| Formål | Fakta | Kontakt | Linker | Artikler | Tidsskrifter |
 | Bøker | Arkiv | Information in English |

 | Forside/Front page |
NYE HOLDNINGER TIL MILITÆRMAKT 

Av: Torkel Brekke

Bakgrunn
En av de grunnleggende problemstillingene for fremtidig bruk av militærmakt i Norge og andre NATO-land vil være holdninger i befolkningen til hvorvidt maktbruken er legitim og akseptabel mht kostnader både økonomisk og i form av tapte liv. Holdninger til bruk av militærmakt har forandret seg ganske drastisk i løpet av det siste tiåret, noe krigen i Kosovo illustrerer. Den militære ledelsen for NATO-operasjonen hadde ofte problemer med å få godkjenning for bombemål fra politisk nivå hos de allierte landene. Fra politisk hold håpet man at profesjonalitet og smarte våpen ville kunne holde egne tap og sivile tap på et meget lavt nivå, og alliansen tok det hardt innover seg da man innså at våpen hadde truffet sivile mål. Sivile tap blant serbere, og feilbombingen av den kinesiske ambassade, gjorde at støtten til krigen mot Milosevic falt i den amerikanske befolkningen i mai 1999. Andelen av amerikanere som var bekymret for sivile tap hos fienden økte fra april til mai 1999, i takt med at både støtten til og interessen for krigen gikk nedover. Det er tydelig at man står overfor nye holdninger til krigføring som kommer til å avgrense rammene for bruk av militærmakt i framtiden. Hva kan være årsakene til holdningsendringen?
Edward N. Luttwak har hevdet at de nye holdningene kan forklares demografisk. Familiene blir mindre og mindre, og uvilligheten mot å ofre et familiemedlem i krig øker tilsvarende. ”Mammaisme” kaller han denne holdningen, og han hevder at utviklingen nærmest umuliggjør stormakters internasjonale militære engasjement. Samtidig påstår Luttwak at den nasjonalistiske tidsalder er mer eller mindre forbi når det gjelde bruk av militærmakt; det er ikke lenger mulig å legitimere tusener av tapte liv i en konflikt, og vi opplever nå en post-heroisk militær tidsalder. I en artikkel om militærmaktens betydning i fremtiden, tar Inge Tjøstheim over Luttwaks argument, og hevder at vi er på vei over til et nytt militærparadigme, hvor mammaismen, altså allergien mot tap, er et helt sentralt element. Men Luttwaks argument er etter min mening tynt. Han setter som premiss at jo større en familie er, desto mer akseptabelt er det å miste et av familiemedlemmene i krig. Han observerer to trender som opptrer omtrent samtidig, nemlig mindre familier og større motstand i befolkningen mot å akseptere tap i krig, og uten videre begrunnelse mener han at disse to trendene har en kausal sammenheng. Mindre familier fører til større motstand mot å miste sine nærmeste i krig, sier han. 

I det følgende vil jeg se nærmere på de nye holdningene i lys av faktorer som jeg mener er langt viktigere enn forandringer i familiesammensetningen i vestlige land. Jeg vil se på sammenhengen mellom den teknologiske utviklingen og holdninger til menneskelige tap i krig, og jeg vil se på hvordan et nytt spekter av konflikter har oppstått etter Den kalde krig, og på hvordan opinionens holdninger til bruk av militærmakt henger sammen med hvor viktig en konflikt oppfattes å være. Med et nytt spekter av konflikter vil betydningen av retorikk og psykologiske operasjoner både hjemme og i mer offensiv forstand, fortsette å vokse. Til slutt vil jeg se på hvordan folkeretten er i bevegelse mot en større aksept for inngripen i staters indre anliggender, noe som både er et resultat av og en årsak til holdningsendringene i den vestlige verden.

Les resten i bladet