Forutsetninger for terrorismen Av major

Forutsetninger for terrorismen

Av major (R) John Berg

21. juni, noen uker før tragedien i USA 11. september, tok en amerikansk føderal storjury ut tiltale mot 13 saudiarabere og en libaneser for bombeattentatet mot Khobar Tower i 1996, der 19 amerikanske soldater ble drept og flere hundre såret. Tiltalen ble møtt med usedvanlig skarpe reaksjoner fra Riyadh, som påpekte at Khobar ligger i Saudi-Arabia og at tiltale og rettsforfølging er et saudisk anliggende. Det vil ikke komme på tale å utlevere til USA ni (i følge enkelte kilder 11) av de tiltalte, som på dette tidspunkt allerede satt fengslet i Saudi-Arabia.
Episoden kaster lys over hvilke problemer den langsiktige kampen mot terrorismen kan føre med seg. Mye kan gå galt hvis ikke en lang rekke staters og grupperingers interesser koordineres. Saudi-Arabia har sin egen fundamentalistiske fløy å ta hensyn til. Riyadh reagerte dessuten spesielt sterkt på at den amerikanske tiltalen hevdet at de mistenkte tilhører en organisasjon kalt Saudi Hizbollah, med forbindelser til Syria, Libanon og ikke minst til regjeringskretser i Iran. På dette tidspunktet var nemlig Saudi-Arabia, med amerikansk forståelse, engasjert i sonderinger med Iran med sikte på en tilnærming, som den amerikanske tiltalen bare kunne forkludre. Den amerikanske storjuryen hadde riktignok hatt et press på seg, i form av en 5-års foreldelsesfrist. Men Saudi-Arabias innenriksminister, prins Nayef bin Abdel Aziz, fastslo at "Ingen annen instans har rett til å etterforske noen som helst forbrytelse som finner sted på saudisk jord."
I tillegg til sonderingene mellom Saudi-Arabia og Iran kommer at over vinteren og våren hadde Iran, sammen med Russland, klart å drive frem forhandlinger mellom de stridende parter innen Nordalliansen i Afghanistan. Dette hadde resultert i en avtale, Nordalliansen hadde skiftet navn til United Front (UF) og penger var blitt tilført slik at UF hadde kunnet øke antallet Mi-17 Hip transporthelikoptere fra ett eller to til seks eller syv, få to lagrede Mi-35 Hind angrepshelikoptere i luften og anskaffe T-54 og T-55 stridsvogner og B-21 kjøretøybaserte 122 mm rakettkastere. (Navnet United Front (UF) dukket altså opp allerede i vår, selv om norske medier i skrivende øyeblikk fremdeles bruker det gamle navnet Nordalliansen.) Saudi-Arabia mente åpenbart at dette ikke var tidspunktet for å provosere Iran, og kanskje styrke den ortodokse, Talibanvennlige fløyen i landet mot den liberale president Khatami. Samtidig er Riyadh åpenbart lite innstilt på at Iran, for ikke å si Pakistan, skal få for stor innflytelse i Afghanistan.
Man kan kanskje si det slik, at i Khobar Towersaken valgte Riyadh i en grad side mot USA, og for et begynnende samspill med Iran, Russland og UF, et samspill som utvilsomt støttes av blant annet de tidligere sovjetiske, sentralasiatiske statene og India. Men dette er samtidig et samspill som helt åpenbart er i USAs interesse. Episoden kan derfor tjene til å belyse hvor vanskelig det kan være å holde tungen rett i munnen i kampen mot terrorismen.

Hvilken agenda?

Dette understrekes av forholdene innad på Talibans side, slik de fremsto i tiden før 11. september. Det bilde av Taliban som ble tegnet i mediene i ukene umiddelbart etter 11. september, var mangelfullt. Mye tyder nemlig på at Taliban var i ferd med å miste noe av grepet på sine egne væpnede styrker. Årsaken til dette var et økende antall utenlandske grupperinger på Talibans side, som utmerket seg med en høyere militær kvalitet enn Talibans egne styrker. Disse utenlandske grupperingene hadde ikke nødvendigvis helt den samme agenda som Taliban. Tre eksempler kan illustrere dette:
Islamic Movement of Uzbekistan (IMU), og dens leder Juma Namangani, har frem til skrivende øyeblikk bare såvidt vært nevnt i mediene. IMU er imidlertid en meget sterk gruppering, bestående av blant annet uzbeker, tadjiker, kirgisere og til og med uigurske fundamentalistiske krigere fra Xinjiang. Namangani, en tidligere sovjetisk fallskjermjeger, har Tahir Yuldash ved sin side i lederskapet. IMUs agenda gjelder selvsagt ikke bare Afghanistan men hele Sentral-Asia østover til Kina.
Det har lenge stått også meget krigserfarne tsjetsjenske grupperinger på Talibans side. Opprørerne i Tsjetsjenia opprettet faktisk en "ambassade" i Kabul i januar 2000, og konsulater i Kandahar og Mazar e Sharif. Allerede sist vinter skal tsjetsjenske småsamfunn ha vært ganske godt synlige i flere afghanske byer og landsbyer, med familiemedlemmer som opptrådte åpenlyst på markedsplassene osv. Tsjetsjenernes agenda er selvsagt først og fremst Tsjetsjenia.
IMUs og tsjetsjenernes forholdsvis sterke tilstedeværelse indikerer klart at Osama bin Laden ikke er den eneste nøkkelen til problemets løsning. Det vil etter alt å dømme være krig i området inntil situasjonen i de nye sentralasiatiske statene og det sørlige Russland er stabilisert. Og like lenge må vi regne med at fundamentalistisk islamsk terrorisme vil utgå fra regionen, selv om denne terrorismen kanskje vil skifte karakter etter hvert.
At terrorismen vil fortsette, sannsynliggjøres også av situasjonen langs Afghanistans sørgrense. Det delikate pakistanske engasjementet i landet har sammenheng med Islamabads bruk av ytterliggående grupper til å øve press på India i Jammu og Kashmir. Men alt før 11. september hadde Pakistan åpenbart mistet mye av kontrollen. Et eksempel er den meget ekstreme gruppen Lashkar e Jhangvi, som har ført sin hellige krig også mot shiamuslimer i Pakistan. Lashkar har begått omfattende grusomheter. Lederen, Riaz Basra, og flere andre har lenge vært ettersøkt av pakistanske myndigheter, som har begjært dem utlevert fra Afghanistan. Dette er ikke blitt etterkommet av Taliban, og slik sto situasjonen allerede lenge før 11. september og den etterfølgende pakistanske begjæringen om utlevering av Osama bin Laden. Det sier seg selv at også Lashkar e Jhangvi har sin egen agenda.
Det er ikke lett å se hvordan styrkeforholdet rundt alle disse grupperingene vil utvikle seg på sikt, etter hvert som begivenhetene fortsetter å rulle over Afghanistan. Mye vil nok avhenge av hvordan det utvikler seg med Al-Qaeda.

Al-Qaeda

Opp gjennom 1990-årene arbeidet Osama bin Laden målbevisst og langsiktig for å feste grepet på situasjonen ved hjelp av den harde kjerne i sitt Al-Qaeda nettverk. Denne harde kjernen kalles gjerne "araberne", og i likhet med tsjetsjenerne bygde de opp nærmest små "kolonier" som var godt synlige i gater og på markedsplasser flere steder i landet. Den aller hardeste, mest betrodde kjernen rundt bin Ladens person ble bemannet med algirere, egyptere og jemenitter, hevdes det. Men Al-Qaeda favner videre enn dette.
Lenge før 11. september synes det å ha vært en utbredt oppfatning blant kjennere av Osama bin Laden og hans virksomhet at Al-Qaeda forlengst var så godt etablert, på bred internasjonal basis, at organisasjonen ville overleve både en nøytralisering av bin Laden og en fordrivelse fra Afghanistan. I dag omfatter nemlig Al-Qaeda nettverket større og mindre organisasjoner, grupper og celler i godt over 50 land. Man skal være klar over at regionale organisasjoner som f.eks. Abu Sayaaf (ASG) geriljaen på Filippinene også tilhører nettverket, og at grupper og celler fra ASG kan komme til å utføre terrorhandlinger på bin Ladens ordre eller i hans ånd en rekke steder i verden. En slik ordre kan godt ha vært gitt fire, fem år i forveien, vi kjenner flere eksempler på at forberedelsene til en terrorhandling har tatt såpass lang tid. Hovedmønsteret som utviklet seg var at bin Laden finansierte, påvirket og trakk i trådene, mens grupper som ASG, GIA i Algerie, de to store egyptiske organisasjonene Egyptisk Islamsk Gruppe og Egyptisk Islamsk Jihad (Hellig Krig) og flere andre sto bak og styrte mindre grupperinger, celler og enkeltpersoner som ble brukt i terrorhandlinger. Dette mønsteret vil i hovedtrekk og i alle fall på en viss sikt kunne overleve nesten hva som helst. Det er nok her vi finner amerikanernes begrunnelse for å hevde at kampen mot terrorismen vil kunne ta minst ti år.
Norske medier har kalt Al-Qaeda for en "løs" organisering. Dette er helt galt, og bygger i for stor grad på moderne vestlige organisasjonsmodeller. Det ligger bindinger inne i nettverket som er sterkere enn noe som helst av det man lærer om på Handelshøgskolen i Bergen eller finner oppover i etasjene på Aker Brygge. Med fare for å forenkle kan vi kanskje kalle Al-Qaeda for en "langsom" organisasjon. Men "løs" er den ikke.

Terror i vest

Går vi inn på de forskjellige grupperingene og deres agendaer, ser vi at det blir alt for enkelt når en del medier, politikere og andre kommentatorer hevder at det er USAS politikk som er årsak til islamsk terrorisme i den vestlige verden. IMU, tsjetsjenerne, Lashkar og andre har regionale agendaer, og Al-Qaedas virksomhet har sitt utspring i visjoner om en "ren" islamsk verden i regionen som grunnlag for et verdensherredømme.
Det blir nok riktigere å si at terrorismen som har utspring i regionen har dype historiske røtter og at den trekker næring fra lokalt og regionalt konfliktstoff. Hovedårsaken til at denne terrorismen også rammer den vestlige verden, ligger nok i den moderniseringsprosess som heller ikke denne regionen har kunnet unngå. TV har smadret lokale og regionale perspektiver og bragt oppfatninger av USA og resten av den vestlige, rike verden inn i virkelighetsoppfatningene. Spesielt i oljelandene har moderne utdannelse gitt kunnskapsgrunnlag og evne til å agere i de kompliserte, vestlige samfunnene. Og mobilitet, først og fremst i form av noen timers flyreiser, har åpnet mulighetene.
Det er ikke riktig at vi vet lite om terroristene og deres virksomhet i vår del av verden. Spesielt det siste året er et betydelig antall terrorister og mistenkte arrestert en lang rekke steder. Flere terrorhandlinger er blitt forhindret. Den store arrestasjonsbølgen begynte i Jordan i fjor sommer. Jordanerne har funnet store mengder disketter med data om bin Ladens treningsleire og virksomhetene der, forsyningstjeneste og finansoperasjoner. Den algirske terrororganisasjonen GIA synes å stå sentralt, men forbindelsene til bin Laden er mange og klare. GIA ble i sin tid dannet av veteraner som vendte hjem til Algerie fra krigen mot Sovjet i Afghanistan. I tillegg til tusenvis av algirske sivile har GIA myrdet 120 utlendinger på algirsk jord, men ingen amerikanere. Nå synes organisasjonen å rette oppmerksomheten mot amerikanske mål i Europa og sikkert også i USA. Det antas som sikkert at bin Laden finansierer dette.

Hvor farlige?

29. mai i år falt det fire livstidsdommer i USA for bombeattentatene mot de amerikanske ambassadene i Nairobi og Dar Es Salaam i 1998. Alle fire hadde tilstått helt eller delvis og i varierende grad samarbeidet med etterforskerne. To medskyldige, blant dem en amerikaner født og oppvokst i Egypt, som har tjenestegjort i USAs hær som instruktør i muslimsk kultur, hadde inngått avtaler med amerikanske myndigheter og vitnet i saken. En tredje informant opptrådte også i saken. De dømte, vitnene og informanten har sammen med etterforskningen tegnet et detaljert og ganske sammensatt bilde av operasjonen. De involverte er langt fra hva man vil kalle elitesoldater. Operasjonene ble amatørmessig utført, noe som var årsaken til at bombene kostet "bare" 12 amerikanere livet, av ialt 224 døde.
Organiseringen var imidlertid profesjonell og planleggingen nøye, langvarig og forholdsvis avansert. Operasjonene var imidlertid preget av pengemangel, og legger man dette sammen med terroristenes begrensede kvalifikasjoner som soldater betraktet, kan man gjøre interessante sammenligninger med de avanserte og kostbare operasjonene i USA 11. september. Det kan se ut til at Al-Qaeda har noe begrensede ressurser tilgjengelig i den vestlige verden, og at de beste folkene og mesteparten av pengene ble prioritert til aksjonene i USA. Det utelukker selvsagt ikke at flere såpass krevende aksjoner kan komme. Men det kan indikere at forholdsvis strenge prioriteringer er nødvendige. Blant frittstående eksperter har det forøvrig lenge vært sterk uenighet om hvor store finansielle ressurser bin Laden egentlig har.
Osama bin Ladens Al-Qaeda organisasjon er meget sammensatt. Han har et konsultativt råd, komiteer for religion og Sharia (islamsk lov), finans, militære operasjoner og informasjon, og en fast kjerne, men ellers omfatter Al-Qaeda en rekke organisasjoner med tilknytninger til kjernen. GIA er et eksempel på en slik organisasjon. De små aksjonsgruppene og nettverkene rundt disse organisasjonene i den vestlige verden minner ofte om organiseringen av norsk motstandsbevegelse under krigen, med celler og kontaktledd som kan fjernes slik at opprulling av ett ledd ikke skal spre seg gjennom nettverket. Allikevel foregår det som nevnt omfattende opprullinger. Det antas i dag å være minst 40 til 50 grupperinger i Europa.

Trening

Det er vel kjent at det lenge har foregått omfattende kursvirksomhet i Afghanistan. Mange av dem som i dag befinner seg i vest har gått ett eller flere av disse kursene.
Kursene minner naturlig nok mye om våre egne opplegg for grunnleggende militæropplæring og for litt mer avansert enkeltmannsutdanning, og for spesialisering som f.eks. sprengningstjeneste. På sistnevnte felt har Al-Qaeda kjørt et grunnleggende kurs på 15 dager, et mer avansert på 45 dager og ett på 60 dager. Det kjøres også kurs i rekognosering og planlegging av terroranslag, med bl.a. fotografering, fremkalling av film, og oppmåling og tegning av kart og skisser. Et gjennomgående trekk synes å være at forberedelsene til en aksjon kan ta lang tid, opptil fire år.

John Berg er freelance journalist og bl.annet bidragsyter til Janes Defence Weekly