I 1945 ble Korea delt langs den 38. breddegrad i en amerikansk og   sovjetisk sone. Dette var ment som en midlertidig løsning, idet en FN-kommisjon skulle forberede en samlet regjering for hele Korea. Okkupasjonsmaktene ble imidlertid ikke enige. I mellomtiden etablerte de vennligsinnede regimer i sine soner. USA trakk sine styrker ut i 1948, men FN-kommisjonen fikk ikke kontrollere at de sovjetiske styrkene forlot Nord-Korea.
Tidlig den 25. juni 1950 startet Nord-Korea et vel forberedt angrep med 89.000 mann. De sørkoreanske forsvarslinjer besto av 38.000 soldater. Mange var på permisjon fordi angrepet kom helt uventet. Nord-Korea disponerte tre ganger så meget artilleri - som også hadde langt større rekkevidde enn det sørkoreanske. 
Straks angrepet på Sør-Korea var kjent sammenkalte FNs generalsekretær Trygve Lie Sikkerhetsrådet. Norge hadde da sete i Rådet. Fem dager senere tok Norges representant Arne Sunde over som Rådets president, og Norge kom enda mer i fokus. Sovjetunionen møtte på den tiden ikke i Rådet fordi det var strid om hvilken av de to kinesiske regjeringer som skulle representere Kina etter at kommunistene hadde vunnet borgerkrigen. Resultatet ble at Sikkerhetsrådet, uten sovjetisk vetomulighet, vedtok en resolusjon som henstilte til medlemslandene å yte den assistanse som var nødvendig for å slå angrepet tilbake og gjenopprette fred. Formelt sett ble dermed krigen en aksjon i regi av FN, men under amerikansk militær ledelse.
Fase 1 - Rask nordkoreansk fremrykning Koreakrigen kan deles i fire faser. De nordkoreanske styrker hadde i første fase rask fremgang, og påførte Sør-Korea store tap. Hovedstaden Seoul ble tatt etter tre dager. Avgjørende for den raske fremrykning var at nordkoreanerne hadde 150 godt armerte tanks (T34). Sydkoreanerne hadde ingen, og de hadde heller ikke noe brukbart antitankvåpen.
Uklare kommandolinjer og forhastet ordregivning var en viktig årsak til fortsatte tap. Mest tragisk var ordren fra sørkoreas assisterende forsvarsminister om at broene over elva Han syd for Seoul skulle sprenges. Det medførte at 500-800 av de som var underveis på broene ble drept samt at store sørkoreanske styrker, og et betydelig krigsmateriell, kom i angripernes hender. Først 6-8 timer etter sprengningen nådde nordkoreanske tropper frem til broene.
Den 27. juni kunngjorde president Truman at han hadde beordret amerikanske fly og flåtestridskrefter inn i kampen. Den 1. juli ankom de første amerikanske hærstyrker fra Japan. Stridskrefter fra en rekke allierte land kom også etter hvert, men det var tropper fra USA som utgjorde hovedstyrken. De første amerikanske soldatene kom fra en okkupasjonstilværelse som på ingen måte forberedte for krig - verken fysisk eller psykisk. Utrustning og trening tilfredsstilte heller ikke krigens krav. Nordkoreanske styrker fortsatte fremmarsjen og trengte FN-styrkene sammen i et område omkring havnebyen Pusan på sydspissen av Korea.. 
Fase 2 - Landgang ved havnebyen Inchon. Fremrykning mot nord Få dager etter krigens start begynte general MacArthur å planlegge en større landgang i Inchon - havnebyen til Seoul. Planen møtte motstand fra den øverste militære ledelse i USA, men presidenten og hans nærmeste sivile medarbeidere støttet planen. 
Etter mange innspill fra MacArthur ble invasjonen gjennomført som planlagt. Landgangsoperasjonen var svært vellykket med meget små tap. Den 26. september ble Seoul erobret og fremrykningen fortsatte videre nordover. 
Etter hvert som FN-styrkene avanserte meldte spørsmålet seg om de skulle fortsette forbi den 38. breddegrad, og dermed om Nord-Korea skulle okkuperes. Dette var både et politisk og militært spørsmål. Sør-Koreas president Syngman Rhee sa allerede den 19. september at uansett hva FN bestemte så ville hans styrker fortsette fremrykningen. Den 7. oktober ga FNs hovedforsamling sin tilslutning til å passere den 38. breddegrad. Da hadde flere sørkoreanske divisjoner avansert langt inn i Nord-Korea.
I slutten av oktober var den alminnelige oppfatning at felttoget var over og Nord-Korea beseiret. Ammunisjon ble returnert til Japan, og forsyningsskip underveis fra USA ble omdirigert til Hawaii eller returnert til USA.
Fase 3 - Kina går inn i krigen - FN-styrken på kaotisk retrett Den 24. oktober åpnet MacArthur for at FN-styrker, bortsett fra de sørkoreanske, kunne marsjere mot Yalu-elven (grenseelven til Kina). Allerede dagen etter fikk FN-styrkene kontakt med store kinesiske styrker. Situasjonen ble raskt kritisk for flere avdelinger. 
Den 29. oktober var fire sørkoreanske regimenter tilintetgjort. Tre dager senere hadde et helt sørkoreansk armékorps opphørt å eksistere som en organisert enhet. FN-avdelinger hadde også store tap.
Nyttårsaften startet kinesiske styrker et storangrep. Sørkoreanske avdelinger ble grepet av panikk, etterlot sine våpen og flyktet sørover. I slutten av januar var FN-styrkene i stillinger omkring 80 km syd for Seoul.
Fase 4 - Tilbake til utgangspunktet - Stillingskrig og forhandlinger i to år Et nytt FN-fremstøt startet den 25. januar. I midten av mars ble Seoul gjenerobret, og skiftet da hender for fjerde gang siden krigens start ni måneder tidligere. I juni var FN-styrkene igjen i posisjoner omkring den 38. breddegrad. Alle syntes nå å ønske fred – unntatt sørkoreas president Syngman Rhee. 
Den 10. juli 1951 startet våpenhvileforhandlinger i grensebyen Kaesong. Med flere avbrudd pågikk de i to år. Resten av krigen var preget av en til tider meget hard stillingskrig med betydelige tap på begge sider. Noen av de mest intense kamper fant sted så sent som i juni/juli 1953. En avtale gjorde slutt på krigshandlingene den 27. juli 1953. Da hadde 1½ million soldater og sivile blitt drept og 2½ million var såret eller skadet.
Feltsykehuset i Korea - Forspillet I og med at Norge hadde vært med på FN-vedtaket om å støtte Sør-Korea, tok overveielsene snart til om hvilken form hjelpen skulle få. Resultatet ble i første omgang tilbud om å stille et tunglasteskip til rådighet for forsyningstjenesten til styrkene i Korea. Skipet kom i drift for Felleskommandoen i august 1950, og utførte en viktig jobb helt til april -54.
Den 13. juli –51 sendte Trygve Lie telegrammer til de regjeringer som var med i FN. I brevet til Norge takket han for tilbudet om tonnasje, men ba også regjeringen overveie å stille til disposisjon væpnede styrker, særlig landstridskrefter. Spørsmålet havnet til sist i Stortinget, hvor flere protester ble registrert og saken døde etter hvert ut. 
Norges Røde Kors viste tidlig interesse for å samarbeide med myndighetene om hjelpeprosjekter i Korea. Den 1. august henvendte Røde Korspresidenten seg til Utenriksdepartementet. Det resulterte i et forslag til FN om å opprette en norsk administrasjon av en leir i Japan for 2.000 flyktninger med tilhørende hospital på omkring 200 senger. FN-myndighetene var imidlertid mer interessert i at Norge sendte et kirurgisk hospital til hjelp for FN-styrkene. På departementets oppfordring utarbeidet Røde Kors planer for slik deltakelse.
Tidlig på nyåret 1951 ble forslaget om å sende et norsk feltsykehus til Korea tatt opp i regjeringen. Her møtte det noe motbør. Sosialministeren mente det var uheldig å sende sykepleiersker. Dessuten var både sosialminister og forsvarsminister negative til å sende sanitetsutstyr ut av landet, hvilket det for øvrig ikke hadde vært tale om. Slikt utstyr var tenkt kjøpt i utlandet. Andre statsråder mente det kunne være aktuelt bare å bevilge et beløp. Etter en del diskusjon ble det vedtatt å spørre beredsskapsrådet for landets helsestell om det var forsvarlig å sende personell til et feltsykehus ut av landet. 
Formannen for beredskapsrådet, helsedirektør Evang, hadde i presse og radio uttalt seg sterkt negativt om FNs krigføring i Korea. Dette preget dog ikke hans vurdering da rådet drøftet henvendelsen. Enstemmig sa rådet at det ikke så noen fare i å sende personell ut av landet, men at deltakerne i en slik ekspedisjon tvert imot ville kunne oppnå nyttige erfaringer som senere kunne komme landets beredskap til gode.
Den 30. januar 1951 bestemte regjeringen at det skulle sendes et felthospital til Korea, og den 2. mars vedtok Stortinget forslaget. I midten av mars åpnet Norges Røde Kors ”Koreakontoret” som sitt administrasjonskontor for sykehuset. 
Offiserer fra Forsvarets sanitet reiste til Japan den 16. april og kontaktet sanitetssjefen for ”Far East Command”. Dessuten reiste professor Carl Semb som regjeringens representant, via Washington til Japan og Korea for å forhandle med amerikanske myndigheter og FN om sykehusets etablering. For anledningen var Semb gitt midlertidig grad som generalmajor.
Forhandlingene resulterte i at Norge skulle få kjøpe et 60 sengers feltsykehus av USA, og få det utlevert i Japan eller Korea. Norges Røde Kors hadde i samråd med Forsvarets sanitet, festet seg ved et slikt sykehus som gikk under betegnelsen ”Mobile Army Surgical Hospital” – MASH, og tilsvarte tungt feltsykehus i de norske oppsetninger.
Sanitetstjenesten i Korea I Korea var det en betydelig utvikling av sanitetstjenesten i forhold til tidligere kriger hvor de sårede passerte gjennom mange ledd, der de første enheter var dårlig utstyrt og ikke kunne tilby fullstendig behandling. Særlig for alvorlig sårede, med behov for snarlige inngrep som bare kunne utføres på en velutstyrt kirurgisk avdeling, var det uheldig å miste tid på å bli flyttet langt bakover. Løsningen var å opprette feltsykehus med kvalifiserte kirurger og tilstrekkelig utstyr til å utføre kompliserte operasjoner. 
Som i tidligere kriger var det i Korea hjelpestasjoner ved fronten, men disse ga bare ren førstehjelp. Deretter ble pasientene straks brakt til et mobilt feltsykehus, 15–30 km bak fronten. De hardest skadde ble transportert med helikopter. Denne måten å organisere sanitetstjenesten på medførte en dramatisk nedgang i dødeligheten. 
Bare pasienter som var antatt å bli helbredet i løpet av tre døgn skulle beholdes ved et MASH. Neste ledd var såkalte ”Evacuation Hospitals” som beholdt pasienter som kunne være helbredet i løpet av en uke. De stasjonære sykehus i Korea beholdt pasienter som var forventet helbredet i løpet av en måned. Ved de stasjonære sykehus i Japan var grensen satt til tre måneder. Alle andre ble straks videresendt til sykehus i hjemlandet.
Feltsykehusets organisasjon Sist i mai 1951 kom den første norske sykehuskontingenten til Japan. I løpet av juni ble materiellet overtatt, og den 19. juli kunne Det Norske Feltsykehus i Korea offisielt åpnes under navnet ”Norwegian Mobile Army Surgical Hospital” (NORMASH). Til å begynne med ble det lokalisert et par mil nord for Seoul.
Det Norske Feltsykehus var underlagt 8. amerikanske armés kommando og jurisdiksjon. Sykehuset ble avgitt til støtte for 1. armékorps, men fortsatte å stå direkte under arméen. Det vakte stor tilfredshet at nordmennene, til forskjell fra de skandinaviske kolleger, var villig til å gå inn som vanlig FN-feltenhet, at de norske deltakerne benyttet amerikanske uniformer og distinksjoner og at de utførte sin innsats i selve frontlinjen.
Først sorterte feltsykehuset under Utenriksdepartementet/Norges Røde Kors. Fra 1. november 1951 ble det overført til Forsvarsdepartementet/Forsvarets sanitet. 
Oppsetningsplanen for et amerikansk MASH omfattet ved krigens start 126 personer. Den første norske kontingent besto av 83 personer. Differensen skulle fylles med koreansk personell. Ved ankomst viste det seg at de amerikanske MASH hadde økt oppsetningen til 180, pluss et koreansk personell på opptil 90. Armékommandoen tildelte derfor sykehuset en amerikansk sanitetsavdeling på omkring 50 mann. Fra og med 2. kontingent økte oppsetningen til 106 nordmenn. Det amerikanske detasjement ble da trukket tilbake. 
Sykehusavdelingen besto av 59 personer hvorav 14 leger, 18 sykepleiere, 1 tannlege og 1 apoteker. Det var enheter for: Mottak, røntgen, laboratorium, poliklinikk, preoperativ avdeling, operasjonsavdeling, post operasjonsavdeling og sykeavdeling. Overlegen som ledet sykehusavdelingen var samtidig sykehusets sjef med grad som oberst.
Administrasjonsavdelingen omfattet sjef, adjutant, prest og enheter for vakt, materiell og transport - i alt 47 nordmenn. Dertil ble det leid inn koreanere som arbeidsmannskap. Denne styrken økte etter hvert til ca. 60, pluss omkring 20 koreanske vakter som sammen med den norske vaktstyrken på 10 hadde ansvar for vakt, passeringskontroll og nærforsvar. Alle koreanere var sikkerhetsklarert av amerikanske myndigheter.
Mange ønsket å tjenestegjøre ved feltsykehuset. Til hvert kontingentskifte kom det omkring 1.000 søknader. Enkelte nøkkelstillinger, i sær for kirurger, var det likevel vanskelig å fylle.
Virksomheten ved sykehuset Normalt skulle et sykehus av denne type betjene en divisjon. I Korea ble imidlertid etter hvert de respektive sykehusenheter dels spesialisert og dels omgruppert slik at det norske feltsykehuset tok i mot pasienter fra flere divisjoner. En medvirkende årsak var at de koreanske styrker økte sterkt uten at deres sanitetstjeneste ble tilsvarende styrket. 
Intensiteten i kamphandlingene preget virksomheten ved feltsykehuset. Til tider var det perioder med liten aktivitet ved fronten og andre ganger så stor pågang at sykehusets kapasitet var helt sprengt. Under slike rush måtte alt personell, som vakter og sjåfører, bistå ved operasjoner eller se til pasientene.
Stille perioder ga mulighet for avveksling slik som en tur til Seoul eller et besøk til avdelinger i fremste linje. Således besøkte feltsykehusets prest og undertegnede en infanteribataljon i et område hvor det ofte var angrep hver natt. Vi ble kjørt dit av en danske som studerte i USA. Han hadde meldt seg til tjeneste for å kunne bli amerikansk statsborger. Da vi passerte et høydedrag kom vi under bombekasterild. Der vi lå i en grøft og ventet på at ilden skulle stanse tydeligjorde vår danske sjåfør at han angret bittert på at han hadde meldt seg frivillig.
Etter feltsykehusets avslutning utga Forsvarets sanitet en beretning hvor det fremgår at i løpet av de tre årene sykehuset var i virksomhet ble det undersøkt og behandlet over 90.000 pasienter. Tallet opplyses ikke nøyaktig fordi noen var til undersøkelse og bandasjering uten registrering før videresending. 
Poliklinisk ble 55.970 pasienter registrert. Tallet på innlagte pasienter var 14.755, hvorav 12.201 var innlagt før våpenhvilen. Årsakene til innleggelse var: Kampskade 5.326, andre skader 4.086 og sykdommer 4.998. Opplysning mangler for 345. Lavt regnet ble det tatt 183.000 røntgenbilder på 36.593 pasienter.
Gjennomsnittlig ble det utført 8 operasjoner pr. døgn med variasjon fra 64 ned til 1. I juni/juli 1953 ble det i løpet av 73 timer utført 173 operasjoner. Det ble regnet som en operasjon selv om den sårede ble operert flere steder. 
Før våpenhvilen var den gjennomsnittlige liggetid 3,4 døgn selv om mange sivile pasienter i denne perioden hadde relativt lang liggetid. Etter våpenhvilen økte liggetiden til 12,3 døgn.
Av de innlagte ble 4.317 utskrevet som friske. 10.288 ble overført til andre sykehus.150 (1,2%) døde i sykehuset. Disse omfatter også de som døde i mottakingsteltet før behandling, men ikke de som døde etter å være behandlet ved feltsykehuset og videresendt derfra.
De innlagte pasientene fordelte seg på nesten alle land som deltok i FN-styrkene. De største grupper var fra USA (36%), Sør-Korea (33%) og den britiske Samveldedivisjonen (27%). Det var også innlagt 172 krigsfanger fra Nord-Korea og Kina.
Feltsykehuset behandlet et stort antall sivile koreanere. Den amerikanske saniteten aksepterte dette, siden det var norske myndigheter som betalte utgiftene. Forutsetningen var likevel at sykehuset alltid var forberedt på å motta ”full battle casuality surgical load” på kort varsel.
Oppsummering og erfaringer I alt tjenestegjorde 623 kvinner og menn i syv kontingenter ved feltsykehuset – derav fem kontingenter før våpenhvilen. Vanligvis var tjenestetiden 6 måneder med adgang til forlengelse. Det norske feltsykehuset foretok to forflytninger - begge uten problemer. 
Sykehuset høstet stor anerkjennelse for sin innsats. To ganger ble sykehuset tildelt ”Award of Meritorious Unit Commendation”. Det fikk også den koreanske ”Presidential Citation”.
Den medisinske statistikken viser en viktig konsekvens av at Norge valgte å delta med et feltsykehus ved fronten. Sykehuset kom i kontakt med et høyt antall mennesker fra mange land. I tillegg understreker statistikken at sykehuset utførte en viktig oppgave – 90.000 pasienter er ikke noe lite tall, selv i en omfattende krig som i Korea.
Da det den 27. juli 1953 omsider ble inngått våpenhvile, endret dette straks virksomheten ved NORMASH. Det ble slutt på rushene av skadde soldater. Et stadig større antall sivile koreanske pasienter kunne tas inn.
Det var ikke umiddelbart klart at våpenhvilen kom til å vare. FN-styrkene langs fronten ble ikke trukket tilbake, og det var nødvendig å beholde fremskutte feltsykehus som en del av beredskapen. 
Høsten 1953 var NORMASH det eneste feltsykehuset for fire divisjoner i 1. armékorps. Også i påvente av at et planlagt skandinavisk opplæringssykehus skulle opprettes i Seoul var det ønskelig å beholde feltsykehuset i Korea en tid til. 
Imidlertid tok det lenger tid enn forventet før opplæringssykehuset kunne etableres. Forhold i Norge talte også for nedleggelse. Ordre om hjemreise kom fra Oslo den 17. oktober 1954. Fire dager senere ble siste pasient utskrevet, og den 10. november var materiellet tilbakelevert de amerikanske militærmyndigheter. 
NORMASH var den første norske troppestyrken i FN-tjeneste. Deltakelsen i Korea skaffet det norske forsvaret viktige erfaringer, som spesielt ble av stor betydning for senere norsk sanitetsstøtte til FN-aksjone

Major (r) Enebakk deltok i vaktstyrken i NORMASH