Av generalmajor Sverre Diesen Det gamle og det nye Forsvaret

Av generalmajor Sverre Diesen
Det gamle og det nye Forsvaret - Svar til genlt ( R ) Tønne Huitfeldt

I marsnummeret av NMT går generalløytnant (R) Tønne Huitfeldt på vegne av flere eldre offiserer sterkt ut mot det forsvaret som avtegnet seg som følge av FS 2000 og St prp nr 45. Særlig kritiske er de til en rekke sider ved den hærorganisasjonen som ble beskrevet. I aprilnummeret har Huitfeldt dessuten noen meget kritiske kommentarer til undertegnedes kronikk i Aftenposten 5 mars i år. I den forbindelse fremfører han en rekke påstander som går ut på at jeg nedvurderer det gamle forsvarets kvaliteter og overvurderer det nye.
Senere har riktignok Stortinget vedtatt en betydelig større hærstruktur enn proposisjonen la opp til, og dermed kan det muligens virke noe overflødig å fortsette en diskusjon om dette. Når jeg likevel gjør det, har det to årsaker
- en belysning av det gamle forsvarets kvalitet har uansett interesse så lenge det stadig brukes som målestokk i debatten og fremstilles som vesentlig bedre enn det faktisk var
- vi kan trygt se bort fra at Stortinget skal bevilge det den vedtatte strukturen faktisk koster, og dette vil umiddelbart bringe diskusjonen om en betydelig mindre struktur opp igjen.
Uenigheten om det gamle forsvaret er i stor grad et spørsmål om objektive mangler og svakheter rent historisk. Dermed dreier det seg om forhold som lar seg dokumentere, og det skal jeg derfor gjøre. Uenigheten om det nye forsvaret kan synes mer subjektiv, i hvert fall så lenge den dreier seg om hva slags kapasiteter og kvaliteter vi vil trenge i fremtiden. Hva som er mulig rent økonomisk er imidlertid langt mindre diskutabelt, etter som den lille multiplikasjonstabell ikke er noe vurderingsspørsmål. Her virker det som Huitfeldt i likhet med mange av sine meningsfeller har svært urealistiske forestillinger om de ulike økonomiske faktorers innbyrdes betydning og konsekvenser for forsvarsstrukturen. Jeg vil derfor imøtegå hans innlegg på to hovedpunkter, først i forhold til hans fremstilling av det gamle forsvaret og deretter i forhold til hans kritikk av det nye. Fordi det hele på mange måter er en diskusjon om mobiliseringsforsvarets muligheter og begrensninger, vil det også i all hovedsak dreie seg om Hæren – ganske særlig hva angår de historiske forhold.

Mytene om den gamle mobiliseringshæren
Huitfeldts beskrivelse av så vel materiellstatus som treningsstatus for den tidligere mobiliseringshæren konkluderer med at ”en norsk brigade ville trenge 56 timer til å være klar i sitt ALFA-område i Nord-Norge etter innkalling, mobilisering og flytransport”. Han medgir riktignok at avdelingene kunne hatt ”stort utbytte av tid til opptrening og øving etter utplassering og før de eventuelt ble satt inn i strid hvis situasjonen gjorde dette mulig”, men min angivelse av 40 dager som et nøkternt anslag på nødvendig tid avfeies som ”helt urealistisk”.
Hva materiellmanglene angår, sier han at ”de lavest prioriterte brigadene kunne ha enkelte mangler av viktige våpen og materiell”. De 4-5 brigadene som FKN var tildelt i 1977-81 var imidlertid ”godt utstyrt” i følge Huitfeldt.
Lar man seg overraske, må man selvsagt gå til strid med de avdelinger man har – gode eller dårlige, det er det ingen uenighet om. Uenigheten dreier seg om hva man i så fall må forvente at resultatet hadde blitt, og hvilke konsekvenser dette bør få for forsvarskonsept og forsvarsplanlegning i fremtiden. La oss derfor se på dokumentasjonen av de forhold som må anses som avgjørende i så måte, og begynne med materiellsituasjonen.

På midten av 90-tallet foretok FFI en fullstendig gjennomgang av Hærens materiellpark, med sikte på å klarlegge hva som egentlig var status på området. Undersøkelsen ble gjort på oppdrag fra FD, og er dokumentert i flere rapporter som den gang ble gradert Hemmelig. Den viktigste av disse rapportene er imidlertid nå nedgradert, og det forenkler bruken av enkelte av resultatene. Jeg skal derfor antyde hva Hærens reelle materiellsituasjon var på dette tidspunkt, og minner i den forbindelse om at vi da snakker om situasjonen i forhold til Forsvarskommisjonen av 1990 og stortingsmelding nr 16s hærstruktur. Det vil si 6 brigader hvorav 3 selvstendige og 3 i divisjonsforband, pluss et antall lokale feltavdelinger. I 1995 tilsvarte Hærens samlede materiellpark 62% av denne strukturens behov, og det manglet følgelig 38%. Jeg presiserer for ordens skyld at vi da snakker om det materiellet Hæren var forutsatt å ha i drift eller på lager i fred. Det som etter forutsetningen skulle sivilrekvireres ved mobilisering kommer altså i tillegg. Hvor store og hva slags styrker man faktisk kunne satt opp med dette materiellet avhenger av tre ting, hhv
- den antallsmessige fordeling på de forskjellige typer kritisk materiell
- hvordan man prioriterer mellom brigader og territorialforsvar
- hvor høy dekningsgrad man forutsetter for at avdelingen kan defineres som materiellmessig operativ.
Uten å spesifisere manglenes fordeling på de enkelte materielltyper nærmere kan FFIs funn oppsummeres slik:
- kravet til materielldekning måtte settes helt ned til 50% eller lavere, for at 6 av 6 brigader skulle være operative,
- ble kravet satt til 60%, var bare én brigade operativ,
- ble kravet satt til 70% eller høyere, var ingen av strukturens 6 brigader operative, på tross av maksimal prioritering i forhold til resten av Hæren.
Jeg overlater til leseren å resonnere seg frem til hva situasjonen da var i forhold til de 13 brigadene hvor det i følge Huitfeldt bare var ”enkelte mangler” i de ”lavest prioriterte”. Jeg kan vel imidlertid neppe beskyldes for å overdrive, når jeg i ovennevnte kronikk i Aftenposten hevdet at det manglet kritisk viktige våpen og annet materiell til i hvert fall halvparten av disse 13 brigadene. Noe materiell ble riktignok faset ut i årene fra Huitfeldts tid som ØKN til 1995, men dette var for det første det eldste og mest nedslitte våpenhjelpmateriellet. Dertil kommer at det heller ikke skjedde i et omfang som kan forklare så store mangler.
Hvordan kan det så ha seg at slike forhold ikke ble gjenstand for større oppmerksomhet, f eks under repetisjonsøvelser? Svaret er selvfølgelig at svært mye viktig materiell ble flyttet rundt fra brigade til brigade i takt med øvingsprogrammet, slik både Huitfeldt og andre offiserer med innsikt visste.
Et annet særdeles interessant funn i FFIs undersøkelse er imidlertid hva materiellsituasjonen kunne ha vært ved de samme brigadene, dersom strukturmålet var blitt redusert i tide til et nivå som det var mulig å videreføre. Hvordan kunne med andre ord strukturen ha sett ut, hvis forsvarsledelsen allerede på et tidlig tidspunkt hadde etterlevet det prinsippet som i dag tilstrebes i Forsvarets langtidsplanlegning, nemlig at materiell som ikke kan gjenanskaffes eller oppdateres i et 20-års perspektiv skal avskaffes med en gang. Hvis forsvarsledelsen på dette grunnlag hadde gått inn for FK-90s struktur allerede midt på 70-tallet, noe som ikke ville vært unaturlig ut fra den kunnskap som fantes om bl a kostnadsutviklingen og følgene av at våpenhjelpen falt bort, ville man i 1995 kunne hatt 4 komplette brigader, hvorav 3 i divisjonsforband, selv med 100% krav til materielldekning. Forklaringen på dette er å finne i to forhold
- man kaster ikke bort driftsmidler på å lagre materiell som likevel ikke kan gjenanskaffes
- man investerer ikke i flere forband enn dem man kan utruste komplett, også i et langsiktig perspektiv
FFIs undersøkelse viser i realiteten hvor mangelfull langtidsplanlegningen i Forsvaret har vært historisk, og hvor galt det blir å klamre seg fast til så mye materiell som mulig så lenge som mulig. Resultatet blir i så fall det rapporten viser, nemlig at man utarmer strukturen på lengre sikt, uten å oppnå annet enn å sitte med et antall avdelinger av meget tvilsom verdi på kort sikt. Det er denne strategiens monumentale dårskap Forsvaret nå har prøvd å bryte ut av, men som vi eventuelt vil få demonstrert på nytt, hvis Stortinget også denne gang holder fast ved en betydelig større struktur enn det er villig til å finansiere.

Så langt materiellet, hva så med avdelingenes treningsstandard? Mobiliseringshærens treningsstandard har vært systematisk evaluert gjennom kontrollteam utsendt av både styrkeprodusenten (dvs de enkelte våpeninspektører) og de operative sjefer i mange år. For nokså nøyaktig 10 år siden foretok undertegnede en gjennomgang av Infanteriinspektørens rapporter fra i alt 12 større øvelser i perioden 1980-90, i forbindelse med en artikkel her i tidsskriftet . I sum ga disse rapportene et helt entydig bilde, nemlig at avdelingenes standard var meget dårlig, og at det heller ikke var mulig å se fremgang fra øvelse til øvelse. I et notat fra Infanteriinspektøren til GIH av 15 juni 1988 der inntrykkene fra 5 av de samme øvelsene oppsummeres, benyttes således uttrykk som ”foruroligende svakt”, ”alvorlige svakheter”, ”alvorlig stridsmessig svekkelse”, ”fortsatt et meget svakt område”, ”ingen nevneverdig fremgang, tross kraftig vektlegging” osv. Myten om norske avdelingers fortreffelighet under vinterforhold ble også satt i perspektiv da dette momentet første gang ble systematisk studert av Norsk Militær Fjellgruppes kontroll- og veilederlag under øvelse BJØRN i 1987. I sin rapport konkluderer gruppen slik: ”Basert på vår nære kontakt med så vel mannskaper som befal i en infanteribataljon, som vel må sies å representere et tverrsnitt av vår hær, må vi konkludere med at soldatenes kunnskaper og ferdigheter for å holde seg tørre og varme, skaffe seg sunn søvn og hvile for derved å reprodusere energi til å holde ut nye anstrengelser er mildest talt sjokkerende dårlige. Enda verre fortoner situasjonen seg fordi kun et lite antall av befalet eksponerte egenferdighet i de samme ting.” Det kan også være interessant å supplere disse rapportene med sjefen for Brigade 15s vurderinger etter øvelse TEAM WORK 92 – altså en av de brigadene Huitfeldt spesielt nevner at han som ØKN hadde tillit til. I et notat til DKN av 22 april 1992 skrev oberst Hans Arne Vikan følgende om egen brigades ytelser: ”Det er klare begrensninger i repsoldaters evne til å gå langt, bære tungt og føre strid til fots. Bare et begrenset antall mannskaper vil være istand til å forflytte seg til fots 10 km utenfor vei stridsgruppert i avdeling med full stridsutrustning, herunder skarp ammunisjon, uten en forutgående periode med systematisk fysisk trening. Repetisjonsøvelser gir ikke et sant bilde av situasjonen……..Noen vil foreslå en form for motorisering for å bøte på dette, men det løser ikke problemet så lenge avdelingene likevel må føre striden til fots. Avdelingenes fysiske standard må heves i forbindelse med mobilisering. Opptil 120 dager vil være nødvendig for geværkompanier som forventes å føre strid i mer enn en uke (min uthevning).” Dette er for øvrig bare ett av flere områder der brigadesjefen stiller seg kritisk til avdelingens funksjonsdyktighet. Og - mest selvfølgelig av alt – hvorfor skulle det egentlig være annerledes? Hvorfor skulle med andre ord et tilfeldig utvalg sivile norske borgere med et års militær førstegangstjeneste flere år tilbake og høyst forskjellig livsstil mht fysisk aktivitet plutselig fremstå som en veltrenet og sammensveiset militær avdeling?
På toppen av de treningsmessige svakheter som repøvelsene avdekker, kommer så de egenskapene som er minst like viktige, men som ikke settes på prøve før det faktisk er alvor. Det som holder en militær avdeling sammen i strid er jo først og fremst dens ”indre” kvaliteter, altså summen av disiplin, avdelingsfølelse, kameratskap etc. Moralbæreren i en militær avdeling er med andre ord ikke primært de idealer av mer opphøyd karakter som krigen i verste fall dreier seg om, men derimot den enkelte manns uvilje mot å svikte det fellesskapet som avdelingen og kameratene utgjør. Men for at denne type gjensidig kameratskap, tillit og samhold skal oppstå, må avdelingen nødvendigvis ha eksistert over tid. Mannskaper og befal må ha blitt sveiset sammen gjennom en kombinasjon av trening, øvelser, sosialt fellesskap og andre mekanismer som til slutt gjør at avdelingen blir den enkelte manns sosiale primærgruppe – den gruppe man først og fremst søker aksept og respekt fra, som man føler ansvar for og som det har størst konsekvenser for selvfølelse og selvrespekt å svikte. Men da blir det også enhver mobiliseringsavdelings fundamentale svakhet at den i sin grunntilstand ikke er noen fungerende avdeling i denne forstand. Den er ikke noe annet enn en vilkårlig samling sivile, der hele det spektret av fysiske og mentale forutsetninger som moderne livsstil etter hvert skaper er representert. Med enkelte sporadiske unntak kjenner mannskapene hverken hverandre eller sitt befal, og i sum betyr dette at avdelingen mangler den homogenitet og indre fiber som er en forutsetning for å fungere i strid. Å tro at de verdier krigen dreier seg om vil stålsette alle nordmenn til de grader at motivasjon alene vil kompensere for slike mangler er lyseblå optimisme uten belegg i historisk erfaring, selv i en konflikt der nasjonens eksistens står på spill. Dreier konflikten seg i tillegg om langt mindre fundamentale ting, blir troverdigheten åpenbart enda svakere, slik jeg skal komme tilbake til.
For å oppsummere: I spørsmålet om hvorvidt den gamle mobiliseringshæren så å si hadde kunnet skyte seg ut av sine egne telthus er det lite som underbygger Huitfeldts påstand om at en mobiliseringsbrigade kun ”ville trenge 56 timer til å være klar i sitt ALFA-område”. I dag ser man mer nøkternt på det, og det skilles skarpt mellom når en avdeling er ”oppsatt” og når den er ”klar”. Klartiden reflekterer altså at avdelingene må gjennom en gjenoppøvings- og integrasjonsperiode før de kan sies å være stridsklare. Igjen begrenser graderingen mine muligheter for å bli mer eksakt, men jeg kan forsikre om at anslaget på klartid for dagens operative enheter gjennomsnittlig ligger vesentlig nærmere de 40 dagene undertegnede har brukt som representative enn Huitfeldts 56 timer. Hvem som opererer med helt urealistiske tider i denne sammenheng burde derfor være nokså opplagt. At det er mulig å kalle inn, kle på og overføre en avdeling samt gjennomføre funksjonsskyting i løpet av 56 timer skulle for øvrig bare mangle. Det forteller ikke annet enn at organisasjonen besitter et minstemål av fredsmessige, administrative ferdigheter. Som vist har imidlertid dette lite med dens operative dugelighet å gjøre. Min konklusjon er derfor at den mobiliseringshæren Huitfeldt beskriver bare eksisterte i en retorikk som var militært og politisk komfortabel – kanskje til og med hensiktsmessig - i den sikkerhetspolitiske situasjon vi befant oss under den kalde krigen, men som savnet basis i de faktiske forhold.
Så langt noen av realitetene i etterkrigstidens norske forsvar, slik de fremstår ved nærmere granskning. Hva så med Huitfeldts innvendinger mot strukturforslaget i St.prp nr 45?

Konsekvenser for fremtidens forsvar
Når det gjelder fremtidig hærstruktur. har Huitfeldt allerede fått et svar fra GIHs egen stab på noe av sin kritikk, jfr major Lars Skaarer Johansens artikkel i aprilnummeret av NMT, men det gjenstår likevel en del momenter som kan være verd å påpeke.
For det første kan man konstatere at han misforstår, når han tar avstand fra min påstand om at det tradisjonelle mobiliseringsforsvaret er uegnet i begrensede konflikter der det ikke lenger står om vår eksistens som fri nasjon. Huitfeldt avviser altså dette under henvisning til at beredskapssystemet også tidligere åpnet for en trinnvis mobilisering og utgruppering av avdelinger i en uavklart eller spent situasjon. Dermed tror han tydeligvis at jeg anser systemets begrensning for å være manglende formell adgang til å mobilisere før en storkrig er et faktum. Dette er selvsagt ikke poenget. Mitt poeng er at den praktiske begrensningen ligger nettopp i de forhold som er belyst over, spesielt det fravær av både enkeltmannsferdigheter, samtrening, disiplin og andre kvaliteter som er en naturlig konsekvens av hele ordningen - selv i en eksistensiell krig. På toppen av det kommer at dersom de ekspertmiljøene som utviklet scenariene for FS 2000 har rett, vil fremtidige konflikter sannsynligvis ikke dreie seg om vår eksistens som fritt folk og fri nasjon i det hele tatt. Fordi ingen lenger tror på eller forbereder tredje verdenskrig, vil de sannsynligvis arte seg som mer begrenset bruk av militærmakt mot norsk område eller norske militære og økonomiske mål, i den hensikt å tvinge den norske regjering til å endre kurs i et konfliktspørsmål. Territoriet endrer seg i så fall fra å være selve krigens rasjonale og mål til å bli en arena for militær maktbruk, dvs uten nødvendigvis å ha noen permanent eller langsiktig betydning i seg selv. Og dersom motstanderen likevel skulle ha en territoriell ambisjon, må vi forutsette at den i en konflikt av denne type vil være begrenset sammenlignet med et tradisjonelt storinvasjonsscenario. Omfattende territoriell ekspansjon behøver med andre ord ikke være noe permanent mål i det hele tatt, og okkupasjon og undertrykkelse dermed heller ikke noen konsekvens. I stedet vil militær maktbruk sannsynligvis være ett av flere pressmidler for å fremtvinge en politisk løsning i en tvist av sikkerhetsmessig, ressursmessig eller annen opprinnelse.
Sier man da som Huitfeldt at et tradisjonelt mobiliseringsforsvar er like velegnet for dette som for nasjonal eksistenskamp, gjør man etter mitt skjønn to alvorlige feil
- man overser at disse scenariene ikke innebærer den samme varslingstid som de tidligere invasjonsscenariene, nettopp fordi motpartens maktbruk er styrkemessig og geografisk avgrenset, og derfor kan gjennomføres med i hovedsak stående styrker. Dermed vil en tradisjonell mobavdeling ikke få i nærheten av den forberedelsestid som vi ser er nødvendig
- man sier implisitt at et hvilket som helst tilfeldig sammensatt utvalg av den norske befolkning skal være kompromissløst innstilt på å slåss og eventuelt ofre livet i en konflikt der utfallet ikke behøver å påvirke deres hverdag eller livsvilkår i nevneverdig grad. I dagens postmoderne norske samfunn, med en mer og mer selvsentrert krav- og rettighetskultur, en omfattende sekularisering og en kraftig individualisering av tros- og verdigrunnlaget, fremstår dette som tvilsomt.
I fremtiden ser vi altså konturene av scenarier hvor den norske stat kan bli nødt til å bruke militærmakt for å ivareta sine interesser eller forpliktelser under helt andre omstendigheter enn de som dreier seg om den totale krig for å overleve som nasjon, også i våre egne nærområder. Dette må nødvendigvis reflekteres i styrkestrukturen, og da kommer vi ikke utenom et større innslag av avdelinger som er både mer tilgjengelige og mer kapable til enhver tid enn det gamle eksistensforsvaret.

Huitfeldt avviser også mitt argument om at det gamle invasjonsforsvarets bortfall er en uunngåelig konsekvens av den kostnadsveksten som dominerer hele militærsektoren. Økte kostnader, sier han, er en følge av at forsvarsstudien har lagt opp til overdreven mekanisering og økt bruk av vervede. Dette røper en mangel på kunnskap om helt fundamentale forhold i militær langtidsplanlegning som bare kan kalles oppsiktsvekkende, når den opptrer hos en offiser med Huitfeldts bakgrunn. Kostnadsveksten det her dreier seg om er den kombinasjonen av teknologisk fordyrelse og vekst i driftskostnadene utover ordinær prisstigning som tyranniserer militær strukturutvikling i alle land, og som fører til at alle stater med ambisjoner om å opprettholde et kvalitativt moderne forsvar har måttet akseptere at volumet i så fall minker. I løpet av den perioden vi har gått ned fra 13 til 2-3 brigader, har f eks Sverige redusert sin hær i tilnærmet samme forhold, fra 29 til 4 brigader. Finland opererer riktignok fortsatt med 22 brigader på papiret, men da kan det vises til rapporter fra vår militærattaché i Helsingfors som konkluderer med at finnene er i ferd med å betale en meget høy pris for å vedlikeholde den historisk begrunnede forestillingen om et landsdekkende finsk forsvar. Antall brigader som holder moderne materiellmessige mål overskrider neppe 3, i tillegg til at man salderer brutalt mot andre sektorer av vel så stor betydning i en moderne konflikt. Bl a er finske jagerflygere nå nede i mindre enn 100 flytimer pr år, dvs ca halvparten av det NATO opererer med som et minimum for å opprettholde et troverdig luftforsvar . Finnene vil med denne strategien selvsagt komme til å gjøre samme erfaring som den som innhenter alle andre, nemlig at jo mer gammelt utstyr de samler på fordi det er ”kjekt å ha”, jo raskere forfaller eller krymper den prioriterte delen av forsvaret.
En anelse om hva realkostnadsveksten i militærsektoren betyr for strukturutviklingen kan illustreres ved å gjøre følgende regnestykke basert på reelle erfaringstall:
- den teknologiske fordyrelse (dvs realkostnadsveksten på materiellinvesteringene) utgjør 5% pr år, og materiellinvesteringene utgjør 25% av totalbudsjettet
- driftskostnadsveksten utgjør 2% pr år, og opererer på de øvrige 75% av budsjettet
Dette gir en veiet, samlet realkostnadsvekst på 2,75% pr år. Forsvarsplanleggere som ikke kan basere seg på en tilsvarende realvekst i budsjettene må dermed akseptere at strukturens volum vil minke, hvis kvaliteten skal holdes på et tidsmessig nivå. Et egnet eksempel for å illustrere dette kan være fornyelsen av kampflyvåpnet. I 1977 anskaffet Norge 72 nye jagerfly til en pris som svarte nokså nøyaktig til ett års forsvarsbudsjett. Når dette flyet må skiftes ut like etter 2010 vil vi antagelig måtte ut med 1 ½ forsvarsbudsjett, og da får vi i tillegg ikke mer enn 48 fly. Vel å merke uten at forsvarsbudsjettene har hatt noen tilsvarende reell reduksjon over samme periode. I dette perspektiv kan jeg forsikre Huitfeldt om at mekaniseringsgrad eller innføring av noen hundre vervede mannskaper er en fullstendig underordnet faktor. Forestillingen om at mekaniserte brigader er uforholdsmessig mye dyrere enn ikke-mekaniserte overser dessuten flere viktige forhold. For det første er en rekke av de mest kostnadsdrivende materielltypene likt representert i begge typer forband, f eks K2IS, luftvern, artilleri etc. For det annet kompenseres mekaniserte avdelingers dyrere materielldrift i en viss grad av at de har lavere personellkostnader pga mindre personelloppsetning. Det krever heller ikke mer enn alminnelig hoderegning å forstå at når vi må redusere mobiliseringshæren med 40-50.000 mann, skyldes ikke det merkostnadene ved å innføre noen hundre vervede. Det skyldes selvfølgelig at vi ikke makter å fornye materiellet til alle de avdelingene hvor dette personellet inngår.
Huitfeldt og andre må derfor rett og slett akseptere at for det beløp nordmenn flest synes villige til å sette av til forsvarsformål, får vi i dag i hvert fall ikke mer forsvar enn det FS 2000 anviser - sannsynligvis får vi mindre. Dette lar seg ikke endre ved å ignorere økonomiske realiteter og vifte med gårsdagens løsninger.

Avslutning
Huitfeldts og hans meningsfellers standpunkt slik det fremkommer i artikkelen i mars-nummeret av NMT kan oppsummeres i to hovedteser:
- den norske mobiliseringshæren har representert en troverdig og kapabel del av vårt forsvar gjennom hele etterkrigstiden
- denne hærordningen er like godt tilpasset også fremtidige utfordringer, men nå ødelegges den av overdreven mekanisering og bruk av vervede
Hva det historiske angår vil jeg med støtte i den fremlagte dokumentasjon hevde følgende:
Der kompetente institusjoner (FFI, våpeninspektørene) har gjort seriøse og grundige studier av den gamle mobiliseringshærens faktiske tilstand, peker resultatene konsekvent i retning av en annen konklusjon, nemlig at denne hæren i sin grunntilstand hadde meget alvorlige svakheter. Noe annet eller noe mer hadde det imidlertid ikke vært realistisk å forvente, ut fra de forutsetninger ordningen bygget på. Vi må imidlertid erkjenne at en hærbrigade som etter først å ha møtt frem og funnet at halvparten av det utstyret som skulle vært på depotene manglet, for deretter å bli kastet ut i strid etter 56 timer uten hverken nødvendige enkeltmannsferdigheter eller samtrening, ville hatt meget små muligheter for å lykkes – i det minste hvis historiske erfaringer skal tillegges noen vekt overhodet. Når Huitfeldt likevel hevder det motsatte, har det derfor ingen annen basis enn de mange festtaler om mobiliseringshærens fortreffelighet som har bidratt til å gjøre dette nærmest til et dogme. I lys av den foreliggende dokumentasjon fortoner realitetene seg annerledes, og dermed ligger bevisbyrden i dette spørsmålet åpenbart på Huitfeldt og hans meningsfeller – ikke på oss som er kritiske.
Hva angår denne hærens brukbarhet også i ikke-eksistensielle konflikter i fremtiden, tar ikke Huitfeldt høyde for at et allerede svakt utgangspunkt svekkes ytterligere, når konflikten har meget kort varslingstid og dessuten kan komme til å dreie seg om spørsmål med minimale konsekvenser for alminnelige, sivile nordmenns liv og levekår. Kan vi da forvente den samme ubetingede vilje hos alle og enhver til å legge livet i vektskålen? Og har i det hele tatt staten noen rett til å forlange det, gitt at vernepliktsforsvaret henter sin moralske legitimitet fra forutsetningen om at det er forsvaret av frihet og selvstendighet som skal være alles ansvar – ikke et hvilket som helst sett av realpolitiske interesser?
General Huitfeldt viser i sin artikkel til at han og de øvrige offiserer som deler hans skepsis til FS 2000 representerer lang og bred tjenesteerfaring i Hæren og Forsvaret for øvrig. Ingen betviler heller Huitfeldts eller andre kritikeres livslange tjeneste og engasjement for et best mulig norsk forsvar. Ikke desto mindre må nettopp hans generasjon av militære sjefer finne seg i å bære en betydelig del av ansvaret for Forsvarets strukturmessige ubalanse i dag, pga en langtidsplanlegning på 70- og 80-tallet som med et forsiktig uttrykk må kalles mangelfull. I tillegg kritiserer de nå en forsvarssjef som prøver å rette på dette ved å etablere en langsiktig rasjonalitet og balanse mellom struktur og ressurser - attpåtil mens de demonstrerer usvekket motstandskraft mot selv grunnleggende innsikt i strukturplanlegning. Dersom man i tillegg benytter sin militære grad i avisinnlegg o l om disse spørsmålene, tillegges man selvfølgelig en betydelig autoritet og sakkunnskap av offentligheten. Det samme kan sies dersom man oppsøker våre stortingspolitikere for å argumentere for sitt syn i kraft av tidligere grad og stilling. Dette medfører åpenbart et betydelig ansvar for å oppdatere seg faglig mht de ting man uttaler seg om. Enkelte av de innlegg man har kunnet observere i debatten etter FS 2000 tyder på at ikke alle har tatt dette ansvaret like alvorlig.

Generalmajor Sverre Diesen er sjef Distrikstkommando Nord Norge