjerne Taliban-regimet i Afghanistan. For tiden er vi inne i en bombekampanje, som har vært utført av US Air Force. En bombekampanje alene kan ikke føre til måloppnåelse, et faktum som synes å ha vunnet stor forståelse i opinionen. Talibans evne til å rette det internasjonale samfunns oppmerksomhet mot sivile tap har svekket oppslutningen om krigen, bl.a. i Norge. Begrepet hevn dukker av og til opp i vår hjemlige debatt. Det er sannsynligvis en avsporing av debatten. Formålet med krigen er å stanse terroristene, slik at vi ikke til stadighet skal miste tusenvis av vestlige uskyldige i terrorangrep, kanskje til og med i kjernefysiske angrep. Luftkrigen er mer rettet mot det som på fagspråket kalle kritiske sårbarheter i Afghanistan, som f.eks luftvern og sambandsinstallasjoner. Den svekkelsen som påføres Taliban hver dag oppleves sannsynligvis dramatisk, i et land hvor en væpnet opposisjon kontrollerer deler av landet, og har som eneste mål å fjerne Taliban. Den lokale maktbalansen i Afghanistan endres derfor for hvert bombetokt USA gjennomfører over Talibans stillinger. Nordalliansens eksistens er derfor en faktor som gjør bombingen meningsfull, spesielt i det alliansen klarer å ta terreng fra Taliban.

Indirekte påvirkning - humanitær og diplomatisk innsats
Den indirekte påvirkning i Afghanistanspørsmålet har pågått siden 11. september, bl.a gjennom politikernes retorikk. Her begikk president Bush den tabbe å kalle krigen mot terroristene et korstog, et begrep som naturlig nok vekker blandede følelser blant de man absolutt ikke ønsket å støte fra seg, nemlig den islamske verden. På den annen side har amerikanske ledere gjentatte ganger uttalt at krigen mot Taliban ikke er en krig mot Islam, men mot terrorister. Samtidig har USA gjennom aktivt diplomati fått allierte, østeuropeiske land, FN og de fleste muslimske land på sin side i krigen mot Taliban. Spesielt har USA drevet et aktivt diplomati bl.a. overfor Pakistan. Samtidig har USA vist forståelse for at tiltak for den nødlidende befolkning må gjennomføres parallelt med krigen mot Taliban. Samtidig med at det raser en krig er det nødvendig å hindre for store sivile tap, som følge av hungersnød. Humanitære tiltak er ikke i strid med krigen med Taliban, men et sentralt element i bekjempelsen av en asymmetrisk motstander.

Konklusjon

Etter å ha gjennomført en teoretisk tilnærming til asymmetrisk krigføring og terrorisme, håper jeg at denne artikkel har bidratt til forståelse for at trusselbilder som oftest oppstår etter at trusler har vært realisert (og kanskje ikke eksisterer lenger). Det er dermed min påstand at vi ofte feilaktig tror vi ser inn i fremtiden når vi i realiteten ser på vår helt nære fortid. Videre har det blitt påpekt at asymmetrisk krigføring involverer tiltak som spenner fra bruk av militærmakt til humanitær støtte, og at disse midlene ikke er gjensidig utelukkende. Det som kan gi grunn til optimisme i forhold til USA’s mål i Afghanistan-operasjonen, er pr. skrivende stund (12. november) Nordalliansens fremgang mot Taliban, en fremgang som ble muliggjort ved bombekampanjen. Det er derfor håp om at operasjonen kan medføre at Taliban blir fjernet, og at Bin Laden og hans Al-Qaida organisasjon blir satt ut av spill eller alvorlig svekket.

Major Per Olav Vaagland er instruktør i ledelse og militærteori ved Krigsskolen.
Han er Cand Philol fra NTNU.