DET GAMLE OG DET NYE FORSVARET Svar til Generalmajor Sverre Diesen

DET GAMLE OG DET NYE FORSVARET

Svar til Generalmajor Sverre Diesen,
Innlegg i NMT nr 10/2001

Av generalløytnant Tønne Huitfeldt (p)

Generalmajor Sverre Diesen har i et innlegg i NMT nr 10 for 2001 et kraftig angrep på meg fordi jeg har hatt noen kritiske kommentarer til Sverre Diesens og Forsvarsministerens argumentasjon til fordel forslagene til omlegging av Hæren i den nye Langtidsplanen, St. Prp. Nr.45.

Før jeg kommer inn på Sverre Diesens ulike begrunnelser og synspunkter vil jeg imidlertid først ta opp noe han sier helt tilslutt i sitt innlegg – nemlig ”dersom man i tillegg benytter sin militære grad i avisinnlegg og lignende om disse spørsmål, tillegges man selvfølgelig en betydelig autoritet og sakkunnskap av offentligheten. Det samme kan sies dersom man oppsøker stortingspolitikere for å argumentere for sitt syn i kraft av tidligere grad og stilling” Hva i all verden er det Diesen her mener? Sier han at tidligere militære, og andre fagpersoner, ikke skal kunne gå ut i den offentlige debatt om viktige samfunnsspørsmål? Vil Diesen innføre en begrensning i ytringsfriheten som skal gjelde for tidligere militære?

Ser man dette innspillet fra Sverre Diesen i sammenheng med en oppfatning som nå gjør seg gjeldende hos offiserer som ikke søker avgangsstimulerende tiltak, og som altså ønsker å fortsette i Forsvaret, om at de ”inngår i en ny og uformell kontrakt med Forsvaret hvoretter de forplikter seg til å akseptere de rammer som gis ”. Hvis denne oppfatning er mer alminnelig blant offiserene så er det meget alvorlig, fordi det kan føre til at de avstår fra å si sin egentlige mening hvis de tror den avviker fra synet til den ansvarlige sjef. Det kan igjen føre til at militære sjefer ikke lenger kan regne med å få vite hva deres medarbeidere og rådgivere egentlig mener. Og det kan resultere i en svekkelse av det faglige innholdet i den demokratiske debatten om viktige samfunnsspørsmål. Her er det åpenbart viktig at både Sverre Diesen og Forsvarssjefen kommer på banen og forklarer hva som skal gjelde!

Så til Sverre Diesens øvrige synspunkter. Her gjør han et stort nummer av forskjellen i vår vurdering av mobiliseringshærens verdi og berettigelse i vår nåværende situasjon, og viser til rapporter fra FFI og fra tidligere repetisjonsøvelser fra 1990-årene. Dersom disse rapportene og konklusjonene er korrekte og representative for avdelingenes virkelige situasjon når det gjelder utstyr og trening – hvorfor ble det ikke så tatt effektive skritt av de ansvarlige instanser for å rette på forholdene? Når det gjelder de momenter som er nevnt vedrørende vintertrening og gjennomføring av feltmessige operasjoner ville det jo vært fullt mulig å rette på de påviste svakheter ved nest påfølgende repetisjonsøvelse, - hvis det hadde vært lagt vekt på nettopp dette.

Når det gjelder Hærens materiellsituasjon og avdelingenes mangel på krigsviktig utstyr skal jeg ikke bruke så mye plass på Sverre Diesens synspunkter. Han sier jo selv i sitt innlegg at vi i 1995 kunne hatt 4 komplette brigader, herav 3 i divisjonsforband , selv med 100% krav til materielldekning. Da er spørsmålet- hvorfor holdt ikke langtidsplanleggerne seg til dette styrkemålet da de la opp forslagene i
Langtidsplanen?

Her kommer Sverre Diesen med det han kaller et ”prinsipp i Forsvarets langtidsplanlegging: Materiell som ikke kan gjenanskaffes eller oppdateres i et 20-års perspektiv skal avskaffes med en gang”. Et virkelig eiendommelig prinsipp, fordi det jo betyr at man baserer seg på å ha behov for det samme forsvaret 20 år senere! Det er jo i alle fall et tvilsomt spørsmål når man ser på utviklingen av trusselbildet. Jeg tenker ikke da på hvilke konsekvenser terrorangrepene i USA den 11 september vil komme til å få når det gjelder utforming av fremtidig militært forsvar, men på hva Sverre Diesen selv mener om fremtidsperspektivene når han anfører at ”Ingen lenger tror på eller forbereder tredje verdenskrig, men at fremtidige konflikter sannsynligvis vil dreie seg om begrenset bruk av militær makt mot norsk område eller norske militære og økonomiske mål, i den hensikt å tvinge den norske regjering til å skifte kurs i et konfliktspørsmål. Territoriet endrer seg i så fall fra å være krigens rasjonale og mål, til å bli en arena for militær maktbruk uten å ha noen permanent eller langsiktig betydning i seg selv”.

Hvis dette er de utfordringer Sverre Diesen forestiller seg at vi vil bli stillet overfor i fremtiden , så må han forklare hvordan de mekaniserte enhetene i det nye forsvaret skal bidra til norsk sikkerhet og handlefrihet.

Den dypereliggende forskjellen i Sverre Diesens og mine synspunkter gjelder nok Mobiliseringshærens verdi og berettigelse i vår situasjon. Sverre Diesen har åpenbart ingen tiltro til denne måten å ordne forsvaret av eget land på. Han bruker meget plass på å imøtegå min opplysning om at det var mulig for en mobiliseringsbrigade fra det sentrale Østlandet å være klar i sitt Alfa-område i Nord-Norge på 56 timer etter innkalling, mobilisering og flytransport. For å avvise denne mulighet bruker han at en mobiliseringsbrigade ikke ville være ”klar” før den hadde gjennomgått minst 40 dager oppøving og trening. Selv om dette selvsagt var ønskelig og ville vært gjennomført hvis det hadde vært tid til rådighet, så var det ikke noe fastsatt krav i min tid i Nord-Norge. Og Sverre Diesen er jo selv enig i at ”man selvsagt må gå i strid med de avdelinger man har - gode eller dårlige - det er det ingen uenighet om.”

Sverre Diesen har øyensynlig ikke oppfattet at jeg brukte eksemplet med 56 timer for utplassering av en våre daværende mobiliseringsbrigader for å illustrere forskjellen i fleksibilitet og reaksjonsevne sammenlignet med den tid det vil ta å flytte mekaniserte enheter fra Østerdalen til Nord-Norge, dersom det inntreffer en situasjon som gjør det ønskelig å forsterke Nord-Norge for å øke avskrekkingen eller styrke forsvarsevnen overfor en trussel om eller bruk av militær makt.

Det er sikkert flere enn meg som er opprørt over at beslutningene i forbindelse med St.prp.nr.45 innebærer den endelige slutt for mobiliseringshæren som den viktigste komponenten i landforsvaret. Vi reagerer også på den ensidige argumentasjonen som ble brukt to fordel for det nye forsvaret, med sterk betoning av fordelene, sammen med en svartmaling av det gamle mobiliseringsforsvaret. Svakhetene ble fremhevet og forstørret til det ugjenkjennelige., mens de komparative fordelene overhodet ikke ble nevnt. Jeg vil spesielt nevne at påstanden om at ”Reaksjonsevne er viktigere enn volum” er uforståelig i denne sammenheng.

Postulatet kan virke umiddelbart overbevisende, men det må settes inn i den aktuelle sammenheng. Hvis Sverre Diesen her mener reaksjonsevne når det gjelder å stille personell til rådighet for NATO eller FN for krisehåndtering så innebærer den nye Innsatsstyrken utvilsomt fordeler sammenlignet med de begrensninger vi opplevde med den tidligere ordning i forbindelse med deployering av det norske bidraget til
Kosovo-styrken i 1999. Og dette bør jo komme klart frem. Men også her er det jo begrensninger ved den nye ordningen, bl.a. fordi de tunge stridsvognene vil forsinke og komplisere utplassering av vår innsatsstyrke. Dette er forøvrig et problem som har slått inn hos flere av våre større allierte og som har resultert i at de nå vurderer mulighetene for å komme frem til lettere stridsvogner og andre kampkjøretøyer i de styrkene som skal kunne deployeres for innsats i internasjonale operasjoner.

Påstanden om at ”reaksjonsevne er viktigere enn volum ”reiser på den annen side spørsmålet om hvilken reaksjonsevne vi kan regne med hvis det oppstår behov for å bruke Hærens mekaniserte innsatsstyrke til å forsterke utsatte deler av vårt eget område i tilfelle av en ytre trussel for å oppnå forebyggende effekt eller for å styrke forsvarsevnen i tilfelle av et angrep på vårt område., enten innsatsstyrken nå befinner seg i Østerdalen eller i utlandet på det aktuelle tidspunkt. En avklaring av dette spørsmål er helt nødvendig fordi den nevnte påstanden kan være egnet til å villede folk til å tro at det nye forsvaret er bedre enn hva som i virkeligheten er tilfellet.
Det er min overbevisning at moderne mobiliseringsbrigader slik vi var kommet frem til i forbindelse med prosjekt ”Divisjon 2000” ville gitt både bedre reaksjonsevne
og tilstrekkelig volum til å ta opp et meningsfullt forsvar av vårt eget territorium inntil allierte forsterkninger kunne komme til unnsetning. Det er jo også direkte galt slik Diesen hevder at: ”det tradisjonelle masseforsvaret bare kan brukes hvis landet står overfor en trussel om okkupasjon og utslettelse som selvstendig nasjon slik vi opplevde i 1940, og slik det var en reell mulighet for under den kalde krigen”. Kgl res av 10 juni 1949 - ”Plakaten på veggen” og en sterkt desentralisert mobiliseringsordning sammen med nødvendig forhåndslagring av tyngre utstyr
ville gitt oss betydelig bedre fleksibilitet og handlefrihet til å håndtere mulige kriser som kan komme til å ramme vårt eget territorium enn den nå vedtatte ordning.

Jeg håper at det er mulig å få svar på de spørsmål jeg har reist ovenfor som kan bidra til å øke troverdigheten av den løsning som er valgt for Hærens vedkommende. Jeg vil også håpe at det fortsatt er mulig å være uenige om hva som er den beste løsning, og at vi kan være enige om at det vesentlige nå er at vi prøver å få det best mulige forsvar innenfor de ordninger og rammer som er vedtatt.