Andrew Gordon

Andrew Gordon: The Rules of the Game - Jutland and the British Naval Command
John Murray, London. Paperback - 2000. 708 sider. £ 16,00.
Bokomtale av Anders Mjelde

Jyllandslaget fant sted for snart 100 år siden. Og da jeg hørte om den foreliggende boken var den første tanke - 'kan det fortsatt skrives noe om Jyllandslaget som ikke allerede er skrevet?'. Andrew Gordon beviser i sin bok at det kan det; men da skal det også anføres at boken omhandler noe mye bredere og viktigere enn bare Jyllandslaget.
Forfatteren beveger seg i flere dimensjoner. Kjernen og utgangspunktet i boken er sjømilitær taktikk og sjømilitære operasjoner i perioden 1880-1918 illustrert ved senkningen av HMS Victoria (slagskip) i Middelhavet i den 22. juni 1893 og ved Jyllandslaget den 31. mai 1916. Deretter behandler forfatteren britisk kommando- og kommunikasjonkonsept med hovedvekt på den britiske flåte i samme periode. Og til slutt trekkes rammen for britisk sjømilitær virksomhet ved å fokusere på utvelgelse av høyere offiserer, og offiserenes opplæring, kompetanse og kultur.

Hva var Jyllandslaget? For de som ikke har spesielle interesser for sjømilitær historie er det kanskje bare et navn forbundet med den første verdenskrig. Men Jyllandslaget representerer slutten på en sjømilitær epoke som starte med de sjømilitære erfaringene fra Krimkrigen i 1852 og etterfulgt av erfaringene fra den amerikanske borgerkrigen. Samtidig representerer Jyllandslaget slutten på Pax Britannia og Imperiets storhetstid.
Erfaringene fra Krimkrigen og den amerikanske borgerkrigen tilsa at fremtiden ved flåteoperasjoner ville være preget av stort og grovt skyts, pansrede skip og miner (torpedoer), samt maskinell fremdrift (ikke seil). De fleste mariner begynte utviklingen av nye marinefartøyer ved å bygge på eksisterende konsept (evolusjon), og ved århundreskiftet (1900) var det typiske slagskipet på ca 15000 tonn, armert, og utstyrt med 4 stk 12 toms kanoner og noe mindre skyts. Det hadde en fart på ca 18 knop, og ble drevet frem av dampmaskin. Effektiv kampavstand var ca 2000 yards.
Under admiral J A Fisher iverksatte den britiske marine fartøysutvikling av slagskip som med et slag representerte en revolusjon. De nye typer slagskip ble oppkalt etter prototypen HMS Dreadnought (sjøsatt 1906), som var på 17 500 tonn med ti stk 12 tommer kanoner, armert, og utrustet med dampturbiner som gav den en fart på 21 knop. Denne fartøysklassen var alle andre slagskip overlegen, og dette skulle holde seg med nye 15 tommer kanoner som Queen Elizabeth (QE) klassen ble utrustet med 7 år senere.
De nye slagskipene gav rom for en ny klasse - slagkryssere - med høyere fart på 25 knop, samme bestykning, men svakere armering. Slagkrysserne skulle ikke utkjempe slag mot andres slagskip, men trekke seg unna med sin høyere fart, og rapportere fienden til sine egne slagskip.

Ved samlingen av det tyske rike i 1871 hadde ikke tyskerne noen sjømilitær tradisjon, og heller ikke noen oppfatning av hva man skulle bruke en eventuell marine til. Men man hadde ambisjoner om kolonier i Afrika og Stillehavsområdet. Og da måtte man også ha marinefartøyer. Den tyske keiser innså snart at i sjømilitær sammenheng ville man stå opp mot Englands makt på havet, og ved en eventuell krig eller konflikt mellom de to land ville den britiske marine hindre all kommunikasjon mellom de tyske kolonier og hjemlandet. Anført av A Tirpitz' kampanje for å bygge en tysk marine som kunne konkurrere med den britiske, så ble Marinelovene av 1897 og 1900 vedtatt med ambisjoner om å utfordre britisk sjøherredømme (Risikoflotte - ved en kamp mot tyske sjøstridskrefter ville England kunne risikere å miste sin overlegenhet). Dette skulle bli rammen for den tyske sjøstrategi frem til Jyllandslaget. Men i mellomtiden hadde britene startet bygging av sine nye Dreadnought type slagskip, og tyskerne måtte starte sin opprustning på nye idet de første slagskipene de bygget etter 1897/1900 var foreldet. Opprustningen fortsatt frem til den første verdenskrig og videre under krigen. Strategien for den tyske marine var å søke kamp mot deler av den britiske flåte for gradvis å redusere denne, mens den britiske strategi var å søke et omfattende slag hvor den britiske overlegenhet kunne få uttelling.

Under den første verdenskrig frem til Jyllandslaget i 1916 hadde det bare vært mindre trefninger mellom de to mariner. Den britiske slagskipsflåte var stasjonert i Scapa Flow, som lå i Hebridene, og godt utenfor angrep fra tyske styrker. De britiske slagkrysserne var stasjonert i Edinburgh-området for å kunne avskjære tyske marinestyrkers bombardering av britiske havner. Målet for den tyske admiral Scheer var å lure ut de britiske slagkrysserne mot hele den tyske marine, mens de britiske slagskipene ble liggende i Scapa Flow. Om morgenen den 30. mai 1916 utstedte Scheer sin operasjonsordre for en slik operasjon, men to timer etter hadde britene dechiffrert ordren og den britiske flåtesjef admiral Jellicoe hadde ordren om ettermiddagen. Og han utstedte da sine egne ordrer for å seile separat med slagskipsstyrken og slagkrysserstyrken mot en posisjon vest for Jylland. Der skulle man da kunne møte og nedkjempe den tyske flåte om ettermiddagen dagen etter.

Så enkelt skulle det ikke bli. Slagkrysserne under admiral Beatty møtte riktignok den tyske flåte. Men de to britiske flåtene hadde enda ikke fått kontakt med hverandre, og de britiske slagkrysserne (6 stk) som hadde fått avgitt en slagsskipsstyrke på 4 QE klassen (kunne gjøre 23,5 knop) hadde ikke fått samlet styrken for kamp idet slagskipsstyrken var 5-10 naut mil aktenfor slagkrysserne. Tilfeldighetene gjorde at de britiske og de tyske slagkrysseren fikk kontakt med hverandre; et dansk fraktefartøy ble stoppet av tyske destroyere, noen britiske destroyere så de tyske og styrte imot (kl 1400), det kom til kamp, og de større fartøyer styrte mot posisjonen uten å vite noe om motstandernes styrke. I den kampen som utviklet seg mellom denne del av den britiske flåten (slagkryssere og 4 slagskip), og de tyske slagkryssere og den tyske slagskipsflåte (Hoch See Flotte) led britene store tap, deriblant 2 slagkryssere som eksploderte med over 2000 omkomne (bare en håndfull ble reddet).

Beatty trakk seg tilbake med sin styrke, og trakk den tyske flåte mot den britiske slagskipsflåte (Grand Fleet). Midt under den britiske deployeringen fra seilingsformasjon til kampformasjon oppdaget Scheer og Jellicoe hverandre, og nærmest ved en tilfeldighet hadde britene 'krysset T-en'; det vil si at de tyske skipene seilet på en linje mot de britiske skipene som lå på linje perpendikulært på den tyske linje. Bare en rask reaksjon fra Scheer's side hvor alle det tyske skipene tørnet 180 grader reddet dem fra en større ødeleggelse. Jellicoe fulgte ikke etter, og noe senere dukket Scheer opp igjen i samme taktiske situasjon ('krysset T-en'). Og igjen reddet Scheer seg ut av en ubehagelig situasjon uten at britene utnyttet situasjonen. Og der sluttet selve Jyllandslaget. Riktignok foregikk det noen kamphandlinger om natten hvor deler av de to flåtestyrker rotet seg inn i hverandre, og flere mindre fartøyer ble senket, samt at flere skadede fartøyer fra dagens kamphandlinger sank. Totalt deltok 250 marinefartøyer i slaget, og 25 av disse ble senket med et tap på 9000 mann.

Etter Jyllandslaget opprettholdt britene sin strategi, men dessverre uten å få en ny sjanse til kamp. Tyskerne innså at det ville være selvmord å iverksette et tilsvarende operasjon, og gikk ikke ut igjen under trussel om å treffe vesentlige britiske sjøstridskrefter. Taktisk og operasjonelt var Jyllandslaget en vellykket trefning fra tyskernes side. Strategisk var Jyllandslaget hendelsen hvor Tyskland innså at hele strategien som Hoch See Flotte var bygget på, ikke holdt mål i krig. Flåten var en avskrekningsflåte ('Risikoflotte') og da den ikke avskrekket britene, så hadde flåten heller ingen misjon lenger. For britene har utfallet av Jyllandslaget alltid vært vanskelig å forsone seg med. De var styrkemessig overlegen, de hadde en sjømilitær tradisjon å leve opp til, og de kjente all viktig informasjon på forhånd. Under slaget viste det seg at det var vesentlige svakheter med de britiske fartøyene, ildlederkontrollen var mangelfull, kommunikasjonen sviktet i viktige faser, og styrken ble håndtert passivt og uten aggressive hensikter og handlinger. Hva hadde gått galt??

Mens slaget bare pågikk noen timer, så skulle debatten om hvem som hadde gjort en god jobb og hvem som var skyld i at den britiske flåte ikke vant, pågå i mange år. Boken beskriver noe av denne debatten, og de personer som deltok. Boken beskriver også hvilke ’skoler’ innen den britiske marine som ble debattert, og argumentasjonen rundt taktisk og operasjonell tenkning. Innen denne ramme blir også boken en del av debatten.

Den britiske marine hadde en eldre tradisjon for ledelse hvor man beskrev intensjonene ved operasjonene og delegerte ansvar og myndighet. Dette var et resultat av omfanget av det britiske imperiet, og av seilskipenes avhengighet av vær og vind. Og det var selvsagt et resultat av manglende ’real time’ kommunikasjon. Det berømte slaget ved Trafalgar under admiral Nelson ble utkjempet uten at noen taktiske signaler ble gitt etter at man hadde fienden i sikte. Kruttrøk, ødelagte master og seilføringen ville hindre slik signalering. Med utviklingen av maskindrevne fartøyer endret dette seg. Seilene forsvant, og alle fartøyene kunne holde samme kurs og fart, samt manøvrere i tette formasjoner. På 1800-tallet deltok britiske marinefartøyer i svært få slag, mesteparten av tiden medgikk til å influere globalt ved stasjonering av flåtestyrker i forskjellige deler av verden, og ’imponere’ mindre stater med den britiske flåtemakt. Karriere i marinen var mer et resultat av ’spit and polish’ enn taktisk ferdighet og vilje til seier under blodige kamper. De sentrale britiske skipssjefer og styrkesjefer ved Jyllandslaget var mer kjent for sine ferdigheter i skipsmanøvrering og velholdte fartøyer enn i våpenanvendelse.

Forfatteren griper fatt i problemstillingene ved rekruttering av offiserer, opplæring av disse, og seleksjon av sjefer. Rekrutteringen var sterkt preget av adelige bånd og nærhet til kongefamilien og hoffet. Således var flere av prinsene utdannet marineoffiserer, og holdt tett forbindelse til Admiralitetet. Kulturen i den britiske marine fra Napoleonskrigene frem til den første verdenskrig var preget av vel disiplinerte og kultiverte offiserer; offiserer som ble regulert helt fra de startet på sjøkrigsskolen i 12 års alderen. Konformiteten fra Victoriatiden gjalt også i Royal Navy, og konformiteten omfattet alle aspekter som væremåte, handlingsmønster, lydighet etc. Evnen til innovasjon og irregulær oppførsel ble ikke utviklet i denne opplæringsperioden. Og heller ikke la man vekt på dette ved seleksjon av sjefer. Admiral Beatty, som var sjef for slagkrysserflåten under Jyllandslaget, giftet seg med en fraskilt amerikanerinne og hadde store problemer karrieremessig; i lang tid fikk han ikke innpass ved hoffet. Hans ’redning’ var at han som ung offiser var skipssjef på en kanonbåt på Nilen ved slaget om Omdurman i 1898 hvor han møtte unge Winston Churchill som da var kavalerioffiser. Etter å ha spandert en flaske kald champagne fra offisersmessen på den unge kavalerioffiseren var grunnlaget lagt for et langt vennskap.

Ved inngangen til den første verdenskrig var fortsatt den primære kommunikasjonsmetode mellom marinefartøyer i en flåtestyrke bruk av signalflagg. For at disse skulle brukes som et pålitelig kommunikasjonsmiddel så måtte det være lyst, klar sikt, ingen deler av overbygg som skjermet, og flaggene måtte ikke peke mot eller fra den som skulle lese dem. Kombinasjon av flagg var da en kode som man refererte til en Signalbok hvor selve meldingen kunne leses – det var over 10 000 forskjellige flaggkoder i Signalboken. Ofte måtte man heise flere flaggkoder fordi det var ingen flaggkombinasjon som tilsvarte en komplett melding; i verste fall måtte man stave ordene.
Semaforering var også introdusert, men man var fortsatt avhengig av god sikt og en stabil plattform som signalmannen kunne stå på. Få år før krigen hadde man også forsøkt seg med trådløs telegrafi, men dette kommunikasjonsmiddel hadde ikke fått aksept blant fagfolkene, som jo var lært opp i flaggsignalering. Teknologisk var det et kvantesprang fra signalflagg til trådløs telegrafi; trådløs telegrafi ble derfor ivaretatt av torpedopersonellet som jo var vant til avansert teknologi som elektrisitet og mekanikk.

Alle disse forholdene ledet frem til en høy grad av sentralisering og autoritær ledelse; blind lydighet og ingen uventede handlinger. Kommunikasjonsmulighetene var begrenset til god sikt og korte avstander; trådløs telegrafi var ikke akseptert og inkorporert inn i styrkens og fartøyenes kommandosystem. Var oppdagelsesavstandene begrenset, så var kommunikasjonsavstandene enda mer begrenset. I tillegg var bruk av flagg så tidkrevende og med så begrenset kapasitet at flere taktiske feilgrep ble gjort under kampene. På grunn av liten samsvar mellom fredstidsøvelser og kampforhold i krig så hadde man ikke sett disse svakheter i kommando- og kommunikasjonssystemet. Under de forhold som var til stede ved Jyllandslaget førte denne sentralisering uten informasjon og klare ledelsesdirektiver til en passiv britisk flåte, som verken maktet å ta initiativet eller å konsentrere sin ildkraft.

Forfatteren har skrevet en volumiøs bok på ca 700 sider. For et britisk publikum er de mange små detaljer om de britiske admiraler, det britiske hoff og kongelige personer sikkert av interesse og lesverdig. For ikke-briter er nok mye av dette uinteressant og irrelevant. Fremstillingen i boken er heller ikke kronologisk, noe som gjør at det blir mye frem og tilbake i fremstillingen. Men totalt sett er boken lesverdig og lettlest. Etter hvert avtegner det seg klarere og klarere hva som er forfatterens agenda; det militære forfall under lange fredsperioder, og betydningen av offisers utdanning og seleksjon rettet mot krig.

Kulturen i det militære system eller doktrinen er fundamental i ledelse under strid og sjefenes intuitive reaksjon på hendelser. Under strid kan man ikke sitte og vente på ordren ovenfra, man må ha en klar forståelse for hva den overordnede sjef forventer. Under fred er det en tendens til mer regelstyring og kulturen/doktrinen endres tilsvarende. Denne doktrine/kultur er mer et resultat av omgivelsene enn av formell opplæring; ”Jeg ser hva du sier !”. Kulturen preges også av kriteriene for seleksjon av sjefer. Under krig forventes det at de dyktige i strid er de som rykke opp i grad og stilling, i fred er dette vanskeligere å få til. Og da er det ofte lett å vinne seg et navn ved aktiviteter som ikke har noen direkte tilknytning til militære ferdigheter under krig. I krig trenger man sjefer som har tenkt krig og strid under fredsforhold. Forståelse for stridssituasjoner er kanskje den største mangelvare under fred. Ingen plan overlever møte med fienden, og intet kommunikasjonssystem overlever striden – det vil bli overbelastet og makter ikke å distribuere til alle og i tide. Man trenger sjefer som har forutsett dette, og som kan håndtere situasjonen. Jyllandslaget ble det ikke håndtert tilfredsstillende.
I et byråkratisk system som en militær organisasjoner så trenger man ’regulator’, som holder orden på systemet. Men man trenger også ’rat-catchers’ som kan fungere i krig, og vinne slagene. I fred blir det mange ’regulators’, mens krig produserer mange ’rat-catchers’. I 1914 etter mange års fred hadde Royal Navy nesten ingen ’rat-catchers’. Utfordringen for enhver marine i fred er å få frem og opp tilstrekkelig mange og gode ’rat-catchers’; ’regulators’ er det alltid nok av.
Forfatterens andre punkt fokuserer på teknologien. Det er et faktum at de britiske slagkrysserene var mer sårbare enn de tyske, og likeså at den tyske ildledning var bedre enn den britiske. Problemet under fred er at den empiriske krigserfaring forsvinner gradvis, og ny rasjonell teori tar plassen. Uten realistiske fredsøvelser og utprøvning av våpensystemer vil ofte ny teknologi og nye våpensystemer hvile på et svakt grunnlag. Og det farligste er evangelistene for ny teknologi som hevder at all erfaring er verdiløs fordi man nå har en ny teknologisk revolusjon. Hvis den militære ledelse tillater at ”Purveyors of technical systems will seek to define performance criteria and trials conditions”, da er man ute i kvikksanden. Og hvis i tillegg den militære prosjektleder får en operativ stilling etterpå hvor han skal bruke det nye systemet, så vil man ikke oppdage feiltaket før krigen kommer.
Et eksempel på dette blir beskrevet i boken vedr ildledersystem. Rundt århundreskiftet (1900) la A Pollen, en sivil tekniker, frem forslag til et nytt ildledersystem. Hans system var basert på en analog komputer knyttet opp til gyroskop. I konkurranse med dette forslaget la kommandørkaptein F Dreyer frem en annen og billigere løsning, og Royal Navy valgte det siste. Mens Pollens system ble tatt i bruk andre steder, og hvor en videreutvikling ble bl.a. brukt for kontroll av 16 tommer kanonene på Iowa klassen slagskip, så var Dreyers system basert på en taktisk situasjon hvor begge parter gikk på parallelle og stødige kurser. Dreyer var Jelicoe’s flaggsjef under Jyllandslaget, og ble med Jellicoe til Admiralitetet som sjef for våpenanskaffelser (Naval Ordnance). Han benektet at resultatene under Jyllandslaget skyldes hans system, og som historikeren Roskill sa: it was highly improbable that any step would be taken to replace the system for whose introduction he had been responsible and which bore his name. Først etter hans tid og med ny First Sea Lord ble det ryddet opp.

Gordons bok behandler et omfattende tema langt utover et slag under den første verdenskrig. Den gir derfor også mye til ettertanke, og kommer i en tid hvor fokus er på preventive ’politi’ operasjoner. Hans omtale av for eksempel Falklandskrigen viser hvor fort man mister fokus på det som er det militære systems hovedoppgave, og hvor fort man mister kompetanse for strid under krig. Ut over et ønske om at militære sjefer og planleggere (inkludert teknokrater) må lese boken, så skulle jeg ønske at man ville, med utgangspunkt det teser som Gordon legger frem i sitt siste kapittel, foreta en kvalitetsrevisjon av det norske Sjøforsvar (og gjerne hele Forsvaret for tesene er almene). Alt er ikke som det ser ut. Resultatet fra Jyllandslaget ble heller ikke slik man trodde. Noe var fundamentalt galt!!

Orlogskaptein (R) Anders Mjelde er ansatt i Oljeindustriens landssammenslutning