Folkerettslige aspekter ved
Kosovo-krigen
Innledning
Var NATOs bombing av Jugoslavia et overgrep mot et selstendig land
og i strid med folkeretten, eller var angrepet et utrykk for den økte
vektlegginging på individets rettigheter som det også finnes
dekning for i folkeretten? I Norge ble debatten ført på ulike plan
og mange presseoppslag og medieutspill må sees i lys av NATOs nye
strategiske konsept, som bl.a. åpner for at NATO-alliansen har gitt
seg selv mulighet for å iverksette såkalte non-artikkel 5
operasjoner (operasjoner utenfor medlemslandenes eget territorium) når
alliansen måtte finne dette nødvendig.
Denne artikkelen er et forsøk på å oppsummere en del av de
argumentene som ble brukt for å påvise enten at angrepet var i
strid med folkeretten, eller at angrepet var en nødvendighet
nettopp med begrunnelse i folkeretten.
Hva menes med folkerett eller internasjonal rett?
Den Internasjonale Domstol i Haag (ICJ; se Kap. XIV i FN-pakten) har
definert internasjonal rett på følgende måte og i orginal tekst
lyder den slik:
“International law is ordinarily defined as the body of legal
rules which applies between sovereign states inter se and to other
entities possessing international personality. A subject of
international law is an entity capable of possessing international
rights and duties, and has the capacity to maintain its rights by
bringing international claims .
Innholdet i og grunnlaget for internasjonal rett er omfattende, og
inkluderer alt det som er listet i Artikkel 38 i statuttene for ICJ
(den internasjonale domstolen i Haag), bl.a. :
a. Internasjonale konvensjoner godkjent av et flertall av verdens
nasjoner.
b. Internasjonal sedvane, gjenspeilt i generell lovgivning.
c. Generelle rettsprinsipper godkjent av siviliserte nasjoner.
Av de FN-organ som er aktuelle som opphav til internasjonale humanitære
rettsprinsipper kan nevnes:
- FN-pakten selv - som inneholder flere formuleringer som på den
tid den ble laget var nye og revolusjonerende rettsprinsipper (som
f. eks. prinsippene om at enkeltmenneskers rettigheter er en sak for
det internasjonale samfunn - noe som nettopp har aktualisert seg i
Kosovo).
- FN-organ slik som f.eks. Hovedforsamlingens og Sikkerhetsrådets
resolusjoner og den Internasjonale Lovkomité og Den Internasjonale
Domstolen.
- Spesielle underorganisasjoner og råd i FN, eksempelvis ECOSOC
(Economic and Social Council; se Kap. X i FN-pakten), som igjen har
en rekke kommisjoner, komiteer og arbeidsgrupper under seg som alle
kan være kilde til utvikling av et lovverk innen humanitær rett.
Utvikling av et internasjonalt allment akseptert rettssystem som
omfattet enkeltmenneskers rettigheter versus en stat, har vært lang
og vanskelig og preget av kompromisser. Dette lovverket ble også
utviklet i en tid med kald krig mellom to store maktblokker.
Innholdet i internasjonal rett blir ofte influert av staters praksis
og egeninteresser. Internasjonale lover og konvensjoner er ofte
utformet som et kompromiss mellom ulike interesser, enten de er av
økonomiske, militære, sosiale eller av andre årsaker. Som
eksempel kan nevnes FN-pakten selv. I Art. 1. (3) slåes
enkeltmenneskets rettigheter fast;”and in promoting and
encouraging respect for human rights and fundamental freedoms for
all without distinction as to race, sex, language or religion..”
Dette høres jo meget bra ut, men allerede i neste artikkel, i Art.
2 (7) “balanseres” disse vakre ord om menneskerettigheter opp
mot enkeltstatens suverenitet i indre anliggende; ...”nothing
contained in the present Charter shall authorize the UN to intervene
in matters which are essentially within the domestic jurisdiction of
any state or shall require the Members to submit such matters to
settelment under the present Charter...”
På samme måte vil vi finne tekster i andre FN-konvensjoner som
“balanserer” for ikke å si svekker hverandre. I Konvensjonen om
Sivile og Politiske rettigheter slåes f.eks. retten til liv og
beskyttelse mot tortur og vilkårlig fengsling fast. Men i samme
konvensjon finnes det også en artikkel som godtar at en stat i
spesielle tilfeller for en bestemt periode kan internere - uten lov
og dom, individer mistenkt for alvorlige forbrytelser.
Selv om de internasjonale humanitære konvensjoner og traktater i
dag bærer i seg mange slike kompromisser og artikler som svekker
hverandre - er der likevel en del grunnleggende prinsipper som der
er almen enighet om - og som er blitt nedfelt i FN-pakten.
- Prinsippet om ikke å bruke makt i internasjonale tvister (Art. 2
(3 og 4))
- Like rettigheter og selvbestemmelse for alle mennesker (Art. 2
(7))
- Ikke diskriminering og universell respekt for menneskerettighetene
(Art. 1 (3), 13b og 55c.
Folkeretten - et resultat av politiske kompromisser og sedvanerett
Folkeretten, eller internasjonal humanitær rett, er altså de
rettsregler som regulerer samkvemmet mellom stater i fred og krig.
Men i motsetning til en enkeltstats skrevne lover, er folkeretten en
blanding av sedvanerett og traktater, der ulike rettsprinsipper
vektlegges. Traktatene er som regel alltid et resultat av politiske
kompromisser hvor særinteresser - særlig fra stormaktene - alltid
spiller en vesentlig rolle når ordlyden i en traktat skal utformes.
Der ligger i en traktat alltid innbakt kompromisser som gjenspeiles
i paragrafer som i videste forstand kan gi rom for motstridende
tolkninger (som f.eks. i FN-pakten selv). Det som er viktig å huske
er at i likhet med all politikk er også folkeretten i utvikling.
Denne utviklingen har vært svært tydelig etter den kalde krigs
opphør. Fra 1991 til 1995 vedtok Sikkerhetsrådet 65 resolusjoner
som krevde at krigførende parter skulle gi internasjonale
hjelpeorganisasjoner innpass og at hjelpen skulle komme uhindret
frem. I samme periode vedtok også SR flere resolusjoner som tillot
militær intervensjon utenfra for å hjelpe og trygge ofre for
interne konflikter (Irak i 1991, Bosnia og Somalia i 1992, Rwanda og
Haiti i 1994 og Albania i 1997).
Fordi folkeretten også legger så stor vekt på sedvane, kan en
derfor med god grunn hevde at disse resolusjonene med påfølgende
aksjoner , har skapt presedens. De er blitt mønster-dannende og følgelig
blitt en del av folkeretten.
Man kan tilnærme seg Folkeretten på ulike måter - noe som kom
tydelig frem under den debatten som fulgte i kjølvannet av NATOs
vedtak om bombing av Jugoslavia. Svært mange jurister og
folkerettseksperter brukte naturlig nok en juridisk tilnerming - og
påviste med henvisning til bestemte artikler i ulike internasjonale
konvensjoner at bombingen var klart i strid med folkeretten. Andre -
og da særlig fra det politiske miljø brukte en mer normativ
tilnerming hvor man vektla enkeltmenneskets rettsikkerhet og således
kravet om beskyttelse.
Siden Folkeretten er et produkt av politiske kompromisser var det således
også fullt mulig for bombetilhengerne å finne nødvendig
hjemmelsgrunnlag i andre artikler i de samme konvensjonene som
bombemotstanderne brukte for å hevde det motsatte.
Menneskerettighetene versus suverenitetsprinsippet
Prinsippet om maktbruk mot egen befolkning - uten innblanding fra
andre stater ble nedfelt ved freden i Westfalen i 1648
(fredsslutningen etter 30-årskrigen) og ga nasjonalstatene legal
rett til voldsutøvelse innfor eget territorium - et territorium
hvis grenser ble garantert av internasjonal rett. Dette prinsippet
er brukt til å gi de mest avskyelige regimer internasjonal
ryggdekning for overgrep mot egen befolkning. Det var for eks. først
da Hitler-Tyskland angrep andre land at det ble krig, ikke da jødeforfølgelsene
begynte.
I løpet av det 20. århundre - og da særlig etter andre
verdenskrig har kravene til hvordan menneskerettighetene i de
enkelte land praktiseres blitt lagt til grunn for at en nasjon skal
bli akseptert som en likeverdig partner (jamfør EUs krav til
potensielle nye medlemsstater vedr, inkorporering av Den Europeiske
Menneskerettskonvensjon, avskaffelse av dødsstraff osv.)
I løpet av 90-årene har SR i langt større utstrekning tolket Kap
VII mer vidt og autorisert bruk av makt i interne konflikter - slik
som i Namibia, i Nord-Irak, Somalia, Angola, Mosambique, Kroatia,
Bosnia, Kambodsja, Haiti mfl.
Menneskerettigheter versus stormaktsinteresser
Historisk sett har menneskerettighetene med vekt på individets
rettigheter sin historiske opprinnelse i den amerikanske grunnloven
fra 1776 og i den franske revolusjon 13 år senere. Nå vil vel
mange spørre seg hvordan de amerikanske statsfedrene på den ene
siden kunne vedta en grunnlov som bekreftet enkeltmenneskets rett
til frihet og at alle mennesker er født like, mens man på den
annen side samtidig var tilhenger av slaveri og var godt i gang med
verdenshistoriens til da mest omfattende og systematiske folkemord på
indianerne.
Det er ingen tvil om at MR vektlegges ulikt i ulike deler av verden.
I vest er man mest opptatt av det enkelte individs rettigheter, mens
man f. eks i Kina er mer opptatt av de kollektive rettigheter. Kan
dette føre til at et flertall i SR kan ty til maktbruk ut fra
egeninteresse under påskudd av ivaretakelse av MR? Det er altså
forholdet mellom vetomaktene i SR som derfor vil være avgjørende
for når FN kan gripe inn eller ikke. Vetomaktene har motstridende
interesser i de sentrale spørsmål, som menneskerettigheter,
demokrati og økologi i store land. Folkerettens hjemmel for
verdenssamfunnets inngrep kommer derfor til anvendelse i relativt små
og perifere konflikter i randsonene mellom stormaktenes interessesfærer;
for eksempel folkemord i små afrikanske land og oppgjør mellom
tynt befolkede oljediktaturer. Selv om mange land er demokratiske
styres likevel forholdet mellom dem av makt og egeninteresse. Jamfør
utenriksminister Madelene Albrights replikk vedrørende
NATO-angrepet på Jugoslavia; ”Vi må ikke komme i den situasjon
at det er FN som styrer Amerikansk utenrikspolitikk”
Var bombeangrepet mot Jugoslavia fra NATOs side en rettferdig
krig?
Begrepet rettferdig krig har sin opprinnelse langt tilbake i
historien. Begrepet kan betraktes mer som en tradisjon heller enn en
teori. Noen politiske filosofer vil kanskje bruke begrepet ӌrhundrenes
oppsamlede visdom”. Men kan krig overhodet være rettferdig?
Utgangspunktet for rettferdig krig-tradisjonen er at der finnes
faktisk tilfeller der krig er rettferdig, i den forstand at ethvert
alternativ til krig på et enda verre vis enn krigen selv vil krenke
menneskeverd og moralske idealer. Kort oppsummert må minst tre
kriterier være oppfylt for å bruke begrepet rettferdig krig:
1. Krigens intensjon, dens mål må hele tiden være fred, ikke i
egen vinnings hensikt, men en fred som søker å opprette (eller
gjenopprette) en tilstand av harmoni og stabilitet. Moralsk
demonisering eller brutal utryddelse av motparten – og ikke minst
vilkårlig ødeleggelse av sivilbefolkningen og dennes eiendom og
naturressurser – er derfor utelukket, siden det ikke tjener den
langsiktige freds og harmonis interesser. Man kan bare ta liv i den
grad det er nødvendig for å oppnå en rettferdig fred for hele
fellesskapet – og aldri kun på eget (privat) initiativ. Det må
også være gjort seriøse forsøk på å løse konflikten med
fredelige midler på forhånd.
2. Krigen må ha en rettferdig årsak. I denne må ligge et moralsk
onde som en annen part er ansvarlig for, og som bare kan rettes opp
gjennom krig. Herunder vil retten til selvforsvar, og eller hjelp
til en annen stat som er angrepet være å regne som en rettferdig
årsak. I flere internasjonale konvensjoner (bl.a. i FN-pakten)
vektlegges en suverens stats rett til selvforsvar. I 1.
Tilleggsprotokoll til Geneve-konvensjonene av 1977 omfatter begrepet
rettferdig årsak ikke bare retten til selvforsvar for en suveren
stat, men også retten til å bekjempe en okkupant, en kolonimakt
eller et rasistisk regime.
3. Dessuten må krigen startes og styres av en legitim autoritet,
dvs. den som moralsk og formelt har ansvaret for fellesskapets
beste.
I de fire Genevekonvnesjonene med tilleggsprotokoller er der en
rekke artikler som legger visse krav til hvordan krig skal føres,
bl.a. kravet til beskyttelse av ikke stridene og beskyttelse av
eiendom som ikke har militær betydning
(proposjonalitetsprinsippet). Dette er mer å betrakte som regler
for krigføring enn grunnlag for definisjonen av en rettferdig krig.
I dagens verden er det å gå til krig en svært alvorlig handling
man aldri kan akseptere annet enn som en siste utvei. Er det snakk
om en humanitær krig, skjerpes kravene til legitimitet ytterligere.
Da dreier det seg ikke om å ofre seg selv eller andre for nasjonale
interesser, men om å drepe noen for å redde andre. Kan man
forsvare å drepe uskyldige, ettersom det betyr å bruke dem som
rene midler for at andre skal leve? Mener man at sivile ofre kan
aksepteres også i humanitære kriger må man i det minste
sannsynliggjøre på en overbevisende måte sine antagelser om at
fredelige midler ville gitt et klart verre resultat. Nettopp dette
har vært et viktig argument hos motstanderne til bombeangrepet mot
Jugoslavia.
Mange mener at ”rettferdig krig” representerer et gufs fra
fortiden og bærer i seg en rekke uheldige historiske erfaringer både
av religiøs og sekulær karakter. Begrepet kan selvsakt fungere som
et selvrettferdiggjørende språklig virkemiddel i likhet med
”kirurgisk bombing” og ”uskadeliggjøring av terrorister”
for å idealisere og legitimere politiske egeninteresser av mer
eller mindre tvilsom karakter
Resten av artikkelen står i Norsk Militært Tidsskrift nr 6/7
2001
Artikkelen er skrevet av brigader Svein Ødegården som er
Sanitetsinspektør i Hæren |
